På fast grunn 1 kapitel 14. Fra side 85.     Fra side 89 i den engelske utgave.tilbake

Ransak dere selv!*

"Notebook Leaflets", Christian Experience. nr. 12.
"Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!" (2 Kor 13,5.) Tenk nøye etter hvordan du selv er hvilken innstilling du har, hvordan dine ord og tanker er, hvilke planer og mål du har og hvordan du behandler dine medmennesker. Hvordan kan vi på en fornuftig måte be om det vi behøver, hvis vi ikke først ved hjelp av Bibelen undersøker vår egen åndelige tilstand?

Mange gjør det vanskelig for seg selv i sitt åndelige liv. Deres bønner er overfladiske og tilfeldige. En person i ansvarsfull stilling må huske på at han i seg selv ikke har forutsetninger til å gjøre det som kreves. Han må også hele tiden huske på at han er et skuespill for verden, for engler og for mennesker.

Den som blir kalt til en oppgave, må ikke stille for store krav eller forlange å ha det lettvint. En positiv innstilling til tjenesten og stedet er en forutsetning også når oppgaven er beskjeden. Kristus er vårt eksempel i alle forhold. Han ble fattig for at han ved sin fattigdom kunne gjøre mange rike.

Den som er fylt med Guds nåde og kjærlighet til medmennesker, vil finne muligheter til å tale et ord i rette tid til den som behøver det, hvor han enn befinner seg. I en travel verden skal de kristne være rettskafne i all sin ferd og ydmykt arbeide for sin mester.

Gud kaller mennesker til å tjene ham i alle livets forhold. Forretningslivet kan være farlig for den som ikke i sitt daglige liv gjør Guds lov til sin rettesnor. Den som har noe med Herrens verk å gjøre, må være absolutt rettskaffen i alt. I all forretningsvirksomhet må Guds vilje være det avgjøren de, like virkelig som når vi i våre bønner ber om Guds hjelp. Herren må alltid være i våre tanker, og Bibelens sannheter må være det vi er opptatt av. På den måten kan en from og rettskaffen kristen bevare sin kristentro under forhold som ville være farlige for et menneske uten faste prinsipper.

Det er ikke lettere i vår tid å utvikle en kristen karakter enn det var på Noahs tid. Da var ugudeligheten så stor at Gud sa: "Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ja, ikke bare menneskene, men også feet og krypdyrene og fuglene under himmelen. For jeg angrer at jeg har skapt dem. Men Noah fant nåde for Herrens øyne. ... Noah var en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige. Noah vandret med Gud" (1 Mos 6,7-9). I en fordervet og degenerert slekt var Noah til glede for sin skaper.

Vi lever i verdens siste tid, en tid full av synd og fordervelse. I likhet med Noah må vi leve slik at vi blir til glede for Gud, "han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys" (1 Pet 2,9). I den bønnen Kristus bad like før korsfestelsen, sa han: "Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde" (Joh 17,15).

Den største tjeneste
Når mennesker har utviklet en karakter Gud kan godkjenne, når de har overlatt seg helt til Gud med alt de er og har, og når de er rede til å møte den endelige prøven og bli med i den himmelske familien, hvilken tjeneste vil da han som gav seg selv som et villig offer for å frelse en fortapt menneskehet, sette høyest? Hvilken virksomhet vil han som elsket oss så høyt, sette mest pris på? Hvilken innsats vil glede Faderen og Sønnen mest? Å redde fortapte mennesker! Kristus døde for å kunne gi alle del i evangeliets velsignelser. Når den forløste skare står rundt Guds trone, vil de som samarbeider med ham om å gjennomføre hans store frelsesplan, og som gjør alt de kan for å frelse mennesker både hjemme og ute, få del med Frelseren i hans glede. Herren har betrodd sine tjenere evner og midler til en langt større innsats enn den de gjør i dag.

Gud har gitt sine tjenere evner og midler til å utføre en langt større gjerning enn den han nå er vitne til. Den himmelske budbærer sa: "Institusjonene kommer svært meget til kort i forhold til de store sannheter som blir oppfylt i denne tiden. De misforstår fullstendig sin plikt. Den kalde tilstanden de troende er tilfreds med å leve i, forsinker arbeidet med å advare verden og frelse mennesker. Mørkets makter arbeider intenst, og år etter år går store skarer av mennesker fra alle nasjoner, tungemål og folk i graven, uten å være blitt advart og uten å være forberedt. Vår tro må bety noe mer enn den gjør i dag, den må være mer målrettet.

Still institusjonene og menighetene disse spørsmål: Tror dere Guds ord? Hva gjør dere for å utbre evangeliet? Ofrer og forsaker dere? Tror dere Guds ord slik det står? Gjerningene deres viser det motsatte. Hvordan skal dere for Guds domstol kunne møte de utallige millioner som går i graven uten å være blitt advart?

Vil det komme en ny prøvetid? Slett ikke. Denne meningsløse tanken kan dere la falle med en gang. Prøvetiden vi nå har, er den eneste vi noen gang vil få. Forstår dere at mennesker som går fortapelsen i møte, må finne frelse i dette liv, eller gå evig fortapt?"

Vårt ansvar
Laodikeabudskapet passer på menigheten i denne tiden. Tror dere dette budskapet? Har dere mottagelige hjerter? Eller er omkvedet stadig: Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting? Oppgaven med å forkynne det evige evangelium for alle folkeslag på jorden er overdratt til dette folk. Er det forgjeves? Gud har utvalgt seg et folk og betrodd dem sannheter av evighetsbetydning. Det lys som skal opplyse hele verden, er overlatt til dem. Har Gud tatt feil? Er vi virkelig hans utvalgte redskaper? Er vi de menn og kvinner som skal forkynne advarselsbudskapet i Åp. 14, et budskap om frelse for dem som står på avgrunnens rand? Viser våre gjerninger at vi er det folket?

Budbæreren sa klart og bestemt: "Hva er dere opptatt med? Om dere bare kunne forstå! Om dere bare kunne skjønne hvor viktig denne advarselen er, hva den betyr for dere selv og for verden. Hvis dere forstod og var fylt med hans Ånd som gav sitt liv for verden, ville dere samarbeide med ham og gjøre en alvorlig, selvoppofrende innsats for å frelse syndere." Menigheten må oppleve en vekkelse. "Den som sier at han kjenner ham, men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham" (1 Joh 2,4). Om vi bare visste og forstod, da ville menighet etter menighet fatte den virkelige betydning av budskapet, hva det virkelig gjelder. Da ville menighetens medlemmer villig støtte Guds sak. Herren formaner oss til å våke og be. Rens hjemmene deres for denne overflod av fotografier. (I bind 2 er det en mer utførlig omtale av dette emnet. - Red.) De har slukt penger som burde ha vært gitt til Herrens verk. Lyset må brenne klart. De som forkynner budskapet for verden, må be Herren inderlig om å få hans Hellige Ånd i rikt mål. Dere har ingen tid å tape. Be Gud om kraft, så dere kan ha fremgang i arbeidet både hjemme og ute.

Advarselen må forkynnes
Vår tro må være ekte. Evangeliets sannheter er ennå ikke helt blitt virkelighet for oss. Vår tro på Guds ord er bare en halvhjertet tro. Et menneskes liv viser hvor stor troen er. Overalt i verden går tidens tegn i oppfyllelse, men troen på Herrens komme avtar. Advarselen må bli forkynt klart og tydelig. Det er vårt evige ve og vel det gjelder, og vi må lære å arbeide på vår egen frelse med frykt og beven. Vi må aldri glemme at det er Gud som virker i oss både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.

Å la seg drive med strømmen eller å la seg lede av tradisjon og villfarelse, er nytteløst. Vi er kalt til å samarbeide med Gud. La oss derfor stå opp og bli lys. Vi har ikke tid til strid og ufred. De som har lært evangeliets sannhet å kjenne slik den er i Jesus, må nå bli ett i alle ting. Det må bli slutt på uenigheten. Menighetens medlemmer må arbeide som en enhet, under ledelse av ham som er menighetens hode.

De som kjenner sannheten, må stå opp og bli lys. "Rop av full hals og uten stans, løft din røst som en lur!" (Jes 58,1.) Forvansk ikke lenger sannheten. Vår sjel må tørste etter den levende Gud. Hold opp med å stole på mennesker, for de har bare en pust i sin nese. Den Hellige Ånd vil komme til deg hvis du åpner døren for ham. "Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid" (Hebr 4,14-16). - Manuskript 51, 1901.

neste kapitel