| Mot historiens klimaks kapitel 24. Fra side 327. Fra side 423 i den engelske utgave. |
(327)Emnet om helligdommen ble den nøkkelen som løste problemet omkring skuffelsen i 1844. Det åpenbarte et fullstendig, sammenhengende og harmonisk system av bibelske sannheter som viste at Gud hadde ledet den store adventbevegelsen, og hans folk ble klar over sin situasjon og sin oppgave. Likesom disiplene etter den forferdelige natten i angst og skuffelse «ble glade da de så Herren», kunne de som i tro hadde ventet på hans gjenkomst, nå glede seg. rett (327)De hadde ventet at han skulle komme i herlighet for å lønne sine tjenere. Da håpet ble til skuffelse, mistet de Jesus av syne. Likesom Maria ved graven, ropte de: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» Nå fikk de igjen øye på ham. Han var i Det aller helligste som deres medlidende øversteprest, og han skulle snart åpenbare seg som konge og befrier. rett (327)Lyset fra helligdommen klargjorde fortiden, nåtiden og fremtiden. De visste at Gud hadde ledet dem ved sitt ufeilbare forsyn. I likhet med de første disiplene hadde de ikke selv forstått budskapet de forkynte. Likevel var det riktig på alle punkter. Gud ville at de skulle forkynne det, og arbeidet hadde ikke vært forgjeves. De var født på ny til et «levende håp», og eide derfor «en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord». rett (327)En nødvendig gransking (328)Det var ikke beregningen av de profetiske tidsperiodene som var feil, men oppfatningen av den begivenheten som skulle inntreffe ved slutten a v de to tusen tre hundre dagene. Dette var årsaken til at de troende opplevde skuffelse. Men alt som var forutsagt, og det de hadde bibelsk grunnlag til å forvente, hadde skjedd. Nettopp da de klaget over at forventningen ikke var blitt innfridd, skjedde det som budskapet handlet om, og som måtte skje før Herren kunne komme for å lønne sine tjenere. rett (328)Kristus hadde ikke kommet tilbake til jorden, som de hadde ventet, men til Det aller helligste i Guds tempel i himmelen, slik som det var fremstilt i den gammeltestamentlige helligdomstjenesten. Profeten Daniel forteller at Kristus på den tiden kom frem for «den gamle av dager». «Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham.»1 rett (328)Også profeten Malaki har forutsagt dette: «Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel. Se, han kommer, paktens engel, som dere stunder etter, sier Herren, Allhærs Gud.» Da Herren kom til sitt tempel, skjedde det plutselig og uten at hans folk ventet det. De så ikke etter ham der. De ventet at han skulle komme til jorden, «med flammende ild» til «straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium».2 rett (328)Men folk var ikke klar til å møte Herren. En nødvendig forberedelse måtte finne sted. De skulle bli opplyst om Guds tempel i himmelen, og når de i tro fulgte øverstepresten i hans tjeneste der, ville de bli klar over nye plikter. Menigheten skulle få enda et budskap med advarsel og undervisning. rett (328)Profeten sier videre: «Hvem kan tåle den dagen han kommer, hvem kan stå seg når han kommer til syne? For han er lik ilden som smelteren bruker, lik luten som vaskerne renser med. Han skal sitte og smelte og rense sølvet. Han skal rense levittene, lutre dem som gull og sølv, så de kan bære fram for Herren offergaver på rett vis.»3 rett (328)De som lever på jorden når Kristi midlergjerning i den himmelske helligdom tar slutt, må stå for den hellige Gud uten en mellommann. De må være flekkfrie, og karakteren må være renset i Kristi blod. Ved Guds nåde og energisk innsats må de vinne seier i kampen mot det onde. Mens undersøkingen pågår i himmelen, og de botferdige troendes synder blir fjernet fra helligdommen, må det skje en særskilt rensing blant Guds folk på jorden, en fjerning av synd. Dette kommer enda tydeligere frem i budskapene i Åp 14. rett (328)Når dette har funnet sted, vil Kristi etterfølgere være beredt for hans komme. «Da skal Herren glede seg over Judas og Jerusalems offergaver som i eldgamle dager.» Da skal menigheten som Herren vil ta til seg når han kommer, være «uten flekk eller rynke eller noe slikt». Men den skal stråle «lik morgenrøden, fager som fullmånen, klar som solen og skremmende som en hær under banner».4 rett (329)Malaki forutsier ikke bare Herrens komme til sitt tempel, men også hans gjenkomst for å fullbyrde straffedommen: «Jeg kommer til dere og holder dom. Jeg vil være rask til å vitne mot dem som driver med trolldom, mot dem som bryter ekteskapet, mot dem som sverger falskt, og mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enker og farløse og fordreier innflytterens rett, men ikke frykter meg, sier Herren, Allhærs Gud.»5 rett (329)Judas refererer til den samme begivenheten når han skriver: «Det var også om dem at Enok, Adams etterkommer i sjuende ledd, profeterte da han sa: «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort.»»6 Herrens gjenkomst som er nevnt her, og hans komme til sitt tempel er to forskjellige begivenheter. rett (329)Kristi komme som vår øversteprest til Det aller helligste for å rense helligdommen, og Menneskesønnens komme til «den gamle av dager» som Daniel omtaler, og også Herrens komme til sitt tempel som Malaki forutsier, handler om den samme begivenheten. Den er også fremstilt ved brudgommens komme til bryllupsfesten, slik som Kristus skildrer det i lignelsen om de ti brudepikene.7 rett (329)«Brudgommen kommer!» (329)Brudgommens komme, som er omtalt her, finner sted før bryllupet. Selve bryllupet forestiller Kristi overtagelse av riket. Den hellige byen, det nye Jerusalem, som også er hovedstaden, kalles «bruden, Lammets hustru». Engelen sa til Johannes: «Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige by Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud.» rett (329)Det er derfor klart at bruden er et symbol på den hellige byen, og at brudepikene som går ut for å møte brudgommen, er et symbol på menigheten. I Åpenbaringsboken omtales Guds folk som gjester ved bryllupsmåltidet. 8 Når de er gjester, kan de ikke samtidig være bruden. rett (329)Ifølge profeten Daniel vil Kristus motta «herredømme, ære og rike» av den gamle av dager i himmelen. Han skal ta imot det nye Jerusalem, hovedstaden i hans rike, som er «gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom». Når han har tatt imot riket, kommer han i herlighet som kongers konge og herrers herre for å utfri sitt folk. De skal «sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket» for å ta del i Lammets bryllupsmåltid. 9 rett (330)Sommeren 1844 da ropet lød: «Brudgommen kommer! Gå og møt ham!» var det tusener som ventet Herrens umiddelbare komme. Brudgommen kom til den fastsatte tiden, ikke til jorden slik folk ventet, men til «den gamle av dager» i himmelen, til bryllupet, for å motta riket. «De som var ferdige, gikk sammen med ham inn til bryllupet; og døren ble stengt.» De skulle ikke selv være til stede ved bryllupet, for det holdes i himmelen, mens de er på jorden. Kristi etterfølgere «venter sin herre hjem fra gjestebud».10 Men de skal forstå hans gjerning og i tro følge ham når han stiller seg frem for Gud. Det er dette som menes med at de går inn til bryllupet. rett (330)I lignelsen var det de som hadde olje i lampene og i kannene, som gikk inn til bryllupet. De som foruten bibelkunnskap også hadde Guds Ånd og nåde, og som i den bitre prøven hadde ventet tålmodig og søkt etter klarere lys i Bibelen, så sannheten om helligdommen i himmelen og den forandring som var skjedd i Kristi tjeneste der. I troen fulgte de ham i hans gjerning. Alle som tar imot disse samme bibelske sannheter, og i tro følger Kristus der han trer frem for Gud for å avslutte midlertjenesten og deretter tar imot riket, er fremstilt som bryllupsgjester. rett (331)I lignelsen i Matt 22 er bryllupet igjen brukt som et symbol, og den nødvendige undersøkelsen finner tydeligvis sted først. Før bryllupet går kongen inn for å møte gjestene, og for å se om alle har bryllups klær en flekkfri karakter som er renset og gjort hvit i Lammets blod.11 Den som ikke har bryllups klær, blir utvist. Men Gud godtar alle som har bryllupsklær på, og akter dem verdige til å få del i hans rike og sitte på hans trone. Denne karakterbedømmelsen viser hvem som er beredt for Guds rike. Den er den rettslige forundersøkelse som utgjør den siste del av Kristi tjeneste i den himmelske helligdom. rett (331)Først når denne undersøkelsen er avsluttet, når alle de som ned gjennom tidene har bekjent seg til å være Kristi etterfølgere, har fått sin sak undersøkt og avgjort, vil prøvetiden være slutt og nådens dør bli stengt. Denne korte kunngjøringen: «De som var ferdige, gikk sammen med ham inn til bryllupet; og døren ble stengt,» fører oss ned til avslutningen av Kristi/tjeneste, til den tiden da frelsesverket er fullført. rett (331)Den åpne og den lukkede døren (331)Da Kristus gikk inn i Det aller helligste for å avslutte soningsverket, opphørte tjenesten i Det hellige. Da begynte tjenesten i Det aller helligste. Da øverstepresten i den symbolske tjenesten forlot Det hellige på soningsdagen, stilte han seg frem for Gud med syndofferblodet på vegne av alle botferdige i Israel. Slik hadde Kristus fullført en del av sin gjerning som vår talsmann for å begynne på en ny. Med sitt blod taler han ennå synderens sak hos Faderen. rett (331)Dette skjønte ikke de adventtroende i 1844. Da tiden for den forventede gjenkomst var forbi, trodde de fortsatt at han skulle komme snart. De mente at de hadde nådd til et viktig vendepunkt, og at Kristi verk som menneskenes talsmann hos Gud var avsluttet. De trodde også at Bibelen lærte at prøvetiden ville opphøre en kort tid før Jesu gjenkomst. Dette gikk klart frem av de bibeltekstene som peker mot en tid da menneskene skal stå ved nådens dør og trygle, banke og rope, men uten at den blir åpnet. rett (332)Nå meldte spørsmålet seg om ikke tidspunktet da de hadde ventet Kristi gjenkomst, snarere markerte begynnelsen til perioden like før hans komme. Etter at de hadde forkynt advarselen om dommen som forestod, mente de at de hadde fullført oppgaven, og de hadde ikke lenger noen byrde for synderes frelse. De ugudeliges skamløse og blasfemiske fremferd syntes å være enda et bevis på at Guds Ånd hadde forlatt dem som forkastet hans nåde. Alt dette styrket dem i troen på at prøvetiden var slutt, eller som de den gang uttrykte det, at «nådedøren var lukket». rett (332)Men de fikk større lys da de undersøkte spørsmålet om helligdommen nærmere. Nå forstod de at det var korrekt at utløpet av de to tusen tre hundre dagene i 1844 markerte et viktig vendepunkt. Men selv om håpets og nådens dør, som menneskene i atten hundre år hadde hatt adgang til Gud gjennom, nå var lukket, ble en annen dør åpnet, og syndenes forlatelse ble tilbudt ved Kristi forbønn i Det aller helligste. En del av hans tjeneste var slutt, og en ny begynte. Enda var det en «åpen dør» til den himmelske helligdom der Kristus gjorde tjeneste for syndere. rett (332)Nå forstod de betydningen av Kristi ord til menigheten nettopp i denne tiden, slik det kommer til uttrykk i Åpenbaringsboken: «Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.»13 rett (332)De som i tro følger Jesus i det store soningsverket, nyter godt av hans midlertjeneste, men de som avviser lyset, får ikke gagn av den. De jødene som forkastet lyset som ble gitt ved Kristi første komme, og nektet å tro på ham som verdens frelser, kunne ikke få syndsforlatelse ved ham. rett (332)Da Jesus i kraft av sitt eget blod gikk inn i den himmelske helligdommen ved sin himmelfart for at hans etterfølgere skulle ha gagn av hans midlertjeneste, forble storparten av jødene i fullstendig mørke, og de fortsatte med å bære frem sine nytteløse ofringer. Tjenesten som bestod av symboler og skygger, var slutt. Døren som menneskene før hadde gått igjennom for å komme til Gud, var ikke lenger åpen. rett (332)Jødene nektet å søke ham der han var - i helligdommen i himmelen. Derfor kom de ikke i forbindelse med ham. Døren var lukket for dem. De kjente ikke Kristus som det sanne offer og den eneste mellommann hos Gud. Derfor fikk de ikke del i hans midlertjeneste. rett (332)Situasjonen for de vantro jødene illustrerer tilstanden for bekjennende kristne som er likegyldige og vantro, og som lever i bevisst uvitenhet om den gjerning vår barmhjertige øversteprest utfører. Når øverstepresten i den symbolske tjenesten gikk inn i Det aller helligste, skulle hele Israel komme sammen omkring møteteltet. Med dypt alvor måtte de ydmyke seg for Gud så de kunne få syndstilgivelse og ikke bli fjernet fra fellesskapet. Langt viktigere er det for oss på den virkelige soningsdagen å forstå den gjerning vår store øversteprest utfører, og kjenne de plikter som hviler på oss. rett (333)Mennesker kan ikke ustraffet avvise advarslene fra Gud. På Noahs tid fikk de et budskap fra himmelen, og deres frelse var avhengig av om de tok imot det. Fordi de forkastet advarselen, ble Guds Ånd trukket tilbake, og de omkom i vannflommen. På Abrahams tid var det ikke lenger nåde for de ugudelige innbyggerne i Sodoma, og alle med unntak av Lot og hans kone og to døtre omkom i ilden fra himmelen. Slik var det også på Kristi tid. Guds Sønn uttalte til de vantro jødene på den tiden: «Huset deres blir forlatt! »14 rett (333)Med tanke på den siste tid sier den samme allmektige Gud om dem som «ikke tok imot og elsket sannheten, så de kunne bli frelst»: «Derfor sender Gud over dem en villfarelse som virker i dem så de tror løgnen. Og slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde på sannheten, men hadde sin glede i uretten.»15 Når de forkaster undervisningen i Guds ord, trekker han sin Ånd tilbake og overlater dem til de villfarelsene de foretrekker. rett (333)Men ennå går Kristus i forbønn for menneskene, og de som søker etter lyset, vil få det. Selv om de adventtroende i begynnelsen ikke forstod dette, ble det klart for dem senere da Bibelens ord om deres virkelige situasjon gikk opp for dem. rett (333)Da forventningen i 1844 ikke ble innfridd, kom det en tid med harde prøver for dem som enda holdt fast på adventtroen. Det eneste de hadde å holde seg til når det gjaldt å komme til klarhet i hvor de stod, var det lyset som ledet tankene deres til helligdommen i himmelen. rett (333)Noen forkastet den beregningsmåten de hadde benyttet på de profetiske tidsperiodene, og hevdet at den mektige innflytelsen fra Den Hellige Ånd som hadde preget adventbevegelsen, stammet fra menneskelige eller demoniske krefter. Andre hevdet bestemt at Herren hadde ledet dem i tiden som var gått. Idet de ventet og våket og bad for å forstå Guds vilje, ble de klar over at deres store øversteprest hadde begynt en ny tjeneste. Ved å følge ham i tro ble de også klar over den siste del av menighetens oppgave. Og de fikk en klarere forståelse av den første og den annen engels budskap, og ble forberedt på å ta imot den alvorlige advarselen fra den tredje engel i Åp 14, og kunngjøre den for verden. rett |