Hvor ofte skal vi tilgi?

(169)BVGD OVER MATT 18,21-35 rett

(169)Peter var kommet til Kristus med dette spørsmål: "Hvor mange ganger skal min bror kunne forgå seg mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?" Rabbinerne begrenset sin tilgivelse til tre forseelser. Men Peter mente han skulle sette Kristi undervisning ut i livet. Derfor fant han det nødvendig å utvide det til sju. Det var jo fullkommenheteih tall. Men Kristus lærte at vi aldri må bli trette av å tilgi. "Ikke sju ganger, men jeg sier deg: sytti ganger sju!” sa han. rett

(169)Deretter viste han hvilket grunnlag all tilgivelse bør hvile på- Og han pekte på faren ved å nære et sinnelag som ikke tilgir sin neste. I en lignelse fortalte han hvordan en konge behandlet sine tjenere i statsforvaltningen. Noen av disse tjenerne hadde hånd om veldige summer som hørte staten til. Kongen foretok prøver for å finne ut hvordan de røktet dette tillitsvervet. Da ble det ført fram for ham en mann hvis regnskap viste en gjeld til arbeidsherren på den enorme summen av ti tusen talenter. Han hadde ingenting å betale med, og etter skikken i landet befalte så kongen at han skulle selges med alt det han eide, for at betaling kunne skje. Men den skrekkslagne mannen falt ned foran ham og tigde ham om henstand: "Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale alt sammenn! ba han. Da ble herren rørt til medynk. Han slapp tjeneren fri og etterga ham hele gjelden rett

(169)Men "utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! Men den andre falt ned for ham og ba: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg! Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der han skulle sitte til han betalte sin gjeld. Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de bedrøvet, gikk til sin herre og fortalte alt sammen. Da kalte herren ham for seg igjen og sa: Du usle tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du vært barmhjertig mot din medtjener, som jeg var det mot deg? Og herren ble harm og overlot tjeneren til harde fangevoktere, inntil han hadde betalte alt han skyldte.” rett

(170)Denne lignelse byr på detaljer som er nødvendige for å gjøre bildet fullstendig, uten for øvrig å ha noen spesiell betydning for en åndelig tolking. Det er ikke disse som bør fange vår oppmerksomhet. På den annen side blir store sannheter forkynt i lignelsen, og det er omkring dem vår oppmerksomhet bør konsentrere seg. rett

(170)Guddommelige tilgivelse av synd
Benådningen fra kongen representerer den guddommelige tilgivelsen av synd. Kongen selv representerer altså Kristus. For også han ble beveget til medlidenhet og etterga sin tjener gjelden. Mennesket var under fordømmelse som følge av lovbrudd. Det kunne ikke frelse seg selv. Derfor kom Kristus til verden. Han kledde sin guddommelighet i menneskelighet og ga sitt liv, en rettferdig for de urettferdige. Han ga seg selv for våre synder, og til hver eneste menneske sjel byr han fram sin frie tilgivelse kjøpt ved hans eget blod. "Hos Herren er miskunn, hos ham el full forløsning.” rett

(170)Dette er grunnen til at vi selv bør være barmhjertige mot våre medsyndere. "Har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å " elske hverandre."' "For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det."' rett

(170)I lignelsen tryglet skyldneren om henstand, og til det knyttet han et løfte: "Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale alt sammen." Da ble dommen fullstendig opphevet. Det ble satt en strek over hele gjelden. Snart fikk han til og med en anledning til selv å følge eksempelet hans herre hadde gitt ham da han tilga ham alt. Han gikk ut og traff en medtjener som skyldte ham en ubetydelig sum. Selv hadde han fått en gjeld på ti tusen talenter ettergitt. Men her var en som skyldte ham en bagatell av hundre denarer. Men han som var blitt ettergitt så mye, behandlet sin med tjener på en helt annen måte. Mannen som skyldte ham de hundre denarene, tryglet om utsettelse akkurat som han selv hadde gjort. Men resultatet var langt fra det samme. Han som selv for så kort tid siden hadde fått tilgivelse, var alt annet enn ømhjertet og medlidende. Den barmhjertigheten han selv hadde møtt, hadde ikke fått øve noen innflytelse på ham. Han lot ikke sin medtjener nyte godt av den. Han aktet slett ikke på medtjenerens bønn om tålmodighet. Den utakknemlige tjeneren hadde bare en ting i tankene, nemlig den lille summen den andre skyldte ham. Han krevde hver øre han mente han hadde rett på. Slik satte han i verk en dom av samme slaget som den han selv så sjenerøst var blitt løst fra. rett

(171)Guds nåde er en fri gave
Hvor mange er det ikke i dag som legger for dagen det samme sinnelaget! Da skyldneren tryglet herren om nåde, hadde han sikkert ikke noen riktig følelse av hvor stor gjelden hans egentlig var. Han var slett ikke klar over sin fullstendige hjelpeløshet. Han håpet å være i stand til å fri seg selv ut av vanskeligheten. "Vær tålmodig med meg," sa han, "så skal jeg betale alt sammen!" Slik er det mange som håper at de ved sine egne gjerninger skal kunne gjøre seg fortjent til Guds yndest. De har ikke. noe begrep om sin egen hjelpeløshet. De tar ikke imot Guds nåde som en fri gave, men søker heller å oppbygge seg selv i egenrettferdighet. Deres hjerter er ikke blitt knust og ydmyket som følge av synden. Derfor blir de fordringsfulle overfor andre og eier ikke noe tilgivende sinnelag i sitt forhold til dem. Deres egne synder mot Gud, sammenlignet med nestens synder mot dem, er som ti tusen talenter i forhold til hundre denarer, altså et forhold som en million til en. Og likevel våger de å nekte å tilgi sine medmennesker. rett

(171)I lignelsen kalte kongen den ubarmhjertige skyldneren til seg og sa til ham: "Du usle tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du vært barmhjertig mot din medtjener, som jeg var det mot deg? Og herren ble harm og overlot tjeneren til harde fangevoktere, inntil han hadde betalt alt han skyldte. Slik," sa Jesus, "skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke helhjertet tilgir sin bror." Den som nekter å tilgi andre, kaster derved samtidig bort hvert håp om selv å få tilgivelse. Men undervisningen som er nedlagt i denne lignelsen, må ikke misforstås. Det at Gud tilgir oss, reduserer ikke i minste måte vår plikt til å være lydige mot ham. Slik kan ikke vårt tilgivende sinnelag overfor andre på noen måte gjøre Guds krav til oss mindre rettferdig eller mindre bindende. I den bønnen Kristus lærte disiplene sine å be, sa han: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere." Med dette mente han ikke at vi, for å få tilgivelse for våre synder, må unnlate å gjøre våre rettferdige krav gjeldende overfor våre egne skyldnere. Riktignok skal vi ikke kaste dem i fengsel om de er ute av stand til å betale. De skal heller ikke undertrykkes eller behandles ukjærlig på andre måter. Og det til og med i tilfeller hvor deres manglende evne til å betale tilbake kanskje skyldes deres egen ukloke måte å stelle seg på. Men på den annen side sier ikke lignelsen noe om at vi skal oppmuntre folk til dovenskap. Guds ord sier klart at dersom et menneske ikke vil arbeide, da "skal han heller ikke spise".' Herren krever ikke at den som selv må slite tungt, skal støtte andre i deres lediggang. Hos mange er det en slem tendens til å sløse bort tiden. De gjør ingen alvorlige anstrengelser. Resultatet blir nød og fattigdom. Disse feil må rettes på av dem som begår dem. Ellers hjelper det ikke hva en gjør for dem. Det blir som å legge verdier i en hullet pung. Men det finnes også en uunngåelig og uforskyldt fattigdom. Vi skal vise øm medlidenhet med de ulykkelige. Vi skal behandle andre nøyaktig på samme måten som vi selv gjerne ville bli behandlet under lignende forhold. rett

(172)Gjennom sitt redskap, apostelen Paulus, sier Den Hellige Ånd: "Når det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, og så sant det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Vis enighet, stå sammen i kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres. Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!" rett

(172)Men synden må ikke betraktes på lettsindig vis. Herren har befalt oss ikke å tåle noe ondt som vil ramme vår bror. Han sier: "Dersom din bror gjør en synd mot deg, så tal ham til rette."' Synden skal nevnes ved sitt rette navn, og den skal stilles klart fram for den som har begått den. rett

(172)Under innflytelse av Den Hellige Ånd pålegger Paulus Timoteus følgende: "Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem!"' Og til Titus skriver han: "For det er mange som ikke vil underordne seg. ... De farer med tomt snakk og fører folk vill. ... Derfor skal du refse dem strengt, så de kan bli sunne i troen." rett

(173)Kristus sa: "Dersom din bror gjør en synd, så gå til han og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller." rett

(173)Gud tar vare på sine barns interesser
Kristus lærer at vanskeligheter kristne imellom skal ordnes opp innenfor menighetens eget område. De bør ikke gå videre og bli lagt fram for slike som ikke frykter Gud. Dersom en kristen er blitt forurettet av en bror, så bør han ikke søke rettslig hjelp hos de vantro. Han skal følge det råd Kristus selv har gitt. I stedet for å søke å få hevn skal han prøve å redde sin bror. Gud vil ta vare på deres interesser som elsker og frykter ham, og med full tillit kan vi overlate vår sak til ham som dømmer rettferdig. Noen ganger blir urett begått gang på gang. Overtrederen bekjenner nok sin feil. Men den forurettede blir etter hvert trett av dette. Han mener kanskje at han har tilgitt lenge nok. Dette hender bare så altfor ofte. Men Frelseren har gitt oss klare instrukser om hvordan vi skal gå fram mot de villfarne. "Dersom din bror gjør en synd mot deg, så tal ham til rette, og hvis han angrer, skal du tilgi ham." Støt ham ikke bort som om han ikke fortjente din tillit lenger. "Pass deg selv, så ikke du også blir fristet" rett

(173)Dersom dine brødre gjør noe galt, skal du tilgi dem. Når de kommer til deg med sin bekjennelse, skal du ikke si: "Jeg tviler på at de er ydmyke nok. Jeg kan ikke tro at de virkelig mener noe med sin bekjennelse." Hvilken rett har du til å dømme dem, Som om du var i stand til å lese hjertene? Guds Ord sier: "Hvis han angrer, skal du tilgi ham. Ja, om han forgår seg mot deg sju ganger på samme dag, og sju ganger kommer til deg og sier: Jeg angrer, så tilgi ham." Ja, ikke bare sju ganger, men sytti ganger sju - det vil si like mange ganger som Gud tilgir deg. rett

(174)Vi har selv Guds frie nåde å takke for alt. Det var nåde som i pakten med Gud skaffet oss vårt barnekår. Nåden i Kristus brakte vår forløsning, vår gjenfødelse og løftet oss opp til å bli arvinger sammen med ham. La denne nåden bli åpenbart også for andre. rett

(174)Medmenneskelig sympati i hjertet
Gi ikke de feilende noen anledning til motløshet. La ikke noen fariseisk hardhjertethet komme inn og såre din bror. La ingen bitter tanke av forakt stige opp i ditt sinn og forgifte hjertet. La ikke den svakeste tone av hån komme fram i din stemme. Tal ikke et ord av ditt eget onde forråd. Innta ikke noen holdning av likegyldighet. Vis ikke en mine av mistanke eller mistillit. Den minste antydning av alle disse ting kan bety undergang for en menneskesjel. Det dreier seg om din "yngre bror”, den bortkomne sønnen. Han trenger en "eldre bror” med et hjerte fylt av medlidenhet. For selv har han et hjerte preget av menneskelighet. La ham få føle det sterke håndtrykket fra et medmenneske med virkelig medmenneskelig sympati i hjertet. La ham få høre en mild stemme, fri for selvgodhet, si : "Skal vi ikke be, til Gud sammen?" Gud vil gi dere begge en rik erfaring. Bønnen forener oss med hverandre og med Gud. Bønnen bringer Jesus til vår side. Til den vaklende, nedtrykte sjel gir den styrke til å seire over verden, over kjødet, over selveste djevelen. Bønn støter Satans angrep tilbake med triumf. rett

(174)Vend deg bort fra all menneskelig ufullkommenhet. Vend heller ditt blikk mot Kristus. Da vil en guddommelig forvandling finne sted i karakteren. Kristi Ånd arbeider med ditt hjerte og lar det få likhet med hans eget bilde. La det så være din iver og glede å løfte Kristus opp. La tankens indre øye være rettet mot det "Guds lam, som bærer verdens synd". Og mens du går helt inn for dette arbeidet, så husk at "den som får en synder til å vende om fra sin gale vei, han redder en sjel fra døden og dekker over en mengde synder”. rett

(174) "Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt." rett

(174)Ingenting kan unnskylde et utilgivende sinnelag. Den som er ubarmhjertig mot andre, viser derved at han selv ikke har fått del i Guds tilgivende nåde. I og med tilgivelsen fra Gud blir hjertet til det villfarne mennesket trukket nær til det store hjertet som en uendelig kjærlighet springer ut fra. En flom av guddommelig medlidenhet flyter inn i synderens sjel, og fra ham strømmer den videre til andre. Den ømhet og barmhjertighet Kristus har åpenbart i sitt eget dyrebare liv, vil også bli sett i livet hos dem som får del i hans nåde. "Den som ikke har Kristi Ånd, hører ham ikke til." Han er fremmed for Gud og er ikke skikket til annet enn en evig atskillelse fra ham. Riktignok kan han en gang ha tatt imot tilgivelse. Men nå viser han i hvert fall at han forkaster Guds tilgivende kjærlighet. Han har skilt seg fra Gud og er i den samme tilstand som før han ble tilgitt. Han har tatt avstand fra sin tidligere anger. Og så hviler de gamle syndene på ham som om han ikke hadde angret i det hele tatt. rett

(175)Men den store lærdommen i lignelsen finner vi i motsetningen mellom Guds medlidenhet og menneskets hardhjertethet. Vi skal lære å sette opp Guds tilgivende barmhjertighet som et forbilde og et mål for vår egen. "Burde ikke også du vært barmhjertig mot din medtjener, som jeg var det mot deg?" rett

(175)Vi får ikke tilgivelse fordi vi selv tilgir, men idet vil tilgir, eller i samme grad som vi tilgir. Kilden til all tilgivelse er å finne i den ufortjenete kjærligheten fra Gud. Men det er i vår holdning til andre mennesker vi viser om vi har gjort denne kjærligheten til vår egen. Derfor sier Kristus: "For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker." rett

neste kapitel