| Mot historiens klimaks kapitel 26. Fra side 347. Fra side 451 i den engelske utgave. |
(347)Hviledagsreformen som skal finne sted i den siste tid, er tydelig omtalt hos profeten Jesaja: «Så sier Herren: Hold lov og rett og gjør det som rett er! For min frelse er nær, den kommer, og min rettferdighet skal åpenbares. Salig er den som gjør det jeg vil, hvert menneske som står fast ved det, så han holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og vokter sin hånd fra å gjøre noe ondt.» rett (347)«Og de fremmede som har sluttet seg til Herren, som vil tjene Herren og elske hans navn og være hans tjenere, alle som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, men holder fast ved min pakt, dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt hus der de kan be. Deres brennoffer og slaktoffer skal bli mottatt vel på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.»1 rett (347)Tilbake til kilden (347)Gjennom den samme profeten befaler Herren: «Jeg vil binde vitnesbyrdet sammen og forsegle budskapet hos mine disipler.»2 Seglet i Guds lov finner vi i det fjerde bud. Dette er det eneste av de ti bud som inneholder både lovgiverens navn og tittel. Det tilkjennegir at han er himmelens og jordens skaper, og at han fremfor noen andre har krav på ære og tilbedelse. Med unntak av dette ene budet er det ikke noe i tibudsloven som viser hvem som egentlig har gitt den. Da pavedømmet forandret hviledagen, ble seglet fjernet fra loven. Jesu disipler blir oppfordret til å sette det på plass igjen ved å opphøye sabbaten i det fjerde bud til dens rette plass som Skaperens minnesmerke og tegnet på hans autoritet. rett (348)«Til ordet og til vitnesbyrdet!» Det vrimler av motstridende læresetninger og teorier, men Guds lover den eneste ufeilbare norm som alle meninger, lærepunkter og teorier skal prøves etter. Profeten sier: «Samtykker de ikke i dette, det folk som ikke har lysning av dag.»3 rett (348)Igjen lyder befalingen: «Rop av full hals og uten stans, løft din røst som en lur! Fortell mitt folk om deres ondskap, Jakobs ætt om deres synder.» Det er ikke de gudløse som her blir irettesatt for sine synder, men de som Herren kaller «mitt folk». Og han fortsetter: «De søker meg dag for dag og vil gjerne kjenne mine veier. Lik et folk som gjør det rette og ikke forlater sin Guds lov, spør de etter mine rettferdige bud. »4 Dette er folk som mener at de er rettferdige og syntes å ha stor interesse for å tjene Gud. Men den strenge og alvorlige irettesettelsen fra ham som gransker hjertene, viser at de tråkker på Guds bud. rett (348)Slik peker profeten ut det budet som er blitt tilsidesatt: «Du skal bygge opp igjen gamle ruiner og gjenreise grunnmurer fra svunne slekter. Da skal de kalle deg den som murer revnene igjen og setter veiene i stand, så folk kan bo i landet. Hvis du holder foten tilbake på sabbatsdagen, så du ikke driver med ditt yrke på min hellige dag, men kaller sabbaten en lyst og glede og Herrens helg en ærverdig dag, hvis du holder den høyt i ære så du ikke går dine egne veier, men avstår fra handel og tomt snakk, da skal du ha din glede i Herren.»5 Også denne profetien gjelder vår tid. Bruddet i Guds lov skjedde da romerkirken forandret hviledagen. Men nå er tiden kommet til å gjenopprette denne guddommelige ordning. Bruddet skal mures til, og grunnmurer fra svunne slekter skal bli gjenreist. rett (348)I sin uskyld i Edens hage holdt Adam den hviledagen som Skaperen helliget da han velsignet den og selv hvilte på den. Det samme gjorde Adam etter at han hadde syndet og i dyp anger var nødt til å forlate sitt lykkelige hjem. Alle patriarkene holdt den, fra Abel til den rettferdige Noah, til Abraham og til Jakob. Da det utvalgte folket var slaver i Egypt, glemte mange Guds lov under avgudsdyrkelsen som omgav dem. Men da Herren frigjorde Israel, kunngjorde han sin lov med ærefryktinngytende myndighet for at folket skulle kjenne hans vilje og frykte og ære ham i all fremtid. rett (348)Fra den dagen og til vår egen tid har mennesker hatt kjennskap til Guds lov og har hellig holdt sabbaten slik den er omtalt i det fjerde bud. Selv om Den Lovløse har lykkes i å trå ned Guds hellige dag, var det trofaste mennesker på skjulte steder som midt under hans velmaktstid holdt dagen hellig. Siden reformasjonstiden har det i hvert slektsledd vært noen som har holdt den. Tross forfølgelse og spott har de hele tiden vitnet om at Guds lover uforanderlig, og om forpliktelsen til å helligholde den sabbaten som ble innstiftet ved skapelsen. rett (349)Disse sannhetene, som kunngjøres i Åp 14 i forbindelse med «et evig evangelium», skal kjennetegne den sanne menighet når Kristus kommer igjen. For som et resultat av det trefoldige budskapet sies det: «Her gjelder det at de hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.» Dette budskapet er det siste som skal lyde før Jesu gjenkomst. Straks etter ser profeten at Menneskesønnen kommer i herlighet for å høste jorden. rett (349)De som tok imot lyset om helligdommen og om at Guds lover uforanderlig, ble glade og forundret over skjønnheten og harmonien i det sannhetssystem som de nå begynte å forstå. De ville at alle kristne skulle få del i det lyset som betydde så mye for dem selv, og de kunne ikke tenke seg annet enn at det ville bli mottatt med glede. Men mange som gav seg ut for å være Kristi etterfølgere, mislikte lærepunkter som ville sette dem i motsetningsforhold til verden. Lydighet mot det fjerde bud krevde et offer som de færreste var villige til å gi. rett (349)Det fjerde bud (349)Med lignende argumenter prøvde jødene å forsvare sin holdning da de hadde forkastet Kristus. Gud hadde vist velvilje mot fedrene deres da de kom med sine offer. Hvorfor skulle så ikke deres sønner og døtre oppnå frelse når de gjorde det samme? På Luthers tid hevdet romerkirkens tilhengere at mange gode kristne døde i den katolske tro, og at den derfor var nok til frelse. En slik tenkemåte viste seg å bli en effektiv hindring for ethvert fremskritt i kristelig tro og livsstil. rett (349)Mange hevdet at søndagsfeiring i århundrer hadde vært et fast forankret lærepunkt og en utbredt kirketradisjon. Denne påstanden ble møtt med. at helligholdelsen av sabbaten var enda eldre og mer utbredt, at den var like gammel som jorden selv, og stadfestet både av Gud og engler. rett (349)Da jorden ble skapt, mens alle morgenstjerner jublet og alle Guds sønner ropte av fryd, ble grunnvollen til sabbaten lagt.6 Sabbaten har derfor krav på vår aktelse. Den ble ikke innstiftet av noen menneskelig myndighet og hviler ikke på menneskelig tradisjon. Det var den gamle av dager som innstiftet den, og den er påbudt i hans ord. rett (350)Da folk ble stilt overfor spørsmålet om hvilken hviledag som var den rette, var det mange populære forkynnere som forvrengte Guds ord og utla det på den måten som best kunne berolige dem som var usikre. Og de som ikke selv studerte Skriften, slo seg til tåls med tolkninger som var i samsvar med deres egne ønsker. rett (350)Mange prøvde å tilbakevise sannheten ved hjelp av spissfindige argumenter og ved å henvise til kirkefedrenes overleveringer og kirkens autoritet, mens sannhetens talsmenn støttet seg til Bibelen for å forsvare gyldigheten av det fjerde bud. Ydmyke personer som bare var væpnet med Guds ord, motstod angrepene fra lærde personer. Disse ble forbauset og forbitret da de oppdaget at deres spissfindige talemåter var uten virkning overfor det enkle og likefremme resonnement fra personer som hadde bedre kjennskap til Skriften enn til akademisk ordkløveri. rett (350)I mangel av bibelsk støtte for sitt syn var det mange som i utrettelig utholdenhet, og uten selv å vite det, brukte de samme talemåter som Kristus og apostlene ble møtt med: «Hvordan kan det være at fremtredende religiøse ledere ikke forstår dette med sabbaten? Bare noen få tror det samme som dere. Det er utenkelig at dere har rett og at alle de lærde i verden tar feil.» rett (351)For å tilbakevise slike påstander behøvde de bare å sitere Bibelen og minne om hvordan Herren gjennom tidene hadde ledet sitt folk. Gud virker gjennom dem som hører og lyder hans røst. De er om nødvendig villige til å forkynne ubehagelige sannheter, og er ikke redde for å påtale populære synder. rett (351)Når Gud ikke oftere velger lærde og fremtredende personer til å stå i spissen for reformasjonsbevegelser, er det fordi de stoler på sine trosbekjennelser, sine teorier og teologiske systemer, og har ikke trang til å bli undervist av Gud. Bare de som har personlig kontakt med visdommens kilde, er i stand til å forstå og forklare Bibelen. rett (351)Personer som bare har liten formell utdanning, blir somme tider kalt til å forkynne sannheten, ikke fordi de er uten lærdom, men fordi de ikke er for selvkloke til å lære av Gud. De får undervisning i Kristi skole, og deres ydmykhet og lydighet gjør dem store. Ved å gi dem kunnskap om sannheten viser Gud dem en slik ære at jordisk heder og menneskelig storhet blir uten betydning i sammenligning. rett (351)Ingen vet dagen og timen (351)Lyset som nå strålte over helligdomsspørsmålet, ville ha vist dem at ingen profetisk tidsperiode når helt ned til gjenkomsten, og at det nøyaktige tidspunkt for denne begivenheten ikke er forutsagt. Men de vendte seg bort fra lyset og fastsatte det ene tidspunkt etter det andre for Herrens komme, og hver gang ble de skuffet. rett (351)Da menigheten i Tessalonika hadde fått en feilaktig oppfatning av Kristi gjenkomst, rådet apostelen Paulus dem til omhyggelig å prøve sitt håp og sine forventninger med Guds ord. Han gjorde dem oppmerksom på profetiene om de begivenheter som skulle inntreffe før Kristus kunne komme, og gjorde det klart for dem at de ikke hadde noen grunn til å vente ham i deres egen tid. «La ingen bedra dere på noe vis!» lyder hans advarende ord.7 Dersom de hadde forventninger som ikke hadde støtte i Skriften, ville det føre galt av sted. Feiltagelser ville utsette dem for hån og spott. De ville stå i fare for å miste motet og bli fristet til å tvile på de sannheter som var nødvendige for frelse. rett (351)Formaningen apostelen gir de troende i Tessalonika, rommer en viktig undervisning for dem som lever i de siste dager. Mange adventtroende følte at dersom de ikke kunne se frem til et bestemt tidspunkt for Jesu gjenkomst, kunne det redusere deres iver og nidkjærhet i beredelsen. Når håpet blir tent gang på gang, for bare å bli knust, får troen en slik knekk at de store sannhetene i det profetiske ord nesten ikke gjør inntrykk lenger. rett (352)Gud ville at den første engels budskap skulle inneholde det bestemte tidspunkt da dommen skulle begynne. Beregningen av de profetiske tidsperiodene som budskapet var basert på, og som fastsatte slutten på de to tusen tre hundre dager til høsten 1844, kan det ikke herske tvil om. De gjentatte forsøk på å finne nye tidspunkter for begynnelsen og slutten på de profetiske periodene, og de usunne spekulasjoner som støtter slike holdninger, tjener ikke bare til å lede oppmerksomheten bort fra sannheten for vår tid, men forkludrer ethvert forsøk på å forklare profetiene. rett (352)Jo oftere det blir fastsatt et bestemt tidspunkt for Jesu gjenkomst, og jo mer dette blir kunngjort, desto bedre svarer det til Satans hensikt. Når tiden er utløpt, vekker han forakt for dem som forfektet slike ideer. På den måten setter han den store adventvekkelsen i 1843 og 1844 i et ugunstig lys. De som holder fast på denne villfarelsen, vil til slutt fastsette et fjernt tidspunkt for Jesu gjenkomst. Dermed faller de til ro i en falsk trygghetsfølelse, og mange oppdager ikke bedraget før det er for sent. rett (352)Hvorfor venter Herren? (352)Det var ikke etter Guds vilje at Israel skulle vandre omkring i ørkenen i førti år. Han ville helst ha ført dem direkte inn i Kanaans land og latt dem bosette seg der som et hellig og lykkelig folk. Men «det var vantro som gjorde at de ikke kunne komme inn».8 På grunn av synd og frafall bukket de under i ørkenen, mens en ny slekt fikk dra inn i løftets land. Heller ikke var det Guds vilje at Kristi gjenkomst skulle bli utsatt så lenge og at hans folk skulle være så mange år i denne syndens og sorgens verden. Men vantro skilte dem fra Gud. Fordi de nektet å utføre det han hadde pålagt dem, ble andre kalt til å forkynne budskapet. Av medlidenhet med verden utsetter Jesus sitt komme for at syndere kan få anledning til å høre advarselen og finne ly hos Gud før hans vrede slippes løs. rett (353)Sannhetens vektere (353)De som ville være tro mot sannheten, er alltid blitt stemplet som opprørere, kjettere eller skismatikere. Mange er vantro og vil ikke godta det troverdige profetordet, men aksepterer uten videre beskyldningene mot dem som våger å refse tidens fornemme synder. Denne holdningen blir mer og mer alminnelig. Bibelen sier rent ut at det vil komme en tid da landets lover i den grad vil komme i konflikt med Guds lov, at enhver som vil lyde alle Guds bud, risikerer å bli anklaget og straffet som forbrytere. rett (353)Hva skal så sannhetens budbærer gjøre? Bør han si til seg selv at det er best ikke å forkynne sannheten, fordi det eneste den ofte utretter, er å få folk til å unngå eller motsette seg dens krav? Nei, han har like liten grunn til å holde Guds ord tilbake fordi det vekker motstand, som reformatorene i tidligere tider. rett (353)Martyrers og andre fromme personers trosvitnesbyrd er skrevet til gagn for etterfølgende slekter. Disse levende eksempler på hellighet og rettskaffenhet er bevart for å sette mot i dem som nå blir kalt til å være vitner for Gud. De fikk nåde og sannhet, ikke bare for sin egen skyld, men for at kunnskapen om Gud gjennom dem skulle opplyse jorden. Har Gud gitt lys til sine tjenere i dette slektsledd? Da bør de la det skinne for verden. rett (353)For lenge siden sa Herren til en av dem som talte på hans vegne: «Israels ætt vil ikke høre på deg, for de vil ikke høre på meg.» Likevel sa han: «Du skal tale mine ord til dem enten de vil høre eller ikke.» Til sine tjenere i vår tid sier han: «Rop av full hals og uten stans, løft din røst som en lur! Fortell mitt folk om deres ondskap, Jakobs ætt om deres synder. »10 rett (353)Så langt mulighetene rekker, har enhver som mottar lys og sannhet, det samme alvorstunge ansvar som profeten i Israel, han som fikk dette påbud: «Du menneske, jeg har satt deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du gi dem en advarsel fra meg. Hvis jeg sier til en ugudelig mann: «Du skal sannelig dø», og du ikke advarer ham mot det livet han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget livet.»11 rett (354)Det som i stor grad hindrer folk i å ta imot sannheten og vitne om den, er det besvær og den vanære det medfører. Dette er det eneste argument mot sannheten som dens talsmenn aldri har kunnet gjendrive. Men dette skremmer ikke Kristi sanne etterfølgere. De venter ikke at sannheten skal bli populær. De vet hva som er deres plikt. Villig tar de korset opp, og sier likesom apostelen Paulus: «De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større.» I likhet med en av Guds menn i gammel tid akter de «Kristi vanære for en større rikdom en skattene i Egypt».12 rett (354)De som i hjertet tjener verden, vil i sitt religiøse liv handle mer ut fra bekvemmelighetshensyn enn ut fra prinsipper, og det gjelder uansett trosbekjennelse. Vi bør velge det som er rett, fordi det er rett, og overlate resten til Gud. De store reformer i verden skyldes prinsippfaste personer med tro og vågemot. Det er slike personer som må føre reformarbeidet videre også i vår tid. rett (354)Så sier Herren: «Hør på meg, dere som har kjennskap til rettferd, du folk som har min lov i hjertet! Vær ikke redd for menneskers hån, bli ikke skremt av deres spottende ord! De skal bli som møllspiste klær, lik ulltøy som er fortært av mott. Men min rettferd skal vare evig, min frelse fra slekt til slekt.»13 rett |