Mot historiens klimaks kapitel 39. Fra side 473.     Fra side 613 i den engelske utgave.tilbake

Harde tider

(473)«På den tid skal Mikael, den store fyrsten, stå fram, han som verner dine landsmenn. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslag oppstod. Men på den tid skal ditt folk bli frelst, alle som er skrevet opp i boken.»1 rett

(473)Når nådetiden opphører
Når den tredje engels budskap slutter å lyde, er det ikke lenger nåde for de gudløse. Guds folk har fullført sitt oppdrag. De har mottatt «senregnet» eller «tider med lindring» fra Herren, og de er beredt for de vonde ting de har i vente. Engler haster frem og tilbake i himmelen. En engel som kommer tilbake fra jorden, kunngjør at han har fullført sitt oppdrag. Menneskeheten har vært igjennom den siste prøven, og alle som har valgt å rette seg etter Guds bud, har fått «den levende Guds segl». rett

(473)Nå avslutter Jesus sin gjerning som mellommann i helligdommen i himmelen. Han løfter hendene og sier med mektig røst: «Det er skjedd!» I dyp ærbødighet lytter engleskaren mens han høytidelig kunngjør: «La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene fortsette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjørelse.»2 Enhver sak er avgjort til liv eller død. Kristus har gjort soning for sitt folk og slettet deres synd. Tallet på de frelste er klart. Nå skal de overta «kongedømmet og veldet og makten i rikene under himmelen», og Jesus skal regjere som kongenes konge og herrenes herre. rett

(473)Når han forlater helligdommen, brer mørket seg over menneskene på jorden. I denne forferdelige situasjonen må de rettferdige leve for Gud uten en mellommann. De kreftene som har holdt de gudløse i tømme, blir fjernet, og djevelen får fullstendig kontroll over dem. Guds langmodighet er forbi. Verden har avvist hans nåde, foraktet hans kjærlighet og tråkket på hans lov. De gudløse har krysset grensen for sin nådetid. rett

(474)Guds Ånd som de hele tiden stod imot, er til sist dratt tilbake. Uten Guds nåde har de ingen beskyttelse mot den onde. Satan vil drive menneskene inn i den siste store ulykken. Når englene ikke lenger holder menneskenes fryktelige lidenskaper i sjakk, blir alle onde krefter sluppet løs. Hele verden vil oppleve en frykteligere ødeleggelse enn den som rammet det gamle Jerusalem. rett

(474)En eneste engel hjemsøkte alle førstefødte i Egypt og fylte landet med sorg. Da David handlet mot Guds vilje og foretok folketelling, var det en engel som satte i verk den fryktelige ødeleggelsen på grunn av hans synd. De samme destruktive krefter som hellige engler gjør bruk av når Gud befaler, kan de onde englene også benytte når han tillater det. Det finnes krefter som er parat, og de venter bare på at Gud skal tillate dem å spre ødeleggelse overalt. rett

(474)De som holder Guds lov i hevd, har fått skylden for straffedommene som har rammet verden, og de får også skylden for de forferdelige naturkatastrofer og for den konflikt og vold som fyller jorden med sorg og smerte. Virkningen av den siste advarselen har gjort de gudløse rasende. De er forbitret på alle som har tatt imot budskapet, og Satan vil intensivere hatet og forfølgelsen. rett

(474)Da Gud til sist trakk seg tilbake fra den jødiske nasjon, var prestene og folket ikke klar over det. Selv om de var under Satans herredømme og behersket av de mest avskyelige lidenskaper, mente de likevel at de var Guds utvalgte folk. Tjenesten i templet fortsatte, de ofret på de urene alterene, og daglig bad de om Guds velsignelse over det folket som hadde tatt livet av hans Sønn, og prøvde å gjøre det samme med hans tjenere og apostler. rett

(474)Når den ugjenkallelige avgjørelsen blir kunngjort i den himmelske helligdommen, og verdens skjebne for evig er avgjort, vil menneskeheten heller ikke vite om det. Religionsutøvelsen vil fortsette blant mennesker som Guds Ånd definitivt har forlatt. Den djevelske nidkjærhet som ondskapens fyrste inspirerer dem til for at de skal utføre hans onde planer, vil se ut som nidkjærhet for Gud. rett

(474)En dømt minoritet
Ettersom sabbaten er blitt et spesielt stridspunkt i kristenheten, og kirken og staten har gått sammen om å innskjerpe feiringen av søndagen, vil den lille minoriteten som konsekvent nekter å gi etter for folkets krav, bli utsatt for alminnelig fordømmelse. Man vil gå inn for ikke å tolerere at et mindretall er i opposisjon til en kirkelig ordning og en av landets lover, og at det er bedre at de lider overlast enn at hele folket skal oppleve kaos og lovløshet. rett

(474)Det samme argumentet brukte folkets ledere mot Kristus for mer enn 1900 år siden. «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne,» sa den listige Kaifas.3 Dette argumentet vil avgjøre saken. Det vil bli laget en spesiell lov mot dem som helligholder sabbaten i samsvar med det fjerde bud. Etter denne loven vil de kunne dømmes til døden, og etter et bestemt tidspunkt får folk frihet til å drepe dem. Katolisismen i Europa og den falne protestantismen i Amerika vil innta samme holdning overfor dem som holder alle Guds bud i hevd. rett

(475)Guds folk vil da oppleve den kval og lidelse som profeten beskriver som en trengselstid for Jakob: «Så sier Herren: Vi hører et rop av angst, det er redsel som rår, og ingen fred.» «Hvorfor ser jeg ...at hvert ansikt er fordreiet og blekt? Ja, stor er denne dagen, dens like finnes ikke. Det blir en trengselstid for Jakob, men han skal berges ut av den.»4 rett

(475)En kamp i angst og smerte
Den forferdelige natten da Jakob var i bønnekamp for å slippe bort fra Esau, 5 viser Guds folks erfaring i trengselstiden. Jakob hadde bedratt Esau for å sikre seg farens velsignelse som var tiltenkt broren, og måtte flykte for livet da han fikk vite at Esau hadde truet med å drepe ham. Etter at han hadde vært mange år i landflyktighet, gav Herren ham beskjed om å dra tilbake til hjemlandet med koner og barn, buskap og saueflokker. rett

(475)Da han kom til grensen, ble han skremt av nyheten om at Esau kom mot ham med en flokk væpnede menn, uten tvil for å hevne seg. Jakob og følget hans var forsvarsløse og uten våpen, og så ut til å bli et lett offer for vold og drap. I tillegg til angsten opplevde han en forferdelig selvbebreidelse, for det var hans egen synd som hadde ført ham opp i denne situasjonen. Hans eneste håp var Guds barmhjertighet. Hans eneste forsvar var bønn. Likevel unnlot han ikke å gjøre alt han kunne for å bøte på uretten mot broren og avverge faren som truet. Slik vil Kristi etterfølgere som nærmer seg trengselstiden, gjøre alt for at folk ikke skal få en feilaktig oppfatning av dem. De vil prøve å fjerne fordommer og avverge farene som truer trosfriheten. rett

(475)Da Jakob hadde sendt familien bort, så de ikke skulle se hvor fortvilt han var, ble han alene tilbake for å be til Gud. Han bekjente sin synd og takket Gud fordi han hadde vært så overbærende med ham. Med dyp ydmykhet nevnte han pakten som Gud hadde gjort med hans far og farfar, og løftene han selv hadde fått i det nattlige synet i Betel og mens han var i landflyktighet. Han er kommet til det avgjørende øyeblikk i livet. Alt står på spill. I mørket og ensomheten fortsetter Jakob å be og ydmyke seg for Gud. rett

(475)Plutselig kjenner han en hånd på skulderen. Han tror det er en fiende som vil drepe ham, og kjemper desperat. Idet dagen gryr, gjør den fremmede bruk av sin overnaturlige makt, og ved berøringen kjenner den robuste Jakob seg fullstendig lammet. Hjelpeløs og gråtende tar han omkring motstanderen. Nå vet Jakob at det er paktsengelen han har kjempet med. Selv om han er maktesløs og har store smerter, gir han ikke opp. Lenge har han vært plaget av uro, samvittighetsnag og syndsanger. Nå må han ha visshet om tilgivelse. rett

(476)Den guddommelige gjesten skal videre. Jakob klynger seg til ham og trygler om en velsignelse. Engelen sier: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob roper: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg!» For en tillit, fasthet og utholdenhet Jakob viste! Hvis han hadde uttrykt seg på en overmodig og utfordrende måte, ville det betydd slutten for ham. Men han viste en tillit som bare finnes hos dem som innrømmer sin svakhet og uverdighet og stoler på den barmhjertige Gud som holder sin pakt. rett

(476)«Han stridde med engelen og vant.»6 Ved ydmykhet og anger og ved å overgi seg til Herren, kjempet dette syndige og feilende mennesket med Gud og vant. Skjelvende holdt han fast ved Guds løfter, og han som er evig kjærlighet, kunne ikke avvise synderens bønn. Som et bevis på Jakobs seier og en oppmuntring for andre som vil følge hans eksempel, ble navnet hans forandret fra det som minnet om hans synd til det som minnet om hans seier. At Jakob hadde kjempet og vunnet, var en forsikring om at han også skulle seire over mennesker. Han var ikke lenger redd for å møte broren, for Herren ville forsvare ham. rett

(476)Djevelen hadde anklaget Jakob overfor Guds engler og påstått at han hadde rett til å ta livet av ham på grunn av hans synd. Han hadde påvirket Esau til å gå imot ham, og mens Jakob kjempet hele den lange natten, prøvde djevelen å påtvinge ham skyldfølelse for å gjøre ham motløs og få ham til å slippe taket i Gud. Jakob ble nesten drevet til fortvilelse, men han visste at uten Guds hjelp ville det være ute med ham. Han hadde oppriktig angret sin store synd, og han bønnfalt Gud om nåde. Han ville ikke oppgi sin beslutning, men klamret seg til engelen og bad med alvorlige, fortvilte rop til han vant seier. rett

(476)En «Jakobs-kamp» for de trofaste
Likesom Satan fikk Esau til å gå imot Jakob, vil han påvirke gudløse mennesker til å utrydde Guds folk i trengselstiden. Og likesom han anklaget Jakob, vil han anklage Guds folk. Han regner hele menneskeheten som sin rettmessige eiendom. Men de få som holder Guds bud i hevd, setter seg imot hans herredømme. Hvis han kunne utrydde dem, ville seieren være total. Han ser at hellige engler beskytter dem, og derfor regner han med at deres synd er tilgitt. Men han vet ikke at deres sak er avgjort i helligdommen i himmelen. rett

(477)Satan vet nøyaktig hvilke synder han fristet dem til å begå, og fremstiller dem for Gud i det aller verste lys. Han hevder at disse menneskene like meget som han selv fortjener å bli utelukket fra Guds gunst. Han påstår at Herren ikke har rett til å tilgi deres synd og samtidig utrydde ham og englene hans. Han hevder at de er hans bytte og at de skal overlates til ham, så han kan tilintetgjøre dem. rett

(477)Når Satan anklager Guds folk, gir Gud ham lov til å prøve dem til det ytterste. Deres tillit til Gud og deres tro og utholdenhet vil bli satt på den alvorligste prøven. Når de ser tilbake, svinner håpet, for livet deres fortoner seg lite smigrende. De er fullstendig klar over sin svakhet og uverdighet. Satan prøver å skremme dem med at deres sak er håpløs og at deres synder aldri kan fjernes. Han håper å ødelegge deres tro så de gir etter når han frister dem, og oppgir troskapen mot Gud. rett

(477)Selv om Guds folk blir omgitt av fiender som er fast bestemt på å utrydde dem, er de ikke redde for å bli forfulgt for Kristi skyld. Men de er engstelige for at de ikke har angret all synd, og at de på grunn av egne feil og mangler ikke vil få del i Frelserens løfte om at han vil bevare dem «gjennom den tid av prøvelser som skal komme over hele verden».7 Hvis de eide visshet om syndsforlatelse, ville de ikke vike tilbake for tortur eller død. Men hvis de skulle vise seg uverdige og miste livet på grunn av sin egen karakterbrist, ville de føre skam over Guds hellige navn. rett

(477)Overalt hører de om sammensvergelser og er vitne til opprør. Det vekkes til live i dem et sterkt ønske og en lengsel etter at det store frafallet må ta slutt og at de ugudeliges ondskap må opphøre. Men samtidig som de ber Gud om å stanse opprøret, bebreider de seg selv at de ikke makter å stå imot og demme opp for ondskapens flodbølge. De føler at dersom de hadde brukt alle sine evner i tjenesten for Kristus og gått frem i hans kraft, ville Satan ikke så lett kunne få dem i sin makt. rett

(477)De ydmyker seg for Gud og viser til at de har angret sine synder. Nå gjør de krav på løftet om å søke vern hos Gud og slutte fred med ham.8 De mister ikke troen, selv om de ikke får øyeblikkelig bønnesvar. Til tross for at de er plaget av angst, frykt og fortvilelse, fortsetter de å be. De setter sin lit til Guds makt, likesom Jakob klamret seg til engelen, og de roper: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» rett

(477)Dersom Jakob ikke hadde angret at han hadde skaffet seg førstefødselsretten på uærlig vis, kunne Gud ikke ha hørt hans bønn og spart livet hans. Hvis Guds folk i trengselstiden skulle plages av uoppgjort synd, samtidig som de er naget av frykt og angst, ville de lide nederlag. Fortvilelse ville lamme troen, og de kunne ikke ha tillit nok til å be Gud om å utfri dem. Men selv om de føler seg dypt uverdige, har de ingen skjulte synder å bekjenne. Syndene er gått i forveien til dom og er blitt fjernet, og de kan ikke lenger huske dem. rett

(477)Satan får mange til å tro at Gud vil overse deres troløshet i livets små ting. Men i sin handlemåte med Jakob viser Herren at han slett ikke vil godta eller tolerere synd. Alle som prøver å unnskylde eller skjule sin synd, så den blir stående i himmelens bøker uten å være bekjent og tilgitt, vil bli overvunnet av Satan. Jo høyere bekjennelse de har, og jo mer fremtredende deres posisjon er, desto mer smertelig er det for Gud, og desto sikrere er motstanderens seier. De som venter med å berede seg for Herrens dag, får ikke anledning til det i trengselstiden eller på noe senere tidspunkt. De er i en håpløs situasjon. rett

(478)Kristne som ikke har forberedt seg til den siste fryktelige konflikten, kommer til å bekjenne sine synder i dyp angst, mens de gudløse gleder seg over deres fortvilte situasjon. Deres bekjennelse har mye til felles med den som vi finner hos Esau og Judas. De beklager følgene av overtredelsen, men ikke sin skyld. De føler ikke noen virkelig anger, ingen avsky for det onde. De innrømmer sin synd av frykt for straff. Men i likhet med farao i oldtidens Egypt ville de igjen trosse himmelen hvis straffedommen ble fjernet. rett

(478)Historien om Jakob er også en forsikring om at Gud ikke vil avskrive dem som er bedratt og fristet til å synde, men som i oppriktig anger har kommet tilbake til ham. Når Satan vil ødelegge dem, sender Gud sine engler for å trøste og beskytte dem når faren truer. Satan setter inn voldsomme og målbevisste angrep, og hans bedrag er utspekulerte. Men Herren holder øye med sitt folk, og han hører når de roper til ham. rett

(478)Påkjenningen er hard, det er som om ovnsflammene skal fortære dem. Men smelteren vil ta dem ut av ovnen som gull lutret i ild. Guds kjærlighet til sitt folk i de hardeste prøvene er like sterk og øm som i medgangens dager. Men de trenger å komme i den glødende ovnen. Verdsligheten må fjernes så de kan gjenspeile Kristi bilde. rett

(478)En tro som tåler prøven
Tiden med trengsel og angst som vi har foran oss, krever en tro som kan holde ut tretthet, sult og venting, en tro som ikke blir svekket av harde påkjenninger. Alle får en prøvetid for at de skal berede seg. Jakob seiret fordi han var utholdende og besluttsom. Hans seier viser hvilken kraft det er i inntrengende bønn. De som holder fast på Guds løfter slik som Jakob gjorde, og er like oppriktige og utholdende som han, skal seire som han seiret. Men de som ikke vil fornekte selvet, som ikke vil kjempe med Gud og be lenge og inntrengende om hans velsignelse, vil heller ikke få den. rett

(478)Bare få vet hva det vil si å kjempe med Gud i bønn. Bare de færreste har trengt seg inn på Gud med slik intensitet at alle sjelsevner står i spenn. Når fortvilelsen trenger på i all sin gru, er det ikke mange som med urokkelig tro klynger seg til Guds løfter. rett

(479)De som nå bare har liten tro, er i størst fare for å bli offer for Satans forføreriske makt og det påbud som vil tvinge samvittigheten. Selv om de klarer prøven, vil de oppleve større nød og angst i trengselstiden fordi de ikke har lært å stole på Gud. Den troserfaring de har forsømt, vil de bli nødt til å få under de vanskeligste forhold. rett

(479)Nå er tiden til å lære Gud å kjenne og stole på hans løfter. Engler merker seg enhver oppriktig og alvorlig bønn. Vi bør heller gi avkall på selviske gleder enn å forsømme bønnesamfunnet med Gud. Den største fattigdom og forsakelse når man har Guds velbehag, er bedre enn rikdom, ære, gode dager og vennskap uten den. Vi må ta tid til å be. Hvis vi bare er opptatt av materielle ting, vil Gud kanskje gi oss mer tid ved å ta fra oss våre avguder av penger, hus og jord. rett

(479)De unge ville ikke bli forledet til synd hvis de nektet å gå andre veier enn der de kunne be om Guds velsignelse. Dersom de som forkynner det siste varselsbudskapet, bad om Guds velsignelse, ikke på en kald, likegyldig og lettvint måte, men inderlig og i tro slik som Jakob gjorde, ville de i mange tilfeller kunne si: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.»9 Himmelen ville regne dem som fyrster, og de ville få kraft til å kjempe med Gud og mennesker. rett

(479)Helhjertet overgivelse til Gud
En trengselstid uten like kommer snart over oss, og vi trenger en erfaring som vi ikke har, og som mange er for likegyldige til å søke. Det hender ofte at vanskelighetene blir mindre enn man frykter, men det vil ikke være tilfelle med den krisen vi går i møte. Den mest levende skildring kan ikke forklare omfanget av den. I den prøvetiden må hvert menneske stå alene for Gud. «Da kunne Noah, Daniel og Job, om de var der - så sant jeg lever, sier Herren Gud - verken berge sønn eller datter. Ved sin rettferd kunne de bare berge sitt eget liv.»10 rett

(479)Nå, mens vår store øversteprest taler vår sak, bør vi søke å bli fullkomne i Kristus. Ikke engang i tankelivet gav Frelseren etter for fristelse. I menneskesinnet finner Satan et eller annet punkt der han kan få fotfeste. Det kan være et syndig ønske som gjør at fristelsen får makt. Men Kristus sa om seg selv: «Verdens fyrste kommer. Han har ingen rett over meg.»11 Satan fant ikke noen svikt hos Guds Sønn. Han hadde holdt sin Fars bud, og det var ikke noen synd som Satan kunne benytte seg av. Slik må også de være som skal komme igjennom trengselstiden. rett

(479)Det er her og nå vi ved tro på Kristi soningsdød må bli kvitt synden i vårt liv. Frelseren innbyr oss til å bli ett med ham, forene vår svakhet med hans styrke, vår uvitenhet med hans visdom, vår uverdighet med hans fortjeneste. Det er i Kristi skole vi skal få del i hans saktmodighet og ydmykhet. Herren leder oss ikke på den veien vi selv ville velge, og som virker lett og behagelig, men mot livets virkelige mål. Det er opp til oss å akseptere de virkemidler himmelen benytter for å danne vår karakter etter det guddommelige mønster. Ingen kan forsømme eller utsette dette uten å komme i den største fare. rett

(480)Det siste store bedrag
Apostelen Johannes hørte en kraftig røst i himmelen som sa: «Ulykkelige jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.»12 Det er en fryktelig situasjon som får den himmelske røsten til å rope dette. Satans raseri øker etter som tiden går, og hans bedrag og ødeleggelsesverk når sin klimaks i trengselstiden. rett

(480)På himmelhvelvingen vil det skje fryktelige og overnaturlige ting som viser demonenes makt til å gjøre mirakler. Djevleånder går ut til landets ledere og til hele jordens befolkning for å føre dem vill og påvirke dem til å alliere seg med Satan i hans siste utfall mot himmelens styresett. Slik blir både myndigheter og borgere bedratt. Noen vil stå frem og gi seg ut for å være Kristus, og de gjør krav på den ære og tilbedelse som bare tilkommer verdens frelser. De utfører mirakuløse helbredelser og andre under, og påstår at de har åpenbarelser fra himmelen som motsier Skriften. rett

(480)Som klimaks i bedraget vil djevelen gi seg ut for å være Kristus. I lang tid har menigheten gitt uttrykk for at håpet vil bli virkeliggjort ved Kristi gjenkomst. Nå vil bedrageren få det til å se ut som om Kristus alt er kommet. Her og der vil han opptre i en tiltalende og imponerende skikkelse som svarer til beskrivelsen av Guds Sønn i Johannes' åpenbaring. 13 Stråleglansen som omgir ham, overgår alt hva mennesker ennå har sett. Overalt lyder seiersropet: «Kristus er kommet! Kristus er kommet!» rett

(480)Folk bøyer seg og tilber ham mens han løfter hendene og velsigner dem slik som Kristus velsignet disiplene da han var på jorden. Stemmen er mild og dempet, men likevel klangfull. Vennlig og sympatisk forkynner han noen av de tiltalende tingene Frelseren forkynte. Han helbreder sykdommer blant folk. I skikkelse av Kristus påstår han at han har forandret sabbat til søndag, og påbyr at alle skal helligholde den dagen han har velsignet. Han sier at de som fortsetter å holde den sjuende dagen hellig, spotter hans navn fordi de nekter å lytte til englene han har sendt til dem med lys og sannhet. rett

(480)Dette er et sterkt og nesten overveldende bedrag. På samme vis som samaritanerne ble narret av trollmannen Simon, vil folk flest bli bedratt av disse trolldomskunster og si: «Han er Guds kraft, den som kalles den store.»14 Men Guds folk vil ikke bli ført vill. Denne falske kristendomsforkynnelsen er ikke i samsvar med Guds ord. Han som opptrer som Kristus, velsigner dem som tilber dyret og bildet av det, de som ifølge Bibelen skal oppleve Guds vrede ublandet med nåde. rett

(481)Men Satan får ikke lov å etterligne Kristi gjenkomst. Frelseren har advart mot Satans bedrag og har tydelig forutsagt hvordan hans gjenkomst skal skje: «For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte. Hør, jeg har sagt dere det på forhånd! Om de altså sier til dere: «Han er ute i ødemarken», så gå ikke dit ut, eller: «Han er inne i huset», så tro det ikke. For som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.»15 Denne gjenkomsten vil ingen kunne etterligne. Den vil bli kjent overalt, og hele verden vil oppleve den. rett

(481)Bare de som virkelig studerer Bibelen og søker sannhet, blir beskyttet mot det mektige bedraget som folk flest vil falle for. Ut fra Bibelen vil de kunne avsløre bedrageren, selv om han er forkledd. Prøvetiden kommer til alle. Den avslører hvem som virkelig er kristne. Er Guds folk så grunnfestet i hans ord at de ikke engang vil tro det de ser og hører? Vil de i en slik krisetid holde seg til Bibelen og Bibelen alene? Satan vil gjøre alt han kan for å hindre dem i å berede seg for den dagen. Han vil legge hindringer i veien for dem, involvere dem i verdslige foretagender og tynge dem ned med hverdagens bekymringer så trengselstiden kommer overraskende på dem. rett

(481)Jaget og forfulgt
Når kirkelige myndigheter vedtar forføyninger mot dem som holder Guds bud i hevd, tar de fra dem offentlig beskyttelse og prisgir dem til folk som vil utrydde dem. Da vil Guds folk dra ut fra byer og andre sentra og flokke seg sammen på ensomme og ødslige steder. Mange vil flykte til fjells. På samme måte som de kristne i Piemont-dalene vil de tilbe i naturens tempel og takke Gud for disse tilfluktsstedene.16 rett

(482)Folk fra alle samfunnslag, høy og lav, rik og fattig, blir utsatt for de grusomste forfølgelser. Guds folk tilbringer lange dager i fengsler, der de sitter lenkebundet og dødsdømt. Noen syntes å være overlatt til å dø av sult i mørke, avskyelige omgivelser. Ingen hører klageropene deres, og ingen prøver å hjelpe dem. rett

(482)Glemmer Herren sitt folk i disse tunge tider? Glemte han den trofaste Noah da Guds dom rammet verden under storflommen? Glemte han Lot da ild fra himmelen fortærte byene på sletten? Glemte han Josef som var omgitt av avgudsdyrkere i Egypt? Glemte han Elia da Jesabel sverget på at han skulle få samme skjebne som Ba'al-profetene? Glemte han Jeremia i den mørke, dystre brønnen? Glemte han de tre modige mennene i den glødende ovnen, eller Daniel i løvehulen? rett

(482)«Sion sier: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.» Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg. Jeg har tegnet deg i mine hender.» «Så sier Herren, Allhærs Gud...: Den som rører dere, rører ved min øyesten.»17 rett

(482)Selv om fienden sørger for at de blir fengslet, kan fengselsmurene likevel ikke skille dem fra Kristus. Han som ser alle svakheter hos dem, og som selv har vært igjennom alle slags lidelser, står over alle jordiske makter. Englene kommer til dem i fengselscellen med lys og fred fra himmelen. Fengslet blir som en herskapsbolig, for det er de rike i troen som bor der. De dystre murene blir opplyst av et himmelsk lys som da Paulus og Silas ved midnattstid bad og sang lovsanger i fengslet i Filippi. rett

(482)De sju siste plager
Guds dom vil ramme dem som undertrykker og ødelegger hans folk. Fordi han har vært så langmodig med de gudløse, blir menneskene dristigere i sine overtredelser. Men straffen blir ikke mindre sikker og forferdelig fordi den har vært utsatt så lenge. «Herren skal reise seg som han gjorde på Perasim-fjellet, og harmes som i dalen ved Gibeon. Han vil gjøre sin gjerning - underlig er hans gjerning. Han vil fullføre sitt verk - selsomt er hans verk! »18 rett

(482)For en barmhjertig Gud føles det vondt å måtte straffe. «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø.» «Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.» «Herren er langmodig. Men hans kraft er stor, og han unnlater ikke å straffe.»19 rett

(483)På en fryktelig måte vil Gud i rettferd vise at hans lov som menneskene har tråkket på, står ved makt. Hans ulyst til å fullbyrde dommen over de skyldige gir oss en ide om hvor alvorlig straffen blir. Det folket som han lenge bærer over med, og som han ikke fullbyrder dommen over før syndeskylden har nådd sin ytterste grense, skal til sist drikke harmens beger ublandet med nåde. rett

(483)Når Kristus ikke lenger er menneskenes talsmann i helligdommen, vil ublandet vrede ramme dem som tilber dyret og bildet av det og tar dets merke. Plagene som rammet Egypt da Gud skulle frigjøre Israel, ligner de langt frykteligere straffedommer som rammer verden like før Guds folk blir utfridd. Johannes' åpenbaring gir denne skildring av disse fryktelige plagene: «Vonde og farlige byller slo ut på de mennesker som bar dyrets merke og tilbad bildet av det.» Havet «ble til blod som av en død kropp, og alt liv i havet døde». Selv om disse hjemsøkelsene er fryktelige, er Guds dom fullt ut rettferdig. En engel kunngjør: «Rettferdig er du som dømmer slik. ... For de har utøst hellige menns og profeters blod, og du har gitt dem blod å drikke. Det har de fortjent.»20 rett

(483)Ved å dømme Guds folk til døden er de like skyldige som om de selv hadde tatt livet av dem. På samme vis gjorde Jesus det klart at jødene på hans tid var skyldige i drapet på Guds tjenere helt fra Abels tid, for de var preget av den samme holdning og opptrådte på lignende vis som disse profetmorderne. rett

(483)I den neste plagen får solen «makt til å svi menneskene med ild, og menneskene ble brent i voldsom hete». Slik beskriver profeten tilstanden på jorden i denne fryktelige tiden: «Markene er herjet, jorden sturer. For kornet er ødelagt.» «Hvert tre på marken er tørket bort; all glede er blitt borte blant menneskene.» «Såkornet i jorden er tørket inn. Bingene er ødelagt. ... Hvor buskapen rauter! Bølinger streifer omkring, for de har ikke beite. ... Bekkefarene er tørre, og heten har gjort ende på beitene i ødemarken.» «Slottets sangerinner skal jamre den dagen, lyder ordet fra Herren Gud. Alle steder ligger lik i mengder. De er slengt til side.»21 rett

(483)Disse plagene kommer ikke over hele jorden, for da ville hele menneskeheten bli utryddet. Men det blir de forferdeligste hjemsøkelser som menneskene noen gang har opplevd. All straff som har rammet menneskene i tiden før nådetidens slutt, har vært blandet med nåde. Kristi soningsblod har vernet synderen mot å få straff i fullt mål. Men i den endelige dommen blir Guds vrede utøst uten barmhjertighet. rett

(483)På den dagen vil mange ønske å bli beskyttet av den Guds barmhjertighet som de så lenge har avvist. «Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød eller tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. De skal flakke omkring fra hav til hav, streife om fra nord til øst og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det.»22 rett

(484)Gud verner om sitt folk
Guds folk vil ikke unngå lidelser, men selv om de blir forfulgt og plaget og må lide savn og sult, skal de ikke omkomme. Han som sørget for Elia, glemmer ikke et eneste av sine selvoppofrende barn. Han som teller hode hårene deres, vil sørge for dem, og når det er hungersnød, skal de få mat. Mens de gudløse dør av sult og pest, vil englene beskytte de rettferdige og gi dem det de trenger. Den som ferdes i rettferd, har dette løftet: «Han får sitt brød og mangler ikke vann.» «De arme og fattige leter etter vann, men forgjeves; tungen brenner av tørst. Jeg, Herren, vil høre deres bønn, Israels Gud forlater dem ikke.»23 rett

(484)«For fikentreet blomstrer ikke, og vintreet bærer ikke frukt. Oliventreets høst slår feil, og markene gir ikke føde. Sauene er borte fra kveen, og fjøset er tomt for fe.» Men om dem som frykter Herren, heter det: «Jeg vil glede meg i Herren, juble over min frelses Gud.»24 rett

(484)«Herren er din vokter, Herren er din skygge, han er ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen og månen ikke skade deg om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv.» «Han berger deg fra jegerens snare, fra pest som legger øde. Han dekker deg med sine fjær, under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pilene som flyr om dagen, for pest som sniker seg fram i mørket, for sott som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, så skal ikke ulykken nå deg. Du skal bare være vitne til det og se at de ugudelige får sin lønn. For du sier: «Herren er min tilflukt.» Den Høyeste har du gjort til din bolig. Du skal ikke rammes av noe vondt, og ingen plage skal nå ditt telt.»25 rett

(484)Alt tyder på at Guds folk snart må ofre livet for det de tror på, slik som martyrene gjorde før dem. De begynner selv å frykte for at Herren har overlatt dem til fienden. De er plaget av en fryktelig angst. Dag og natt roper de til Gud om utfrielse. De ugudelige triumferer og roper hånlig: «Hvor er det blitt av deres tro? Hvorfor redder ikke Gud dere ut av vår makt dersom dere virkelig er hans folk?» Men Guds etterfølgere som venter, tenker på hvordan Jesus døde på korset, og hvordan øversteprestene og rådsherrene spottet og ropte: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham.»26 rett

(484)Alle kjemper de med Gud likesom Jakob gjorde. De bleke ansiktene bærer preg av en intens indre kamp. Men de holder ikke opp med å be inntrengende til Gud. rett

(485)Dersom menneskene kunne se tingene med Guds øyne, ville de oppdage at mektige engler omgir dem som tar vare på Guds ord om å holde ut. Med dyp medfølelse har englene vært vitne til deres fortvilelse og hørt deres bønner. De venter bare på et ord fra sin leder om å redde dem ut av faren de er i. Men de må vente enda en stund. rett

(485)Guds folk må drikke kalken og døpes med dåpen. Men den pinefulle ventetiden er det beste bønnesvar. Mens de tillitsfullt venter på at Herren skal gripe inn, øver de seg opp i tro, håp og tålmod, noe de i sin tidligere kristelige erfaring ikke har praktisert i tilstrekkelig grad. Men for de utvalgtes skyld blir denne trengselstiden forkortet. «Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.»27 Slutten kommer mer brått enn man venter. Hveten blir høstet inn og samlet i Herrens låve, mens ugresset blir buntet sammen for å brennes. rett

(485)De himmelske vaktmenn er trofaste på sin post. Selv om det er fattet vedtak om et bestemt tidspunkt da folk kan drepe dem som holder Guds bud i hevd, hender det at fienden ikke vil vente, men forsøker å drepe dem før den fastsatte tiden. Men ingen kan passere det sterke vakthold som beskytter hvert trofast menneske. Noen blir angrepet mens de flykter ut fra byene, men våpnene som blir løftet mot dem, brytes i stykker som halmstrå. Andre blir forsvart av engler i skikkelse av soldater. rett

(485)Til alle tider har Gud benyttet engler for å hjelpe og utfri sitt folk. Himmelske vesener har engasjert seg aktivt i menneskelige forhold. De har opptrådt i skinnende lys klær, og de har vist seg som mennesker kledd i reisetøy. Guds tjenere på jorden har sett engler i menneskeskikkelse. De har rastet under eiketrærne ved middagstid som om de trengte hvile. De har tatt imot gjestfrihet i hjemmet hos folk. De har opptrådt som veivisere for vandringsmenn som har gått seg vill i mørket. Med sine egne hender har de tent ild på alteret. De har åpnet fengselsdører for Herrens tjenere og satt dem fri. Kledd i himmelsk rustning kom de og rullet steinen bort fra Frelserens grav. rett

(485)I menneskeskikkeise er engler ofte til stede når Guds folk er samlet. De besøker også ugudelige miljøer, som da de kom til Sodoma for å holde øye med det som foregikk, og finne ut om innbyggerne hadde overskredet grensen for Guds langmodighet. Herren er barmhjertig, og av hensyn til de få som virkelig tjener ham, forhindrer han katastrofer og forlenger freden for mange. De som lever i synd, er slett ikke klar over at de få trofaste som de driver gjøn med og undertrykker, er årsak til at deres eget liv blir spart. rett

(485)Selv om de som styrer og leder, ikke er klar over det, har engler ofte grepet inn under forhandlinger. Mennesker har sett og hørt dem, og de har gått imot og latterliggjort deres forslag, og har endog til tider opptrådt uforskammet og utfordrende. I nasjonalforsamlinger og ved domstoler har disse himmelske sendebud åpenbart et intimt kjennskap til menneskenes liv og historie. De har vist at de var bedre i stand til å forsvare de undertrykte enn de beste og mest veltalende advokater. De har hindret tiltak og avverget onde planer som i høy grad ville ha skadet Guds verk og brakt store lidelser over hans folk. I nød og fare opplever de at «Herrens engel slår leir til vern om dem som frykter Herren, og frir dem ut av fare».28 rett

(486)Forløsningen stunder til
Med lengsel venter Guds folk på tegn som viser at kongen deres kommer. Når spørsmålet lyder: «Hvor langt på natt?» svarer vaktmannen uten å nøle: «Det kommer en morgen, men også en natt»29 Lyset skinner på skyene over fjelltoppene. Snart skal Guds herlighet bli åpenbart. «Rettferds sol» er i ferd med å bryte frem. Det kommer både morgen og natt. En evig dag gryr for de rettferdige, men en evig natt senker seg over de gudløse. rett

(486)Mens Guds folk fortsetter bønnekampen, er det som om sløret som skiller dem fra den usynlige verden, nesten blir fjernet. Himmelen gløder av gryet fra en evig dag, og som englesang lyder det for dem: «Hold ut i tro! Hjelpen kommer.» Kristus, den allmektige seierherren, rekker en krone av uforgjengelig glans frem mot sine trette stridsmenn, og røsten hans lyder fra de åpne portene: «Jeg er med dere. Ikke vær redde. Jeg vet hva dere har gjennomgått. Jeg har båret sorgene for dere. Dere kjemper ikke på det uvisse. Jeg har kjempet kampen for dere. I mitt navn skal dere vinne fullstendig seier.» rett

(486)Frelseren vil sende hjelp nettopp når vi mest trenger den. Veien til himmelen er helliget av hans fotspor. Hver torn som smerter foten vår, har smertet hans. Hvert kors vi må bære, har han båret før oss. Herren tillater strid for å berede oss for fred. Trengselstiden er fryktelig for Guds folk, men det er en tid da hver sann troende må se opp. Med troens øye vil han se at løftets regnbue omgir ham. rett

(486)«Nå skal de vende tilbake, de som Herren fridde ut. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede skal nå dem igjen, sorg og sukk skal flykte. Jeg er den som trøster dere. Hvem er da du som frykter mennesker som må dø, menneskebarn som visner lik gress? Hvorfor glemmer du Herren, din skaper. ... Hvorfor skjelver du stadig, dagen lang, for undertrykkerens raseri når han sikter på å ødelegge deg? Hvor blir det vel av hans raseri? Snart skal den lenkebundne slippe fri; han skal ikke dø og gå i graven, og ikke skal han mangle brød. Jeg er Herren din Gud som setter havet i opprør, så bølgene bruser, Herren, Allhærs Gud, er hans navn. Jeg har lagt mine ord i din munn og skjult deg i skyggen av min hånd. »30 rett

(487)«Så hør nå dette, du stakkar, du som er drukken, men ikke av vin! Så sier Herren, din Herre og Gud, som strider for sitt folk: Se, nå tar jeg ut av din hånd den skålen som gjorde deg ør; aldri mer skal du drikke av min brennende vredes beger. Jeg rekker det til dem som plaget deg, til dem som sa: «Legg deg ned, så vi kan gå over deg!» Du måtte gjøre din rygg lik flat mark, lik en vei som de drog fram på.»31 rett

(487)Gud som skuet ned gjennom tidene, så den krisen hans folk skulle møte når onde makter allierer seg mot dem. Lik landflyktige fanger vil de frykte at de skal dø av sult eller voldsbruk. Men han som laget vei i Rødehavet for israelittene, skal åpenbare sin veldige makt og gjøre slutt på fangenskapet. «Den dagen jeg gjør mitt verk, sier Herren, Allhærs Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham.»32 rett

(487)Hvis Kristi trofaste vitner da måtte gi sitt liv, ville det ikke likesom martyrenes blod være såkorn som gaven rik avling for Gud. Deres troskap ville ikke være et vitnesbyrd som kunne overbevise andre om sannheten. I sin hardhet har menneskene da slått barmhjertighetens bølger tilbake for godt. Dersom de rettferdige nå ble gitt i fiendens vold, ville mørkets fyrste triumfere. rett

(487)Salmisten sier: «På den onde dagen gjemmer han meg i sin hytte. Han skjuler meg i sitt skjermende telt og tar meg opp på klippen.» Og profeten utbryter: «Gå inn i kamrene dine, mitt folk, lukk dørene etter deg! Hold deg skjult en liten stund, til vreden er gått over! Se, Herren går ut fra sin bolig; han vil straffe dem som bor på jorden, for deres synd og skyld.»33 rett

(487)Herlig vil utfrielsen bli for dem som tålmodig har ventet på ham, de som har navnet sitt i livets bok. rett

neste kapitel