Innbydelsen

(154)BVGD OVER LUK 14,1.12-24 rett

(154)Frelseren var innbudt til gjestebud hos en fariseer. Han tok r mot innbydelser både fra rike og fattige, og etter sin sedvane gjorde han scenen omkring seg til bakgrunn for sin forkynnelse av sannheten. Hos jødene knyttet det seg hellige festmåltider til alle religiøse og nasjonale høytider. Gjestebudet var for dem symbolet på det evige livs velsignelser. Det minte om den store festen da en skulle sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Guds rike. Ved den anledning skulle hedningene bli sittende utenfor og bare betrakte det hele med lengselsfulle blikk. Dette var et emne jødene dvelte ved med stor forkjærlighet. Her ønsket Kristus å gi dem en advarende lærdom. Som illustrasjon brukte han lignelsen om det store gjestebudet. Velsignelsene fra Gud både i dette og i det framtidige liv var noe jødene gjerne tenkte på som et privilegium for dem selv og ingen andre. De benektet at Gud hadde noen barmhjertighet med hedningene. Med sin lignelse viste Kristus at de nettopp på denne tiden var i ferd med å avlyse sitt nådekall, innbydelsen til å få del i Guds rike. Han viste videre at den samme invitasjonen de selv hadde vraket, skulle sendes videre til dem de dypest foraktet. Det vil si mennesker de ikke kunne møte uten å trekke klærne godt opp om seg. Det var liksom det gjaldt å beskytte seg mot smitten fra disse uverdige. De var en slags spedalske som en måtte holde seg lengst mulig borte fra. rett

(154)I valget av gjester til festen hadde fariseeren tenkt på egen. interessen. Kristus sa til rådsherren: "Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer. For de kommer til å be deg igjen. og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig; for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår." rett

(154)Kristus gjentok bare her de instruksene han hadde gitt til Israel gjennom Moses. Ved deres hellige festmåltider hadde Gud gitt anvisning om hvem som skulle tas med - blant annet "innflytterne, de farløse og enkene i dine byer," ... så de kan komme og "spise seg mette".' Disse sammenkomstene skulle være en anskuelsesundervisning for Israel. Gjennom dem lærte de å kjenne gleden ved sann gjestfrihet. Hele året gjennom skulle folket sørge for de hjelpeløse etterlatte og fattige. Men disse festmåltidene inneholdt en enda mer vidtgående lærdom: De åndelige velsignelsene som var gitt til Israel, skulle ikke være begrenset til dem alene. Gud hadde gitt dem livets brød for at de skulle bryte det for verden. rett

(155)Pliktene i hverdagen
Denne oppgaven hadde de ikke fylt. Kristi ord var en bebreidelse mot deres selviskhet. For fariseerne var hans ord usmakelige. En av dem tenkte han skulle få ledet samtalen inn i andre baner. Han utbrøt med en skinnhellig mine, og meget salvelsesfulIt: "Salig er den som får sitte til bords i Guds rike." Denne mannen talte med stor selvsikkerhet, som om han selv var sikret en plass hos Gud. Hans holdning var den samme som vi finner hos en viss klasse mennesker: De gleder seg over at de er frelst ved Kristus. Men samtidig nekter de å innfri de elementære betingelsene som løftet om frelse grunner seg på. Hans sinnelag var som Bileams da denne ba: "Måtte jeg dø som de rettsindige dør, og til slutt få en lagnad som de!"' Det fariseeren tenkte på, var ikke om han var skikket for himmelen, men hvilke gleder han skulle få nyte der. Hans innlegg var beregnet på å vende gjestenes oppmerksomhet bort fra tanken på deres plikter i den jevne hverdagen. Han var oppsatt på å lede deres tanker bort fra livet i dag for heller å dvele velbehagelig ved en begivenhet i en fjern framtid, nemlig de rettferdiges oppstandelse. rett

(155)Kristus leste hjertet til denne hykleren. Han festet derfor blikket på ham. Imens la han ut for selskapet om deres privilegier i nåtiden - av hva art de var, og hvilken verdi de hadde. Han viste dem at hver enkelt hadde en gjerning å utføre nettopp i sin samtid. Dette var absolutt nødvendig for overhodet å kunne få del i den velsignede opplevelsen i framtiden. rett

(155) "Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange." Tiden kom da festen skulle avvikles. Da sendte verten tjeneren ut til de innbudte med en mer presis kunngjøring: "Kom, nå er alt ferdig!" Men det var en forbausende likegladhet som ble lagt for dagen. "De begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: 'Jeg har kjøpt et jordstykke og må ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' En annen sa: 'Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' Og en tredje sa: 'Jeg har nettopp giftet meg, så jeg kan ikke komme.” rett

(156)Ikke en av disse unnskyldningene var grunnet på en virkelig nødvendighet. Mannen som nødvendigvis" måtte gå ut for å se på åkeren, hadde jo allerede kjøpt den. Han hadde det travelt med å "gå ut og se på den" av en eneste grunn: Hele hans interesse var oppslukt av denne nyanskaffelsen. Med oksene var det på samme måten. Også de var allerede kjøpt. Dette med å "prøve" dem var helt og holdent et påskudd for å kunne dyrke sine egne interesser. Den tredjes unnskyldning hadde like lite av virkelig vektige grunner å bygge på. Den omstendigheten at vedkommende gjest hadde giftet seg, var så visst ingenting som behøvde å hindre ham fra å komme til gjestebudet. Han kunne da bare ha tatt hustruen med seg. Også hun ville ha vært meget velkommen. Men saken er den at han hadde sine egne planer. Han hadde sine egne former for underholdning. Og disse var mer etter hans smak enn det festmåltidet han hadde lovt å være med på. Han hadde lært seg til å finne glede i et helt annet selskap enn det verten kunne by på. Denne gjesten ba forresten ikke en gang om unnskyldning for sitt forfall. Han hadde ikke så pass høflighet at han gadd å anføre et virkelig påskudd for sitt avslag. "Derfor kan jeg ikke komme," sier han. Men dette "kan ikke" er kort og godt en lett omskrivning av den egentlige sannheten: "Jeg er likeglad" - "Jeg gidder ikke". rett

(156)Innbydelsen ble skjøvet til side
Alle utfluktene røper at de innbudte hadde forkjærlighet for helt andre ting. Og disse "andre ting" var blitt til et besettende hovedmoment i deres liv. De fortrengte alt annet. Til og med denne innbydelesn som de med et løfte hadde bundet seg til, ble vilkårlig skjøvet til side. En slik hensynsløs likegyldighet var ingenting mindre enn en blodig fornærmelse mot den sjenerøse vennen som hadde innbudt dem. rett

(157)Ved den store festmiddagen fremstiller Kristus de velsigner, sene han byr menneskene gjennom sitt glade budskap. Han er faktisk selv den store festgaven som bys fram for gjestene. Han er det brødet som kommer ned fra himmelen. Fra hans egen person flyter det formelig ut strømmer av frelse. Herrens budbærere hadde tidlig kunngjort for jødene når og hvordan Kristus skulle" komme. De hadde pekt på Kristus som det "Guds Lam, som bærer verdens synd". I det gjestebudet Gud arrangerte for dem, bød han dem den største gave himmelen overhodet kunne gi, en gave som overgår all menneskelig beregning. Det var Guds kjærlighet som hadde dekt det strålende festbordet. Det var den som hadde sørget for et bugnende vell av gode ting. "Den som spiser av dette brød," sa Kristus, "skal leve til evig tid."' rett

(157)Men ett er nødvendig for virkelig å ta imot innbydelsen til evangeliets festmåltid. De innbudne må la alle verdslige interesser underordne seg dette ene, nemlig å anta Kristus og hans rettferdighet. Gud ga alt for menneskets skyld. Til gjengjeld ber han mennesket om å tjene ham og å gi denne tjenesten forrang framfor alle jordiske og selviske interesser. Gud kan ikke ta imot et delt hjerte. Det hjertet som er fylt av kjærlighet til jordiske ting, kan ikke samtidig gi seg over til Gud. rett

(157)Her er en lærdom med gyldighet for evige tider: Vi skal følge Lammet hvor det går. Kristi førerskap er det som må velges. Hans selskap må settes høyere enn selskapet med noen venner på jorden. "Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd."' rett

(157)Rundt familiebordet var det gjerne slik på Kristi tid at de som brøt det daglige brødet, gjentok disse ordene: "Salig er den som får sitte til bords i Guds rike." Men Kristus viste hvor vanskelig det egentlig var å finne gjester til det bordet som var blitt dekt med gaver til en så uendelig høy pris. De som hørte hva han sa, visste at de hadde vraket innbydelsen til nådens bord. Hele deres lyst sto til verdslig eiendom, rikdom og fornøyelser av denne verden. Alle som en søkte de en utflukt. rett

(157)Slik er det også i dag. Se igjen på de tomme unnskyldningene som ble ført i marken for å avvise innbydelsen. De dekker hele rekken av unnskyldninger som stadig tjener til å avslå evangeliets sjenerøse tilbud til menneskene. Folk er straks klare til å unnslå seg: De kan ikke ødelegge sine sjanser til verdslig vinning. Å føye seg etter evangeliets krav ville bety et alvorlig handikap for deres "lovende framtid". Saken er den at de regner sine timelige interesser som langt mer verdifulle enn de evige. Underlig nok: akkurat de velsignelsene de har fått av Gud, blir en hindring, en skillemur mellom dem og deres Skaper, deres Gjenløser. De kan ikke finne seg i å bli avbrutt i sine verdslige forretninger. Derfor sier de til nådens budbringer: "Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får god tid, skal jeg tilkalle deg igjen."' Andre gjør stort vesen av de vanskelighetene det ville føre med seg i deres sosiale livsforhold om de skulle ta imot kallet fra Gud. De sier at de ikke kan tåle å forstyrre sitt forhold til slekt og venner. Slik viser de at de er nøyaktig lik menneskene som beskrives i lignelsen. Festens Herre betrakter deres tomme unnskyldninger som et tegn på forakt for hans guddommelige innbydelse. rett

(158)Så var det mannen som sa: "Jeg har nettopp giftet meg, så jeg kan ikke komme." Han står for en stor gruppe mennesker. Det er nemlig slett ikke få som lar deres ektemake hindre dem i å akte på kallet fra Gud. Mannen sier: "Jeg kan da ikke følge min overbevisning om hva som er min plikt all den stund min kone er imot det. Hennes innflytelse ville gjøre det ytterst vanskelig for meg å gjennomføre en slik livsplan." I et annet tilfelle er det hustruen som hører det nådige kallet: "Kom, for nå er det ferdig." Men så er det hennes tur til å unnslå seg: (Nær så vennlig å ha meg unnskyldt." Det hun videre sier, kan uttrykkes omtrent slik: "Som du nok vet, har mannen min blankt avslått innbydelsen deres. Han sier at hans forretning gjør det absolutt umulig å akseptere den. Men jeg må jo følge min mann i alt. Derfor kan heller ikke jeg komme - dessverre." rett

(158)I et annet tilfelle er det barnas hjerter som blir sterkest påvirket. De ønsker virkelig å si ja og komme. Men naturligvis holder de også av far og mor. Og siden nå disse ikke tar noe hensyn til kallet fra evangeliet, mener barna at heller ikke de kan komme. "En kan da ikke vente noe slikt av meg under slike forhold," sier den pietetsfulle sønn eller datter. Og følgelig videre: (Nær så vennlig å ha meg unnskyldt." rett

(159)De forkastet Kristi kjærlighet
Alle disse nekter å gi etter for Frelserens kall simpelthen fordi de frykter for splittelse" i familiekretsen. De har fått denne underlige ideen: med a nekte a adlyde Gud sikrer de fred og timelig framgang I hjemmet. Dette er en sørgelig illusjon. De som sår selviskhet, vil hørte selviskhet. Ved å forkaste Kristi kjærlighet forkaster de samtidig alt det som overhodet kan gi renhet og stabilitet i kjærlighetsforhold mellom mennesker. De vil derved ikke bare miste himmelen, men de vil heller ikke få noen sann nytelse av den verdslige gleden de ofret himmelen for å nyte en kort stund. rett

(159)I lignelsen gikk det videre for seg på denne måten arrangøren av festen fikk snart vite hvordan hans innbydelse var blitt behandlet. Han ble harm og sa til tjeneren. "Gå straks ut på byens gater og streder, og hent inn de fattige og vanføre og blinde og lamme." rett

(159)Godseieren vendte seg altså bestemt bort fra dem som hadde ringeaktet hans gavmildhet. I stedet innbød han en klasse mennesker som ikke hadde overflod av alt, folk som ikke eide hus og mark". Han vendte jeg til dem som var fattige og sultne og derfor ville sette virkelig pris på hans rike gaver. "Tollere og skjøger”, sa Kristus, "kommer før inn i Guds rike enn dere."' rett

(159)Det finnes blant mennesker ynkelige vesener som alle andre vender seg bort fra med forakt. Men de er ikke for lavtstående eller elendige til at den guddommelige kjærlighet kan feste sin oppmerksomhet ved dem. Kristus lengter etter at trette, bekymrede og undertrykte mennesker skal komme til ham. Han lengter etter å gi dem et lys, en glede og en fred som ikke er å finne noe annet sted. Nettopp synderne er gjenstand for hans dype, alvorlige medynk og kjærlighet. Han sender ut sin Hellige Ånd for å omfatte dem med lengtende ømhet og for om mulig å dra dem til seg.. rett

(159)Tjeneren som brakte inn de fattige og blinde, rapporterte følgende til Sin herre: "Det er gjort som du sa, men det er ennå plass. "Da sa herren til tjeneren: "Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt!" rett

(159).Her pekte Kristus fram mot evangeliseringsverket utenfor jødedommens snevre område, over gater og streder og ut i den vide verden. rett

(160)I lydighet mot denne befalingen proklamerte Paulus og Barnabas til jødene: "'Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige liv, så går vi nå til hedningene. For dette el Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.' Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og all som var bestemt til evig liv, kom til troen." rett

(160)Herren står for døren
Det evangeliske budskapet Kristi disipler forkynte, gjaldt hans første komme til verden. Det brakte menneskene evangeliet om frelse ved troen på ham. Det pekte også fram til hans annet komme i herlighet for å forløse sitt folk. Og det stilte fram for menneskene et stort håp: Gjennom tro og lydighet skulle de dele de helliges arv i lysets rike. Dette glade budskapet forkynnes også i dag for verden. Og sammen med det går nå forkynnelsen om Kristi annet komme som en nær forestående begivenhet. Tegnene han selv ga på sitt komme, er gått i oppfyllelse. Og ut fra det Guds Ord lærer oss, kan vi vite at Herren står for døren. I Åpenbaringen forutsier Johannes at budskapet skal gå ut til verden like før Kristi annet komme. Han så en "engel som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: 'Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom'. rett

(160)I profetien går advarselen om dommen sammen med andre budskaper for den samme tid. Og umiddelbart etter dette følger Menneskesønnens komme i himmelens skyer. Forkynnelsen av dommen er selve forkynnelsen om Kristi annet komme som en umiddelbart forestående begivenhet. Og denne forkynnelsen kalles det evige evangelium. Slik viser det seg at budskapet om Kristi annet komme, og forkynnelsen av at den står like for døren, utgjør en vesentlig del av evangeliet. rett

(160)Bibelen uttaler at menneskene i de siste dager vil være helt oppslukt av verdslige foretagender, fornøyelser og jakt etter penger. De vil være blinde for evige virkeligheter. Kristus sier: "Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer." rett

(161)Slik er det nettopp i dag. Menneskene styrter av sted i sitt ville jag etter vinning. De gir seg over til selvet, som om det ikke skulle finnes noen Gud, noen himmel eller noe liv etter dette. I Noahs dager ble advarselen om flommen kunngjort for å få folk til å stanse opp i sin ondskap. Advarselsbudskapet skulle vekke dem opp til anger. Slik er det også meningen at budskapet om Kristi snare komme skal vekke våre samtlige opp fra deres søvndyssende fordypning i verdslige interesser. Det skal riste dem våkne, skake dem opp til erkjennelse av de åndelige realitetene og gjøre dem menneskelig følsomme overfor den store innbydelsen til Herrens festbord. rett

(161)Evangeliets gledesbud skal gå ut til hele verden, til "alle nasjoner og stammer, tungemål og folk" Det siste budskapet med advarsel om dom og tilbud om nåde skal lyse opp hele jorden med sin herlighet. Det skal nå alle klasser av mennesker - rik og fattig, høy og lav. "Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt." Det er Kristi ord til budbærerne. rett

(161)Verden går mot undergangen av mangel på evangeliet. Det eksisterer en hunger etter Guds Ord. Få er de som preker Ordet ublandet med menneskelige tradisjoner. Riktignok har menneskene Bibelen i sine hender. Men de får ikke tak i velsignelsene som Gud har lagt ned i den til deres beste. Herren kaller sine tjenere til å gå til menneskene med hans budskap. Ordet om det evige liv må bringes til dem som er i ferd med å gå til grunne i sine synder. rett

(161)Dagsordren fra Kristus
Befalingen om å gå ut på gater og strender er dagsordren fra Kristus til hver den som han kaller til å gjøre tjeneste i hans navn. Hele verden er virkefelt for Kristi tjenere. Hele den menneskelige familien er innbefattet i deres prestesogn. Herren ønsker at hans ord om nåden skal innprentes i hvert menneskes bevissthet. rett

(162)Dette må i stor utstrekning skje ved personlig arbeid. Det var også Kristi egen metode. Hans arbeid besto vesentlig i personlige samtaler. Han hadde en usvikelig respekt for arbeidet fra mann til mann. Gjennom dette ene mennesket du har riktig kontakt med, kan du nå ut til tusener. Vi skal ikke vente til menneskene kommer til oss. Vi må gå til dem der hvor de er. Når Ordet er forkynt fra prekestolen, er arbeidet bare så vidt begynt. Det finnes skarer av mennesker som aldri vil bli nådd av evangeliet med mindre det bæres til dem individuelt og personlig. rett

(162)Invitasjonen til gjestebudet ble først gitt til det jødiske folket. Dette folket var en gang selv blitt kalt til å stå som lærere og ledere blant menneskene. I deres hender var de profetiske bokrullene med forutsigelsene om Kristi komme til verden. Til dem hadde Gud betrodd den symbolske tjenesten som dannet forbildet på Kristi misjon. Hadde disse prestene og dette folket aktet på kallet, ville de nå ha slått følge med Kristi budbærere idet de gikk ut med evangelie-innbydelsen til verden. Sannheten var blitt sendt til dem for at de skulle sende den videre. Da de nektet å ta imot kallet, ble det båret videre til de fattige, vanføre, blinde og halte. Tollere og syndere tok imot innbydelsen. Når så evangeliets kall gikk ut til hedningene, var det den samme arbeidsplanen som ble satt i verk. Og slik er det stadig. Budskapet skal først gis på "veiene". Det vil her si til mennesker som har en aktiv del i arbeidet i verden, nemlig folkets lærere og ledere. rett

(162)"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder"
La Herrens budbærere ha dette klart for øye. Til hyrdene for flokken, lærerne med guddommelig oppdrag, bør det komme som et ord vel verd å merke seg. De som hører til de høyere klassene i samfunnet, skal søkes ut med øm hengivenhet og broderlig aktelse. Dette gjelder mennesker i forretningslivet, mennesker med høye tillitsverv, mennesker med stor skapende evne, mennesker med vitenskapelig innsikt, med genial begavelse, evangeliske ledere som ennå ikke kjenner til de særlige sannhetene for vår tid - disse bør være de første til å få høre kallet. Til dem må innbydelsen nå bli gitt. rett

(162)Det er et arbeid å utføre for de rike- De trenger til å bli vekt opp til erkjennelse av sitt ansvar som et folk som er betrodd gaver fra himmelen. De må bli minnet om at de har et regnskap å avlegge overfor ham som skal dømme levende og døde. Den rike trenger til at du arbeider for ham i kjærlighet og gudsfrykt. Altfor ofte setter han sin lit til rikdommen, og han føler ikke sin fare. Hans indre syn bør vendes i retning av ting som har varig verdi. Han trenger å erkjenne den absolutte autoriteten som ligger hos den eneste virkelig Gode. Kristus sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet; og dere skal finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er godt, og min byrde lett." rett

(163)De som står høyt i verden på grunn av utdannelse, rikdom eller yrke, blir ofte forsømt. Det er sjelden noen snakker personlig med dem om det som angår frelsen. Mange kristne arbeidere betenker seg på å henvende seg til disse klassene i samfunnet. Men slik bør det ikke være. Om et menneske holdt på å drukne, ville vi ikke bare stå rolig og se på mens det gikk til grunne, simpelthen fordi det dreide seg om en advokat, forretningsmann eller dommer. Om vi så folk styrte framover mot et bokstavelig stup, ville vi ikke ha noen betenkeligheter med å drive dem tilbake, hva deres yrke eller samfunnsmessige stilling enn måtte være. Da burde vi like lite betenke oss på å rope et varsku til mennesker om farene som truer deres åndelige liv. rett

(163)Ingen bør forsømmes som følge av den sterke tilknytningen de viser til verdslige ting. Mange i høye stillinger i samfunnet har sorg på hjertebunnen, og de er dødsens trette av tomheten i sitt liv. De lengter etter en fred som de ikke har. I de aller høYeste lag av samfunnslivet er det dem som hungrer og tørster etter frelse. Mange ville ta imot hjelp om bare Herrens arbeidere ville gjøre en personlig henvendelse til dem. Men det må altså foretas på en vennlig måte og med et hjerte som selv først er blitt bløtgjort ved Kristi kjærlighet. rett

(163)"Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?"
Framgangen for evangeliets budskap avhenger ikke av lærde taler, veltalende vitnesbyrd eller dype argumenter. Den avhenger av enkelheten i budskapet og den grad av tilpasning det har til behovet hos menneskesjeler som hungrer etter livets brød. rett

(164) "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" Her roper sjelen ut sin lengsel etter Gud. rett

(164)Tusener kan nås på den enkleste og mest likeframme måte. De intellektuelle - disse som verden betrakter som sine mest begavede menn og kvinner - blir ofte oppmuntret ved noen enkle ord fra en som elsker Gud og kan tale om dette likså naturlig som verdens mennesker snakker om noe som interesserer dem. rett

(164)Ord som er vel gjennomtenkt og grundig studert, har ofte liten virkning. Men den enkle måten et sant Guds barn taler på, har makt til å åpne hjertedører som lenge har vært stengt. rett

(164)La den som arbeider for Kristus, huske at det ikke skal skje i egen kraft. La ham trenge fram for Guds trone, fullt forvisset om at han kan frelse. La ham kjempe med Gud i bønn og så benytte alle de midler Gud har gitt ham. Den Hellige Ånd står til hans rådighet. Tjenende engler vil stå ved hans side for å gjøre inntrykk på hjertene. rett

(164)Hvis lederne og lærerne i Jerusalem hadde tatt imot sannheten Kristus brakte, for et rnisjonssenter byen deres da ville ha blitt! Det frafalne Israel ville blitt omvendt. En veldig arme ville ha vært samlet for Kristus. Og hvor hurtig kunne de ikke ha brakt evangeliet til alle deler av verden! Slik også nå. Hvis mennesker med innflytelse og stor dugelighet kunne vinnes for Kristus, ville et stort arbeid bli utført. Falne ville bli reist opp, forstøtte samlet og frelsens budskap forkynt vidt og bredt. Raskt kunne innbydelsen gå ut og gjestene bli samlet omkring Herrens bord. rett

(164)Men vi må ikke tenke så mye på de store og begavede menneskene at vi forsømmer de fattige. Kristus sier til sine sendebud at de også skal gå ut på veiene og ved gjerdene, dvs. til de fattige og laverestilte klasser. l smugene og bakgatene i storbyene og isolerte steder på landet bor det familier og enslige. Kanskje de er fremmede i et fremmed land, uten kontakt med noen menighet. De føler kan hende at Gud har glemt dem. De vet ikke hva de skal gjøre for å bli frelst. Mange er falt i synd. Mange er fortvilelsen nær. De er tynget ned av lidelse, mangel, vantro, håpløshet. De lengter etter å finne lindring for alt det som plager dem, og Satan frister dem til å søke den i slike fornøyelser som fører til ruin og død. Han lokker dem med forbuden frukt, og resultatet blir enda bitrere erfaringer. De gir penger ut for det som ikke er brød og sin daglønn for det som ikke kan mette. rett

(165)Vi må se på disse menneskene som en del av den eiendom Kristus har løskjøpt. Hans innbydelse lyder slik: "Hør, alle som tørster, kom hit og få vann! Kom, dere som ikke har penger! Kjøp korn, så dere kan spise, ja, kom og kjøp uten penger, uten betaling vin og melk! ... Hør, ja bare hør på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere få leve." rett

(165)Gud har befalt oss å ta oss av de fremme&', de forstøtte og slike som har liten moralsk kraft. Mange som virker helt likegyldige overfor religiøse spørsmål, lengter faktisk etter fred og hvile. Selv om de kan være sunket aldri så dypt, er det mulig å redde dem. rett

(165)Fortell om den store Leges kjærlighet
Kristi tjenere må følge hans eksempel. På sin vandring fra sted til sted trøstet han de lidende og helbredet de syke. Deretter la han fram for dem de herlige sannhetene som hørte hans rike til. Slik skal også hans etterfølgere gjøre. Når du forsøker å lindre deres fysiske smerter, blir det banet en vei slik at du også får anledning til å gjøre noe for dem på det åndelige plan. Du kan peke på den korsfestede Frelseren og fortelle om den store Leges kjærlighet, han som alene har makt til å helbrede. rett

(165)Fortell de motløse som har gått seg vill, at de ikke må fortvile. Selv om de har feilet og ikke vært som de skulle, vil Gud mer enn gjerne hjelpe dem. Ja, det blir til og med sagt at det er hans frelses fryd. Han gleder seg over å få noe ut av et materiale som ser håpløst ut - disse som før var Satans redskaper, men nå blir beviser på hva Guds nåde kan utrette. Fortell dem at alle kan bli helbredet og renset. Det er en plass for dem ved Herrens bord. Han venter for å by dem velkommen. rett

(165)De som går ut på veiene og ved gjerdene, vil finne andre - med vidt forskjellig karakter - som også trenger hjelp. Det er slike som lever opp til det lyset de har, og tjener Gud så langt de forstår. Men de er klar over at noe bør gjøres for dem selv og dem som bor omkring dem. De lengter etter å få bedre kjenn skap til Gud, for hittil er det bare små glimt av et større lyset som har nådd dem. Gråtende ber de Gud om å sende dem den velsignelsen de ved tro ser langt borte. Mange av disse bor i storbyene og er omgitt av ugudelighet på alle kanter. En del av dem lever i trange kår og blir knapt nok lagt merke til. Mange av dem har ingen kontakt verken med predikanter eller menigheter. Men der de lever i elendige boliger, vitner de for Gud. De har kanskje hatt lite lys og små anledninger til å få en kristelig oppdragelse, men tross fattigdom, hunger og kulde prøver de å hjelpe andre. La dem som forvalter Guds frie nåde, finne disse, besøke deres hjem og ved kraften fra Den Hellige Ånd hjelpe dem i deres nød. Studer Bibelen sammen med dem, og be enkelt og liketil, slik som Ånden dikterer. Kristus vil gi sine tjenere et budskap som vil være himmelbrød for sjelen. De dyrebare velsignelsene vil gå fra hjerte til hjerte, fra familie til familie. rett

(166)Befalingen i lignelsen om å nøde "dem til å komme inn" er ofte blitt mistolket. Noen har ment det betyr at vi skal tvinge menneskene til å ta imot evangeliet. Men det viser heller at innbydelsen er av aller største betydning, ja, at faktisk alt står eller faller med dette ene: om vi tar imot den. Evangeliet bruker aldri tvang for å lede mennesker til Kristus. Budskapet lyder: "Alle som tørster, kom hit og få vann!" "Ånden og bruden sier: 'Kom!' ... og den som vil, skal få livets vann for intet." Kraften i Guds kjærlighet og nåde tvinger oss til å komme. rett

(166)Frelseren sier: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." Jesus lar seg ikke avvise med forakt eller blir skremt av trusler, men fortsetter å lete etter de fortapte. Han sier: "Hvordan kan jeg oppgi deg?" Selv om det ufølsomme hjertet kaster vrak på hans kjærlighet, kommer han tilbake og roper enda mer inntrengende: "Se, jeg står for døren og banker." Den seirende kraft i hans kjærlighet kan de ikke stå seg mot, og de kommer. Og til Kristus sier de: "Du bøyer deg ned og gjør meg stor." rett

(166)Kristus vil gi sine budbærere den samme ømme kjærligheten han selv har når han leter etter de tapte. Vi skal ikke bare si "kom". Noen hører kallet, men ørene deres er så tilstoppet at de ikke får tak i meningen. øynene deres er for uklare til å se at det venter dem noe godt. Mange erkjenner sin skrøpelighet. De sier som så: Bry dere ikke om meg! La meg være i fred! Men arbeiderne må ikke gi opp. Med en øm, medlidende kjærlighet måde forsøke å oppmuntre de mismodige og hjelpeløse. Gi dem ditt mot, ditt håp, din styrke. Overtal dem til å komme. "Dem som tviler, skal dere ha barmhjertighet med. Andre skal dere redde ved å rive dem ut av ilden." rett

(167)Hvis Guds tjenere vil gå sammen med ham i tro, vil han gi budskapet kraft. De vil bli satt i stand til å tale om hans kjærlighet og faren ved å forkaste Guds nåde med slik kraft at menneskene blir nødt til å ta imot evangeliet. Hvis bare menneskene utfører den delen Gud har pålagt dem, vil Kristus gjøre underfulle mirakler. Det kan skje like store forvandlinger med menneskehjertene i dag som i noen tidligere generasjon. John Bunyan holdt opp med å banne og drikke, og John Newton ga opp slavehandelen for å forkynne Kristus og ham korsfestet. Det er også mulig å redde en Bunyan og en Newton blant menneskene i dag. Når menneskelige krefter arbeider sammen med de guddommelige, kan det skje store ting. Slike som selv har sunket dypt, kan bli reist opp og bli et redskap i Guds hånd til å redde andre. På denne måte blir gudsbiIdet preget i sjelen. Så er det de som har hatt meget små anledninger og er kommet inn på dårlige veier simpelthen fordi de ikke kjente til noe bedre. Også for dem skal lyset skinne. Liksom Kristi ord lød til Sakkeus: "I dag vil jeg ta inn hos deg" slik vil Ordet også lyde for dem. Og disse som ble regnet for å være forherdede syndere, vil vise seg å ha et hjerte ømt som et barns, fordi Kristus ned lot seg til å legge merke til dem. Mange som har gjort seg skyldig i grove synder, vil ta deres plass som har hatt anledninger i fleng, men ikke satt pris på dem. De vil bli regnet for Guds utvalgte, dyrebare i hans øyne, og når Kristus overtar sitt rike, vil de stå nærmest hans trone. rett

(167)Men "se til at dere ikke avviser ham som taler!"" Jesus sa : "Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud." De hadde avslått innbydelsen, og ingen av dem ville få noen ny. Ved å forkaste Kristus forherdet jødene sine hjerter og ga seg så fullstendig i den ondes vold at det ble umulig for dem å ta imot Guds nåde. Slik er det også nå. Hvis vi ikke setter pris på Guds kjærlighet og lar den bli den herskende kraft i vårt liv, slik at vårt hjerte blir bløtgjort og ydmyket, går vi fortapt. Herrer kan ikke gi noe større bevis på sin kjærlighet enn han allered, har gjort. Hvis ikke Kristi kjærlighet seirer i vårt hjerte, finne, det ikke noe annet middel vi kan nås ved. rett

(168)Hver gang du betenker deg på å lytte til Guds nådekall, styrk er du din vantro. Hver gang du ikke lukker opp hjertedøren for Kristus, blir du mer uvillig til å gi akt på hans røst som taler. Del blir vanskeligere for deg å gi etter for Åndens milde stemme nål den appellerer for siste gang. La ikke det samme bli sagt om deg som om det gamle Israel: "Efraim er bundet til gudebilder - 12 ham bare fare!"" La ikke Jesus gråte over deg som han gråt over Jerusalem da han sa: "Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere vill, ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt." rett

(168)Vi lever i en tid da det siste nådebudskapet, den siste innby deisen, lyder for menneskenes barn. Befalingen: "Gå ut på vei ene og stiene", er like ved å bli oppfylt. Kristi innbydelse vil gå til alle. Budbærerne sier: "Kom, nå er alt ferdig." Himmelens engel samarbeider fremdeles med menneskelige redskaper. Den Hellige Ånd søker på alle mulige måter å overtale deg til å komme Kristus venter å se tegn som tyder på at slåene trekkes fra og hjertedøren åpnes, så han kan komme inn. Engler venter på å bringe budskapet til himmelen om at enda en synder er funnet Himmelens hærskarer venter, ferdige til å slå på harpene og stemme i gledessanger fordi enda en sjel har tatt imot innbydelsen til evangeliets fest. rett

neste kapitel