| Mot historiens klimaks kapitel 42. Fra side 507. Fra side 662 i den engelske utgave. |
(507)Ved slutten av de tusen år kommer Kristus tilbake til jorden. Alle de frelste og hærskarer av engler følger ham. Han kommer i fryktinngytende majestet og byr de gudløse stå opp fra graven og få sin dom. En veldig hærskare kommer frem, talløs som havets sand. Men de er svært forskjellige fra dem som stod opp i den første oppstandelse. De rettferdige hadde evig ungdom og skjønnhet, mens de gudløse er merket av sykdom og død. rett (507)Hvert blikk i den talløse mengden er vendt mot Guds Sønn. Samstemmig roper de gudløse: «Velsignet er han som kommer i Herrens navn!» Men det er ikke kjærlighet til Kristus som får dem til å si dette. Sannhetens kraft tvinger ordene frem fra uvillige lepper. De oppstår som de gikk i graven, med det samme fiendskap mot Kristus og den samme opprørske holdning. De får ikke noen ny prøvetid for å råde bot på tidligere mangler. For det ville være nytteløst. Et helt liv i overtredelse har ikke gjort dem mer velvillig stemt. Hvis de fikk en ny prøvetid, ville de også denne gang unndra seg Guds krav og hisse til opprør mot ham. rett (507)Kristus kommer ned på Oljeberget, på det stedet der han for opp til himmelen etter oppstandelsen, og der englene gjentok løftet om at han skulle komme igjen. Profeten sier: «Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige være med ham.» «Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem. Og Oljeberget skal dele seg i to fra øst til vest, så det danner seg en bred dal.» «Da skal Herren være konge over hele jorden.»1 rett (507)Når det nye Jerusalem i sin strålende prakt kommer ned fra himmelen, vil det bli på det stedet som er renset og gjort klar til å ta imot den hellige byen. Og Kristus sammen med sitt folk og englene drar inn i den. rett (507)Et desperat angrep (508)De gudløse er Satans fanger. Ved å forkaste Kristus har de gått med på å følge opprørslederen. De er beredt til å godta hans forslag og lystre hans ordrer. Han opptrer på samme listige måte som før, og holder skjult at han er Satan. I stedet påstår han at han har rettmessig krav på verden, at den er tatt fra ham på ulovlig vis. Han innbiller sine bedratte tilhengere at han har reddet dem ut av graven, og at han nå vil frelse dem fra det grusomste tyranni. rett (508)De er ikke lenger under Kristi innflytelse, og Satan gjør mirakler til støtte for sin påstand. Han styrker de svake og oppildner alle med sin egen ånd og kraft. Han foreslår å lede dem mot de helliges leir og innta byen. Med djevelsk fryd peker han på det faktum at talløse millioner er oppreist fra de døde, og at han i spissen for dem vil kunne innta byen og vinne tilbake sitt rike. rett (508)I den utallige mengden er det mange som levde før storflommen da folk ble svært gamle. Det er kjemper med høy intelligens, men som lot falne engler få kontroll over dem, og som brukte all sin dyktighet og kunnskap til å opphøye seg selv. Blant dem er fremragende genier som fikk verden til å forgude dem, men som ved sin grusomhet og sine onde oppfinnelser forurenset jorden og ødela Guds bilde så han måtte utrydde dem. Der er konger og hærførere som erobret riker, dristige menn som aldri tapte et slag, og stolte, ærgjerrige krigsmenn som fikk nasjoner til å skjelve. De er ikke blitt forandret i døden. Når de kommer opp av graven, fortsetter tankene i de samme baner som da de døde. De har den samme erobringslyst som da de falt. rett (508)Satan rådslår med englene sine og med disse ledere og erobrere og andre stormenn. De ser på de veldige styrkene og slår fast at de som er inne i byen, er få sammenlignet med deres egen hær, og at de derfor kan slå dem. De planlegger å erobre det nye Jerusalem med alt som finnes der. Dyktige fagfolk fremstiller våpen, og militære ledere organiserer hæren. Når alle nødvendige forberedelser er gjort, kommer angrepsordren, og den talløse hæren rykker frem. rett (508)Aldri har noen hærfører ledet en så tallrik hær, for den er større enn alle tiders samlede militære enheter siden den første krigen ble utkjempet på jorden. Satan, den fremste av alle krigens skikkelser, leder felttoget, og englene hans følger ham i dette avgjørende angrepet. Konger og hærførere marsjerer sammen med ham, og hærmassene følger i utallige, velorganiserte avdelinger. De drar frem over den ødelagte jorden mot den hellige byen. Jesus gir ordre om å stenge portene til Jerusalem, og Satans hær omringer byen og gjør seg klar til angrep. rett (509)Kristus mottar hyllest (509)Nærmest tronen er de som engang var ivrige i Satans tjeneste, men ble reddet som en brann ut av ilden, og har fulgt Frelseren med dyp og inderlig hengivenhet. Deretter kommer de som utviklet en kristelig karakter i en verden med falskhet og vantro, de som holdt Guds lov i hevd da kristenheten forkynte at den var avskaffet, og de millioner fra alle tidsaldrer som ble martyrer for sin tro. Rundt omkring dem er «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene». 2 rett (509)Kampen er over, seieren er vunnet. De har fullført løpet og vunnet prisen. Palmegrenene symboliserer seier, og den hvite drakten er et skyggebilde på Kristi fullkomne rettferdighet, som nå er deres. De frelste stemmer i en lovsang som lenge gir ekko gjennom himmelhvelvet. «Seieren tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.»3 Engler og serafer synger med i lovsangen. Etter at de frelste nå har sett djevelens makt og ondskap, skjønner de bedre enn noen gang at de bare kunne seire i Kristi kraft. rett (509)I hele den strålende mengden er det ingen som mener at de selv har noen del i frelsen, at den skyldes deres egen kraft og godhet. Ingen nevner hva de har utrettet eller lidd, men innholdet i hver sang og grunntonen i all lovprisning er at frelsen kommer fra Gud og Lammet. rett (509)Så blir Guds Sønn kronet mens alle i himmelen og på jorden er vitner til det. Kongenes konge, som har fått all makt og myndighet, kunngjør nå dommen over dem som gjorde opprør mot hans ledelse, og han lar rettferdigheten skje fyllest overfor dem som har overtrådt hans lov og undertrykt hans folk. Profeten sier: «Jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel svant bort for hans åsyn og var ikke lenger til. Og jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger» 4 rett (509)«Bøker ble åpnet» (510)Over tronen kommer korset til syne. Som i et panorama kan de se Adams fristelse og fall og de forskjellige begivenheter som fulgte etter hverandre i den store frelsesplanen: Frelserens fødsel i fattigdom, barneårene i nøysomhet og lydighet, dåpen i Jordan-elven, fasten og fristelsen i ødemarken, og hans virksomhet blant menneskene der han tilbød himmelens rikeste velsignelser. rett (510)Det var dager da han var travelt opptatt med å vise kjærlighet og barmhjertighet, og netter da han våket og bad mellom øde fjell, mens misunnelse, hat og ondskap var takken han fikk. De kan se den forferdelige, gåtefulle sjelekampen i Getsemane under den knusende vekten av all verdens synd, da han ble forrådt og overlatt til den blodtørstige mengden. rett (510)Så følger de forferdelige begivenhetene denne redselsfulle natten da hans egne disipler forlot ham, og han selv som fange brutalt ble drevet gjennom gatene i Jerusalem. I triumf ble Guds Sønn ført frem for Annas, anklaget i øversteprestens residens og foran dommerbordet til Pilatus, og ført frem for den feige og grusomme Herodes, spottet, hånet, torturert og dømt til døden. Alt er fremstilt på en levende måte. rett (510)Og nå opplever den lamslåtte mengden de siste scenene i Frelserens liv på jorden. De får se hvordan han tålmodig gikk lidelsens vei til Golgata, og at han ble naglet til korset. De arrogante prestene og den spottende pøbelhopen gjorde narr av hans dødskamp. Det overnaturlige mørket, jordskjelvet, fjellene som slo sprekker, og gravene som åpnet seg, markerte det øyeblikket da verdens frelser døde. rett (510)Disse fryktelige begivenheter blir fremstilt akkurat som de var. Satan og hans engler og undersåtter klarer ikke å fjerne blikket fra denne dramatiske fremstilling av det de selv har gjort. Enhver husker godt sin egen rolle. Der står Herodes som drepte de uskyldige barna i Betlehem for å utrydde Israels konge. Der er den onde Herodias som flekket sin sjel med døperen Johannes' blod. Og der er den svake og holdningsløse Pilatus, soldatene som spottet, prestene og rådsherrene og den rasende folkehopen som ropte: «La hans blod komme over oss og våre barn.» rett (510)Alle blir minnet om sin egen fryktelige synd. Forgjeves prøver de å gjemme seg for den guddommelige glansen som stråler fra ansiktet hans og er klarere enn sollyset, mens de frelste legger kronene foran Frelseren og roper: «Han døde for meg! » rett (510)Midt blant de frelste er Jesu apostler, den heltemodige Paulus, den ivrige Peter, den elskede og elskelige Johannes og de trofaste brødrene deres. Sammen med dem er de mange martyrene. Men midt i all avskyelig styggedom utenfor murene er de som forfulgte, fengslet og drepte dem. rett (511)Der er Nero, dette grusomme og lastefulle monstrum. Han ser de lykkelige menneskene som han engang torturerte, og som fylte ham med djevelsk fryd da de led som verst. Hans mor er også der og er vitne til resultatene av sitt eget verk. Hun ser hvordan hennes egne onde karaktertrekk gikk i arv til sønnen, og at de lidenskapene hun oppmuntret og utviklet ved sin innflytelse og sitt eksempel, bar frukt i forbrytelser som fikk verden til å grøsse. rett (511)Der er pavelige prester og prelater som påstod at de var Kristi sendebud, men som brukte pinebenk, fengsel og bål for å tvinge folks samvittighet. Der er de stolte pavene som opphøyet seg over Gud og dristet seg til å forandre hans lov. Disse som har gitt seg ut for å være kirkens åndelige ledere, har en uoppgjort sak med Gud som de gjerne ville slippe unna. For sent innser de at den allvitende Gud verner om sin lov, og at han ikke lar de skyldige gå fri. rett (511)Nå forstår de at Kristus identifiserte seg med sitt folk som led, og de føler vekten av hans egne ord: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.»5 Hele den gudløse verden står anklaget for Guds domstol for høyforræderi mot ham. Ingen kan tale deres sak, for de er alle uten unnskyldning. De blir alle dømt til evig død. rett (511)En slagen fiende (511)«Alt dette kunne vært vårt, men vi avslo!» roper de fortapte. «Så blinde vi var! Vi har byttet fred og lykke med usseldom, skam og fortvilelse!» Alle innser at det er rett og riktig at de lukkes ute fra himmelen. Ved sin livsførsel gav de uttrykk for at de ikke ville at Jesus skulle være Herre i deres liv. rett (511)Som tryllebundet er de gudløse vitne til at Guds Sønn blir kronet. I hendene har han lovtavlene, budene som de har foraktet og overtrådt. De legger merke til de frelstes utbrudd av undring, jubel og tilbedelse. Og mens tonene fra lovsangen bølger ut over folkemassene utenfor byen, stemmer alle i som med en røst: «Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge.»6 Og de kaster seg ned og tilber livets fyrste. rett (511)Satan er som lamslått mens han er vitne til Kristi herlighet og storhet. Han som engang var en vernende kjerub, er klar over hva han har mistet. Han som engang var en lysende seraf, «morgenrødens sønn», er nå fullstendig forandret og fornedret. For all fremtid er han utelukket fra det råd han engang var et aktet medlem av. Nå ser han en annen som står nær Gud og skjermer for hans herlighet. Han er vitne til hvordan en mektig og majestetisk engel setter kronen på Kristi hode, og han vet at det kunne vært ham selv. rett (512)Han tenker tilbake på tiden da han var uskyldig og ren, og på den fred og tilfredshet han opplevde inntil misnøyen og misunnelsen fikk makt over ham. Beskyldningene han kom med, opprøret, hans bedragerske fremferd for å vinne støtte og velvilje hos englene, og hans ubøyelige motstand da Gud appellerte til ham om å vende om så han kunne få tilgivelse - dette står nå klart for ham. rett (512)Nå ser han tilbake på sitt livsverk og på resultatet av det, og han tenker på menneskenes innbyrdes fiendskap, de fryktelige blodsutgytelser, rikers oppkomst og fall, de mange statskupp og opptøyer, kriger og revolusjoner. Han tenker på sine uavlatelige anstrengelser for å motarbeide Kristi verk og få menneskene til å synke stadig dypere. Han innser at hans djevelske planer ikke har kunnet ødelegge dem som satte sin lit til Gud. rett (512)Når Satan ser på sitt rike som er frukten av hans livsverk, ser han bare nederlag og ruin. Han har fått de store folkemassene til å tro at det ville være en enkel sak å erobre den hellige byen, men han vet at det er løgn. Etter hvert som den store konflikten mellom ondt og godt utviklet seg, led han nederlag gang på gang og ble tvunget til retrett. Han kjenner bare så altfor godt den evige Guds makt og storhet. rett (512)Den store opprøreren har alltid hatt som mål å rettferdiggjøre seg selv og påvise at Gud er ansvarlig for opprøret. For å oppnå dette har han brukt alle sine evner og sin enestående kløkt. Han har arbeidet målbevisst og systematisk og med forbausende hell, og han har fått mange til å godta sin fremstilling av den store åndskonflikten som har rast så lenge. rett (512)I årtusener har mesterbedrageren fremstilt løgn som sannhet. Men nå er tiden kommet da opprøret endelig skal stanses og Satan bli avslørt. I sitt siste, desperate forsøk på å felle Kristus, utrydde hans folk og innta den hellige byen, er djevelen blitt fullstendig avslørt. De som allierte seg med ham, er nå vitne til hans totale nederlag. Kristi etterfølgere og de lojale englene er klar over omfanget av hans intrigespill mot Gud. Nå ser alle på ham med avsky. rett (512)Satan innrømmer at hans planmessige opprør har gjort ham uskikket for himmelen. Han har gått inn for å satse alle sine evner og krefter i kampen mot Gud. Derfor ville himmelens renhet, fred og harmoni være ytterst pinefullt for ham. Hans anklager mot Guds barmhjertighet og rettvishet er det nå slutt med. De anklager han har forsøkt å rette mot Gud, faller helt og holdent tilbake på ham selv. Nå er Satan nødt til å medgi at dommen over ham er rettvis. «Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt åsyn, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.»7 rett (513)Guds rettferdighet er åpenbar (513)Alle er nå klar over at i den store åndskampen har Gud hele tiden handlet ut fra hensynet til sitt folks evige vel og til gagn for alle de verdener han har skapt. «Hele din skapning takker deg, Herre, de som holder din pakt, lover deg.» Historien om synd skal gjennom evigheten vitne om at alle skapningers lykke er nøye knyttet til Guds lov. Med tanke på alt som har skjedd i den store konflikten, vil alle skapninger i universet, både de lojale og de som gjorde opprør, i fellesskap utbryte: «Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge.»8 rett (513)Nå er det klart for alle skapninger i universet hvilket stort offer Faderen og Sønnen gav for menneskene. Timen er kommet da Kristus overtar sin rettmessige plass og blir opphøyet over alle makter og myndigheter og over alle navn som kan nevnes. For å få den glede han hadde i vente - å føre mange til herlighet - tålte han korset uten å bry seg om vanæren. Og selv om sorgen og vanæren var ufattelig stor, er gleden og herligheten likevel større. rett (513)Han ser på de frelste som er gjenskapt i hans eget bilde. De er preget med hans fullkommenhet, og hvert ansikt gjenspeiler hans egne trekk. I dem ser han frukten av det han har gjennomlidd, og han er tilfreds. Med en røst som når ut til alle, både rettferdige og gudløse, kunngjør han: «Disse har jeg kjøpt med mitt blod. Jeg led og døde for dem, for at de skal være hos meg gjennom evigheten.» Og en lovsang lyder fra de hvitkledde omkring tronen: «Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk.»9 rett (513)De ugudeliges skjebne (514)Herren sier: «Fordi du føler deg som en gud, se, derfor sender jeg imot deg fremmede, hensynsløse folkeslag. Til tross for din prektige visdom trekker de sverdet mot deg og vanhelliger deg i din strålende glans. De styrter deg ned i graven.» «Din store handel førte med seg at du ble fylt av vold og begynte å synde. Da støtte jeg deg bort fra gudefjellet og gjorde ende på deg, du vernende kjerub, mellom de funklende steiner. ... Da kastet jeg deg til jorden og overgav deg til konger, så de kunne se på deg med skadefryd.» «Så sendte jeg ild imot deg, og den gjorde ende på deg. Jeg lot deg bli til aske på jorden for øynene på alle som så deg. ... Du er blitt til skrekk og gru, og borte er du for alltid.»10 rett (514)«Hver støvel som trampet i stridsgny, og hver kappe som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden.» «For Herren er harm på alle folk, han er vred på hele deres hær. Han har slått dem med bann og overgitt dem til å slaktes.» «Over de onde lar han det regne glødende kull og svovel; glohet vind er den lodd de får.»11 rett (514)Ild kommer ned fra himmelen. Jorden slår sprekker. De våpen den skjuler, kommer frem i dagen. Fortærende flammer slår ut fra hver gapende kløft. Endog fjellene står i brann. Nå er den kommet, dagen som skal brenne som en ovn. Elementene kommer i brann og blir oppløst, og jorden og alle gjerninger som er gjort der, skal komme frem i lyset. Jordskorpen er som en eneste smeltet masse - en uhyre sydende ildsjø. Det er dommens og undergangens dag for de gudløse. «Det er en hevnens dag for Herren, et år med gjengjeld i striden for Sion.»12 rett (514)De gudløse får sin straff på jorden. De skal «være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen».13 Noen blir utslettet øyeblikkelig, mens andre må lide lenger. Alle får igjen etter sine gjerninger. Satan blir straffet ikke bare for sitt eget opprør, men for all synd han har påført Guds folk. Derfor får han langt større straff enn de han har ledet vill. Han må fortsatt leve og lide etter at ofrene for hans bedrag er tilintetgjort. rett (514)Til slutt vil de gudløse forsvinne i den rensende ilden - både rot og gren. Satan er roten og tilhengerne hans grenene. Lovens straff er fullbyrdet, rettferdskravene oppfylt. Himmelen og jorden kunngjør at Gud er rettferdig. rett (514)Satans ødeleggelsesverk er slutt for alltid. I seks tusen år har han gjort hva han ville, fylt jorden med lidelse og brakt sorg inn i hele universet. Alt som er skapt, har stønnet og lidd. Nå er Guds skapninger for alltid kvitt ham og fristelsene hans. «Hele jorden har fått fred og ro, folk bryter ut i jubelrop.» Et takkens seiersrop lyder fra hele universet. Det var som «et stort kor av stemmer, som et brus av veldige vannmasser og drønn av voldsomme tordenbrak. De ropte: Halleluja! For Herren er blitt konge, vår Gud, Den Allmektige». 14 rett (515)Mens jorden er omgitt av ilden som tilintetgjør, er de rettferdige i sikkerhet i den hellige byen. Den annen død har ingen makt over dem som var med i den første oppstandelse. Gud er en fortærende ild for de gudløse, men for sitt folk er han sol og skjold. «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.»15 Den samme ilden som fortærer de gudløse, renser jorden; Hvert spor av forbannelse er fjernet. Ikke noe evig brennende helvete skal minne de frelste om syndens fryktelige følger. rett (515)Kristi sårmerker (515)Fra spydstikket i siden hans rant det blodet som forsonte menneskene med Gud. Der er Frelserens herlighet, der er hans makt skjult. På grunn av sonofferet hadde han makt til å frelse, og derfor kunne han også utøve rettvishet mot dem som avviste Guds nåde. Merkene etter hans fornedrelse er hans største heder. I all evighet skal sårene fra Golgata forkynne hans pris og kunngjøre hans makt. rett (515)De frelstes arv (515)Alt som gikk tapt på grunn av synd, er gjenreist. «Så sier Herren... som skapte jorden og formet den og gjorde dens grunnvoller faste, som ikke skapte den øde og tom, men laget den slik at folk kunne bo der.» Guds opprinnelige hensikt med å skape jorden blir nå oppfylt, idet den blir et evig hjem for de frelste. «De rettferdige skal arve landet og alltid få bo i det.»18 rett (516)For at vår fremtidige arvelodd ikke skulle få et altfor materielt preg, har mange forsøkt å åndeliggjøre nettopp de ting som får oss til å betrakte dette som vårt hjem. Kristus forsikret disiplene om at han gikk bort for å gjøre i stand et sted for dem i sin Fars hus. De som tror Guds ord, skal ikke være helt uvitende om det himmelske hjemmet. Likevel er det sant at «det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham».19 Ord strekker ikke til for å skildre det som de rettferdige skal oppleve. Bare de som får erfare det, vil forstå. Ingen menneskehjerne kan fatte herligheten i Guds Paradis. rett (516)I Bibelen kalles de frelstes arvet fedreland.20 Der leder den himmelske hyrden sin hjord til levende vannkilder. Livets tre bærer frukt hver måned, og bladene på treet er til legedom for folkene. Der finnes elver, klare som krystall, og langs breddene vaier trærne og kaster svale skygger over stier som er for Guds folk. Vidstrakte sletter går over i vakre høydedrag, og bakom ruver de mektige fjellene. På disse fredfulle slettene og ved de levende vannstrømmer skal Guds folk, som så lenge har vært pilegrimer og vandringsmenn, ha sitt hjem. rett (516)«Mitt folk skal bo i et fredelig land, i trygge hjem, der en sorgfritt kan hvile.» «Ingen skal høre mer om vold i ditt land, om herjing og ødeleggelse innenfor dine grenser. Du skal kalle dine murer Frelse og dine porter Lovsang.» «De skal bygge hus som de selv får bo i, plante vingårder og spise frukten selv. De skal ikke bygge så andre får bo, og ikke plante så andre får spise. ... De som jeg har utvalgt, skal få nyte frukten av sitt arbeid.»21 rett (516)«Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre.» «Istedenfor tornekratt skal det vokse sypresser, og myrter istedenfor nesler.» «Da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet.» «Ingen skader og ødelegger noe på hele mitt hellige fjell.»22 rett (516)Smerte kan ikke eksistere i himmelen. Der blir det ingen tårer, ingen begravelser, ikke noe tegn på sorg. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» «Ingen borger skal si: «Jeg er syk.» De som bor der, har fått sine synder tilgitt.»23 rett (516)Der ligger det nye Jerusalem, hovedstaden på den nye jord, «en herlig krans i Herrens hånd, et kongelig diadem som din Gud har i hånden». «Den hadde Guds herlighet, og den strålte som den skjønneste edelsten, som krystallklar jaspis.» «Folkene skal vandre i lyset fra byen, og kongene på jorden skal føre sine rikdommer inn i den.» Herren sier: «Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk.» «Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.»24 rett (518)Det blir aldri natt i den hellige byen. Ingen har behov for hvile. Ingen blir trette av å gjøre Guds vilje og ære ham. Hele tiden skal vi kjenne morgenens friskhet, og den skal aldri ta slutt. «De skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Gud Herren skal lyse over dem.»25 Sollyset blir overstrålt av en glans som ikke blender, men som likevel er mye sterkere enn middagssolen slik vi kjenner den. Guds og Lammets herlighet fyller den hellige byen med et lys som aldri forsvinner. De frelste skal ferdes i den solfrie herlighet fra en evig dag. rett (518)«Noe tempel så jeg ikke i byen, for Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel.» Guds folk får den store forrett å ha åpent og fritt samfunn med Faderen og Sønnen. «Nå ser vi som i et speil, i en gåte.»26 I naturen og i Guds handlemåte med menneskene ser vi nå et speilbilde av ham. Men da skal vi se ham ansikt til ansikt, uten noe slør som skiller. Vi skal være i hans nærhet og se hans herlighet. rett (518)Guds kjærlighets triumf (518)Der skal udødelige mennesker med stadig fryd betrakte skaperkraftens under og frelserkjærlighetens mysterium. Ingen grusom, listig fiende skal der friste noen til å glemme Gud. Hver evne skal utvikles, hvert anlegg vokse. Tilegnelsen av kunnskap vil ikke trette tanken eller tære på kreftene. Der vil de mest storslåtte planer bli gjennomført, de største forventninger og de mest opphøyede mål bli til virkelighet. Likevel vil det alltid være nye høyder å nå, nye under å fordype seg i, nye sannheter å gripe, og nye utfordringer for kroppens, åndens og sjelens krefter. rett (518)Alt i universet ligger åpent for de frelste. Uhemmet av død og tretthet beveger de seg gjennom himmelrommet til fjerne kloder som sørget dypt over menneskenes ulykke, men som gjenlød av gledessang hver gang et menneske ble frelst. Med ubeskrivelig fryd får jordens barn del i gleden og visdommen hos vesener som aldri syndet. De får del i de skatter av kunnskap og innsikt som er oppnådd gjennom uminnelige tiders gransking av Guds skaperverk. Med forklaret blikk skuer de inn i skaperverkets herlighet - soler og kloder og stjernesystemer - som alle i lovmessig orden kretser omkring Guds trone. På alle ting, fra de minste til de største, står Skaperens navn skrevet. Alt bærer preg av hans allmakt. rett (519)Etter hvert som evighetens år svinner, åpenbarer de stadig rikere og herligere ting om Gud og Kristus. Som kunnskapen vokser, vil også kjærligheten, ærbødigheten og lykken øke. Jo mer de frelste lærer om Gud, desto mer vil de beundre ham. Når Jesus åpenbarer frelsens hemmeligheter for dem, og det som ble oppnådd i kampen mot Satan, vil de føle en enda dypere hengivenhet for ham. Med desto større jubel spiller de på gullharpene mens titusener på titusener og tusener på tusener av stemmer forener seg i lovsangen. rett (519)«Hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som der finnes, hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet.»27 rett (519)Den store strid er slutt. Synd og syndere er ikke mer. Hele universet er rent. Harmoni og glede går som puls-slag gjennom hele det umåtelige skaperverket. Fra ham som skapte alt, strømmer liv, lys og glede ut gjennom universets grenseløse rom. Alle ting, fra det minste atom til den største klode, det levende og det livløse, forkynner i ufordunklet skjønnhet og fullkommen glede at Gud er kjærlighet! rett |