Herrens vingård

(202)BYGD OVER MATT 21.33-44 rett

(202)Etter lignelsen om de to sønnene fulgte lignelsen om vingården. I den første hadde Kristus holdt fram for de jødiske lærerne betydningen av lydighet. I den andre pekte han på velsignelsene som var blitt øst ut over Israel. Han viste at Gud gjennom disse velsignelsene hadde krav på deres lydighet. Han rullet opp det herlige i Guds plan som de kunne ha brakt til fullbyrdeise ved sin lydighet. Han trakk en del av sløret bort fra framtiden og viste hvordan hele nasjonen, ved manglende vilje til å følge denne planen, forspilte velsignelsen og brakte ulykke over seg selv. rett

(202) "En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet."! rett

(202)En beskrivelse av denne vingården er allerede gitt av profeten Jesaja: "Jeg vil synge en sang om min venn, min kjære venns sang om hans vingård. En vingård hadde min venn i en fruktbar bakke. Han grov den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den. Han bygde et vakttårn i hagen og hogg ut en vinpresse der. Nå ventet han å høste gode druer, men besk var frukten den bar." rett

(202)Husbonden velger seg ut et stykke land i ørkenen. Han gjerder der det inn, rydder det og dyrker det. Så planter han utsøkte vinranker på det og venter en rik høst. Denne jordeiendom men danner en overlegen kontrast til det udyrkede villnisset. Han venter at den nå skal gjøre ære på hans navn ved å oppvise håndgripelige resultater av all omsorg og alt strev han har hatt med å dyrke den. Slik hadde Gud valgt seg ut et folk blant verdens mange. Dette skulle nå øves opp og undervises av Kristus selv. Profeten sier: "For vingården til Herrens, Allhærs Gud, det er Israels hus, og folket i Juda er hagen." Dette folket hadde Gud utstyrt med store privilegier. Han hadde øst velsignelser ut over dem, og han så fram til at de skulle ære ham for dette ved å bære frukt. De skulle legge for dagen hans rikes prinsipper. Midt i en fallen og fordervet verden skulle de representere Guds karakter. rett

(203)Som Herrens vingård skulle de frambringe en frukt av et helt annet slag enn de hedenske rikene. De avgudsdyrkende folkeslagene hadde gitt seg over til ondskap. Vold og forbrytelse, griskhet og undertrykkelse og de mest forvendte og tøylesløse livsvaner var rådende. Urett, nedverdigelse og elendighet var fruktene av fordervelsens tre. En markert kontrast til dette skulle dannes av frukten fra det vintreet Gud selv hadde plantet. rett

(203)Det var jødefolkets store forrett å få lov til å fremstille Guds karakter slik den først var blitt åpenbart for Mose\;. Moses hadde i sin tid bedt denne bønnen: "La meg få se din herlighet!" Gud ga ham da dette løftet: "Jeg vil gå forbi deg i all min godhet." "Herren gikk forbi rett foran øynene på ham og ropte: 'Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektedd; han tilgir synd og skyld og brott.'"" Dette var frukten Gud ønsket at hans folk skulle vise. Gjennom renheten i sin karakter, gjennom helligheten i sitt liv, gjennom sin barmhjertighet, sin miskunnhet og sin medlidenhet skulle de vise at "Herrens lover fullkommen, den gir sjelen nye kreften). rett

(203)Guddommelige prinsipper
Gjennom jødefolket var det Guds plan å meddele rike velsignelser til alle nasjoner. Gjennom Israel skulle veien banes for en utstråling av hans lys til hele verden. Verdens folkeslag hadde lagt seg til fordervelige vaner. Slik hadde de mistet kunnskapen om Gud. Men i sin nåde rykket ikke Gud dem bort fra livet. Han la planer for å gi dem nye anledninger til å bli kjent med ham gjennom hans menighet på jorden. Hans råd gikk ut på at guddommelige prinsipper, åpenbart gjennom hans eget folk, skulle være middelet til å gjenopprette det moralske bildet av Gud i mennesket. rett

(203)Det var for å fullføre denne planen Gud kalte Abraham ut fra en avgudsdyrkende slekt og ba ham bo i Kanaans land. Han sa: "Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse!"' Abrahams etterkommere, Jakob og sønnene hans, ble ført ned til Egypt. Her, midt blant en verdensmakt gjennomsyret av ondskap, var det hensikten at de skulle legge for dagen Guds rikes prinsipper. Josefs ubestikkelige rettskaffenhet og hans vidunderlige verk med å bevare livet til hele det egyptiske folket var en billedlig fremstilling av Kristi liv. Moses og mange andre var vitner for Gud. rett

(204)Så førte Herren Israel opp fra Egypt. Her viste han igjen sin makt og sin barmhjertighet. Hans mirakuløse verk med å fri dem ut fra trelldomsåket og måten han ledet dem på under reisen gjennom ørkenen, skulle ikke gagne bare dem. Nei, det skulle også være en anskuelsesundervisning for de omliggende nasjonene. Herren åpenbarte seg som en Gud hevet over alle menneskelige autoriteter og uendelig større enn all menneskelig storhet. Tegnene og undrene han gjorde for sitt folks skyld, viste hans suverene makt over naturen og over de aller mektigste blant dem som ba til denne naturen. Gud gikk gjennom det stolte Egypt som han en gang vil gå gjennom jordens riker nå i historiens siste dager. Under ild og storm, jordskjelv og død, løskjøpte den store Jeg Er sitt folk. Han tok dem ut av trelldommens land. Han førte dem gjennom "den store, uhyggelige ørkenen, hvor det var giftslanger og skorpioner, gjennom et uttørret land hvor det ikke var vann.” Han lot vann velle fram for dem ut av selve klippen, og "lot det regne manna til føde for dem, ga dem korn fra himmelem>lO "Herrens del ble hans eget folk, Jakob ble hans arvelodd. Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken med ulende lyder. Han vern mot ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyesten. Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed gud var med ham."" Slik førte han altså jødefolket til et sted hvor de kunne være i hans umiddelbare nærhet. De skulle riktig bo under den Høyestes skygge. rett

(204)Kristus var lederen for Israels barn under vandringen gjennom ørkenen. Han førte og ledet dem, innhyllet i skystøtten om dagen og i ildstøtten om natten. Han skjermet dem mot ørkenens farer og førte dem til slutt inn til løftets land. Midt for ansiktet på folkeslag som ikke kjentes ved Gud, grunnfestet han Israel som sin egen eiendom, Herrens vingård. rett

(204)Til dette folket ble også Guds Ord betrodd. De ble omhegnet av hans lov, de evige prinsippene for sannhet, rettferdighet og renhet. Lydighet mot disse prinsippene tjente til deres vern, for den frelste dem fra å ødelegge seg selv ved syndige livsvaner. og som tårnet i vingården satte Gud midt i landet sitt hellige tempel. rett

(205)Kristus var deres Lærer. Som han hadde vært med dem i ørkenen, slik skulle han fortsatt være deres lærer og veiviser. I tabernaklet og i tempelet dvelte hans herlighet i den hellige shekina over nådestolen. I deres favør øste han stadig ut sin rikdom av kjærlighet og langmodighet. rett

(205)Gud ønsket å gjøre sitt folk Israel til ed' lovsang og et æresmonument. Hvert åndelig fortrinn var deres. Gud holdt ingen ting tilbake som kunne tjene til å danne en karakter verdig til å representere ham selv. rett

(205)Velstand og framgang i livet
Deres lydighet mot Guds lov ville gjøre dem til et under av velstand og framgang i livet midt for øynene på en forbauset verden. Han som kunne gi dem visdom og dyktighet i sinnrik skapende virksomhet, ville fortsette å være deres lærer, og han ville foredle dem og løfte dem opp på et stadig høyere plan, takket være lydigheten mot hans lover. Om de bare var lydige, ville de bli skjermet mot sykdommene som herjet i andre nasjoner. Og de ville bli velsignet med kraft og intelligens. Herrens herlighet, hans majestet og makt skulle åpenbares gjennom all deres framgang i livet. De skulle være et kongerike av prester og fyrster. Gud utstyrte dem med alle muligheter for å bli det mektigste folket på jorden. rett

(205)På den mest bestemte måte hadde Kristus gjennom Moses lagt fram for dem Guds plan. Han hadde gjort det klart som dagen hva vilkårene var for lykke og hell i livet. Han hadde sagt: "For du er et hellig folk for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud valgt ut blant alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk. ... Så vit da at Herren din Gud, han er Gud, den trofaste Gud som holder fast ved sin pakt og sin miskunn i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud. ... Så hold da fast ved de bud, forskrifter og dommer som jeg gir deg i dag, så du lever etter dem. Dersom dere er lydige mot disse bud og legger vinn på å leve etter dem, vil Herren din Gud holde fast ved sin miskunn og den pakt som han sluttet med dine fedre og bekreftet ved ed. Han vil elske og velsigne deg og øke din ætt. Han vil velsigne dine barn og din grøde, ditt korn, din most og din olje. avkommet av ditt storfe og tilveksten til ditt småfe, i det landet som han med ed lovte dine fedre å gi deg. Velsignet skal du være framfor alle andre folk. ... Herren skal holde all sykdom borte fra deg. Han skal ikke sende over deg noen av de ondartede farsottene som du kjenner fra Egypt, men han villa dem ramme alle dine fiender." rett

(206)Dersom de bare ville holde Guds bud, lovte han å gi dem det fineste av hveten og hente honning ut av klippen til dem. Med et langt liv ville han tilfredsstille dem og la dem få se hans frelse. rett

(206)Under Guds egen kontroll
Gjennom ulydighet mot Gud hadde Adam og Eva tapt Eden, og som følge av synden var hele jorden' blitt forbannet. Men om nå Guds folk fulgte hans instrukser, ville deres land atter bli fruktbart og skjønt. Gud selv ga dem rettledning angående dyrkingen av jorden. De skulle samvirke med ham for å bringe den på fote igjen. Slik ville hele landet under Guds egen kontroll bli en anskuelsesundervisning til å tilegne seg åndelige sannheter. Det var i lydighet mot hans naturlover jorden skulle frambringe sine skatter. Slik var det også i lydighet mot hans moralske lover at folket skulle gjenspeile egenskaper i den guddommelige karakter. Selv hedningene ville bli slått av hvor overlegen deres tilstand var som tjente og tilba den levende Gud. rett

(206)Moses sa: "Se, jeg har lært dere forskrifter og bud, slik som Herren min Gud har pålagt meg, for at dere skal leve etter dem i det landet dere nå går inn i for å legge under dere. Dere skal legge vinn på å leve etter dem; da vil andre folk holde dere for å være kloke og forstandige. Når de hører alle disse forskriftene, vil de si: 'Så klokt og forstandig det er, dette store folket!' Hvor fins det et folk, om aldri så stort, som har en gud som er sitt folk så nær som Herren vår Gud er oss, hver gang vi kaller på ham? Og fins det noe stort folk som har så rettferdige forskrifter og bud som bele den loven jeg legger fram for dere i dag?" rett

(206)Israels barn skulle beslaglegge hele det landområdet som Gud hadde bestemt for dem. De nasjonene som nektet å dyrke og tjene den sanne Gud, skulle bli fratatt sin eiendom. Men Guds plan gikk ut på at mennesker også her skulle bli ledet til ham. Det skulle skje ved at Israels barn viste dem hans sanne karakter. Til hele verden skulle evangeliets innbydelse gå ut. Gjennom undervisningen om offertjenesten skulle Kristus løftes opp for nasjonenes øyne, og alle de som ville se på ham, skulle leve. Liksom kanaaneeren Rahab og moabitten Rut skulle de vende seg bort fra avgudene og dyrke den sanne Gud. Og da skulle de slutte seg til det utvalgte folk. Etter som folketallet i Israel økte, skulle de utvide. sine grenser inntil dåes rike omfattet hele verden. rett

(207)Gud skapte mennesket til å være lykkelig
Gud ønsket å bringe alle folk inn under sitt nådige styre. Han ville at jorden skulle bli fylt av glede og fred. Han skapte mennesket til å være lykkelig, og han lengter etter å bringe himmelfreden inn i menneskehjertene. Han ønsker at familiene her nede skal være et bilde av den store familien der oppe. rett

(207)Men jødene oppfylte ikke Guds plan. Herren erklærte: "Jeg, plantet deg som et edelt vintre, en helt igjennom ekte plante. " Hvordan er du da blitt forvandlet til villskudd, et uekte vintre?” rett

(207) "Og nå, Jerusalems borgere og dere menn i Juda: Døm i denne saken mellom meg og min vingård! Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort? Hvorfor bar den så besk en frukt, når jeg ventet meg gode druer? Nå skal jeg la dere få vite hva jeg vil gjøre med vingården min. Jeg tar bort gjerdet, så den beites av; jeg river ned muren, så den tråkkes ned. Slik vil jeg legge den øde. Den skal ikke skjæres og hakkes mer, men torn og tistel skal gro. Og jeg vil befale skyene at de ikke skal sende regn over den. For vingården til Herren, Allhærs Gud, det er Israels hus, og folket i Juda er hagen som var hans lyst og glede. Han ventet rett - men se, det ble blodig urett! Han ventet rettferd - men hør, det ble skrik!" rett

(207)Gjennom Moses hadde Herren gjort det klart for sitt folk hva følgen av utroskap ville bli. Ved å nekte å holde hans pakt ville de avskjære seg fra Guds liv, og hans velsignelse ville ikke kunne hvile over dem. Moses sa: "Vokt deg vel for å glemme Herren din Gud, så du forsømmer å holde hans lover, bud og forskrifter, som jeg gir deg i dag. Når du kan spise deg mett, når du bygger fine hus og får bo i dem, når ditt storfe og småfe økes i tall, når du får mye gull og sølv, og hele din eiendom vokser, da vokt deg så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud. ... Derfor skal du ikke tenke med deg selv at det er din egen kraft og din sterke hånd som har skaffet deg denne rikdommen. ... Men dersom du glemmer Herren din Gud og holder deg til andre guder. dyrker dem og bøyer deg og tilber dem, da vil dere gå til grunne, det sier jeg dere for visst. Liksom de folkeslagene som Herren gjør ende på for dere, slik skal dere selv gå til grunne, fordi dere , ikke ville adlyde Herren deres Gud." rett

(208)Advarselen ble ikke påaktet av det jødiske folket. De glemte Gud og tapte av syne sitt høye privilegium som hans representanter. Velsignelsene de selv hadde mottatt, førte ikke med seg noen velsignelser for verden. Alle deres fordeler ble utnyttet på egoistisk vis til selvforherligelse. De ranet fra Gud den tjenesten han gjorde krav på fra deres side. Og fra sine medmennesker ranet de noe som disse hadde krav på, nemlig den religiøse veiledning og det hellige eksempel som jødene skulle ha vært for verden. Liksom befolkningen på jorden før syndfloden fulgte de bare sitt eget onde hjertes råd. Slik fikk de hellige ting til å se ut som et komediespill. De sa: "Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!" Men på samme tid stilte de Guds karakter i et falskt lys. De førte vanære over hans navn og brakte urenhet inn i hans helligdom. rett

(208)Vingårdsmennene som hadde fått ansvaret for Herrens vingård, var utro mot den tillit som ble vist dem. Prestene og de skrift kloke var ikke trofaste lærere for folket. De holdt ikke fram for folket Guds godhet og barmhjertighet og hans berettigede krav på deres kjærlighet og tjeneste. Disse vingårdsmenn søkte sin egen ære. De ønsket å tilvende seg vingårdens frukter. De var stadig oppsatt på å bli hyllet og æret selv. rett

(208)Skylden hos lederne i Israel var ikke den samme som skylden hos den vanlige synder. Disse mennene sto nemlig under den mest høytidelige forpliktelse overfor Gud. De hadde avlagt ed på at de ville preke bare et "Så sier Herren”, og for sitt eget livs vedkommende praktisere den strengeste lydighet. I stedet forvendte de Skriftens ord. De la tunge byrder på menneskene idet de på tvang dem seremonier som berørte hver minste detalj i deres liv. Folk levde i stadig uvisshet, for de maktet ikke å fylle alle kravene som ble stilt dem av rabbinerne. Siden de fant det var umulig å overholde disse menneskebudene, ble de også likegyldige med Guds bud. rett

(209)Herren hadde lært sitt folk at han var eieren av vingården. Alle deres eiendeler var gitt dem som en betroelse, noe de skulle bruke til hans ære og vinning. Men prestene og lærerne i Israel utførte så visst ikke det verk deres hellige embete påla dem, som om det var Guds egen eiendom de håndterte. Systematisk ranet de fra ham midlene og mulighetene de var blitt betrodd til fremme av hans verk. Deres griskhet framkalte forakt selv blant hedningene. Slik fikk hedningeverdenen anledning til å mistolke Guds karakter og lovene for hans rike. rett

(209)Et ømt farshjerte
Med et ømt farshjerte bar Gud over med sitt folk. Han søkte å tale inntrengende til deres hjerter både ved å vise barmhjertighet og ved å trekke den tilbake. Tålmodig la han fram for dem deres synder, og med stor overbærenhet ventet han på at de skulle vedkjenne seg dem. Profeter og budbærere ble sendt for å innprente Guds krav til husholderne. Men i stedet for å bli hilst velkommen ble de behandlet som fiender. Vingårdsmennene forfulgte og drepte dem. Gud sendte nye bud, men de fikk den samme medfart som de første. Den eneste forskjellen var at vingårdsmennene nå viste et enda mer innbitt hat. rett

(209)Som en siste utvei sendte Gud sin egen Sønn. Han sa: "Min sønn vil de ha respekt for." Men deres motstand hadde nå gjort dem riktig hevngjerrige, og de sa seg imellom: "Der har vi arvingen. Korn, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår."" Vi vil dermed ha hele vingården for oss selv og kan gjøre med frukten som vi ønsker. rett

(209)De jødiske herskerne elsket ikke Gud. Derfor skar de over forbindelsen med ham og vraket alle hans initiativer med henblikk på en rettferdig ordning. Kristus, Guds elskede Sønn, korn for å gjøre gjeldende kravene fra eieren av vingården. Men vingårdsmennene behandlet ham med tydelig forakt: Vi vil ikke ha denne mannen til å herske over oss, sa de. De misunte Kris. tus skjønnheten i hans karakter. Hans måte å undervise på var deres langt overlegen, og de fryktet hans framgang. Han satte dem til veggs og avslørte deres hykleri idet han viste dem den uunngåelige følgen av deres handlemåte. Dette gjorde dem ville av raseri. Det sved å få en tilrettevisning som det var vanskelig å vise tilbake. De hatet det høye rettferdighetsidealet Kristus stadig stilte opp. De så at hans undervisning plasserte dem i en stilling hvor deres selviskhet ville bli ubønnhørlig avdekt. Så bestemte de seg for å drepe ham. De hatet hans eksempel på sannferdighet og gudsfrykt og den opphøyede åndelighet som trådte fram i alt han foretok seg. Hele hans liv var en anklage mot deres egoisme. Så kom den siste avgjørende prøven. Den betydde enten lydighet til evig liv eller ulydighet til evig død. De forkastet Israels Hellige. Da de ble oppfordret til å velge mellom Jesus og Barabbas, ropte de: "Gi Barabbas fri!" Pilatus spurte: "Hva skal jeg da gjøre med Jesus?" Da skrek de vilt: "Han skal korsfestes!" Pilatus spurte: "Skal jeg korsfeste deres konge?" Overprestene og rådsherrene svarte: "Vi har ingen annen konge enn keiseren." Pilatus vasket hendene og sa: "Jeg er uskyldig i denne manns blod." Da stemte prestene i med den uvitende pøbelen: "La hans blod komme over oss og våre barn." rett

(210)Slik traff de jødiske lederne sitt valg. Deres avgjørelse blenedtegnet i boken Johannes så i hånden til ham som satt på , tronen, boken som ikke noe menneske kunne åpne. I all sin gru, kommer denne personlige avgjørelsen til å stige fram for deres bevissthet den dagen boken endelig får sitt segl revet over av Løven av Juda stamme. Jødefolket kjælte for tanken at de var himmelens yndlinger, og at de alltid skulle være opphøyd som Guds menighet på jorden. De var Abrahams barn, hevdet de. Og så urokkelig syntes de grunnvollen for deres lykke i livet var, at de utfordret både himmelen og jorden. Truende spurte de om de ville våge å ta fra dem deres hellige rett. Med et liv i utroskap la de grunnen for himmelens fordømmelse og en evig atskillelse fra Gud. rett

(210)I lignelsen om vingården skildret Kristus først for prestene den atferd som satte kronen på deres ondskap. Deretter stilte han dem spørsmål: "Når nå vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?" Prestene hadde fulgt beretningen med spent interesse. Men de satte ikke et øyeblikk emnet i forbindelse med seg selv. Derfor sluttet de seg til folket i dette spontane svaret: "Disse onde menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre, som gir ham frukten til rette tid." rett

(211)Jesus leste deres innerste hemmeligheter
Uten å vite det hadde de felt sin egen dom. Jesus så på dem. Og bak dette forskende blikket visste ide at hans tåhker leste deres hjertes innerste hemmeligheter. Hans guddommelighet lynte fram med umiskjennelig kraft. De så med ett i vingårdsmennene et bilde av seg selv. Og uvilkårlig brast det ut av dem: "Det må ikke skje!" rett

(211)Med alvor og sorg i stemmen spurte Jesus: "Har dere aldri lest i skriftene: Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt ii: til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller mot denne steinen, skal skade seg, men den som steinen faller på, skal bli knust." rett

(211)Kristus ville ha avverget dommen over jødene om bare folket hadde tatt imot ham. Men misunnelse og skinnsyke gjorde dem uforsonlige. De satte seg fore at de ikke ville ta imot Jesus fra Nasaret som Messias. De forkastet verdens lys, og dermed ble deres liv omgitt av mørke. Dommen som var forutsagt, rammet virkelig den jødiske nasjonen. Det var deres egne ville, ukontrollerte lidenskaper som voldte deres ruin. I sitt blinde raseri ødela de hverandre. Deres opprørske, hardnakkede stolthet fikk sinnet hos deres romerske erobrere til å koke over. Jerusalem ble ødelagt, tempelet lagt i ruiner, og tomten der det hadde stått, ble pløyd som en åker. Judas barn gikk til grunne, og måtene de ble avlivet på, hørte til de mest forferdelige. Andre millioner ble solgt som slaver til hedenske land. rett

(211)Som et folk hadde jødene sviktet i å fullbyrde Guds hensikt, og vingården ble tatt fra dem. De fortrinn de hadde misbrukt, det verk de hadde ringeaktet, ble betrodd andre. rett

(212)Et ord til oss i dag
Lignelsen om vingården gjelder ikke bare jødefolket. Den har også et ord å si til oss. Menigheten i vårt slektledd er av Gud blitt velsignet med store privilegier, og han venter resultater som er i samsvar med dette. Vi er løskjøpt med en uendelig høy pris. Det er bare størrelsen på denne løsesummen som kan gi oss et helt dekkende bilde av resultatet en kan vente seg. Vår jord er blitt vætet av blodet fra Guds egen Sønn. På denne jorden er det paradisets kostelige frukter skal høstes inn. Nettopp i livet til Guds eget folk skal sannhetene i hans Ord åpenbare sin herlighet og sin fremragende karakter. Gjennom sitt folk skal Kristus legge for dagen sin egenart og prinsippene for sitt rike. rett

(212)Satan søker å motarbeide Guds verk, og han øver stadig press mot menneskene for å få dem til å gå med på hans prinsipper. Han fremstiller Guds utvalgte folk som et bedratt folk. Han er brødrenes anklager, og hoved kraften i hans anklage rettes mot dem som øver rettferdighet. Herren ønsker å besvare Satans angrep gjennom sitt folk, nemlig ved å demonstrere resultatene av lydighet mot de rette prinsippene. rett

(212)Disse prinsippene skal være åpenbare i den enkelte kristne. i familien, i menigheten og i hver institusjon grunnlagt til tjeneste for Gud. Hver enkelt kristen skal være et bevis på hva Gud kan utføre for verden. Han skal være et forbilde på den frelsende kraften i evangeliets sannhet. Alle er vi redskaper til fullbyrdeIse av Guds store plan med menneskeslekten. rett

(212)De jødiske lederne så med stolthet på sitt storslagne tempel og de imponerende ritualene i den religiøse tjenesten der. Men rettferd, barmhjertighet og kjærlighet manglet. Herligheten i templet og glansen ved tempeltjenesten var ikke nok til å gjøre dem fortjenstfulle i Guds øyne. For det eneste han finner virkelig verdifullt, la de ikke på alteret i det hele tatt: De ga ikke Gud det sanne offeret: en ydmyk og sønderknust ånd. Det er nettopp når de livsviktige prinsippene for Guds rike tapes av syne at de ytre seremoniene blir mest mangfoldige og overdådige. Det er når karakterdannelsen blir forsømt, når sjelens indre pryd mangler, at enkel gudsfrykt forsvinner. Da krever stoltheten og forfengeligheten storslagne kirkebygg å vise fram for verden, strålende utsmykninger og imponerende seremonier. Gjennom alt dette blir Gud ikke æret. En motereligion som består av seremonier, forfengelig ytre pomp og prakt, er ikke antagelig for ham. En slik gudsdyrkelse framkaller ikke den minste positive reaksjon hos de himmelske sendebud. rett

(213)Skjønnheten i temperament og karakter
Menigheten er et kostelig klenodium i Guds øyne. Han verdsetter den ikke etter dens ytre fortrinn, men i forhold til den oppriktige gudsfrykt som stiller den i kontrast til verden. Han vurderer den etter medlemmenes vekst i kunnskap om Kristus, etter deres framgang i åndelig erfaring. Kristus lengter etter å få samle inn fra sin vingård frukten som hører et hellige og selvforglemmende liv til. Kunstens mest fremragende skjønnhet tåler ingen sammenligning med skjønnheten i temperament og karakter slik den kommer til syne hos Kristi sanne representanter. En egen atmosfære av gudbenådet ynde omgir den troende sjel. For her virker Den Hellige Ånd på både tanker og følelser. Denne guddommelige atmosfæren gjør mennesket til en livets lukt til liv og gjør det mulig for Gud å velsigne dets arbeid. rett

(213)En menighets forsamling kan gjerne være den fattigste i hele landet. Den kan godt mangle alt tiltrekkende i retning av ytre glans. Men hvis medlemmene der eier prinsippene fra Kristi karakter, vil de også ha hans glede i hjertet. Engler vil forene seg med dem i tilbedelsen. Lovprisning og takksigelse fra takknemlige hjerter vil stige opp til Gud som et velluktende offer. rett

(213)Herren ønsker at vi skal minne andre om hans godhet og fortelle om hans makt. Han blir æret ved at takk og pris finner uttrykk i ord og toner. Han sier: ...,Den som bringer takkoffer, ærer meg."" Israels barn priste Gud i hellig sang der de marsjerte fram gjennom ørkenen. Det ble satt musikk til budene og løftene fra Herren, og gjennom hele reisen ble disse sunget av pilegrimstroppene. Siden møttes de til hellige fester i Kanaan, .. og stadig skulle beretningene om Guds undergjerninger gjen- OM fortelles. Hjertelige takkebønner skulle rettes til Gud. Ja, han ønsket at hans folks liv skulle være et liv fullt av lovprisning. Slik skulle man på jorden lære hans vei å kjenne, og blant alle hedningene hans frelse." rett

(213)Slik burde det være også nå. Verdens folk dyrker falske guder. Men de skal vendes bort fra denne falske gudsdyrkelsen. Hvordan? Ikke ved å høre en tordnende fordømmelse over deres guder, men ved å få øye på noe bedre. Guds godhet skal gjøres kjent blant de uvitende. "Dere er mine vitner, sier Herren. Jeg er Gud." rett

(214)Et høyt privilegium å være Guds barn
Herren vil at vi skal verdsette den store forløsningsplanen. Vi må endelig fatte hvilket høyt privilegium vi har som Guds barn. Og vi må vandre for hans ansikt i lydighet, med takke bønn i hjertet og på leppene. Han vil at vi skal tjene ham i et nytt liv fylt av hjertelig glede hver time på dagen. Han lengter etter å se takknemligheten velle opp i våre hjerter, takknemlighet over at våre navn står skrevet i Livets bok hos Lammet, takknemlighet over at vi kan kaste all vår bekymring på ham som har omsorg for oss. Han byr oss å glede oss over at vi er Herrens arv, over at rettferdigheten i Kristus er den hvite kledningen beredt for hans hellige, over at vi har det velsignede håpet om Frelserens snare komme. rett

(214)Å prise Gud av et fullt og oppriktig hjerte er en plikt like hellig som bønnen. Vi skal vise verden og alle intelligente vesener under himmelen at vi setter virkelig pris på Guds vidunderlige kjærlighet til en fallen menneskeslekt, at vi venter oss større og større velsignelser fra dag til dag av hans uendelige forråd. I langt større utstrekning enn vi nå gjør det, bør vi snakke ut om de kostelige hendingene i vår personlige erfaring. Vår glede i Herren og vår iver i hans tjeneste ville øke betraktelig om vi, etter en særskilt utgytelse av Den Hellige Ånd, talte enkelt og liketil om hva Gud har gjort for sine barn. rett

(214)Slike vitnesbyrd kaster Satans styrker tilbake. De driver ut all knurr og klage, så fristeren taper terreng. De utvikler de karakteregenskapene som vil gjøre jordboere skikket for de himmelske boligene. rett

(214)Slike vitnesbyrd vil også øve virkning på andre. Det finnes ikke noe mer effektivt middel til å vinne sjeler for Kristus. rett

(214)Gud beriker oss med sine gaver
Vi skal prise Gud gjennom håndgripelig tjeneste - ved å gjøre alt som står i vår makt for å fremme hans navns ære. Gud beriker oss med sine gaver for at også vi skal gi og derved gjøre hans karakter kjent for verden. Under den jødiske husholdning utgjorde gaver og offer en vesentlig del av gudsdyrkelsen. Israelittene ble undervist om at de skulle gi en tidel av alle sine inntekter til tjenesten i helligdommen. I tillegg skulle de bringe inn syndoffer, frivillige gaver og takkoffer. Dette var midlene til å underholde evangelietjenesten på den tiden. Gud venter ikke noe mindre av oss enn han ventet av sitt folk i gammel tid. Det store verket til sjelers frelse må føres videre. Gjennom tienden og offergavene har han sørget for at arbeidet skal kunne gå sin gang. Slik er det hans hensikt at evangelietjenesten skal holdes ved like. Han krever tienden som sin egen eiendom, og denne må alltid betraktes som noe som er satt til side til hellig bruk. Den skal legges i hans skattkammer og tjene til hans saks fremme. Han ber også om våre frivillige ytelser og takknemlighetsgaver. Alle skal gjøre sitt for å bringe evangeliet ut til hele jorden. rett

(215)Tjeneste for Gud innbefatter personlig evangelieforkynnelse. Ved individuelle anstrengelser skal vi samarbeide med ham i å frelse verden. Kristi oppdrag til sine etterfølgere var: "Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker!" Dette er et oppdrag til den enkelte. Alle som er kalt til livet i Kristus, er også kalt til å arbeide for sine medmenneskers frelse. Deres hjerter vil slå i takt med Kristi hjerte. Den samme kjærlighet som han følte, vil også bli åpenbar hos dem. Alle kan ikke fylle den samme plassen i verket, men det finnes en plass og et verk for hver enkelt. rett

(215)I den gamle tiden finner vi Abraham, Isak og Jakob. Vi finner Moses med sin langmodighet og visdom og Josva med lignende individuelle evner og egenskaper. Disse var alle Guds tjenere. Miriams musikk, motet og fromheten hos Debora, datterkjærligheten hos Rut, lydigheten og troskapen hos Samuel, den urokkelige trofastheten hos Elia, den bløtgjørende, underkastende innflytelsen som utgikk fra Elisa - alt dette var egenskaper som trengtes. Slik er det fortsatt med alle som i dag har fått Guds velsignelser tildelt: De bør svare med å gjøre en virkelig innsats. Hver eneste evne skal brukes til hans rikes fremme og til hans navns ære. rett

(216)Evangeliet er en frelsende kraft i menneskelivet
Alle som tar imot Kristus som sin personlige Frelser, skal være et levende vitnesbyrd om at evangeliet er sant og eier en frelsende kraft i menneskelivet. Gud stiller ikke noe krav uten å ha sørget for at det kan fylles. Gjennom Kristi nåde kan vi oppfylle alt det Gud krever av oss. Alle himmelens rikdommer skal åpenbares gjennom Guds folk. "Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget, og da er dere mine disipler."" rett

(216)Gud gjør krav på hele jorden som sin vingård. Riktignok er den ennå i hendene på maktraneren. Men den tilhører Gud. Den er hans, først fordi han har skapt den, og dernest - noe som ikke er mindre - fordi han har gjenløst den. Det var for denne verden Kristi offer ble brakt. "For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne." Det er ved denne ene store gaven også alle andre gaver er blitt menneskene til del. Daglig tar hele verden imot velsignelser fra Guds hånd. Hver reGudråpe og hver solstråle over vår utakknemlige slekt, hvert blad og hver frukt vitner om Guds overbærenhet og hans store kjærlighet. rett

(216)Og hva får så den store Giveren tilbake? Hvordan stiller menneskene seg til Guds krav? Hvem er det det store flertallet av mennesker vier sin tjeneste og sitt liv? De tjener mammon. Rikdom og forlysteiser i denne verden er deres mål. Rikdom vinnes ved ran, ikke bare ran fra mennesker, men ran fra Gud. Menneskene bruker hans gaver for å tilfredsstille sin egoisme. Alt de bare kan få tak i, utnytter de til fordel for sin griskhet og forlystelsessyke. rett

(216)Synden i verden i dag er den samme som brakte ødeleggelse over Israel. Utakknemlighet mot Gud, ringeakt av anledninger og velsignelser, en egoistisk tilegnelse av Guds gaver - alt dette var innbefattet i synden som ned kalte Guds vrede over Israel. Det samme er i ferd med å bringe død og undergang over verden i dag. rett

(216)Tårene Kristus felte på Oljeberget da han sto og så ut over Jerusalem, gjaldt ikke bare denne byen. I Jerusalems skjebne så han en hel verdens tragedie. rett

(216) "Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne."" rett

(216) "Om også du på denne dagen..." Dagen nærmer seg sin avslutning. Tiden for barmhjertighet og nådige privilegier er nesten utløpt. Hevnens skyer samler seg. De som forkaster Guds nåde, er like ved å bli innviklet i en hastig og ugjenkallelig ødeleggelse. rett

(217)Og enda sover verden. Folket kjenner ikke sin besøkelsestid. rett

(217)Hvor skal menigheten stå under denne krisen? Fyller dens medlemmer Guds krav? Utfører de hans ærend? Representerer de hans karakter på en verdig måte overfor verden? Leder de med nidkjærhet sine medmenneskers oppmerksomhet mot det barmhjertige varselsbudskapet? rett

(217)Mennesker er i den ytterste livsfare. Skarer er alt på vei mot undergangen. Men hvor få det er av Kristi bekjennende etterfølgere som føler noen byrde for disse sjelene! Verdens skjebne skjelver i vektskålen. Men dette gjør knapt noe inntrykk på dem som gir seg ut for å tro de mest vidtrekkende sannhetene gitt til mennesker. Det er en merkbar mangel på kjærligheten som drev Kristus til å forlate sitt himmelske hjem og ta på seg menneskelig natur for at menneskelighet kunne berøre guddommelighet og trekke det menneskelige opp mot det guddommelige. Det ligger en dorskhet over Guds folk, en formelig lammelse som hindrer dem i å fatte øyeblikkets krav og forpliktelser. rett

(217)Da israelittene gikk inn i Kanaan, oppfylte de ikke Guds hensikt. De tok ikke hele landet i eie. De erobret bare en del av det, og så slo de seg ned for å nyte sin ro og frukten av sine seirer. I sin vantro og hang til makelighet flokket de seg sammen i de områdene som alt var erobret, i stedet for å gjøre videre framstøt og besette nye områder. Slik gikk det til at de begynte å falle fra Gud. De sviktet i å fullføre hans plan. Derved gjorde de det umulig for ham å oppfylle sitt løfte om velsignelse. Gjør Ikke menigheten i dag akkurat det samme? Foran den ligger det en hel verden som trenger evangeliet for å overleve. Men bekjennende kristne stimler sammen på steder hvor de selv kan nyte fordelene av evangeliet. De føler ikke nødvendigheten av å besette nye områder, bringe budskapet om frelse til steder lenger borte. De nekter rett og slett å etterkomme Kristi befaling. Hans store oppdrag til dem var jo: "Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker." Er de da mindre skyldige enn den jødiske menigheten var? rett

(218)På en avgjørende prøve for et helt univers
De som bekjenner seg til å følge Kristus, er på en avgjørende prøve for et helt univers. Men de er så kalde i sin iver og så svake i sine anstrengelser i Guds tjeneste at de får dette stempelet over sitt liv: "Utro." Det var en annen sak om det de nå gjør, var deres beste ytelse. Da ville ikke fordømmelsen hvile over dem. Men sannheten er den at de godt kunne yte langt mer om bare deres hjerte var helt med i arbeidet. De vet - og verden vet det også - at de i høy grad har mistet selvfornektelsens ånd, viljen til å ta sitt kors opp. Det er mange som vil få denne anmerkningen skrevet ved siden av navnet sitt i bøkene i himmelen: De produserte ingenting selv, bare brukte opp forråd produsert av andre. Mange bærer kristennavnet, men på en slik måte at glansen går av det. De formørker Kristi ære, skjuler hans skjønnhet, vanærer ham for verden. rett

(218)Mange har sitt navn i menighetens protokoll uten på noen måte å være under Kristi ledelse. De bryr seg nemlig ikke om hans undervisning eller gjør hans arbeid. Derfor blir de under fiendens kontroll. De gjør ikke noe virkelig godt. Derfor gjør de tvert imot ubotelig skade. Deres innflytelse er ikke en livets lukt til liv. Derfor blir den en dødens lukt til død. Herren sier: "Skulle jeg ikke kreve dem til regnskap for dettet?"" [1930 oversettelsen: Skulle jeg ikke straffe slikt?] Israels barn kom også til kort i å oppfylle Guds plan. Derfor ble de skjøvet til side, og Guds kall gikk videre til andre folkeslag. Om også disse viser seg troløse, skulle så ikke de på samme måte bli forkastet? rett

(218)I lignelsen om vingården var det vingårdsmennene Kristus dømte skyldige. Det var de som hadde nektet å gi Herren frukten av hans jord. l jødefolket var det prestene og lærerne som førte folket vill og derved ranet fra Gud den tjeneste han krevde. Det var de som vendte folket bort fra Kristus. rett

(218)Guds lov ublandet med menneskelige overleveringer ble holdt fram av Kristus som det store mønsteret for lydighet. Dette vakte rabbinernes fiendskap. De hadde nemlig satt menneskelige lærepunkter over Guds Ord. Slik hadde de vendt folket bort fra hans forskrifter. De ville ikke gi opp sine bud av menneskelig fabrikat til fordel for lydighet mot kravene fra Guds Ord. De ville ikke ofre sin stolthet over egen forstand og ros fra mennesker til fordel for sannheten. Og så kom altså Kristus. Han la fram for folket hva Gud krevde. Men da hevdet prestene og de eldste at han ikke hadde rett til å stille seg mellom dem og folket. De ville ikke ta imot hans refseiser og advarsler. De satte seg fore å hisse folket opp mot ham og ødelegge ham. rett

(219)De var dermed ansvarlige for at Kristus ble forkastet - med de følgene det hadde. En hel nasjons synd og undergang måtte delvis de religiøse lederne ta skylden for. rett

(219)Men er ikke den samme innflytelsen virksom også i dag? Hvor mange av Herrens vingårdsmenn følger ikke i fotefarene etter de jødiske lederne? Ser vi ikke rel!giøse lærere som vender menneskene bort fra de klareste kravene i Guds Ord? I stedet for å lære dem lydighet mot Guds lov lærer de dem jo opp til overtredelse. Fra mange prekestoler blir menigheten rett og slett undervist om at Guds lov ikke er en bindende norm for dem. Menneskelige tradisjoner, forordninger og sedvaner blir opphøyd. Stolthet og selvtilfredshet næres med gavene fra Gud. Men kravene om lydighet, som også kommer fra Gud, blir ignorert. rett

(219)Menneskene vet imidlertid slett ikke hva de gir seg ut på når de setter til side Guds lov. Guds lover en tro kopi av hans karakter. Den inneholder prinsippene for hans rike. Den som nekter å ta imot disse prinsippene, plasserer seg utenfor den kanalen Guds velsignelser flyter gjennom. rett

(219)De herlige mulighetene som lå utbredt foran Israels barn, kunne simpelthen ikke gjennomføres uten ved lydighet mot Guds bud. Det er bare gjennom lydighet den samme høyning av karakteren er mulig for oss. Bare gjennom den kan vi nå fram til en lignende fylde av velsignelser, velsignelse over hus og marker, velsignelse i dette livet og i det kommende. Både i den åndelige og den materielle verden er lydighet mot Guds lover vilkåret for å bære frukt. Altså, når noen lærer menneskene å ringeakte Guds bud, hindrer de dem simpelthen i å bære frukt til hans ære. De er skyldige i å holde tilbake fra Herren frukten fra hans vingård. rett

(219)Guds budbærere kommer til oss etter Mesterens ordre. De kommer og krever, liksom Kristus, lydighet mot Guds Ord. De legger fram hans krav på fruktene fra vingården, frukter som kjærlighet, ydmykhet og selvforglemmende tjeneste. Og hvordan blir de så mottatt? Hender det ikke at mange av vingårdsmennene blir sinte akkurat som de jødiske lederne? Hva skjeI når kravene fra Guds lov legges fram for folket? Kommer ikke da disse lærerne inn og gjør sin innflytelse gjeldende for å bortvise kravene? Slike lærere kaller Gud utro tjenere. rett

(220)Ordene fra Gud til det gamle Israel har en høytidelig advarsel til menigheten og dens ledere i dag. Om Israel sa Herren: "En mengde lover har jeg skrevet for dem, men de regner dem ikke for sine.":" Og til prestene og de skriftlærde sa han: "Mitt folk skal gå til grunne fordi det ikke kjenner Gud. Siden du hal vraket kjennskapen til ham, slår jeg vrak på deg. ... Du glemte din Guds lov, derfor glemmer også jeg dine sønner." rett

(220)Skal advarslene fra Gud forbli upåaktet? Skal anledningene til tjeneste ligge unyttet? Skal Kristi angivelige etterfølgere holdes borte fra å tjene ham på grunn av hån fra verden, stolthet over menneskelig forstand og lysten til å rette seg etter folks sedvaner og tradisjoner? Vil de forkaste Guds Ord som de jødiske lederne forkastet Kristus? Følgen av Israels synd ligger klart for vårt blikk. Vil menigheten i dag ta lærdom av dette? rett

(220) "Noen av grenene er brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant grenene og har fått del i sevjen fra roten. Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. ... de ble brukket av på grunn av vantro, og du blir stående på grunn av tro. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige grenene, skal han heller ikke spare deg." rett

neste kapitel