Hvem er min neste?

(274)BYGD OVER LUK 10,25-37 rett

(274)Det var en nesten endeløs strid som ble framkalt blant jødene av spørsmålet: "Hvem er min neste?" De næret ingen tvil når det gjaldt hedningene og samaritanene. Disse var avgjort fremmede og fiender. Men hvor skulle skillet gå mellom ens neste og ikke ens neste blant folk av deres egen nasjon og blant de forskjellige samfunnsklassene? Hvem skulle presten, rabbineren eller den eldste betrakte som sin rettmessige neste? Disse tilbrakte livet med å gå gjennom en rekke seremonier for å gjø. re seg rene. Berøring med den uvitende og likegyldige massen -lærte de - ville medføre besmittelse. Og denne ville det videre koste alvorlig bry å fjerne. Skulle de nå betrakte de "Urene" som sin neste? rett

(274)Dette spørsmået svarte Kristus på i lignelsen om den barmhjertige samaritanen. Han viste at vår neste ikke bare betyr et medlem av menigheten eller trosbekjennelsen vi selv måtte sogne til. Begrepet har ingenting med rase, farge eller samfunnsklasse å gjøre. Vår neste er enhver person som måtte trenge vår hjelp. Vår neste er alle som er blitt såret eller herjet av motstanderen. Vår neste er hver enkelt som er Guds eiendom. rett

(274)Lignelsen om den gode samaritanen ble fortalt som svar på et spørsmål en skriftlærd stilte Jesus. Mens Frelseren sto og underviste, kom "en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve: 'Mester,' sa han, 'hva skal jeg gjøre for å få evig liv?'"! Fariseerne hadde foreslått for ham at han skulle stille dette spørsmålet til Jesus. De håpet at de med det kunne fange ham i hans egne ord. Derfor lyttet de spent til svaret. Men Frelseren lot seg ikke innvikle i noen strid om dette. Han krevde svaret fra spørsmålsstillerens egen munn. "Hva står skrevet i loven?" spurte han. Jødene anklaget stadig Jesus for å ringeakte loven som var gitt på Sinai. Men her snudde han spørsmålet om frelse slik at det avgjørende ble å overholde Guds bud. rett

(274)Den skriftlærde sa: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Kristus sa da: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." rett

(275)Den lovkyndige var ikke fornøyd med fariseernes innstilling og handlemåte. Han hadde gransket Skriftene med et ønske om å lære deres sanne mening å kjenne. Han var levende interessert i emnet, og han spurte med oppriktighet: "Hva skal jeg gjøre?" I sitt svar på spørsmålet om hva loven krevde, gikk han forbi hele mengden av forskrifter om seremonier og ritualer. Dette tilla han ingen verdi. Han la bare fram de to store hovedprinsippene som hele loven og profetene hviler på. Frelseren roste ham for dette, og et slikt svar ga Jesus en fordelaktig Posisjon overfor rabbinerne. Nå kunne de ikke fordømme ham. Han hadde bare godkjent det som var blitt lagt fram av en av de lovkyndige. rett

(275)Kraften og nåden i Kristus
"Gjør det, så skal du leve," sa Kristus. I sin undervisning fremstilte han stadig loven som en guddommelig enhet. Han viste at det er umulig å holde ett bud og bryte de andre. For det er det samme prinsippet som går gjennom dem alle. Menneskets skjebne vil bli bestemt etter dets lydighet mot hele loven. rett

(275)Kristus visste at ingen kan adlyde loven i egen styrke. Han ønsket å lede den lovkyndige til en klarere forståelse og en mer kritisk gransking, slik at han kunne finne sannheten. Bare ved å anta kraften og nåden i Kristus kan vi holde loven. Troen på en soning for synd setter det falne menneske i stand til å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv. rett

(275)Den skriftlærde visste at han ikke hadde holdt verken de første fire eller de siste seks budene. Kristi gjennomtrengende ord overbeviste ham om synd. Men i stedet for å bekjenne sin synd prøvde han å unnskylde den. Heller enn å erkjenne sannheten gjorde han seg flid med å vise hvor vanskelig det er å oppfylle budet. Slik håpet han både å kunne avparere sin egen overbevisning om synd og forsvare sin stilling i folkets øyne. Frelserens ord hadde imidlertid vist at hans spørsmål var overflødig, siden han selv var i stand til å svare på det. Likevel stilte han nå et nytt spørsmål: "Hvem er så min neste?". rett

(275)Igjen nektet Kristus å la seg trekke inn i en ordstrid. Han svarte på spørsmålet ved å fortelle om en hending som ennå var i friskt minne blant tilhørerne. "En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød." rett

(276)På en reise fra Jerusalem til Jeriko måtte den reisende dra gjennom en del av Judeas ørkenland. Veien gikk gjennom en vill fjellkløft som var herjet av røvere og ofte skueplassen for voldshandlinger. Det var her vår reisende også ble angrepet. Alt av verdi ble tatt fra ham. Han ble etterlatt halvdød ved veikanten. Mens han lå slik, kom det en prest forbi. Han så mannen ligge der såret og lemlestet og badet i sitt eget blod. Men han gikk fra ham uten å gi ham noen hjelp. Han "gikk rett forbi. Så kom en levitt til syne. Nysgjerrig som han var etter å se hva som hadde hendt, stanset han og så på det lid ynde mennesket. I sin samvittighet var han overbevist om hva han burde gjøre. Men det var ingen behagelig plikt. Han ønsket at han ikke var kommet den veien. Da ville han ha sluppet å se den sårede mannen. Han overtalte seg selv til å mene at saken ikke vedkom ham, og "gikk rett forbi". rett

(276)I harmoni med Gud i det praktiske liv
Men en samaritan som reiste samme veien, så den lidende, og han gjorde det arbeidet de andre hadde nektet å gjøre. Med mildhet og vennlighet pleiet han den sårede. "Da han fikk se ham, syntes han inderlig synd på ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem, løftet ham opp på eselet sitt og tok ham ned til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'" Presten og levitten bekjente seg til å være gudfryktige, men samaritanen viste at han var virkelig omvendt. Det var ikke mer behagelig for ham å gjøre arbeidet enn det var for presten og levitten, men i ånd og praktisk virke viste han seg å være i harmoni med Gud. rett

(277)Da Kristus underviste om dette, la han fram prinsippene i loven på en likefram og inntrengende måte. Han viste tilhørerne at de hadde forsømt å sette disse prinsippene ut i livet. Hans ord var så presise og bestemte at ingen kunne finne noen anledning til å komme med spissfindige innvendinger. Den skriftlærde fant ingenting i undervisningen han kunne sette fingeren på. Fordommene mot Kristus var fjernet. Men han hadde ikke i tilstrekkelig grad overvunnet sine nasjonalistiske antipatier til virkelig å gi samaritanen lovord og nevne ham direkte ved navn. Kristus hadde jo spurt: "Hvem av disse tre syntes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" Til dette svarte han bare: "Den som viste barmhjertighet imot ham." rett

(277) "Da sa Jesus: Gå du bort og gjør likeså."' Med andre ord: Vis den samme ømme vennlighet mot dem som lider. Da vil du levere beviset for at du holder hele loven. rett

(277)Stridsspørsmålet mellom jødene og samaritanene var et spørsmål om religiøs tro, hva sann gudsdyrkelse består i. Fariseerne hadde ingenting godt å si om samaritanene. De øste tvert imot sine verste forbannelser over dem. Så bitter var faktisk antipatien mellom jøder og samaritanere at det forekom den samaritanske kvinnen som noe høyst underlig da Kristus ba henne om drikke. "Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?" spurte hun. Og evangelisten føyer til: "Jødene omgås nemlig ikke samaritanene."' Og husk jødenes uttrykk ved en bestemt anledning: De var så fylt av mordlyst og hat at de reiste seg mot ham i tempelet og ville steine ham. Da kunne de ikke finne noen bedre betegnelse for å gi luft for hatet sitt enn denne: "Du er en samaritan og en besatt!" Men presten og levitten forsømte altså nettopp det arbeidet Herren hadde pålagt dem. De overlot til en forhatt og foraktet samaritan å pleie en av deres egne landsmenn. rett

(277)Kristus tok vår sak på seg
Samaritanen hadde etterkommet ordren: "Du skal elske din neste som deg selv". Derved hadde han vist at han var mer rettferdig enn de som fordømte ham. Han hadde satt sitt eget liv på spill og behandlet den sårede mannen som sin egen bror. Samaritanen representerer Kristus. Vår Frelser la for dagen en kjærlighet som kjærligheten mellom mennesker aldri kan måle seg med. Da vi var sønderknust og døende, hadde han medynk med oss. Han gikk ikke "rett forbi”. Han forlot oss ikke i en tilstand av hjelpeløshet og håpløshet, viet døden og undergangen. Han ble ikke" værende i sitt hellige, lykkelige hjem, der han var elsket og æret av hele himmelens hærskare. Han så vår grenseløse nød. Han tok vår sak på seg. Han identifiserte sine interesser med menneskeslektens. Han døde for å frelse sine fiender. Han ba for sine mordere. Mens han peker på sitt eget eksempel, sier han til sine etterfølgere: "Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre.” "Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre." rett

(278)Presten og levitten hadde vært i tempelet for å tilbe. Det var en tempeltjeneste innsatt av Gud selv. Å ha del i denne tjenesten var et stort og opphøyd privilegium. Presten og levitten følte at når de var blitt beæret i den grad, måtte det være under deres verdighet å yte hjelp til et ukjent, lidende menneske ved veikanten. Slik ringeaktet de den spesielle anledningen Gud hadde gitt dem som hans representanter til å velsigne et medmenneske. rett

(278)De store ting - og de såkalte små ting
Mange i dag gjør et lignende skjebnesvangert feilgrep. De deler pliktene sine opp i to strengt atskilte klasser. Den ene består av store ting. Disse skal rette seg etter Guds lov. Den andre klassen består av såkalte små ting. På dette felt blir budet: "Du skal elske din neste som deg selv", satt helt utenfor. Her er alt overlatt til tilfeldighetene, til innfall og personlige tilbøyeligheter. Slik blir altså karakteren skjemt, og Kristi religion blir brakt j vanry. rett

(278)Det finnes dem som ville anse det uforenelig med deres verdighet å gjøre tjeneste for en lidende menneskehet. Mange sel med likegyldighet og forakt på dem som har ødelagt sitt legeme, lagt sjelens tempel i ruiner. Andre forsømmer de trengende ut fra et annet motiv. Vi er engasjert i Kristi sak, tenker de. I hans navn bygger vi opp et verdig foretagende. Og i denne sublime følelsen av å være administratorer i et stort verk kan de da virkelig ikke nedlate seg til å ofre oppmerksomhet på slike detaljer som behovene hos trengende og nødstedte privatpersoner. Hovedsaken for dem er jo å fremme det store verket. For at dette skal gå uhindret, kan en til og med finne det nødvendig å undertrykke de fattige. En lar dem være under harde og prøvende livsforhold, berøver dem deres rettigheter og ignorerer deres nød. Alt dette finner en å være i sin orden. Og forsvaret er følgende: Det skjer for å fremme Kristi sak. rett

(279)Mange kan la en bror eller søster eller en nabo kjempe en bitter kamp mot de hardeste levevilkår uten tanke på å rekke vedkommende en hjelpende hånd. De nøytrale tilskuerne bekjenner seg til å være kristne. Dette kan forlede den kjempende stakkaren til å innbille seg at denne selviske nøytraliteten representerer Kristus. Et riktig vakkert representantskap! Slik kan Kristus komme fullstendig i vanry fordi hans bekjennende tjenere ikke har noe samarbeid med ham. Guds kjærlighet, som skulle flomme gjennom dem til deres medmennesker, blir helt stanset opp i sitt løp. Velsignelsene når ikke fram. Følgen er imidlertid i siste instans et 'fan fra Gud."Den store høsten av takksigelse og lovprisning som skulle strømme fra menneskelige hjerter tilbake til Gud, blir det simpelthen ingenting av. Hans hellige navn blir berøvet den ære som med rette tilkommer det. Noen har ranet fra ham dem som Kristus ved sin død kjøpte tilbake, sjeler han lengtet så inderlig etter å føre inn i sitt rike for at de skulle bo i hans nærhet gjennom endeløse tidsaldrer. rett

(279)Når troen gjennomtrenger hverdagen og blir en del av selve livet
Guddommelig sannhet øver liten innflytelse på verden. Men "' egentlig skulle den gjennom vårt liv i vår praktiske hverdag øve en stor innflytelse. En rent ytre bekjennelse av religionen blir imidlertid det eneste vi produserer i rikelige mengder. Men dette har liten vekt og evne til å bevege verden. Vi kan saktens gjøre krav på å være etterfølgere av Kristus. Vi kan til og med foregi å tro på hver eneste sannhet i hele Guds Ord. Men dette vil ikke gjøre vår nabo det aller minste godt, med mindre vår tro gjennomtrenger hverdagen og blir en del av selve livet. Vår bekjennelse kan være så høy som himmelen, men den kan ikke frelse verken oss eller våre medmennesker. Det eneste som hjelper, er at vi er virkelige kristne. Et riktig eksempel vil gjøre mer for å gagne verden enn all vår bekjennelse. rett

(279)Kristi sak kan ikke fremmes ved noen egoistisk atferd i livet. Hans sak er nettopp de undertryktes og fattiges sak. I hans etterfølgeres hjerter må det være den samme ømme medynk med de lidende som hos Jesus Kristus. Vi må eie en dypere kjærlighet til dem han har vurdert så høyt at han har gitt sitt eget liv for å frelse dem. Disse sjelene er dyrebare, uendelig mer dyrebare enn noe annet offer vi kan legge fram for Gud. Å bruke all vår energi på et eller annet tilsynelatende stort verk, mens vi forsømmer de trengende eller fravrister den fremmede hans soleklare rett, er sannelig ikke noen tjeneste som vil vinne Guds bifall. rett

(280)En helliggjørelse av sjelen gjennom Den Hellige Ånds innflytelse er det samme som å pode Kristi natur inn i et menneskeliv. Evangeliets religion er nemlig kort og godt Kristus livet, et levende og aktivt prinsipp. Det er Kristi nåde åpenbart i et menneskes karakter og praktisk omsatt i gode handlinger. Evangeliets prinsipper kan ikke løsrives fra noe område av det praktiske liv. Hver eneste fase av den kristne erfaring og det kristne arbeid må bli en legemliggjøreise av Kristi liv. rett

(280)Kjærlighet er grunnlaget for gudfryktighet. Hvordan bekjennelsen enn måtte være, så kan ikke noe menneske eie ren kjærlighet til Gud uten at det også har en selvforglemmende kjærlighet til sin neste. Men husk at vi aldri kan komme i besittelse av den rette ånd ved å prøve å elske andre. Det primære som trengs, er Kristi kjærlighet i hjertet. Når selvet smelter sammen med Kristus, springer kjærligheten fram spontant. Fullstendigheten i den kristne karakter nås når tilskyndelsen til å hjelpe andre og være til velsignelse folder seg ut innenfra - når solskinnet fra himmelen fyller hjertet og stråler fram fra ansiktet. rett

(280)Kjærlighetens bånd knytter oss sammen
Det er ikke mulig for det hjerte Kristus bor i, å være uten kjærlighet. Vi elsker Gud fordi han først elsket oss. Men da må vi elske alle dem som Kristus døde for. Vi kan ikke komme i berøring med det guddommelige uten å komme i berøring med det menneskelige. For i ham som sitter på universets trone, er guddommelighet og menneskelighet forent til ett. log med at vi er knyttet til Kristus, er vi også knyttet til våre medmennesker. Og båndet som knytter oss sammen, er kjærlighetens bånd. Da vil den medynk og medlidenhet som er i Kristus, også bli åpenbar i vårt liv. Vi vil ikke vente til de trengende og ulykkelige blir ført til oss. Det blir ikke nødvendig å bønnfalle oss om å føle med andre i deres lidelser. Nei, det vil bli like naturlig for oss å ta oss av de nødlidende som det var for Kristus å gå omkring og gjøre godt. rett

(281)Overalt hvor det er en impuls av kjærlighet og sympati, overalt hvor hjertet lar sine lengsler vende seg utad for å velsigne og oppbygge andre, blir Den Hellige Ånds virksomhet åpenbart. I hedenskapets dypeste mørke finnes det mennesker som ikke har fått noen kunnskap om Guds skrevne lov. Aldri har de hørt så mye som navnet Kristus. Men likevel har de vært vennlige mot hans tjenere. Ja, de har vernet dem med fare for sitt eget liv. Deres handlinger viser virkningen av en guddommelig kraft. Den Hellige Ånd har plantet Kristi nåde i hjertet på den usiviliserte, vakt til live hans sympatier på tvers av hans egentlige natur, på tvers av hans egentlige opplæring. Hva er det som skinner inn i hans sjel? Jo, det er "det sanne lys, som lyser for hvert menneske". Og om dette lyset blir påaktet, vil det lede hans føtter inn på veien til Guds rike. rett

(281)Himmelens ære består i å løfte opp de falne og trøste de fortvilte. Og overalt hvor Kristus blir boende i menneskehjerter, vil han bli åpenbart på samme måten. Der Kristi religion er virksom, der vil den uvegerlig bringe velsignelse. Overalt hvor den overhodet fungerer, blir det lys. rett

(281)Ut av Satans tryllesirkel
Gud anerkjenner ikke noe skille på grunnlag av nasjonalitet, rase eller kaste. Han skapte hele menneskeheten. Alle mennesker danner en stor familie i kraft av skapelsen, og alle er ett i kraft av forløsningen. Kristus kom for å rive ned hver eneste skillemur, åpne på vid vegg hver eneste avdeling av templet, for at hver sjel skal kunne ha absolutt fri adgang til Gud. Hans kjærlighet er så dyp og full at den trenger gjennom overalt. Den løfter ut av Satans tryllesirkel de stakkars sjelene som er blitt narret av hans bedrag. Den stiller dem innen rekkevidden av Guds trone som løftets regnbue hvelver seg over. rett

(281)Hos Kristus finnes det ”ikke jøde eller greken”, ”ikke slave eller fri". Nei, nå er hver og en som før "var langt borte, ved Kristi blod kommet nær.” rett

(281)Hvor stor enn forskjellen i religiøs oppfatning måtte være, så må et kall fra den lidende menneskeheten høres og besvares. Nettopp der hvor bitre følelser rår på grunn av ulikheter i religion, kan mye godt gjøres ved personlig kjærlighetstjeneste. rett

(282)Slik tjeneste vil bryte ned fordommer og vinne sjeler for Gud. rett

(282)Vi bør på forhånd ane sorgene, vanskelighetene og anfektelsene hos andre mennesker. Vi bør ta del i gledene og sorgene hos både høy og lav, rik og fattig. "For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det," sier Kristus. Overalt omkring oss er det stakkars forpinte mennesker som trenger medfølende ord og hjelpende hender. Det finnes enker som har behov for sympati og aktiv støtte. Det finnes foreldreløse som Kristus har bedt sine etterfølgere ta imot som en betroelse fra Gud. Altfor ofte går en rett forbi slike uten å akte på dem. De kan riktignok være alt annet enn tiltrekkende, så fillete og uflidde som de gjerne er. Men de er ikke desto mindre Guds eiendom. De er blitt kjøpt for en høy pris, og i hans øyne er de like dyrebare som vi er. De er medlemmer av Guds store husstand, og kristne er som Guds husholdere ansvarlige for dem. "Deg vil jeg kreve til regnskap for hans blod."! rett

(282)Guds bilde i sjelen visket ut
Synd er det verste av alle onder, og det er vår sak å ha medfølelse med synderen og hjelpe ham. Men alle kan ikke nås påsamme måten. Mange skjuler godt sin sjeletørst. Disse ville kunne hjelpes ved medfølende ord og vennlig oppmerksomhet. Andre er i den ytterste nød uten selv å vite det. De er ikke klar over sjelens skremmende fattigdom. Skarer av mennesker er så dypt nedsunket i synd at de har mistet all sans for evige realiteter. De har visket ut Guds bilde i sjelen. Ja, de vet knapt om de i trenger frelse i det hele tatt. De har verken tro på Gud eller tillit til noe menneske. Mange av disse kan bare nås ved handlinger som er gjennomtrengt av selvforglemmende vennlighet. Deres fysiske behov er det første en må sørge for. De må få mat. De må vaskes. Og de må få skikkelige klær. Etter hvert som de ser bevisene på din kjærlighet, vil det også bli lettere for dem å tro på Kristi kjærlighet. rett

(282)Det er mange som går seg vill i verden, og som føler skam over sin forvillelse. De stirrer på sine feilgrep inntil de blir drevet til den rene desperasjon. Slike sjeler må vi ikke forsømme å hjelpe. Når en skal svømme opp mot strømmen, er det en mektig kraft som vil drive en tilbake. La en hjelpende hånd bli rakt ut til den kjempende akkurat som en Storebrors hånd ble rakt ut en gang til en synkende Peter. Tal til ham ord som kan gi håp, ord som kan etablere et tillitsforhold og vekke kjærlighet. rett

(283)Din bror er trett og syk i sin innerste sjel. Derfor trenger han deg akkurat som du en gang trengte en bror med kjærlighet i hjertet. Han trenger erfaringen til en som har vært like svak og hjelpeløs som han er nå, en som kan ha medynk med ham og hjelpe ham. Kjennskapet til vår egen skrøpelighet burde få oss til å hjelpe andre i deres bitre nød. Aldri må vi gå forbi en lidende sjel uten å prøve å gi noe av den trøst som vi selv er blitt trøstet med av Gud. rett

(283)Personlig kontakt med en levende Frelser
Det er fellesskapet med Kristus, den personlige kontakten med en levende Frelser, som setter sinn og hjerte i stand til å seire over den lavere natur. Fortell vandringsmannen om en allmektig hånd som vil holde ham oppe, om en uendelig menneskelighet hos Kristus, som ynkes inderlig over ham. Det er ikke, nok for ham å tro på lov og hard makt, ting som ikke eier noen medlidenhet, ting som ikke hører ropet om hjelp. Han trenger et håndtrykk som virkelig er varmt. Han trenger et hjerte fullt av ømhet som han kan sette sin lit til. La hans sinn få feste seg ved tanken på et guddommelig nærvær, noe som aldri viker fra ham, men stadig ser på ham med medfølende kjærlighet. By ham å tenke på et farshjerte som stadig sørger over hans synd, en farsarm som stadig strekker seg ut, en fars stemme som sier: "La ham gripe fatt i min styrke, for at han kan slutte fred med meg, da skal han få fred."" [King James-oversettelsen] rett

(283)Når du går inn for dette arbeidet, har du ledsagere ved din side som ikke noe menneskelig øye kan se. Engler fra himmelen var ved siden av samaritanen som pleiet den sårede ukjente. Engler fra de himmelske salene hjelper alle som går Guds ærend og tjener sine medmennesker. Du får også samarbeide med Kristus selv. Han er Gjenoppretteren. Når du arbeider under hans våkende øye, vil du få se store resultater. rett

(283)Av din trofasthet i dette arbeidet avhenger mye, nemlig ikke bare andres vel, men også din egen skjebne for tid og evighet. Kristus søker å løfte opp alle som villa seg løfte opp, til kompaniskap med ham, for at vi må være ett med ham liksom han er ett med sin Far. Han tillater oss å komme i berøring med lidelse og ulykke for å rykke oss ut av vår selviskhet. Han søker å utvikle i oss egenskapene som finnes i hans egen karakter, nemlig medlidenhet, ømhet og kjærlighet. Ved å godta tjenesten for ham plasserer vi oss i hans skole for å bli gjort skikket til å være i Guds forgårder. Ved å forkaste den forkaster vi hans opplæring og velger en evig atskillelse fra hans nærvær. rett

(284)Herren sier: "Hvis du går på mine veier og retter deg etter det jeg har fastsatt [1930-oversettelsen: holder mine bud], skal du få styre mitt hus og vokte mine forgårder, og jeg vil gi deg adgang sammen med dem som gjør tjeneste her.” Det vil si englene som omgir hans trone. Ved å samarbeide med himmelske vesener j deres verk på jorden forbereder vi oss til å være i deres selskap i himmelen også. Englene er "ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen”. Disse himmelske englene vil hilse dem velkommen som på denne jord har levd lik Kristus, ikke "for å la seg tjene, men for selv å tjene” I dette velsignede selskap skal vi lære til vår evige glede hva som virkelig rommes i spørsmålet: "Hvem er min neste?” rett

neste kapitel