La det stå dette året også

(148)BYGD OYER LUK 13,1-9 rett

(148)I sin undervisning knyttet Kristus sammen to forhold. På den ene siden var det advarselen om dommen, på den andre siden innbydelsen til nåden. "Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse."! [1930-oversettelsen] "Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham."' Hans nådemisjon har sin bestemte tilknytning til Guds rettferdighet og dom. Dette blir illustrert ved lignelsen om det ufruktbare fikentreet. rett

(148)Kristus hadde gitt folket advarsler om at Guds rike var nær, og han hadde skarpt irettesatt dem for deres uvitenhet og likegyldighet. Tegnene på himmelen, som forutsa været, dem var de raske nok til å tyde. Men tidenes tegn, som så klart pekte fram mot hans misjon, dem skjelnet de ikke. rett

(148)Menneskene den gangen var som mennesker nå. De var så snare til å trekke slutninger om seg selv som himmelens yndlinger: Refselsesbudskapet var ikke myntet på dem, men bare på de andre! rett

(148)Tilhørerne fortalte Jesus om en hending som nylig hadde skaket opp sinnene. Noen av forholdsreglene satt i verk av Pontius Pilatus, landshøvdingen i Judea, hadde vakt anstøt blant. folket. Det hadde funnet sted en folkeoppstand i Jerusalem, og Pilatus hadde prøvd å slå denne ned med makt. Ved en anledning hadde soldatene hans til og med trengt inn på tempelets enemerker. Her hadde de hogd ned noen galileiske pilegrimer nettopp som disse var i ferd med å slakte offerdyrene sine. Jødene betraktet ulykker som en guds dom felt over enkeltindivider som følge av deres synd. De som fortalte om denne voldshandlingen, gjorde det med en hemmelig tilfredsstillelse. Dem selv var det jo gått mye bedre i livet. Dette ble tatt som bevis på at de var mye bedre mennesker. Det var derfor de nøt så mye større yndest hos Gud enn galileerne ved tempelet. De tvilte ikke på at de siste hadde fortjent sin straff. Nå ventet de også å høre fra Jesu munn fordømmende ord om mennene fra Galilea. Kristi disipler våget ikke riktig å uttale seg om dette før de hadde hørt hva Mesteren mente. Han hadde allerede gitt dem noen ganske spesielle lærdommer når det gjaldt å felle dom over andre folks karakterer og måle ut straff i samsvar med ens egen innskrenkede dømmekraft. Ikke desto mindre skulle de nå gjerne ha hørt Kristus fordømme vedkommende galileere som syndere framfor andre. Stor var derfor deres forbauselse da de hørte svaret. rett

(149)Vendt mot mengden sa Frelseren: "Mener dere at de [galileerne] var større syndere enn alle andre galileere, siden det gikk så ille med dem? Nei, men jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de."' Disse oppsiktsvekkende ulykkene hadde ett mål: å lede dem til å ydmyke sine hjerter og angre sine synder. Et hevnens uvær var ved å bryte løs over all.e som ikke hadde funnet en tilflukt i Kristus. rett

(149)Jesu profetiske blikk inn i framtiden
Under sin samtale med disiplene og folkemassen skuet så Jesus med profetisk blikk inn i framtiden. Han så Jerusalem beleiret av fiendtlige hærer- Han hørte soldatenes tramping idet de marsjerte framover mot Guds egen utvalgte by. Han så tusener og atter tusener omkomme under beleiringen. Ikke få jøder ble nøyaktig på samme måte som de nevnte galileerne slått i hjel i tempelforgården da de sto der og forrettet sine ofringer. De ulykkene som hittil hadde rammet enkeltmennesker, var et varselsrop fra Gud til en hel nasjon, et samlet folk, som var like skyldig. "Dersom dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme slik som de."' Ennå en liten stund hadde de prøvetidens anledninger midt iblant seg. Det var ennå mulig for dem å få vite hva som tjente til deres fred. rett

(149)Han fortsatte sin tale i lignelser: "En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården sin. Da han kom for å se etter frukt på det, fant han ingen. Han sa til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?" rett

(149)Kristi tilhørere kunne ikke ta feil av hvem disse ordene var myntet på. David hadde sunget om vintreet som var brakt ut fra Egyptens land. Jesaja hadde sagt: ”Vingården til Herren, Allhærs Gud, det er Israels hus, og folket i Juda er hagen, som var hans lyst og glede."' Den slekt som Frelseren var kommet til, ble fremstilt ved fikentreet i Herrens vingård. Den hadde vært innenfor kretsen av hans særskilte omsorg og hans helt spesielle velsignelse. Guds planer med sitt folk og de herlige mulighetene som vinket dem i møte, var blitt fremstilt i følgende vakre ordelag "De skal kalles rettferds mektige trær, som Herren selv har plantet for å vise sin herlighet." Den døende Jakob hadde under Åndens inspirasjon sagt dette om sin kjæreste sønn: "Josef er et ungt frukttre, et ungt frukttre ved kilden; greinene klatrer opp etter muren." Og om hans fars Gud sa han videre: "Han hjelpe deg, ... han signe deg med signing fra himmelen oventil, med signing fra havdypet der nede."' Slik hadde altså Gud plantet Israel som et godt vintre ved livets kilder. Han hadde anlagt vingården "i en fruktbar bakke". Han hadde "renset den for stein og plantet edle vintrær i den.” rett

(150)Og han "ventet ... å høste gode druer, men besk var frukten den bar”. Folket på Kristi tid la an på et sterkere skinn av fromhet enn jødene i tidligere tider noen gang hadde gjort. Men samtidig var de i virkeligheten enda mer blottet enn noen gang før for de vakre dydene som er Åndens vesen. Kostelige karaktertrekk hadde en gang gjort Josefs liv til en herlig duft for hans omgivelser. Av dette kom det nå ingenting til syne i den jødiske nasjonen. rett

(150)Gud hadde lett etter frukt
Gud hadde ved sin Sønn lett etter frukt, men han hadde ingenting funnet. Israel var blitt av disse som bare "står der og suger ut jorden" til ingen nytte. Ved selve sin eksistens var folket blitt en forbannelse. Det opptok en plass i vingården som like gjerne et fruktbart tre kunne ha hatt. Det hadde unndratt verden velsignelsene Gud hadde hatt til hensikt å gi den. Israelittene hadde misrepresentert Gud blant nasjonene. De hadde ikke bare vært unyttige, men faktisk en direkte hindring. I stor utstrekning var deres religion blitt noe som førte folkene vill og ble dem til undergang snarere enn til frelse. rett

(150)I lignelsen har gartneren ingen innvending mot eierens hovedtese: Dersom treet fortsetter å være uten frukt, må det hogges ned. Men han kjenner også eierens personlige interesse for det ufruktbare treet. Og denne interessen deler han fullt ut. lngenting ville glede ham mer enn å se at det vokste og bar frukt. Det er eierens eget ønske som finner gjenklang i hans sinn, når han sier: "La det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang." rett

(151)Gartneren nekter ikke å ofre arbeid på selv en så lite lovende plante som denne. Han står med en gang klar til å vie den enda større omsorg enn før. Han vil gjøre omgivelsene så gunstige som mulig og vil gi den all sin oppmerksomhet. rett

(151)Eieren og gartneren er ett når det gjelder interesse for fikentreet. Slik var også Faderen og Sønnen ett i sin kjærlighet til det utvalgte folk. Kristus sa faktisk til tilhørerne sine at en enda større grad av anledninger ville bli gitt dem. Hvert middel som Gud i sin kjærlighet kunne uttenke, ville bli satt inn for at de kunne bli "rettferds mektige træer”, frambringe frukt til velsignelse for verden. rett

(151)Åndens frukter i menneskelivet
I lignelsen fortalte ikke Jesus om det endelige utfallet av gartnerens arbeid. Her ble beretningen plutselig avbrutt. Konklusjonene måtte trekkes av den slekt som hørte hans ord. Til dem var det høytidelige varselet gitt: Hvis ikke, får du hogge det ned. Det sto til dem nå hvorvidt de ugjenkallelige ordene skulle bli uttalt over dem. Vredens dag var nær. Katastrofer hadde allerede rammet Israel. Gjennom disse ga gartneren dem allerede sitt barmhjertige forvarsel. Her kunne de få full opplysning om ødeleggelsen som truet det ufruktbare treet. rett

(151)Advarselen lyder ned gjennom tiden helt fram til oss i vår slekt. Er du, sorgløse hjerte, et tørt tre i Herrens vingård? Vil dommen snart bli uttalt over deg? Hvor lenge har du alt tatt imot hans gaver? Hvor lenge har han måttet våke og vente for å se deg gjengjelde hans kjærlighet? Hvilken forrett har ikke du som er blitt plantet i hans vingård under gartnerens våkne omsorg! Hvor ofte har ikke evangeliets kjærlige budskap lydt for å glede ditt hjerte! Du har tatt kristennavnet. I det ytre er du medlem av menigheten, som er hans legeme. Og likevel merker du ingen levende forbindelse mellom ditt og hans hjerte, et hjerte så breddfullt av kjærlighet. Strømmen fra hans liv flyter ennå ikke gjennom deg. I ditt liv er det ikke stort å se av de fine dydene som er hans karaktertrekk - Åndens frukter i et menneskeliv. rett

(152)Det ufruktbare treet tar imot regnet og solskinnet og gartner. ens pleie. Det trekker næring fra jordbunnen. Men de svære. uproduktive greinene brer seg bare som et formørkende dekke over jorden. Andre planter som virkelig ville bære frukt, kan ikke blomstre opp i skyggen av det ufruktbare. Slik er det kan. skje også med deg. Gud har overøst deg med sine gaver, men de går ikke videre som noen velsignelse til verden. Du raner privilegier fra andre. For om du ikke var der, ville de kunne nyte gavene. rett

(152)Du aner vel - om enn ganske ufullkomment - at din vesentlige funksjon for tiden begrenser seg til å "oppta jorden". Det el en forferdelig tilstand. Men i sin barmhjertighet har Gud likevel ikke hogd deg ned. Han ser ikke med kjølig saklighet på ditt tilfelle. Han vender seg ikke bort fra deg i likegyldighet. Han overlater deg ikke følelsesløst til din undergang. Idet han ser på deg, roper han med sorg i hjertet, akkurat som han for mange hundre år siden ropte til det jødiske folket: "Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, og la deg fare, Israel? ... Jeg vil ikke følge min brennende vrede, vil ikke legge Efraim øde igjen. For jeg er Gud og ikke et menneske." Den medynksfulle Frelseren siel om deg: Spar det ufruktbare treet dette året også. Jeg vil grave omkring det og legge gjødning på. rett

(152)Himmelen ga alt
Med en utrettelig kjærlighet gjorde Kristus sin tjeneste til fordel for Israel gjennom den perioden det fikk som et tillegg til sin prøvetid. På korset ba han: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Etter hans oppstandelse ble evangeliet først forkynt i Jerusalem. Det var der Den Hellige Ånd ble utgytt. Det var der den første evangeliske menigheten åpenbarte kraften fra den oppstandne Frelseren. Det var der Stefanus viste sine forfølgere et ansikt "som en engels ansikt, Der avla han sitt vitnesbyrd og ofret sitt liv. Alt det himmelen overhodet kunne gi, ble her gitt. "Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?" Nei, hans arbeid for deg er så visst ikke blitt redusert. Det er heller økt. Det er om deg Kristus taler når han sier om vingården: "Det er jeg, Herren, som vokter den og stadig vanner den. Jeg vokter den både dag og natt for at ikke noen skal skade den." rett

(153)Det er også deg han taler til når han taler om treet: "Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke...". rett

(153)Det hjertet som ikke svarer på en appell gjennom Guds redskaper, blir forherdet. Til slutt er det ikke lenger mottagelig for noen innflytelse fra Den Hellige Ånd. Det er i det øyeblikket ordet blir uttalt: "Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?" rett

(153)I dag rekker han deg sin innbydelse: "Vend om, Israel, til Herren din Gud! ... Jeg vil lege deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet. Jeg vil være som dugg for Israel; han skal blomstre som en lilje og slå røtter som trærne på Libanon. ... De skal atter bo i min skygge, ... blomstre som et vintre ... [og] fra meg skal din frukt komme.” rett

neste kapitel