Å si og å gjøre er to forskjellige ting

(192)BYGD OVER MATT 21,23-32 rett

(192)En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: Min "sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården! Nei, jeg vil ikke, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og ba ham om det samme. Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde det faren ville?' Og ... de svarte: 'Den første.'” rett

(192)I bergprekenen sa Kristus: "Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje."' Beviset på oppriktighet ligger ikke j det en sier, men i det en gjør. Kristus sier ikke til noe menneske: Hva sier du mer enn de andre? Han sier: Hva gjør du mer enn de andre? Ordene i Matt 5,47 lyder: "Er det noe storartet?" Breddfulle av mening er de kjente ordene: "Nå vet dere dette. Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige." Ord er verdiløse med mindre de er fulgt av tilsvarende handlinger. Dette er lærdommen som innprentes i lignelsen om de to sønnene. rett

(192)Denne lignelsen ble uttalt ved Kristi siste besøk i Jerusalem før sin død. Han hadde drevet kjøperne og selgerne ut av tempelet. Hans stemme hadde talt til deres hjerter med kraft fra Gud. Bestyrtet og skrekkslagne hadde de lystret ordren uten å unnskylde seg eller yte motstand. rett

(192)Omsider la verste skrekken seg. Prestene og de skriftlærde vendte tilbake til tempelet. Og der fant de Kristus i ferd med å helbrede syke og døende. De hadde hørt fryderopene og lovsangene. I selve tempelet sto barna som hadde fått helsen tilbake, og viftet med palmegreiner mens de ropte sine hosiannahilsener til Davids Sønn. Småbarn bablet fram ord av lignende lovprisning til den mektige helbrederen. Men alt dette var langtfra nok til å overvinne fordommen og sjalusien hos prestene og de eldste. rett

(192)Mens Kristus lærte i tempelet neste dag, kom overprestene og folkets eldste til ham og sa: "Med hvilken myndighet gjør du dette? Hvem har gitt deg en slik fullmakt?"' rett

(193)Beviser på Kristi makt
Prestene og de eldste hadde fått umiskjennelige bevis på Kristi makt. Da han renset tempelet, hadde de sett himmelens egen myndighet lyne ut fra ansiktet hans. De kunne ikke stå imot den kraften han talte med. Likeså hadde han svart på spørsmålene deres gjennom underfulle helbredelser. Han hadde levert bevis på sin autoritet, bevis som ikke tålte noen motsigelser. Men det var jo slett ikke bevis de var ute etter. Det var en åpen erklæring de ville ha fra Jesus om at han var Messias. Så ville de kunne fordreie ordene hans og oppvigle folket mot ham. Det de ønsket var å ødelegge hans innflytelse og slå ham i hjel. rett

(193)Jesus kjente deres tilstand. De var ute av stand til å erkjenne Gud gjennom ham. De var ute av stand til å akseptere hans virke på jorden som bevis på hans guddommelige karakter. Men da ville de heller ikke tro på et vitnesbyrd direkte fra hans egen munn om at han var Kristus, den Salvede. I sitt svar unnviker han derfor det punktet de håper å kunne lokke fram, og han lar fordømmelsen ramme deres egne hoder. rett

(193) "Jeg har også noe å spørre dere om. Svarer dere meg på det, skal jeg si dere hvilken fullmakt jeg har til å gjøre dette. Johannesdåpen, hvor var den fra? Fra himmelen eller fra mennesker?"'. rett

(193)Prestene og rådsherrene var ganske perplekse. "Dette drøftet de med hverandre: 'Om vi: svarer: Fra himmelen, vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke? Men å si: Fra mennesker, det våger vi ikke på grunn av folket; siden alle ser på Johannes som en profet.' Derfor svarte de: 'Vi vet ikke.' Da sa han til dem: 'Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.'" rett

(193) "Vi vet ikke." Dette svaret var en løgn. Men prestene så sin stilling og forfalsket det hele for å gardere seg selv. Døperen Johannes var kommet for å bære vitnesbyrd nettopp om ham hvis autoritet de nå dro i tvil. Han hadde direkte pekt på ham og sagt: "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd."7 Han hadde døpt ham, og etter dåpen ble himmelen åpnet idet Kristus ba og Guds Ånd i en dueskikkeIse hvilte over ham, mens en stemme fra himmelen hørtes: "Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i."8 Prestene og de skriftlærde husket hvordan Johannes stadig hadde gjentatt profetiene om Messias. De husket scenen ved Jesu dåp. Derfor våget de ikke å si at Johannes' dåp var fra himmelen. De trodde at Johannes var en profet. Men om de vedkjente seg ham som sådan, hvordan kunne de så fornekte profetens vitnesbyrd om at Jesus fra Nasaret var Guds Sønn? De kunne heller ikke si at Johannes' dåp var av mennesker. For folkets skyld kunne de ikke det, for folket trodde at Johannes var en profet. Derfor sa de bare: rett

(194)"I dag skal du gå og arbeid i vingården"
Etter dette var det Kristus fortalte lignelsen om faren og de to sønnene. Da faren gikk til den første sønnen med oppfordringen: "l dag skal du gå og arbeide i vingården," svarte sønnen i første omgang: "Nei, jeg vil ikke." Han nektet å adlyde og ga seg over til syndige fornøyelser sammen med sine dårlige omgangsfeller. Men senere angret han og var lydig mot kallet. rett

(194)Faren gikk til den andre sønnen og sa det samme til ham. Han svarte: "'Ja, herre.' Men han gikk ikke."' rett

(194)I denne lignelsen står faren for Gud og vingården for menigheten. De to sønnene forestiller to klasser mennesker. Han som først nektet å etterkomme ordren da han sa: "Jeg vil ikke", representerer dem som lever i åpen overtredelse. De bekjenner seg ikke til noen gudfryktighet. Tvert imot, helt åpent avslår de å legge seg inn under åket av selvbeherskelse og lydighet som loven pålegger. Men mange av disse angrer senere og blir lydige mot kallet fra Gud. Slike var de som reagerte positivt på budskapet fra døperen Johannes: "Vend om; for himmelriket er nær!" De omvendte seg virkelig og gikk til bekjennelse av sine synder. rett

(194)Så var det sønnen som sa: da, herre", men gikk ikke. I ham ble fariseernes karakter åpenbart. De jødiske lederne lignet denne sønnen i det at de var ubotferdige og selvtilstrekkelige. Det religiøse livet blant jødefolket var blitt et tomt påskudd. Da loven i sin tid ble proklamert ved Sinai-fjellet fra Guds egen munn, forpliktet hele folket seg til å lyde den. De lovte: "Ja, herre", men oppfylte ikke løftet. Da Kristus kom i egen person for å legge ut for dem om lovens prinsipper, forkastet de ham. Kristus hadde gitt de jødiske lederne på den tiden rikelig vitnesbyrd om sin autoritet og sin guddommelige makt. Men skjønt de var overbevist, ville de ikke ta imot vitnesbyrdet. Kristus viste dem hvorfor de fortsatte å være vantro. Det var fordi de ikke hadde den ånd som leder til lydighet. Han hadde sagt rett ut til dem: "Altså har dere satt Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt." Og videre: "De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud." rett

(195)l forsamlingen foran Kristus var det fariseere og skriftlærde og rådsherrer, og etter å ha fortalt lignelsen om de to sønnene rettet Kristus dette spørsmål til tilhørerne: "Hvem av disse to gjorde det faren ville?" Fariseerne glemte sin egen tilstand og svarte: "Den første." Dette svaret ga de uten å være klar over at de dermed felte dommen over seg selv. Det var den fordømmelsen som nå falt fra Kristi lepper "Sannelig, jeg sier dere: Tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn dere. For da Johannes kom til dere på rettferds vei, trodde dere ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke, slik at dere trodde på ham." rett

(195)Veien som fører til Guds paradis
Døperen Johannes kom for å forkynne sannheten, og ved hans forkynnelse ble syndere overbevist og omvendte seg. Disse ville komme før inn i himmelen enn de selvrettferdige som sto imot den høytidelige advarselen. Tollerne og skjøgene var uvitende, men disse lærde mennene kjente sannhetens vei. Likevel nektet de å gå den veien som fører til Guds paradis. Sannheten som for dem skulle ha vært en livets lukt til liv, ble nå en dødens lukt til død. Åpenbare syndere som virkelig følte avsky for seg selv, hadde tatt imot dåp av Johannes. Men disse lærerne var hyklere. En ting hindret dem i å ta imot sannheten, nemlig deres egne stridige hjerter. De nektet å la seg overbevise av Guds Ånd. De avslo blankt å være lydige mot Guds bud. rett

(195)Kristus sa ikke til dem: Dere kan ikke komme inn i himmelriket. Han viste dem bare at stengslene som hindret dem i å komme inn, var av deres eget fabrikat. Døren sto ennå åpen for de jødiske lederne. Innbydelsen var fortsatt gyldig. Kristus lengtet etter at de skulle se seg selv som de virkelig var, og ven- "' de om fra sin onde vei. rett

(196)Prestene og de eldste i Israel tilbrakte tiden med religiøse seremonier som de mente var altfor hellige til å kunne forenes med noen verdslige forretninger. Derfor var deres liv angivelig fullstendig oppslukt av det religiøse. Men de utførte disse seremonier for å bli sett av menneskene. Det var nemlig om å gjøre for dem at verden omkring dem skulle se hvor fromme og gudhengivne de var. Men mens de simulerte lydighet, var de egentlig absolutt uvillige til å lyde Gud. De var ikke troens gjørere. De levde ikke den sannheten de lærte. rett

(196)Kristus erklærte at døperen Johannes var en av de aller største profetene. Og han demonstrerte for tilhørerne at de hadde hatt bevis nok for den guddommelige opprinnelsen til hans budskap. Ordene fra forkynneren i ørkenen var båret av en guddommelig kraft. Fryktløst førte han fram budskapet, irettesatte prester og offentlige tjenestemenn for deres synder og påla dem å gjøre de gjerninger som hører himmelens rike til. Han pekte direkte på deres syndige ringeakt for vår himmelske Fars myndighet i og med at de nektet å utføre det verk Gud hadde satt dem til å gjøre. Han inngikk ikke noe som helst kompromiss med synden, og mange ble også virkelig omvendt fra sitt liv i urettferdighet. rett

(196)Hadde de jødiske ledernes trosbekjennelse vært ekte, ville de ha tatt imot Johannes' vitnesbyrd og antatt Jesus som Messias. Men de viste ikke omvendeisens og rettferdighetens frukter. Nettopp de menneskene de foraktet dypest, trengte seg inn i Guds rike foran dem. rett

(196)Kjernen i Guds forskrifter
i I lignelsen spilte den ene sønnen den trofaste og lydige. Men framtiden viste at hans spill var uvirkelig. Han hadde ingen sann kjærlighet til sin far. Slik roste også fariseerne seg av sin hellighet. Men da den ble satt på prøve, viste den seg å være det rene spillfekteri. Når det var i deres interesse, gjorde de lovens krav pinlig trykkende. Men når det var lydighetskrav til dem selv det dreide seg om, hadde de listig uttenkte resonnementer som bortforklarte selve kjernen i Guds forskrifter. Kristus uttalte om dette: "Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.” De hadde ingen sann kjærlighet verken til Gud eller mennesker. Gud hadde kalt dem til å være medarbeidere med ham i å velsigne verden. I ytre bekjennelse tok de imot dette kallet. Men i realiteten nektet de å være lydige. De stolte på seg selv og roste seg av sin godhet, men de trosset kravene i Guds bud. De nektet å gjøre verket Gud hadde satt dem til, og som følge av deres overtredelse var Gud i ferd med å skille seg fra den ulydige nasjonen. rett

(197)Selvrettferdighet er ingen sann rettferdighet. De som klynger seg til den, vil måtte ta følgene av et skjebnesvangert selvbedrag. Mange i dag gir seg ut for å være lydige mot Guds bud, men de har ikke Guds kjærlighet i hjertet og derfor ingenting å gi videre til andre. Kristus kaller dem til å forene seg med ham i arbeidet med å frelse verden. Men de slår seg til ro med å si: "Ja, herre.” Men til den virkelige handlingen sier de nei. De samarbeider slett ikke med dem som går Guds ærend. De er lediggjengere. Liksom den utro sønnen gir de Gud falske løfter. Egentlig har de inngått den høytidelige pakten som er menighetens pakt med Gud. Dermed har de forpliktet seg til å ta imot og adlyde Guds Ord, gi seg selv i tjeneste for Gud. Men de gjør ikke. dette. I ytre bekjennelse gjør de krav på å være Guds sønner, ;;; men i liv og karakter avsverger de helt dette slektskapsforholdet. De overgir ikke viljen til Gud. De lever i en løgn. rett

(197)I ett tilfelle syntes de å fylle lydighetskravet. Det er der hvor det ikke innebærer noe offer. Men så snart selvfornektelse og offer kreves og de ser korset bli løftet opp, trekker de seg hastig tilbake. Slik blir overbevisningen om plikt etter hvert visket bort, og bevisst overtredelse av Guds bud blir en vane. øret kan høre Guds Ord, men den åndelige fatteevnen er borte. Hjertet er blitt forherdet, samvittigheten er blitt sløv. rett

(197)Et alvorlig selvbedrag
Tro ikke at du gjør tjeneste for Kristus fordi om du ikke legger åpent for dagen en direkte fiendtlighet mot ham. Dette er et alvorlig selvbedrag. Det er nok å holde tilbake det som Gud har gitt oss å virke med i hans tjeneste, om det nå skulle være tid eller midler eller et hvilket som helst annet talent. Derved arbeider vi aktivt imot ham. rett

(198)Satan bruker den giddeløse, søvnige tregheten hos bekjennende kristne til forsterkning av sine egne styrker og til å vinne tilhengere over på sin side. Mange innbiller seg følgende: ”Vi utfører vel ikke noe direkte arbeid for Kristus, men vi er da tross aIt på hans side.” Ved dette selvbedraget setter de fienden i stand til å vinne terreng uten kamp og til å nå fordelaktige posisjoner. De har nemlig forsømt å være flittige arbeidere for Mesteren. De har latt plikter stå ugjort og ord forbli uuttalt. Derved har de gitt Satan mulighet til å vinne kontroll over sjeler som kunne ha vært vunnet for Kristi sak. rett

(198)Vi kan aldri bli frelst i en tilstand av dorskhet og uvirksomhet. Noe slikt som en virkelig omvendt kristen med et hjelpeløist, nytteløst liv eksisterer nemlig ikke. Det er ikke mulig for noen å drive tilfeldig inn i himmelens havn. Ingen dovenpels kan komme inn der. Vi må nok anstrenge oss kraftig for å få innpass i Guds rike. Vi må med iver og alvor søke kunnskap om himmelens lover, ellers blir vi aldri skikket til å få del i den. Saken er den: de som nekter å samarbeide med Gud her på jorden, ville ikke samarbeide med ham i himmelen heller. Det ville ikke være trygt å slippe dem inn der. rett

(198)Det er mer håp for tollere og syndere enn for dem som kjenner Guds Ord; men nekter å følge det. Noen ser seg selv som virkelige syndere uten en tråd å dekke seg med. De vet at de bærer fordervelsen i seg både i kropp, sjel og ånd. Stilt nakne for Guds ansikt innser de da med redsel at de under slike forhold er evig atskilt fra himmelriket. Den som fatter sin sykelige tilstand, kan ennå søke helbredelse hos den store Lege som har sagt: ”Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort.” En slik sjel kan Gud bruke som en arbeider i sin vingård. rett

(198)Avslå ikke innbydelsen
Sønnen som en tid nektet å være lydig mot farens bud, ble ikke fordømt av Kristus. Han ble riktignok heller ikke rost for dette. For naturligvis faller det ingen fortjeneste på folk som nekter å yte aktiv lydighetstjeneste. Deres åpne likeframhet må ikke ses som noen egentlig dyd, noen kraft i seg selv. Først i det øyeblikket den helliges i sannhet, vil den gjøre mennesket til et modig vitne for Kristus, men i den ubotferdige synderens sjel blirden til tross og frekkhet og nærmer seg det blasfemiske. Den omstendighet at en synder ikke er noen direkte hykler, hjelper ham ikke stort. Han er en fortapt synder like fullt. Når kallet fra Den Hellige Ånds stemme kommer til hjertet, ligger vår eneste trygghet i å svare ja på det uten å nøle. Appellen lyder: ”I dag skal du gå og arbeide i vingården.” Avslå bare ikke denne innbydelsen. ”I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter.” Det er ikke trygt å utsette å være lydig. Det er mulig at du aldri vil få høre kallet igjen. rett

(199)Og la ingen narre seg selv med den forræderske tanken at synder næret i en kortere tid så lett kan oppgis smått om senn. Det stemmer aldeles ikke. Hver liten synd som det kjæles for, svekker karakteren og styrker den onde vanen. Følgen er fysisk, mental og moralsk fordervelse. Du kan vel saktens angre det onde du har gjort og omsider sette din fot på den rette stien. Men formingen av ditt sinn er allerede et faktum, og din fortrolige omgang med synden vil gjøre det vanskelig for deg å skjelne mellom godt og ondt. Nettopp på dette punktet hvor feilaktige vaner er blitt dannet, vil Satan gå til angrep mot deg gang på gang. ”I dag skal du gå og arbeide i vingården.” Ved denne befalingen blir den avgjørende prøven på oppriktighet brakt inn i hvert eneste menneskeliv. Svaret må ikke bare bli ord, men også handlinger. Den som slik blir prøvd, må mobilisere all sin oppsamlede kunnskap og arbeide trofast og uselvisk til fordel for eieren av vingården. rett

(199)Peter gir oss klare opplysninger om planen vi må arbeide etter: ”Måtte dere få nåde og fred i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og vår Herre Jesus! Da vi lærte ham å kjene som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft, ga hans guddommelige makt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter; ved dem skulle dere få del i guddommelig natur, etter at dere har sluppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret. Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapen i kjærlighet.”! rett

(199)Medarbeider i Herrens vingård
Dersom du trofast pleier din sjels vingård, vil Gud gjøre deg til sin medarbeider. Du vil derved få et verk å utføre, ikke bare for deg selv, men for andre. Kristus fremstiller menigheten som vingården. Med det lærer han oss å ikke begrense våre sympatier og bestrebelser til vår egen flokk. Herrens vingård må utvides. Han ønsker at den skal strekkes ut til alle kanter av verden. Som vi selv mottar opplæring og nåde fra Gud, skal vi også meddele de andre hvordan de kan pleie de kostelige plantene i vingården. Slik kan vi medvirke til å utvide Herrens vingård. Gud ser ivrig etter tegn på tro, kjærlighet og tålmodighet i vårt liv. Han er spent på om vi skal bruke hver eneste åndelig fordel vi har til å bli dugelige vingårdsmenn for ham på jorden. Etter det vil vi kunne gå inn i Guds paradis, Eden-hjemmet som Adam og Eva ble lukket ute fra ved sin overtredelse. rett

(200)Gud står i samme forhold til sitt folk som en far til barna sine. Dermed har han også farens krav på lydig og tro tjeneste. Se bare på Kristi liv. l tjeneste hos sin far for menneskehetens skyld er han et mønster på hva hver sønn bør og kan være. Den lydighetet Kristus den gangen viste, forlanger Gud også av menneskene i dag. Han tjente sin Far med kjærlighet, av et fritt og villig hjerte. Han sa: "Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte." Kristus regnet ikke noe offer for stort, ikke noen anstrengelse for tung, når det gjaldt den gjerning han var kommet for å utføre. l en alder av tolv år sa han: "Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” Han hadde hørt kallet og tatt opp arbeidet. "Min mat," sa lian, "er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk." rett

(200)Slik skal vi tjene Gud. Bare den gjør virkelig tjeneste som handler i samsvar med den høyeste standard for lydighet. Alle som skal være Guds sønner og døtre, må vise seg som verdige medarbeidere med Gud og Kristus og de himmelske englene. Dette er prøven hver sjel må bestå. Om dem som trofast tjener ham, sier Herren: "Den dagen jeg gjør mitt verk ... skal de være min eiendom, og jeg vil være mild mot dem, liksom en mann el mild mot sin sønn som tjener ham." rett

(200)Karakteren prøves ved stadig nye anledninger på livsveien
Det store målet Gud arbeider fram mot gjennom sitt forsyns planer, er å utvikle deres karakter ved stadige prøver og stadig nye anledninger på livsveien. Slik etterforsker han om de er lydige eller ulydige mot hans bud. Gode gjerninger er ikke en betalingsverdi som kjøper Guds kjærlighet, men de har sitt verd som et vitnesbyrd. De åpenbarer at vi alt eier denne kjærligheten. Dersom vi overgir vår vilje til Gud, vil vi ikke arbeide i den hensikt å gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet. Hans kjærlighet er en fri gave. Den vil opptas i sjelen, og i kraft av vår kjærlighet til ham vil vi kjenne det som en glede å være lydig mot hans bud. rett

(201)Det fins bare to klasser mennesker i dag. Og det samme vil det være på dommens dag. Da vil det bare anerkjennes en inndeling i de samme to klassene. Det er de som krenker Guds lov og de som adlyder den. Kristus gir oss kjennemerket. Ved det kan vi prøve vår lojalitet eller vår illojalitet: "Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud," sier han. "Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham." ... "Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg." ... "Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, liksom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet." rett

neste kapitel