Nåden - den store belønningen

(285)BYGD OVER MATT 19,16.30; 20,1-16; MARK 10,11-31; LUK 18,18-30 rett

(285)Sannheten om Guds frie nåde var nesten blitt tapt av syne blant jødene. Rabbinerne lærte at Guds gunst var noe en måtte gjøre seg fortjent til. De rettferdiges belønning håpet de å kunne nå fram til ved sine egne gjerninger. Slik var deres gudsdyrkelse preget av en egennyttig ånd. Ikke engang disiplene var helt fri for denne ånd, og Frelseren benytte' hver anledning til å vise dem deres feil. Like før han fortalte lignelsen om arbeiderne, hendte det noe som ga ham en mulighet til å legge fram de riktige prinsippene på en virkningsfull måte. rett

(285)Mens Jesus gikk bortover veien, kom det en rik ung mann løpende bort til ham. Han knelte ned for ham og hilste ærbødig på ham. "Gode Mester!” sa han, "hva skal jeg gjøre for å få det evig liv?” rett

(285)Den fornemme unge mannen hadde henvendt seg til Kristus bare som til en ærverdig rabbiner. Han så ikke i ham Guds egen Sønn. Frelseren sa: "Hvorfor kaller du meg god? Bare en er god - det er Gud.”' Altså: På hvilket grunnlag kaller du meg god? Gud er den eneste virkelig gode. Med andre ord: Dersom du i meg ser den Gode, da må du ta imot meg som sådan. Du må ta imot meg som Guds Sønn og representant. rett

(285) "Vil du gå inn til livet, så hold budene!” føyde Jesus til." Altså: Guds karakter er uttrykt i hans lov. Skal du være i harmoni med ham, da må prinsippene for hans lov være drivfjæren i alle dine handlinger. rett

(285)Kristus gjør ikke lovens krav mindre. I et språk som ikke er til å misforstå, anfører han lydighet mot den som betingelsen for evig liv. Det vil si den samme betingelse som ble satt for Adam før hans fall. Herren venter ikke noe mindre av et menneske nå enn han ventet av mennesket i Paradis. Han venter fullkommen lydighet, uplettet rettferdighet. Kravet under nådens pakt er like omfattende som kravet i Eden. I begge tilfeller spørs det om harmoni med Guds lov, som er hellig, rettferdig og god. rett

(286)Kristus hadde sagt: "Hold budene." Til det stilte den unge mannen spørsmålet: "Hvilke?"' Han gikk ut fra at det gjaldt visse seremonielle forskrifter. Men Kristus talte om loven gitt ved Sinai. Han nevnte flere bud fra den andre tavlen av tibudsloven. Siden sammenfattet han dem alle i budet: "Du skal elske din neste som deg selv." rett

(286)En plettfri karakter etter menneskelig målestokk
Den unge mannen svarte uten å nøle: "Alt dette har jeg holdt. Hva står så igjen?"' Hans oppfatning av loven var altså innskrenket og overfladisk. Vurdert etter en menneskelig målestokk hadde han bevart en plettfri karakter. I stor utstrekning hadde hans ytre liv vært fritt for skyld. Han trodde virkelig at hans liv hadde vært uten noen brist. Og likevel næret han en hemmelig frykt for at alt ikke var riktig fatt mellom ham og Gud. Det var dette som kalte fram spørsmålet: "Hva står så igjen?" rett

(286) "Vil du være helhjertet," sa Kristus, "gå da bort og seig det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" "Men," står det, "da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik." rett

(286)Den som elsker selvet, er en overtreder av Guds lov. Det Val . dette Jesus ønsket å åpenbare for den unge mannen, og han ga ham en prøve som ville bringe for dagen selviskheten i hans hjerte. Han viste ham den pestbefengte flekken i hans karakter. Den unge mannen ønsket ingen videre opplysninger. Han hadde kjælt for en avgud i sjelen. Verden var hans gud. Han be. kjente seg til å ha holdt budene, men han var blottet for prinsippet som er selve ånden i dem alle, deres dypeste liv. Han hadde ikke sann kjærlighet til Gud eller mennesker. Denne mangelen var faktisk mangel på alt det som skulle kunne gjøre ham skikket til å gå inn i himmelriket. Med sin kjærlighet til selvet og verdslig vinning var han i uoverensstemmelse med himmelens prinsipper. rett

(286)Da den rike mannen kom til Jesus, vant hans oppriktighet og alvor Frelserens hjerte. Han "så på ham", heter det, "og fikk ham kjær”. I den unge rådsherren så han en som kunne gjøre tjeneste som forkynner av rettferdighet. Han ville ha tatt imot den begavede og rettlinjede unge mannen like villig som han tok imot de fattige fiskerne han fikk til disipler. Hadde gutten bare viet evnene sine til arbeidet med å frelse sjeler, ville han ha kunnet bli'en flittig og framgangsrik arbeider for Kristus. rett

(287)Men først måtte han jo ha godtatt vilkårene for disippelverdigheten. Han måtte ha gitt seg selv uten forbehold til Gud. Da Frelseren kalte Johannes, Peter, Matteus og medbrødrene deres, forlot de "alt og kom og fulgte ham"' Den samme overgivelsen krevdes av den unge rådsherren. Og her forlangte ikke Kristus noe større offer enn det han selv hadde gitt. "Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde. For deres skyld ble han fattig da han var rik, for at dere skulle 'bli rike ved flans fattigdom."" Den unge mannen hadde bare å følge etter der Kristus hadde gått foran. rett

(287)Den uselviske kjærligheten er livet
Kristus så på mannen og lengtet etter å vinne hans sjel. Han lengtet etter å sende ham av sted med et velsignet budskap til menneskene. I stedet for det Kristus bød ham å overgi, lovte han ham en stor forrett, nemlig å være i samarbeid med ham. "Følg meg!" sa han. Denne forrett hadde Peter, Jakob og Johannes hilst som en stor glede. Den unge rikmannen så vel også på Kristus med beundring. Hans hjerte kjente seg dradd mot Kristus. Men han var ikke rede til å anta Frelserens prinsipp om selvoppofrelse. Han valgte rikdommene sine framfor Jesus. rett

(287)Han ønsket seg evig liv, men han ville ikke motta i sjelen den uselviske kjærligheten som alene er livet. Med et sørgmodig sinn vendte han seg bort fra Kristus. rett

(287)Da den rike unge mannen dro sin vei, sa Jesus til disiplene: "Det er vanskelig for en rik å komme inn i himmelriket." rett

(287)Disse ordene slo disiplene med forferdelse. De hadde lært å se på de rike som himmelens yndlinger. De håpet selv å oppnå verdslig makt og rikdom i Messiasriket. Men om nå de velstående virkelig ikke greide å komme inn i riket, hva håp kunne det så være for resten av menneskene? Da tok Jesus igjen til orde og sa: "Barn, hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike." "Da ble de enda mer forskrekket," heter det videre. Nå forsto de at de selv var innbefattet i den høytidelige advarselen. l lyset av Frelserens ord ble deres egen hemmelige lengsel etter makt og rikdom avslørt. Med bange anelser for sitt eget vedkommende ropte de ut: "Hvem kan da bli frelst?" rett

(288) "Jesus så på dem og sa: 'For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.'" rett

(288)Kristi ufortjente nåde
En rik mann - som sådan - kan ikke komme inn i himmelen. Hans rikdom gir ham ingen rett til de helliges arv i lysets rike. Det er utelukkende gjennom Kristi ufortjente nåde noe menneske kan få adgang til Guds stad. rett

(288)Både til rike og fattige lyder disse ordene fra Den Hellige Ånd: ”Vet dere ikke at ... dere tilhører ikke lenger dere selv: Dere er kjøpt, og prisen er betalt."!' [1930-oversettelsen: Dere er dyrt kjøpt!] Når mennesker tror dette, vil de betrakte sine eiendeler som en betroelse, noe som skal brukes etter Guds anvisning til frelse for de fortapte og trøst for de fattige og lidende. For et menneske er dette umulig, for hjertet klynger seg til sin jordiske skatt. Den som er bundet i trelldom til mammon, er døv for skriket fra den menneskelige nød. Men for Gud er alt mulig. Ved å betrakte Kristi uforlignelige offer vil det selviske hjertet smelte og underkaste seg. Den rike mannen vil bli ledet til å si som Saulus, fariseeren: "Det som før var en vinning for meg, ser jeg nå som et tap på grunn av Kristus. Ja, jeg regner alt som tap, for det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus og være i ham."!' rett

(288)Da vil de ikke se på noe som sitt eget. De vil finne glede i å betrakte seg selv som husholdere over Guds mangfoldige nåde og for hans skyld tjenere for alle mennesker. rett

(288)Peter var den første til å slutte seg til Kristus ut fra en hemmelig overbevisning framkalt ved Frelserens ord. Han tenkte med tilfredshet på hva han og hans brødre hadde gitt opp for Kristi skyld. Han sa: (Ni har forlatt alt og fulgt deg."l7 Peter husket det betingede løftet til den unge rådsherren: "Da skal du fåen skatt i himmelen." Derfor spør han nå hva han og hans medbrødre vil få som belønning for sitt offer. rett

(289)En strøm av fryd gjennom hjertene
Svaret fra Frelseren sendte en strøm av fryd gjennom hjertene til disse galileiske fiskerne. Det malte fram æresbevisninger som oppfylte deres høyeste drømmer: Da sa Jesus til dem: "Sannelig, jeg sier dere: Når verden skal fødes på ny, og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer." Og han føyde til: "Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen: her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer - men også forfølgelser - og i den kommende verden evig liv." rett

(289)Men Peters spørsmål "Hva skal da vi få?" hadde lagt for dagen en ånd som ville gjøre disiplene uskikket til å være Kristi budbærere om den ikke ble rettet på. Dette var nemlig "leiesvennens ånd". Riktignok var disiplene blitt tiltrukket av Kristi kjærlighet. Men helt fri for fariseisme var de ikke. De arbeidet ennå med tanke på å gjøre seg fortjent til en belønning i nøye samsvar med størrelsen av det utførte arbeidet. De næret en ånd preget av selvopphøyelse og selvtilfredshet, og de sammenlignet seg med hverandre. Når en av dem kom til kort på et eller annet punkt, ga de andre etter for overlegenhetsfølelser. rett

(289)For at disiplene ikke skulle tape evangeliets prinsipper av syne, fortalte Kristus dem en lignelse som illustrerte måten Gud behandler sine tjenere på, og den ånd han ønsker at de skal arbeide i. rett

(289)Han sa: "Himmelriket kan lignes med en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie folk til å arbeide i vingården sin." Det var skikk og bruk at folk som søkte å få et oppdrag, ventet på torgplassen, og dit kom så arbeidsgiverne for å finne seg tjenere. Mannen i lignelsen gikk ut til forskjellige tider av døgnet for å hyre arbeidere. De som ble tidligst engasjert, hadde gått med på å arbeide for en bestemt sum. De som ble festet senere på dagen, overlot til husbonden å fastsette daglønnen slik han måtte finne det mest rimelig. rett

(289) "Da kvelden kom, sa eieren av vingårdens til forvalteren: Kall på arbeiderne og gi dem lønn! Begynn med de siste og gå videre til de første! De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk sin denar hver. rett

(290)Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar." rett

(290)Prinsippene i Kristi rike
Husbonden og den måten han behandler arbeiderne sine på, er et bilde på Gud og den måten han behandler den menneskelige familien på. I verdslig forretningsliv blir gjerne lønnen utmålt etter mengden arbeid som er blitt utført. Arbeideren venter ikke å få betaling for mer enn det arbeidet han har gjort. Men i lignelsen illustrerte Kristus prinsippene i hans rike, et rike som ikke er av denne verden. Han er ikke bundet av noen menneskelig standard. Herren sier: "Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier ... Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker." rett

(290)I lignelsen hadde de første arbeiderne gått med på å arbeide for en fastsatt sum, og de fikk det beløpet som var avtalt, ikke noe mer. De sist ansatte hadde tillit til arbeidsherrens løfte: "Jeg vil gi dere det som rett er." De viste altså sin tiltro til ham ved ikke å stille noe spørsmål i det hele tatt angående daglønnen. De stolte fullt og fast på hans rettskaffenhet. De ble så lønnet ikke etter mengden av deres arbeid, men etter arbeidsherrens sjenerøse sinnelag. rett

(290)Slik ønsker Gud at vi skal stole på ham som gjør rett mot den ugudelige. Lønnen fra hans hånd blir gitt - ikke i forhold til vår fortjeneste, men i samsvar med hans personlige plan, nemlig "Guds forsett fra evigehet, det han har fullførte i Kristus Jesus, vår Herre" "ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig"." For dem som stoler på ham, vil han gjøre "mer enn alt det vi ber om og forstån. rett

(290)Ikke mengden av det utførte arbeidet eller de synlige resultatene i det hele tatt, men den ånd det er blitt utført i, gjør det av virkelig verdi for Gud. De som kom til vingården ved den ellevte time, var takknemlige for å få arbeid. Hjertene deres flommet faktisk over av takk til ham som hadde tatt imot dem på en slik tid på dagen. Og da dagen var til ende og husholderen betalte dem for et fullt dagsverk, var de storlig forbauset. De visste at de ikke hadde gjort seg fortjent til en slik belønning. Og vennlighet en som strålte ut fra ansiktet til arbeidsherren deres, fylte dem med enda større glede. De kunne aldri glemme godheten hos denne arbeidsgiveren og det rundhåndede vederlaget de hadde fått for sin beskjedne virksomhet. Slik er det også med synderen som i erkjennelsen av sin uverdighet har gått inn i sin Herres vingård i den ellevte timen. Tjenestetiden hans syntes å være så kort. Han føler at han ikke fortjener noen lønn. Han er fylt av glede over at Gud overhodet har tatt imot ham. Han arbeider med et ydmykt, tillitsfullt sinnelag, takknemlig for den forrett å få være en medarbeider med Kristus. Et slikt sinnelag er det en glede for Gud å ære og belønne." rett

(291)Herren ønsker at vi skal hvile i ham uten å bekymre oss om lønnens størrelse. Når Kristus får bo i hjertet, blir ikke spørsmålet om lønn det viktigste. Dette er ikke motivet som driver oss til tjeneste. Det er riktig nok at vi på en underordnet måte bør ta hensyn til belønningen. Gud ønsker at vi skal sette pris på de velsignelsene han har lovt. Men han ønsker ikke at vi skal være ivrige etter belønning. Han ønsker ikke å se hos oss den innstillingen at vi for hver plikt vi utfører, nødvendigvis må få noe igjen. Vår iver skal ikke være konsentrert om å vinne en belønning, men snarere å gjøre det rette uten tanke på vederlag. Kjærlighet til Gud og til våre medmennesker må være det store motivet. rett

(291)Lønnens størrelse ikke motivet som 'driver til tjeneste
Denne lignelsen unnskylder ikke dem som hører det første kallet til arbeid, men da nekter å gå inn i Herrens vingård. Da husholderen gikk til torget i den ellevte time og fant noen arbeidsledige der, sa han: "Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?" Svaret var: "Fordi ingen har leid oss." Ingen av dem som ble kalt senere på dagen, hadde vært der allerede om morgenen. Det var altså ikke så at de tidligere hadde avslått kallet. De som avslår og siden angrer, gjør vel i å angre, men det er farlig å ta det første nådekallet lettvint. rett

(291)Da arbeiderne i vingården fikk hver sin denar, ble de som hadde begynt arbeidet tidlig på dagen, fornærmet. Hadde de kanskje ikke arbeidet sine tolv timer? Videre resonnerte de som så: Var det ikke riktig at de burde få noe mer i lønn enn de som bare hadde arbeidet i en eneste time, og det på den kjøligste tiden av dagen? "De som kom sist, har bare arbeidet en time," sa de, "og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete." rett

(292)Men han snudde seg til en av dem og sa: "Min venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt som jeg selv vil? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?" rett

(292) "Slik skal de siste bli de første, og de første de siste." rett

(292)De første arbeiderne i lignelsen representerer dem som på grunn av sine tjenester krever fortrinns berettigelse framfor andre. De tar fatt på arbeidet i en selvtilfreds ånd. De legger ikke noen selvfornektelse, ikke noe offer inn i arbeidet. De kan nok ha bekjent seg til å tjene Gud hele livet. Ja, de kan virkelig ha vært blant de fremste i å tåle prøvelser og forsakelser. Men derfor føler de seg også berettiget til en stor belønning. De tenker mer på lønnen enn på privilegiet å få lov til å være tjenere for Kristus. Etter deres mening gjør deres arbeidsinnsats og deres ofre dem berettiget til å motta æresbevisninger framfor andre. Og fordi dette kravet ikke blir tatt til følge, blir de fornærmet. Hadde de bare utført arbeidet med et tillitsfullt og kjærlig sinnelag, ville de ha fortsatt å være blant de fremste. Men deres .klynkende, klagende innstilling er ulik Kristus. Den viser at de er upålitelige. Den avdekker deres lyst til å sette seg selv i forreste rekke, deres mistillit til Gud og deres tilbøyelighet til åknurre og klage. Slik viser de at det ikke er noen forbindelse mellom dem og Gud. De kjenner ikke gleden ved samarbeidet med Arbeideren over alle arbeidere. rett

(292)Det trangsynte selviske sinnelaget
Det fins ikke noe mer anstøtelig for Gud enn dette trangsynte selviske sinnelaget. Han kan ikke arbeide sammen med noen som legger for dagen disse egenskapene. De er så ufølsomme i overfor påvirkning fra hans ånd. rett

(292)Jødene var de som først ble kalt til Guds vingård. Derfor følte de seg stolte og selvrettferdige. De hadde alt vært så mange år i Herrens tjeneste. Derved mente de seg berettiget til å få en rikeligere lønn enn andre. Ingenting kunne gjøre dem mer forbitret enn den minste antydning om at hedningene skulle få samme forrett som de selv i ting som hørte Guds rike til. rett

(293)Kristus advarte disiplene som først fikk kallet til å følge ham. Det var fare for at det samme onde skulle kunne næres blant dem. Han så at den store svakheten i menigheten, og forbannelsen over den, ville bli en ånd gjennomtrengt av selvrettferdighet. Menneskene ville innbille seg at de selv kunne gjøre noe i retning av å fortjene en plass i himmelens rike. Den bedragerske tanken gikk ut på at når de selv hadde gjort visse framskritt, ville Herren tre inn og hjelpe dem. Slik ville det bli rikelig av selvet og ubetydelig av Jesus. Mange som hadde gjort visse framskritt, ville bli oppblåst og mene at de var andre langt overlegne. De ville være ivrige etter smiger og misunnelse straks de ikke ble holdt for å være de fremste. Mot denne fare søker Kristus å verne disiplene. rett

(293)Alt skryt av fortjenester vi eier i oss selv, er i høy grad malplassert. "Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke ikke av sin styrke, og den rike ikke av sin rikdom! Men den som vil rose seg, skal rose seg av dette at han har forstand og kjenner meg, vet at jeg er Herren som viser miskunn og øver rett og rettferd på jorden. For det er slik jeg vil ha det, lyder ordet fra Herren." rett

(293)Belønningen er ikke en belønning for prestasjoner. Her må hver enkelt vokte seg så han ikke gjør seg til av egen storhet. For alt er av nåde. "Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig for Gud på grunn av i sine gjerninger, da hadde han jo noe å rose seg av. Men for Gud hadde han ikke det. Hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som gjør et arbeid, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Annerledes er det med den som ikke har gjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror." rett

(293)Derfor er det ingen grunn for noen til å heve seg over de andre eller misunne dem. For ingen har noe egentlig fortrinn framfor den andre, og ingen kan gjøre krav på lønnen som noen egentlig rett. rett

(294)De første og de siste skal begge få del i den store, evige lønnen, og de første burde med glede hilse de siste velkommen. Den som ser med misunnelse på lønnen som tilfaller en annen, glemmer at han selv er blitt frelst av nåde. Lignelsen om arbeiderne er en advarsel til alle arbeidere, hvor lang deres tjenestetid og hvor omfattende deres arbeid enn måtte ha vært. Lærdommen er denne: Uten kjærlighet til våre brødre, og uten ydmykhet overfor Gud er vi absolutt ingenting. Det er ingen religion i å opphøye selvet. Den som gjør selvforherligelse til sitt mål i livet, vil en gang måtte konstatere at han er blottet for den nåde som alene kan gjøre ham til en kraft i Kristi tjeneste. Overalt hvor en gir etter for stolthet og selvtilfredshet, blir det til hindring i arbeidet. rett

(294)Det er ikke lengden av den tiden vi har arbeidet i, men den villighet og trofasthet vi har virket med, som gjør arbeidet antagelig for Gud. I all vår tjeneste kreves det en full overgivelse av selvet. Den minste plikt utført med oppriktighet og selvforglemmelse er mer behagelig for Gud enn det største verk skjemt av egoisme. Han ser etter hvor mye av Kristi sinnelag vi har, og hvor mye vårt arbeid åpenbarer av likhet med Kristus. Han ser mer på den kjærlighet og troskap vi arbeider med enn mengden av arbeid vi utfører. rett

(294)Bare når selviskheten er død, og når kampen for å være den fremste er bannlyst, når takknemlighet fyller hjertet og kjærligheten gjør livet til en vellukt, da - og bare da - kan Kristus bo i sjelen, og vi blir antatt som arbeidere sammen med Gud. Hvor prøvende arbeidet enn måtte bli, så vil ikke den sanne arbeider se på det som meningsløst slit. Han er villig til å anspenne seg til det ytterste, men arbeidet går med liv og lyst, for det blir utført med et glad hjerte. Glede i Gud kommer til uttrykk gjennom Jesus Kristus. Guds barns glede er den samme som var næring og drivkraft i Kristi liv: "Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.” Den sanne arbeider er i samklang med herlighetens Herre. Tanken på det mildner alt strev. Den gir viljen kraft. Den gjør sinnet hardført til å tåle hva som enn måtte hende. Å arbeide med et selvforglemmende hjerte, foredlet ved delaktighet i Kristi lidelser, og i bevisstheten om å dele sympatier og oppgaver med ham, får en bølge av hans glede til å løfte livet opp på et høyere plan og bringe hans navn pris og ære. rett

(295)Her er drivkraften i all sann tjeneste for Gud. Mangler denne kraften, vil de som syntes å være de første, likevel bli de siste. Men ved å eie den vil man bli blant de første, selv om man blir regnet blant de siste. rett

(295)Å representere Kristi karakter i hverdagen
Mange har overgitt seg til Kristus uten å se noen anledning til å gjøre noe storverk eller yte noe virkelig stort offer i hans, tjeneste. Disse kan finne trøst I tanken at det ikke nødvendigvis er martyrens selvoppgivelse som er det mest antagelige for Gud. Det behøver ikke være misjonæren som daglig står ansikt til ansikt med døden, som står høyest ifølge himmelens bøker. Kanskje større enn den verdensberømte misjonær og martyr er den som i hverdagen hjemme representerer Kristi karakter. For det som virkelig betyr noe, er å være en hundre prosent kristen i sin private livsførsel, i sin daglige overgivelse av selvet til Gud. Det er å være en kristen i ærlighet og målbevissthet, i tankenes renhet, i saktmodighet under krenkelser og urett, i tro og gudsfrykt, i trofasthet i de minste ting. rett

(295)Å, hvor uendelig forskjellige de målestokkene er som Gud og mennesker måler karakteren etter. Gud ser den motstand du yter mot fristelser der hvor verden og til og med dine nærmeste venner ikke aner noen ting. Det kan være fristelser i hjemmet og hverdagen, fristelser på dypet av hjertebunnen. Han ser sjelens ydmykhet der den stilles ansikt til ansikt med sin egen svakhet. rett

(295)Han ser den oppriktige angeren over selv den minste tanke som er ond. Han ser den helhjertede hengivenheten i hans tjeneste. Han har notert seg de timene som er blitt tilbrakt i hard kamp mot selvet, en kamp som ble kronet med seier. Alt dette er noe som bare Gud og englene kjenner. En minnebok blir skrevet for hans ansikt over dem som frykter Herren og tenker på hans navn. rett

(295)Hemmeligheten med framgang i livet er ikke å finne i vår lærdom eller vår stilling i samfunnet, heller ikke i antallet talenter som er oss betrodd. Den er ikke å finne i et menneskes vilje. Når vi føler vår egen utilstrekkelighet, må vi se på Kristus. Gjennom ham vil den villige og lydige vinne seier. For han er vål , styrkes styrke og vår tankes tanke. rett

(296)Om vår tjeneste er kort og vårt verk ubetydelig, skal vi likevel ikke bli skuffet over vår belønning bare vi følger Kristus i enkel tro. Det som selv de største og viseste blant menneske! ikke makter å tilegne seg, kan den svakeste blant de svake og den ringeste blant de ringe gjøre til sitt. Himmelens gylne port åpner seg ikke for dem som er store i seg selv. Dens bomme! løfter seg ikke for de stolte av hjertet. Men de evige portalene vil springe opp ved den skjelvende berøring fra et lite barn. Velsignet vil nådens belønning bli for dem som har virket for Gud i all enkelhet, slik troens og kjærlighetens vesen er. rett

neste kapitel