En dyp kløft

(182)BYGD OVER LUK ,6,19-31 rett

(182)I lignelsen om den rike mannen og Lasarus viser Kristus at menneskene i dette livet avgjør sin evige skjebne- Gjennom en prøvetid her blir Guds nåde tilbudt hver eneste sjel. Men menneskene kan kaste bort sine anledninger ved å behage seg selv. Derved avskjærer de seg fra det evige livet. Ingen ny prøvetid vil bli innrømmet dem. Ved sitt eget valg har de lagd en uoverstigelig kløft mellom seg og Gud. rett

(182)Denne lignelsen tegner en kontrast mellom de rike som ikke har gjort Gud til sitt støttepunkt, og de fattige som har gjort det. Kristus viser at tiden snart kommer da de to klassenes stilling vil bli snudd om. De som er fattige på denne verdens gods, men likevel stoler på Gud og er tålmodige i lidelse, vil en vakker dag bli opphøyd over dem som nå innehar de høyeste stillinger verden kan gi, men ikke har overgitt sitt liv til Gud. rett

(182) "Det var en rik mann," sa Kristus, "som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som hette Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord." rett

(182)Den rike mannen hørte ikke til samme klasse som den urett ferdige dommeren. For den siste uttalte åpent sin ringeakt for både Gud og mennesker. Den rike mannen derimot gjorde krav på å være et Abrahams barn. Han behandlet ikke tiggeren med noen voldsomhet. Han forlangte ikke at han skulle komme seg vekk fordi synet av ham var ubehagelig. Om bare dette ynke tillige, plagsomme eksemplaret av et menneske kunne finne trøst i å betrakte den rike mannen idet han toget inn gjennom portene sine, hadde rikmannen ingenting imot at han ble der. Men han hadde det selviske menneskets likegyldighet overfor sin lidende bror. . rett

(182)Det fantes på den tiden ingen hospitaler hvor den syke kunne få pleie. De lidende og trengende var overlatt til deres varetekt som Herren hadde betrodd rikdom, nettopp for at de fattige skulle finne hjelp og sympati et sted. Slik lå også saken an for tiggeren og den rike mannen. Lasarus hadde virkelig behov for hjelp, for han var uten venner, hjem, penger eller mat. Men han ble simpelthen overlatt i denne ynkelige tilværelsen dag etter dag, mens den rike stormannen fikk alle sine behov tilfredsstilt. . Den ene hadde rik anledning til å lindre sin arme medskapnings nød, men han levde utelukkende for seg selv, akkurat slik så mange gjør i dag. rett

(183)Husholder over Guds midler
Like ved siden av oss er det fortsatt mange 'som går sultne, nakne og hjemløse. Om vi forsømmer å gi av våre midler til disse trengende stakkarene, hviler det på oss en byrde av skyld som vi en dag vil måtte se i øynene. All begjærlighet fordømmes som avgudsdyrkelse. All selvnytelse er en syndig handling i Guds øyne. Gud hadde satt den rike mannen til husholder over sine midler. Og det var hans plikt å ta seg av nettopp slike tilfeller som tiggeren Lasarus. Budet var gitt: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt." Og videre: "Du skal elske din neste som deg selv." Den rike mannen var jøde, og han var vel kjent med Guds bud. Men han glemte at han var ansvarlig for måten han brukte sine betrodde midler og evner på. Herrens velsignelser hvilte over ham i rikt: mål, men han brukte dem på egoistisk vis til å vinne ære for seg selv, ikke for sin Skaper. Like stor som hans overflod var, like stor ble hans forpliktelse til å bruke sin rikdom til hjelp for menneskeheten. Slik var Guds befaling. Men den rike mannen hadde ingen tanker for sine forpliktelser overfor Gud. Han lånte ut pengene sine og tok renter for lånet. Men han betalte ikke noen renter for det Gud hadde lånt ham. Han hadde kunnskap og talenter, men han utnyttet dem ikke. Han glemte ansvaret han hadde overfor Gud. Derfor brukte han alle kreftene på å more seg. Alt han var omgitt av - både de stadige forlysteisene og vennenes ros og smiger - tjente bare til selvisk nytelse. Så opptatt var han i selskap med vennene at han mistet hver følelse av ansvar for å samarbeide med Gud i hans nådeverk. Han hadde god anledning til å få en riktig forståelse av Guds Ord og sette lærdommene derfra ut i livet. Men det forlystelsessyke selskapet han valgte seg, opptok tiden i den grad at han glemte evighetens Gud. rett

(184)Det kom en tid da en forandring inntrådte i forholdet de to mennene imellom. Den fattige hadde lidd dag etter dag, men han hadde holdt ut i tålmodighet og stillhet. Omsider døde han og ble begravd. Det var ingen som sørget over hans død, men gjennom sin tålmodighet hadde han vitnet for Kristus. Han hadde stått sin tros prøve. Og ved sin død fremstilles han som en som bæres av englene inn i Abrahams skjød. rett

(184)Lasarus er et bilde på de fattige og nødlidende som tror på Kristus. Når basunen lyder og alle som er i gravene, hører Kristi røst og kommer fram, vil de få sin lønn. For deres tro på Gud var ikke bare en teori, men en levende virkelighet. rett

(184), "Den rike døde også og ble begravd. Da han slo øynene opp i dødsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side. Han ropte: 'Far Abraham, forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen j vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen." rett

(184)I denne lignelsen møtte Kristus folket på deres egen grunn. Læren om en bevisst tilstand mellom døden og oppstandelsen hadde mange tilhengere blant dem som lyttet til Kristi ord. Frelseren kjente til deres ideer, og han formet lignelsen på en slik måte at han kunne innprente viktige sannheter gjennom disse forutfattede meningene. Han holdt opp for tilhørerne et speil hvor de kunne se seg selv i sitt sanne forhold til Gud. Han brukte den fremherskende oppfatning til å meddele den tanken han ønsket å utheve i alles sinn, nemlig at ikke noe menneske blir bedømt etter sine eiendeler, for alt han har tilhører ham bare som et lån fra Herren. Misbruk av disse gavene vil stille ham i en lavere klasse enn det fattigste og mest plageole menneske som likevel elsker Gud og setter sin lit til ham. rett

(184)Det er umulig å sikre sin sjels frelse etter døden
Kristus ønsker at hans tilhørere skal forstå følgende: Det er umulig for mennesker å sikre sin sjels frelse etter døden. "Husk, mitt barn," lar han i denne fremstilling Abraham svare, "at du fikk dine goder mens du levde, og da fikk Lasarus det som var vondt. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Og dessuten er det en dyp kløft mellom oss og dere, slik at ingen kan komme herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere over til oss." rett

(185)Slik fremstilte Kristus det håpløse i å se fram mot en ny prøvetid. Dette livet er det eneste som er gitt mennesker når det gjelder å forberede seg for evigheten. rett

(185)Den rike mannen hadde ikke gitt opp tanken på at han var et Abrahams barn. Og i den billedlige fremstillingen lar Kristus ham rope til ham om hjelp. "Far Abraham," ba han, "forbarm deg over meg." Han ba altså ikke til Gud, men til Abraham. Dermed viste han at han satte Abraham over Gud, og at han stolte på sitt forhold til Abraham som en vei tiYfrelse. Røvei'en på korset rettet sin bønn til Kristus: "Husk på meg når du kommer i ditt rike!" sa han. Og øyeblikkelig kom svaret: "Sannelig sier jeg deg i dag [dvs. mens jeg ennå henger her på korset i ydmykelse og smerte]: Du skal være med meg i Paradis." (Slik står det i visse oversettelser. [Oversetters anmerkning]) rett

(185)Men den rike mannen ba til Abraham, og hans bønn ble ikke innvilget. Kristus alene er blitt "opphøyd ... [til] frelser og høvding, for å gi Israel omvendelse og syndstilgivelse". For "det er ikke frelse i noen annen”. rett

(185)Den rike mannen hadde tilbrakt livet med å behage seg selv. For sent oppdaget han at han ikke hadde lagt seg opp noe forråd for evigheten. Han erkjente sin dårskap og tenkte på sine brødre som antakelig ville fortsette i samme stil som han selv. De ville leve for å behage sitt eget jeg. For å avverge dette kom han med en ny bønn: "'Så ber jeg deg, far, at du sender ham [nemlig Lasarus] til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted.' Men Abraham sa: 'De har Moses og profetene; de får høre på dem.' Han svarte: 'Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.' Abraham sa: 'Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.'" rett

(185)Den rike mannen tryglet altså om at brødrene hans måtte få ytterligere bevismateriale. Men han fikk grei og klar beskjed om de faktiske forhold: Om brødrene fikk et slikt tilleggs bevis, ville de så likevel ikke la seg overbevise. Denne siste anmodningen fra den rike mannen kastet en skygge over Gud. Det var som om mannen hadde sagt: Om du bare hadde gått litt grundigere til verks da du advarte meg, så ville jeg ikke ha vært her nå. Men i svaret på denne anmodningen sier Abraham, ifølge allegorien, omtrent følgende: Dine brødre er blitt tilstrekkelig advart. Lys har de fått, men de har nektet å se. Sannhet i rikelig mengde er blitt stilt fram for dem, men de har nektet å høre. rett

(186)Guds stemme lyder i Ordet
"Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde." Sannheten i disse ordene trådte klart fram i den jødiske nasjons historie. Kristi siste mirakel - og liksom kronen på det hele - var å vekke opp Lasarus i Betania som hadde vært død i fire dager. Jødene fikk dette vidunderlige beviset på Frelserens guddommelige natur, men forkastet det. Lasarus sto opp fra de døde og gikk som et levende vitnesbyrd blant dem. Men de forherdet hjertene mot alle bevisgrunner. De søkte til og med å ta mannens liv. rett

(186)Loven og profetene er redskaper utvalgt av Gud til frelse for menneskene. Kristus sa: La dem akte på disse vitnene. Om de ikke hører på Guds stemme slik den lyder i Ordet, vil heller ikke et vitne vekt opp fra de døde bli påaktet. rett

(186)De som retter seg etter Moses og profetene, vil ikke kreve noe større lys enn det Gud her har gitt. Men dersom menneskene forkaster lyset og ikke verdsetter anledningene de får, vil de heller ikke høre om en død skulle komme til dem med et budskap. Selv en slik bevis grunn ville ikke vær" sterk nok til å overbevise dem. Saken er nemlig den at de som forkaster loven og profetene, har derved allerede forherdet hjertene i den grad at de vil forkaste ethvert lys. rett

(186)Samtalen mellom Abraham og den en gang så rike mannen er billedlig. Lærdommen vi kan trekke fra den er denne: Hvert menneske har fått tilstrekkelig lys til å kunne utføre de pliktene som kreves av det. Et individs ansvar står i nøye forhold til anledningene og fortrinnene det har fått. Gud gir altså hver enkelt av oss både lys og nåde nok til å fullføre oppgavene han har gitt oss. Dersom et menneske unnlater å gjøre det som er dets plikt ifølge den lille mengden av lys det først har fått, ville en større mengde lys bare legge for dagen utroskap og forsømmelse i å akte på og nyttiggjøre seg velsignelsene som alt var gitt. "Den som er tro i smått, er også i tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort." De som nekter å la seg opplyse av Moses og profetene og bare krever at et eller annet vidunderlig mirakel skal utføres, vil slett ikke la seg overbevise om deres ønske skulle bli oppfylt. rett

(187)Lignelsen om den rike mannen og Lasarus viser hvordan de to klassene som har fått sin billedlige fremstilling i form av disse to mennene, vurderes i den usynlige verden. Det er ingen synd å være rik, om rikdommen ikke er blitt tilegnet ved urett. En rik mann blir ikke fordømt - gaI'lske enkelt - 1'or sin rikdoms skyld. Nei, det er i det øyeblikk han misbruker de betrodde midlene til selviske formål, at fordømmelsen rammer ham. Det var langt bedre om en slik hadde vært klok nok til å legge seg opp penger i Guds bank, det vil si å bruke dem i det godes tjeneste. Døden kan ikke rane rikdommene fra et menneske som slik legger an på å søke evige verdier. Et menneske derimot som hoper opp skatter for selvets skyld, kan ikke få noe med seg over dødens kløft. Han har vist seg å være en utro husholder. Her i livet nøt han kanskje godt av sin rikdom, men han glemte sine forpliktelser overfor Gud. Han forsømte å legge seg opp en skatt i himmelen. rett

(187)Den rike mannen hadde så mange privilegier. Jesu fremstilling viser en mann som skulle ha utnyttet sine fortrinn på en ganske annen måte. Hans anstrengelser ville derved ha rukket helt over til den evige verden. Og stadig nye velsignelser ville ha vært følgen. Formålet med forløsningen er ikke bare å viske ut synden. Det er også å gi tilbake til mennesket de åndelige kraftressursene som et liv i synd har forkrøplet. Penger kan ingen ta med seg inn i det kommende livet. De er verdiløse der. Men de gode gjerningene som gjøres ved å vinne sjeler for Kristus, bringes med helt inn i de himmelske salene. Hva så med dem Som egoistisk bruker Herrens gaver på seg selv, mens de lar sine trengende medskapninger stå der helt hjelpeløse? Hva med dem som ikke gjør det minste for å fremme Guds verk i denne verden? Jo, de er en skam for sin Herre og Mester. "De ranet fra Gud," står det ved siden av navnene deres i himmelens bøker. rett

(187)Den rike mannen hadde alt det penger kan skaffe. Men han eide ikke rikdommen som ville ha brakt orden i hans regnskap hos Gud. Han hadde levd som om alt det han hadde, var hans eget. Han hadde unndradd seg Guds kall og kravet en fattig. lidende menneskehet hadde på hans tjeneste. Men så kommer det til slutt et kall til ham som han ikke kan skyve overlegent til side. Det dreier seg om en makt hvis suverene krav det ikke går an å tvile på eller sette seg opp mot. Han får kort og godt ordre om å forlate områdene der hans husholderskap er definitivt forbi. Den en gang så rike mannen er plutselig blitt redusert til den ytterste og mest håpløse fattigdom. Det finnes ingen mulighet mer for å dekke hans nakenhet med Kristi rettferdighetsdrakt, vevd i selve himmelens herlige vevstol. Han som nylig vanket omkring i sine kostelige orientalske gevanter av rikeste purpur og fineste lin, er nå blitt så naken som det går an for et menneske å bli. Hans prøvetid er forbi. Ingenting brakte han med seg inn i denne verden. Ingenting kan han ta med seg ut av den. rett

(188)Kristus løftet her på det hemmelige sløret som er selve menneskelivet. Han viste fram sitt dramatiske bilde for prester og prelater, for skrift kloke og fariseere. Se på dette, du som er rik på denne verdens gods, men fattig i Gud. Vil du ikke dvele tankefullt ved denne scenen? Det som er så høyt aktet blant mennesker, er avskyelig i Guds øyne. Kristus sier: "Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?" rett

(188)Lignelsen anvendt på den jødiske nasjonen
Da Kristus la fram lignelsen om den rike mannen og Lasarus, var mange blant jødene akkurat i rikmannens ynkelige stilling. De brukte Herrens gods og gull til å behage selvet. Slik la de alt til rette for den skjebnesvangre dommen: ”Veid er du på vekten og funnet for lett" Den rike mannen var blitt begunstiget med all timelig og åndelig velsignelse. Men han nektet å samarbeide med Gud i å utnytte disse velsignelsene. Slik var det også med jødefolket. Gud hadde gjort jødene til betrodde forvaltere av evige sannheter. Han hadde utpekt dem til å forvalte sin nåde. Hvert åndelig og timelig fortrinn hadde han gitt dem. Han hadde kalt dem til å føre disse velsignelsene videre til andre. Særlig opplysning var blitt betrodd dem om hvordan de skulle behandle sine brødre i nød, den fremmede innenfor deres porter og de fattige blant dem. De skulle ikke søke egen vinning, men huske på de nødstedte og dele med dem. Gud lovte. å velsigne dem i samsvar med den kjærlighet og barmhjertighet de la for dagen. Men de lignet den rike mannen. De rakte ingen hjelpende hånd ut for å lindre den timelige og åndelige nød hos en lidende menneskehet. Fulle av stolthet gikk de omkring og roste seg av å være Guds utvalgte folk. Men de dyrket aldeles ikke Gud. De satte all sin lit til dette at de var Abrahams barn. ”Vi er av Abrahams ætt," sa de hovmodig. l' Da krisen kom, ble det åpenbart at de hadde skilt seg fra Gud. De hadde satt sin tiltro til Abraham, som om han var deres Gud. rett

(189)Kristus lengtet etter å la sitt lys skinne inn i formørkede sinn i den jødiske nasjon. Han sa til dem: ”Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham. Men dere vil drepe meg - en mann som har sagt dere sannheten, som han har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham." rett

(189)Kristus mente at en ættetavle ikke hadde noen kraft i seg selv. Han lærte at et åndelig slektskapsbånd overgår hvert naturlig slektskapsbånd. Jødene gjorde gjeldende at de nedstammet fra Abraham. Men de kom til kort i å gjøre Abrahams gjerninger. Derved viste de at de ikke var hans virkelige barn. Det åndelige slektskapet med Abraham viser seg bare i lydighet mot Guds stemme. Uten dette kan det ikke være tale om noen sann avstamning. Tiggeren hørte riktignok til en klasse som menneskene anser for å være mindreverdig. Men Kristus så på ham som en som Abraham godt kunne ha tatt inn i sin nærmeste vennekrets. Den rike mannen var omgitt av all mulig luksus. Men likevel var han så uvitende at han satte Abraham der Gud skulle være. Han skulle ha satt en ganske annen pris på sine opphøyde privilegier. Han skulle ha gitt Gud lov til å forme sinn og hjerte. Da ville hans stilling ha blitt fullstendig annerledes. Slik var det også med det folket han representerte. Om de hadde svart riktig på Guds kall, ville deres framtid ha artet seg på en helt annen måte. De ville ha vist sant åndelig klarsyn. De hadde midler til rådighet, og Gud ville ha økt disse midlene slik at de ville ha blitt tilstrekkelige til å gi velsignelse og lys til en hel verden. Men de hadde skilt seg fra Guds plan - ja, i den grad at hele deres liv var blitt forvendt. De sviktet på et vesentlig punkt: De brukte ikke gavene Gud hadde gitt dem som sine husholdere. i samsvar med sannhet og rettferdighet. Evigheten var ikke tatt med i deres beregninger. Følgen av deres troløshet var undergang for hele nasjonen. rett

(190)Kristus visste at jødene ville huske hans advarsel når Jerusalems ødeleggelse ble et faktum. Dette slo ikke feil. Katastrofen måtte ramme Jerusalem. Hungersnød og lidelser av alle slag måtte komme over folket. Da husket de hva Kristus hadde sagt. og forsto lignelsen. Ved sin egen forsømmelse hadde de nedkalt lidelsen over sine hoder. Det de hadde forsømt. var å la lyset fra Gud skinne videre ut til verden. rett

(190)I de siste dager
De avsluttende scenene av denne jordens historie rulles opp i den siste delen av historien om den rike mannen. Han gjorde krav på å være en Abrahams sønn. Men nå var han skilt fra Abraham ved en uoverstigelig kløft. Dette uoverstigelige var ganske enkelt en feilaktig utviklet karakter. Abraham tjente Gud og holdt seg til hans ord i tro og lydighet. Men den rike mannen tenkte slett ikke på Gud - og heller ikke på en menneskehet i nød og lidelse. Den veldige avgrunnen mellom ham og Abraham var nettopp ulydighetens avgrunn. Mange i dag følger samme kurs. De er medlemmer av menigheten, men de er uomvendt. De kan godt ta del i gudstjenesten. De kan også synge med i salmen: "Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud." [1930-oversettelsen: Som en hjort skriker etter rinnende bekker...] Men det de da vitner om, er en løgn. l Guds øyne er de ikke mer rettferdige enn en virkelig synder. Sjelen lengter bare etter det opphissende i verdslige forlysteiser. Sinnet er bare fylt av trangen til å stille fram sitt eget jeg. Slike kan naturligvis ikke tjene Gud. Liksom den rike mannen i lignelsen ønsker de simpelthen ikke å ta opp kampen mot kjødets lyst. De lengter etter å gi de naturlige lidenskapene fritt spillerom. De velger en atmosfære av synd. Når en av disse rykkes bort av døden, går han i graven med en karakter dannet gjennom et langt liv i kompaniskap med sataniske kreft er. l graven har han ingen mulighet for å velge noe som helst, verken godt eller ondt. for på den dag et menneske dør, går også dets tankeliv til grunne. rett

(191)Når Guds stemme vekker den døde opp, vil han komme ut av graven med de samme lystene og lidenskapene. de samme sympatiene og antipatiene som han næret da han levde. Gud gjør ikke noe mirakel for å omskape et menneske som ikke vil bli omskapt på et tidspunkt da anledningene står til full rådighet og alt ligger strålende gunstig til rette. Så lenge han levde, fant han ingen glede i Gud eller tjenesten for ham. Karakteren er simpelthen ikke i harmoni med Gud, og han kunne umulig finne lykke i den himmelske familien. rett

(191)I dag er det en klasse mennesker i verden som er selvrettferdige. De er ikke nødvendigvis noen storetere. De er ikke drankere. De er ikke vantro. Men de ønsker å leve for selvet. ikke for Gud. Han kommer overhodet ikke opp i deres tanker. Derfor blir de stilt i klasse med de vantro. Om det hadde vært mulig for dem å trå inn gjennom portene i Guds stad, ville de ikke ha hatt noen rett til å nyte av frukten på livets tre. For den gangen Guds bud ble lagt fram for dem med alle sine bindende krav. sa de NEI. De har ikke tjent Gud her, Derfor ville de heller ikke tjene ham på den andre siden. De ville ikke kunne leve i hans nærvær. og de ville føle at et hvilket som helst sted var å foretrekke framfor himmelen. rett

(191)Virkelig å lære av Kristus betyr å ta imot hans nåde, som er selve hans karakter. Men noen setter slett ikke pris på, og forsømmer å utnytte, de kostelige anledningene de får til å la seg påvirke i retning av helliggjørelse. Da blir de heller ikke i stand til å ta del i den rene gudsdyrkelsen som hører himmelen til. Deres karakter er ikke blitt dannet etter det guddommelige mønster. Ved sin egen forsømmelse har de skapt en avgrunn som ingenting kan bygge bro over. Mellom dem og de rettferdige er det en stor kløft. rett

neste kapitel