| Mot historiens klimaks kapitel 9. Fra side 131. Fra side 171 i den engelske utgave. |
(131)I valget av personer til å reformere kirken ser vi den samme guddommelige plan som i valget av dem som grunnla den første menigheten. Gud gikk forbi dem som var store i verdens øyne, de med titler og rikdom og som var vant til å bli hyllet og æret som folkets ledere. De var så stolte og selvgode og følte seg så ovenpå at det var utenkelig for dem å bry seg om sin neste eller være den ydmyke nasareerens medarbeidere. Derfor kalte Jesus de ulærde, strevsomme fiskerne fra Galilea, og sa til dem: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!»1 Disse disiplene var ydmyke og lærvillige. Jo mindre påvirket de var av samtidens falske lære, desto lettere kunne Kristus undervise og dyktiggjøre dem til tjenesten. rett (131)Slik var det også på reformasjonstiden. Lederne kom fra beskjedne kår. De var uten klassestolthet og var upåvirket av geistlighetens skinnhellighet og sluhet. Gud benytter enkle personer til å utføre store ting. Da er det ikke mennesker som får æren, men Gud, han som får dem til både å ville og handle etter hans gode vilje. rett (131)Zwinglis oppvekst og utdanning (131)Når han hørte om de bragder som var utført mellom fjellene på hjemtraktene hans, drømte han om å utrette store ting. Han lyttet oppmerksomt til de få fortellingene fra Bibelen som den fromme bestemoren hans hadde funnet blant kirkens sagn og legender. Med stor interesse hørte han om patriarkenes og profetenes storverk, om gjeterne som passet saueflokkene langs fjellskråningene i Palestina, der engler talte til dem, og om barnet i Betlehem og det som hendte på Golgata. rett (132)På samme måte som Luthers far, ville også Zwinglis foreldre at sønnen skulle få en god utdanning, og han ble tidlig sendt bort fra sin barndoms dal. Han var meget begavet, og det ble snart vanskelig å finne lærere som kunne undervise ham. rett (132)Da han var tretten år, drog han til Bern, som på den tiden hadde den mest kjente skolen i Sveits. Men her skjedde det noe som lett kunne ha forandret hele hans liv. Munkene gjorde sitt beste for å få ham til å gå i kloster. Dominikanerne og fransiskanerne konkurrerte om folkegunsten, og prøvde å overgå hverandre ved å sette i verk overdådige kirkeutsmykninger , praktfulle seremonier og ved å vise frem berømte relikvier og undergjørende helgenbilder. rett (132)Dominikanerne i Bern var klar over at dersom de kunne få tak i denne evnerike unge studenten, ville de oppnå både vinning og ære. Hans unge alder, hans tale- og skriveferdighet og hans sans for musikk og poesi ville bidra mer til å trekke folk til gudstjenesten og øke inntektene for deres orden enn all den pomp og prakt de ellers kunne oppvise. Ved list og smiger prøvde de å få Zwingli til å bli medlem av klostersamfunnet. rett (132)Da Luther var student, hadde han stengt seg inne i en klostercelle, og han ville vært tapt for verden om Gud ikke hadde sørget for at han kom ut. Zwingli ble forskånet for denne faren. Tilfeldigvis fikk hans far vite om munkenes planer. Han ville slett ikke at sønnen skulle bli munk og leve et unyttig liv i lediggang. Han var klar over at det gjaldt sønnens fremtid og bad ham derfor om straks å komme hjem. Den unge Zwingli gjorde som faren sa, men kunne ikke i lengden slå seg til ro i dalen der han hadde vokst opp. Etter en tid reiste han til Basel og fortsatte studiene. Her fikk han for første gang høre evangeliet om Guds frie nåde. rett (133)En lærer som hette Wittembach, og som underviste i klassiske språk, hadde begynt å lese Bibelen da han studerte gresk og hebraisk, og gjennom ham fikk studentene del i guddommelig lys. Han hevdet at det fantes en sannhet som var mye eldre og langt mer verdifull enn de teorier som skolastikerne og filosofene doserte, nemlig at Kristi død er synderes eneste redning. For Zwingli var dette de første lysstråler før daggry. rett (133)En ivrig bibelgransker (133)Jo mer han studerte Bibelen, desto klarere så han kontrasten mellom dens lære og romerkirkens. Han godtok Bibelen som Guds ord og den eneste fullkomne og ufeilbare trosregel, og han mente at den måtte være sin egen tolk. Derfor våget han ikke å bruke Skriften til støtte for en forutfattet teori eller læresetning, men så det som sin plikt å finne ut hva Bibelen selv lærte. Han søkte all mulig hjelp for å komme frem til en korrekt forståelse, og bad om veiledning fra Den Hellige Ånd, som han mente ville opplyse alle som søkte oppriktig og i bønn. rett (133)«Den hellige skrift kommer ikke fra mennesker, men fra Gud,» sa Zwingli. «Den Gud som opplyser, vil la deg forstå at det er han selv som taler. Guds ord ... kan ikke slå feil. Det er tydelig, det forklarer seg selv, det åpenbarer seg selv, det gir frelse og nåde og trøst fra Gud, og det ydmyker, slik at mennesket glemmer seg selv og bare stoler på Gud.» rett (133)Zwingli hadde selv erfart at dette var sant. Senere skrev han om sin erfaring fra denne tiden: «Da... jeg for alvor begynte å studere Den hellige skrift, kom filosofien og teologien alltid med innvendinger. Til slutt tenkte jeg med meg selv: Du må la alt dette ligge og finne Guds mening i hans eget klare ord. Så begynte jeg å be Gud om lys, og det ble mye lettere å forstå Den hellige skrift.»3 rett (133)Det som Zwingli forkynte, hadde han ikke fra Luther. Det var Kristi lære. «Hvis Luther forkynner Kristus, gjør han det samme som jeg,» sa han. «Han har ført mange flere til Kristus enn jeg, og det har jeg ikke noe imot. Jeg vil ikke vite av noen annen enn Kristus, for jeg er hans stridsmann, og han alene er min Herre. Jeg har aldri skrevet et eneste ord til Luther, og han har heller ikke skrevet til meg. Hvorfor? ... For at alle skal se hvor entydig Guds Ånd vitner, siden vi uten noen hemmelig avtale likevel forkynner Kristi lære nøyaktig på samme måte.»4 rett (134)Forkynner evangeliet i Einsiedeln (134)Hele året valfartet pilegrimer til jomfru Marias helligdom. Men på den årlige innvielsesfesten strømmet folk til i mengdevis fra alle deler av Sveits og endog fra Frankrike og Tyskland. Zwingli følte seg ille til mote da han så dette, og han benyttet anledningen til å forkynne frihet gjennom evangeliet for disse overtroens slaver. rett (134)«Tro ikke at Gud bor i dette tempel fremfor andre steder,» sa han. «Uansett hvilket land dere bor i, så er han hos dere og lytter når dere ber. ...Kan unyttige gjerninger, slitsomme pilegrimsreiser , offergaver, helgenbilder og bønner til Maria eller helgenene sikre dere Guds nåde? ... Hvilken nytte har de mange ord dere ber? Hvilken kraft har en munkekutte, et glattraket hode, en lang, sid prestekjole eller gullbroderte sko? ... Gud ser på hjertet, og det er langt borte fra ham. ... Kristus, som ofret seg selv på korset, er det offerlam som en gang for alle har sonet de troendes synder.»6 rett (134)Ikke alle likte å høre dette. For mange var det en bitter skuffelse å høre at de lange og besværlige pilegrimsreisene hadde vært forgjeves. De kunne ikke fatte at det gikk an å få hel og full syndsforlatelse gjennom Kristus. De var tilfreds med den gamle veien til himmelen som romerkirken hadde anvist, og vek rådville tilbake for tanken på å søke etter noe bedre. Det var lettere å la prestene og paven sørge for deres frelse enn å få et rent hjerte. rett (134)Men det var andre som gledet seg over budskapet om frelsen i Kristus. De seremonier som kirken påbød, hadde ikke gitt dem sjelefred, og i tro tok de imot Frelserens blod som det eneste middel til forsoning. Da de drog hjem igjen, fortalte de om det de selv hadde hørt. På den måten ble evangeliet spredt fra sted til sted, fra by til by, og tallet på pilegrimer til Marias helligdom ble stadig mindre. Ofringene avtok, og dermed ble også Zwinglis lønn redusert. Men dette gjorde ham bare glad, for det viste at fanatismen og overtroen holdt på å miste grepet på folk. rett (134)Kirkens ledere var ikke blinde for det arbeid Zwingli utførte, men foreløpig lot de være å gripe inn. Fremdeles håpet de å få ham over på deres side, og la an på å smigre ham. Imens fikk evangeliet stadig større innflytelse over folk. rett (135)Til domkirken i Zürich (135)«Det er din plikt å sørge for at domkapitlet ikke går glipp av sine inntekter,» fikk han beskjed om. «Du må ikke overse selv det minste. Det er viktig at du formaner de troende både fra prekestolen og i skriftestolen til å betale tiende og alle avgifter, og til å vise sin hengiven het for kirken ved å bringe sine offergaver. Pass på at du øker inntektene fra de syke, fra messene og ellers fra alle kirkelige handlinger.» rett (135)De lot ham vite at «det også er prestens plikt å forvalte sakramentene, holde prekener og ha tilsyn med menigheten. Men dette - særlig prekenen - kan du gjerne overlate til en stedfortreder. Sakramentene må du bare dele ut til fremstående personer, og bare når du blir oppfordret til det. Det er forbudt å gjøre det for hvem som helst». rett (135)Zwingli lyttet oppmerksomt til instruksene og takket for tilliten de hadde vist ved å gi ham et så betydningsfullt sognekall. Så orienterte han om det han selv hadde tenkt å gjøre. «Jesu liv har altfor lenge vært skjult for folk,» sa han. «Jeg vil gjerne holde en prekenserie over hele Matteus' evangelium, ... og bare holde meg til Skriftens egne utsagn, gå i dybden, sammenligne tekstene, og hele tiden be Gud inderlig om hjelp til å forstå. I min prestegjerning ønsker jeg å ære Gud, prise hans enbårne Sønn, vise mennesker vei til frelse og oppbygge dem i den sanne tro.»7 Selv om noen av de geistlige mislikte denne planen og prøvde å få ham fra den, stod han fast på sitt. Han forsikret at han ikke kom til å lansere noe nytt, men ville holde seg til den gamle metoden som kirken hadde benyttet i eldre tider da den var renere enn nå. rett (135)Folk hadde allerede begynt å få interesse for det Zwingli forkynte, og de strømmet til for å høre. Mange av dem hadde for lengst sluttet å gå i kirke. Han begynte med å lese fra evangeliene og forklare beretningene om Kristi liv og lære og om hans død. Her som i Einsiedeln fremholdt han Guds ord som den eneste ufeilbare autoritet, og Jesu død som det eneste fullgode offer. «Jeg vil gjerne lede dere til Kristus,» sa han, «til den sanne frelseskilde.» rett (136)Folk fra alle samfunnslag flokket seg omkring ham, øvrighetspersoner og vitenskapsmenn, håndverkere og bønder, og de lyttet med den største interesse. Han fremholdt ikke bare frelsen som en fri gave, men gikk fryktløst i rette med tidens ondskap og fordervelse. Mange priste Gud på veien hjem fra domkirken. «Denne mannen forkynner sannhet,» sa de. «Han skal være vår Moses og lede oss ut av dette egyptiske mørke.»8 rett (136)I begynnelsen vakte Zwinglis virksomhet stor begeistring, men det varte ikke lenge før han fikk motstand. Munkene gjorde sitt beste for å hindre arbeidet og fordømme hans forkynnelse. Mange kom med spydigheter og hånsord, andre med trusler og fornærmelser. Men han bar alt med tålmod og sa: «Hvis vi skal vinne de ugudelige for Kristus, må vi lukke øynene for mangt og meget.»9 rett (136)På denne tiden stod det frem et nytt redskap til fremme av reformasjonen. En av reformasjonens venner i Basel sørget for at en mann som hette Lucian, ble sendt til Zürich med noen av Luthers skrifter, fordi han mente at det ville være et effektivt middel til å spre lyset. Han skrev til Zwingli: «Finn ut om denne mannen er tilstrekkelig klok og dyktig. I så fall bør du la ham dra fra by til by, fra landsby til landsby, fra sted til sted, ja fra hus til hus og selge Luthers skrifter, særlig hans utleggelse av Herrens bønn, skrevet for legfolk. Jo mer de blir kjent, desto flere kjøpere vil det bli.»10 På den måten fikk lyset innpass. rett (136)Når Gud vil bryte uvitenhetens og overtroens lenker, setter Satan alt inn på å hylle menneskene inn i mørke og lenkebinde dem enda mer. Etter hvert som det i forskjellige land stod frem flere og flere som forkynte syndsforlatelse og rettferdiggjørelse ved Kristi blod, gikk romerkirken enda hardere inn for å tilby syndsforlatelse for penger. rett (136)Hver synd hadde sin pris, og selv forbrytere fikk frie hender når bare pengene strømmet rikelig inn. De to bevegelsene arbeidet på hver sin måte. Den ene tilbød syndsforlatelse for penger, den andre hevdet at dette bare kunne skje gjennom Kristus. Romerkirken tillot synd og gjorde den til en inntektskilde. Reformatorene fordømte synden og pekte på Kristus som frelser og forsoner. rett (136)Avlatshandel i Sveits (137)Zwingli var fremdeles i Einsiedeln da Samson kort etter sin ankomst til Sveits drog til en by i nærheten med det han hadde å tilby. Da Zwingli fikk vite hva munken drev på med, drog han dit for å stanse ham. De møtte ikke hverandre, men Zwingli avslørte ham så grundig at han ble nødt til å dra videre til et annet sted. rett (137)I Zürich tordnet Zwingli mot avlatskremmerne, og da Samson var på vei dit, kom det et bud fra byens myndigheter som lot ham vite at han ikke var velkommen. Likevel klarte han å snike seg inn i byen, men ble sendt bort uten å ha solgt et eneste avlatsbrev. Kort etter forlot han Sveits. rett (137)Svartedauen fremskynder reformasjonen (137)Også Zwingli ble rammet av sykdommen, og det så ut som om alt håp var ute. Det gikk endog rykter om at han var død. Likevel holdt han håpet og motet oppe. Han satte sin lit til Kristi død på korset og stolte på ham som kan frelse fra all synd. rett (138)Da han igjen ble frisk, forkynte han evangeliet med enda større iver enn før, og det hadde stor virkning. Folk hilste sin kjære prest hjertelig velkommen tilbake fra dødens forgårder. De hadde selv pleiet syke og døende, og nå betydde evangeliet mer for dem enn noen gang før. rett (138)Også Zwingli hadde fått en klarere forståelse av evangeliet og hadde selvopplevd dets forvandlende kraft. Syndefallet og frelsesplanen var de emner han helst fremholdt. «I Adam er vi alle døde i fordervelse og fordømmelse,» sa han. «Kristus ... har skaffet oss evig frelse. ... Hans lidelse er ... et evig offer som alltid kan helbrede. Det oppfyller Guds rettferds krav for alle som i fast, urokkelig tro tar imot det.» Samtidig gjorde han det klart at Kristi nåde ikke gir mennesker rett til å fortsette i synd. «Gud bor hos dem som tror på ham. Der Gud bor, finnes det en tvingende trang til å gjøre det gode.»11 rett (138)Folk var så ivrige etter å høre Zwingli at domkirken var fylt til trengsel når han talte. Han fremholdt stadig mer av sannheten etter hvert som tilhørerne kunne ta imot den. I begynnelsen var han forsiktig med å fremholde ting som kunne skremme dem og vekke fordom. Det gjaldt å vinne dem for Kristus, få dem til å oppleve hans kjærlighet og ha ham som eksempel. Etter hvert som de ble klar over de grunnleggende sannheter i evangeliet, ville overtroen ikke lenger ha slik makt over dem. rett (138)I opposisjon (138)Gang på gang ble Zwingli angrepet. I de pavevennlige kantoner ble evangeliets tilhengere fra tid til annen brent på bålet. Men det var ikke nok. Den kjetterske læreren måtte bringes til taushet. Derfor sendte biskopen av Konstanz tre representanter til myndighetene i Zürich med en anklage mot Zwingli for å ha oppfordret folk til å overtre kirkens lover slik at ro og orden kom i fare. Han påstod at dersom kirkens myndighet ble satt til side, ville det resultere i anarki. Zwingli svarte at han i fire år hadde forkynt evangeliet i Zürich, som han hevdet var mer rolig og fredelig enn noen annen by i forbundsstaten. «Viser ikke det at kristendommen er det beste vern om den offentlige sikkerhet?» spurte han.12 rett (138)Utsendingene oppfordret øvrighetens talsmenn til å bli stående i kirken, for utenfor den var det ingen frelse. Zwingli svarte: «Bry dere ikke om en slik påstand. Menighetens grunn er den samme klippen, den samme Kristus som gav Peter hans navn fordi han trofast bekjente ham for menneskene. Blant alle folk tar Gud imot enhver som tror på Kristus helt og fullt. Der er den sanne menighet, og utenfor den blir ingen frelst.»13 Møtet resulterte i at en av biskopens utsendinger gikk inn for reformasjonen. rett (139)Byens myndigheter nektet å foreta seg noe mot reformatoren, og Rom forberedte seg på nye tiltak. Da Zwingli fikk høre om deres planer, sa han: «La dem bare komme! Jeg bryr meg like lite som den ruvende klippen bryr seg om bølgene som slår mot den.» Kirkens menn fremmet bare den saken de prøvde å stanse, og sannhetens sak gikk stadig frem. Protestantene i Tyskland, som var blitt motløse da Luther forsvant, fikk nytt mot da de hørte hvordan evangeliet gikk frem i Sveits. rett (139)Etter hvert som reformasjonen fikk fotfeste i Zürich, ble resultatene mer og mer merkbare. Last og usedelighet gikk tilbake, og det ble ro og orden. «Freden har tatt bolig i byen vår,» skrev Zwingli. «Her eksisterer ikke krangel, hykleri, misunnelse eller strid. Hvor skulle en slik enhet komme fra, om ikke fra Herren og det vi forkynner, det som gir fred og gudsfrykt. »14 rett (139)Debatt om troens fundament (139)Disputten skulle finne sted i Baden, men Zwingli møtte ikke opp. Myndighetene i Zürich hadde en mistanke om hva pavens folk hadde til hensikt. Kjetterbålene som var blitt tent i de pavevennlige kantoner for tilhengere av evangeliet, virket som en advarsel, og de ville ikke at han som var deres åndelige veileder, skulle bli utsatt for en slik fare. rett (139)I Zürich var han beredt til å møte alle de representanter Rom ville sende, men å reise til Baden hvor martyrers blod nylig hadde flytt, ville bety den visse død. Oecolampadius og Haller ble utpekt til å være talsmenn for reformatorene, mens den navngjetne dr. Eck, assistert av en mengde universitetsfolk og prelater, representerte romerkirken. rett (139)Selv om Zwingli ikke var til stede under seremonien, var hans innflytelse merkbar. Pavens folk hadde utpekt dem som skulle være referenter, og ingen andre fikk ta notater. Overtredelse ville medføre dødsstraff. Likevel fikk Zwingli hver dag nøyaktig rapport om hva som ble sagt i Baden. En student som var til stede, skrev hver kveld en rapport over det som var blitt sagt i løpet av dagen. To andre hadde som oppgave å bringe disse rapportene til Zürich sammen med et brev fra Oecolampadius. Zwingli sendte brev tilbake med forslag og instrukser. Disse skrev han om natten, og studentene tok dem med tilbake om morgenen. For at ikke vaktpostene ved byporten skulle få mistanke, bar de kurver med fjærkre på hodet, og fikk derfor passere uhindret. rett (140)Slik førte Zwingli kampen mot sine listige motstandere. «Han utrettet mer ved sin tankevirksomhet, sine søvnløse netter og de instrukser han sendte til Baden, enn han kunne ha gjort om han selv hadde stått overfor motstanderne.»15 rett (140)Pavens menn, som følte seg sikre på seieren, hadde kommet til Baden i sine praktfulle embetsdrakter med kostbare smykker. De levde i luksus, og bordene var dekket med de fineste retter og den mest utsøkte vin. Byrden av deres geistlige ansvar ble lettet ved lystighet og løsslupne fester. Helt annerledes var det med reformatorene som nærmest så ut som en flokk tiggere. De behøvde ikke sitte lenge til bords for å fortære de enkle måltidene. Husverten til Oecolampadius, som hadde anledning til å følge med i alt som han foretok seg, la merke til at han alltid var fordypet i studium og bønn. Undrende fortalte han at kjetteren i det minste var «meget from». rett (140)Under disputten marsjerte den overmodige dr. Eek frem til talerstolen som var praktfullt smykket for anledningen, mens Oecolampadius i sine enkle klær ble anvist en vanlig taburett foran sin motstander. Eeks tordenrøst og grenseløse selvtillit fornektet seg aldri. Håpet om rikdom og ry drev ham, for troens forsvarer ville få en pen belønning. Når han manglet argumenter, grep han til fornærmelige uttalelser, ja endog til eder og forbannelser. rett (140)Oecolampadius, som var beskjeden og manglet selvtillit, hadde liten lyst til å ta del i striden. Men da han fikk ordet, innledet han med denne høytidelige erklæring: «Jeg anerkjenner ingen annen rettesnor enn Guds ord.» Selv om han opptrådte vennlig og høflig, viste han seg å være både skarpsindig og ubøyelig. Mens pavens folk baserte sin autoritet på kirkens skikker, henviste reformatoren hele tiden til Den hellige skrift. «Her i Sveits har sed og skikk ingen vekt dersom det ikke er i samsvar med grunnloven,» sa han. «I trosspørsmål er Bibelen vår grunnlov.» 16 rett (140)Kontrasten mellom de to gjorde sin virkning. Reformatorens klare, sindige fremstilling og den fine, beskjedne måten han opptrådte på, gjorde inntrykk på mange som følte seg ille berørt av Eeks skrytende og buldrende opptreden. rett (140)Disputten varte i atten dager. Da den var slutt, påstod pavens menn med stor selvsikkerhet at de hadde vunnet. Nesten alle tok parti for pavens folk, og dommerne erklærte at reformatorene hadde tapt, og at både de og Zwingli, lederen deres, skulle utelukkes fra kirken. Men resultatet av denne dysten viste hvem som hadde trukket det lengste strå. Protestantismen fikk nå for alvor vind i seilene, og ikke lenge etter tok de to viktige byene Bern og Basel offentlig standpunkt for reformasjonen. rett |