På fast grunn 1 kapitel 16. Fra side 94.     Fra side 98 i den engelske utgave.tilbake

Hva er vi verd?*

(* Del av tale i St. Helena Sanitarium kapell, 23. jan. 1904. Gjengitt i "Notebook Leanels", The Church, nr. 7.)
Herren ønsker at vi skal ta livet alvorlig. I åndelige spørsmål har vi ikke råd til å gjøre feil. Det gjelder liv eller død for oss: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst, evig frelst? Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv, et liv like evig som Guds eget liv?" Dette er spørsmål vi alle grundig må overveie. …

Mens vi er i denne verden, skal vi være Guds redskaper. Paulus sier: "Vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning" (1 Kor 3,9). Vi skal samarbeide med Gud i alt han ønsker å gjennomføre. Fullfører vi den evige Guds plan? Er vi daglig opptatt av å få Jesu sinnelag og i ord og innsats gjøre hans vilje?

Hvordan ser verden ut i dag? Har dere noen gang før sett slik forvirring, så mye vold, så mange mord, så mange innbrudd og andre forbrytelser? Hvor står vi selv i denne tiden?

Profeten Jesaja sier: "Når dere faster, blir det strid og trette, og i ondskap slår dere med neven." Gud lar oss vite at han ikke aksepterer en slik form for faste: "Dere faster ikke slik i dag at bønnen kan høres i det høye" (Jes 58,4).

"Er dette den faste jeg vil ha: en dag da mennesket plager seg selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske? Kaller du dette for faste, er det en dag etter Herrens vilje? Nei, slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler dItt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken og ikke svikter dine egne" (Jes 58,5-7).

Lønnen
"Da skal ditt lys bryte fram som når dagen gryr, dine sår skal snart leges og gro. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg" (Jes 58,8).

Rettferd vil gå foran oss og Herrens herlighet følge etter oss når vi etterlever lovens bud. Lyset fra Kristi rettferdighet vIi være vårt skjold, og Herrens herlighet vokte oss. La oss takke Gud for dette løfte. Vi må alltid leve slik at Herren kan velsigne oss. La oss huske at det er vår store forrett å ha samfunn med Gud og være hans redskaper.

I Guds store frelsesplan for en fortapt verden har Herren gjort seg avhengig av mennesker som sine sendebud. Han må ha deres hjelp til å nå resten av menneskeheten. Men de som skal samarbeide med ham må være foretaksomme de må ha evnen til å se hva som kan og må gjøres for dem som er fortapt.

Kristus gav sitt liv for syndere. Å redde menneskeheten fra et liv i overtredelse til et liv i lydighet og rettferdighet, var hans mal. Dem som tar imot ham som sin forløser tilbyr han. den rikeste belønning himmelen kan gi, et evig liv.

Om vi bare mer fullstendig kunne fatte hva vår frelse har kostet! Paulus sier: "Dere er kjøpt, og prisen betalt" (1 Kor 6,20). Men prisen var intet mindre enn Guds enbårne Sønns liv. La oss alltid huske dette. Det står oss fritt å avslå de innbydelser Jesus sender oss. Vi kan la være å benytte oss av hans tilbud om fred og frelse, men enhver av oss er kjøpt og prisen betalt med Guds Sønns dyrebare blod. Den kjensgjerningen står fast. Derfor "tenk på ham" (Hebr 12,3).

Dere er dyrt kjøpt. "Bruk da legemet til Guds ære" (1 Kor 6,20). Det du ofte regner som ditt eget, hører Gud til. Ta godt vare på det som hører ham til. Han har betalt en uendelig høy pris for det. Ditt sinn hører ham til. Ingen har rett til å misbruke et legeme som ikke tilhører ham selv, men den Herre Jesus Kristus. Hvordan kan noen ha glede av langsomt, men sikkert å svekke legeme og sinn ved egenkjærlig nytelse?

Gud har gitt oss alle en hjerne, og han ønsker at vi skal bruke den til hans ære. Med den kan vi samarbeide med Gud om å frelse mennesker. Forstandsevner har vi ikke for meget av. Vi må utvikle og trene opp alt vi har forutsetninger for i legeme og sinn, for at vi skal kunne yte vårt beste. Kristus har kjøpt det så dyrt. Det er Guds vilje at vi skal bli stadig bedre skikket til å samarbeide med ham. La oss derfor gjøre alt vi kan for å styrke det Gud har gitt oss!

Paulus sier om dem som trofast yter sitt beste: "Vi er Guds medarbeidere" (1 Kor 3,9). Et menneske kan gjøre svært lite uten Guds hjelp, men Faderen og Sønnen vil gjerne bruke enhver som legger seg helt på tjenestens alter. Vi kan alle samarbeide med Gud og utføre et arbeid han kan godkjenne. Herren ønsker at vi skal ta fatt. Han har gitt hvert eneste menneske en bestemt oppgave, etter som han og hun er dugelig til.

Personlig erfaring
Da jeg var sytten år gammel, mente alle mine venner at jeg ville komme til å være ufør resten av livet på grunn av en alvorlig skade jeg fikk som barn. Men et sendebud kom fra himmelen og sa til meg: "Jeg har et budskap du får i oppdrag å bære frem." Men da tenkte jeg: "Nei, her må det være en feil et eller annet sted." Ordene kom til meg igjen: "deg har et budskap du skal bære frem. Skriv ned det jeg har til deg." På grunn av skaden skalv jeg slik på hånden at jeg ikke kunne skrive en eneste linje. Jeg svarte derfor: "Jeg kan ikke gjøre det, jeg kan ikke." Men befalingen om å skrive kom enda en gang. Jeg tok penn og papir og begynte å skrive. Hvor meget jeg siden har skrevet, lar seg vanskelig beregne. Den som gav meg kraft og evne, var Gud.

Siden den gang er bøkene jeg har skrevet, blitt trykt i mange språk og sendt til alle deler av verden. For kort tid siden fikk jeg en rapport om at et eksemplar av en av mine bøker var blitt meget velvillig mottatt av den tyske keiserinne. Hun hadde også skrevet et vennlig brev og fortalt at hun satte pris på boken. Herren alene skal ha æren.

Av oss selv kan vi ikke gjøre noe godt. Men det er vår forrett å kunne komme i det rette forhold til Gud. Vi kan bestemme oss for at vi ved hans hjelp skal gjøre alt vi kan for å fremme hans gode sak. Guds herlighet vil bli åpenbart i deres liv som ydmykt og uten å svikte gjennomfører dette forsett. Jeg vet det av erfaring. I meg selv er jeg ingenting. Men jeg forstod at jeg i min hjelpeløshet måtte overlate meg til Jesus Kristus. Resultatet av dette, av bønn og tro, ble at Herrens rettferd gikk foran meg og Herrens frelse fulgte etter meg (Jes 58,8).

Jeg har ikke noe å klage over. Herren har aldri sviktet meg. Jeg la min mann til hvile i graven for tjueto år siden. Da det noen år senere ble bestemt å sende flere arbeidere til Australia for å hjelpe de få som var der, drog jeg selv dit. Jeg ønsket å støtte arbeidet og få det i gang på rette måte på det nye stedet. Vi utførte et stort pionerarbeid der.

Hjalp til å etablere en skole
Vi så at det var stort behov for en skole hvor lovende unge menn og kvinner kunne bli utdannet til tjeneste for Mesteren. Vi drog rett inn i skogene i New South Wales, kjøpte et større område og bygget en skole langt borte fra byene. ...

For tre år siden kom vi tilbake til Amerika. Det ble sendt noen andre til Australia som tok vår plass, og arbeidet har stadig god fremgang. Jeg skulle ønske dere også kunne lese de brevene vi får. Den forferdelige tørken som har ført til hungersnød flere steder i Australia de to siste årene, har dere sannsynligvis hørt om. Hundretusener av sauer, kveg og hester er omkommet. I alle koloniområdene, særlig i Queensland, har folk vært utsatt for fryktelige lidelser og store økonomiske tap.

Men stedet der vi valgte å bygge skolen vår, har hatt regn nok til å gi godt beite og gode kornavlinger. De folkevalgte og avisene har faktisk betegnet stedet som "det eneste grønne området i hele New South Wales".

Er ikke dette bemerkelsesverdig? Har Herren ikke velsignet? I en av rapportene vi har mottatt, leser vi at siste år ble det solgt 3500 kg beste sort honning, produsert på skolens eiendom. Store grønnsakavlinger har de også fått, og salget av det de ikke selv hadde bruk for, har gitt skolen gode inntekter. Alt dette er meget oppmuntrende for oss, for vi valgte ut dette området og hjalp til med å få det i gang. Herren skal ha all ære.

Ble Ellen White rik?
Det blir somme tider påstått at jeg går inn for å bli rik. Folk har skrevet og spurt: "Er ikke Ellen White god for millioner av dollar?" Jeg er glad jeg kan svar: nei på dette. Jeg har ingen gjeldfri eiendom i denne verden. Hvorfor? Fordi jeg ser så meget misjonsarbeid som bør gjøres. Skulle jeg under slike forhold samle meg penger? Fra salget av mine bøker får jeg prosenter, men nesten alt går til misjonsarbeid.

Fra et av våre forlagshus i et fjernt land sendte lederen meg nylig fem hundre dollar. Han hadde hørt fra andre at jeg var i pengevanskeligheter. I brevet med sjekken skriver han at det er til gjengjeld for de mange tusen dollar i forfatterhonorar for bøkene mine som er oversatt og solgt i området. Jeg hadde gitt det alt til nyutvidelser på stedet. De fem hundre dollar skulle bare være et lite uttrykk for deres takknemlighet, og de sendte meg pengene fordi de gjerne ville hjelpe i et knipetak. For å støtte Herrens verk i Europa hadde jeg før dette gitt forfatterhonoraret og alle prosenter av bøkene mine til dette formålet, og jeg kommer til å sende de fem hundre dollar tilbake så snart jeg er blitt kvitt min gjeld.

Til Herrens ære vil jeg gjerne fortelle dere at for fire år siden hjalp han meg til å fullføre en bok om Jesu lignelser, og så gav han meg den tanken at jeg burde gi denne boken til fremme av vårt skolearbeid.

På den tiden hadde flere av våre skoler stor gjeld, men ved at søsken solgte denne boken og gav hele fortjenesten til nedbetaling av denne gjelden, har det inntil nå lykkes å skaffe til veie mer enn to hundre tusen dollar til dette formål, og det gode arbeid fortsetter. Jeg har hatt stor glede av det heldige utfallet av denne planen, og jeg er nå opptatt av å fullføre enda en bok som vil bli brukt på samme måte til andre formål.

Men det økonomiske utbyttet er ikke det mest oppmuntrende for meg. Jeg liker å tenke på at salget av disse bøkene leder mange mennesker til sannheten. Den tanken gjør meg virkelig glad. Jeg får ikke tid til tunge tanker. Jeg går løs på mitt arbeid og skriver stadig, skriver og skriver. Tidlig om morgenen, når dere andre sover, er jeg vanligvis oppe og skriver.

Selv sykdom og andre vanskeligheter har ikke fått meg til å slutte med å skrive. Ikke lenge etter at jeg var kommet til Australia, ble jeg rammet av sykdom. Huset var fuktig, så jeg fikk et anfall av revmatisme som førte til at jeg ble sengeliggende i elleve måneder. Somme tider hadde jeg forferdelige smerter. Jeg kunne bare sove i en stilling i et par timer, og så måtte de hjelpe meg over i en annen stilling. Luftmadrassen var tilliten hjelp, og jeg led meget.

Men til tross for dette fortsatte jeg med mitt arbeid. Den høyre armen fra albuen og ut i fingrene var fri for smerter, mens venstre arm og begge skuldrene ikke kunne brukes. De laget en støtteinnretning for meg, og ved hjelp av den kunne jeg fortsette å skrive. I disse elleve månedene skrev jeg omkring to tusen fem hundre manuskriptsider som ble sendt over Stillehavet og utgitt i Amerika.

Jeg er takknemlig til Herren for at han aldri skuffer meg og for at han gir meg styrke og nåde. Da jeg stod ved min manns dødsseng, la jeg hånden min i hans og sa: "Kjenner du meg, kjære?" Han nikket, og så sa jeg: "I alle disse årene har jeg latt deg stelle med økonomien og bære ansvaret for det som skulle settes i gang. Nå lover jeg deg at jeg også skal bli en pioner." Og derpå føyde jeg til: "Hvis du kan oppfatte hva jeg sier, så gi meg et lite håndtrykk." Han gjorde det, men han kunne ikke lenger si noe.

Etter at min mann var blitt begravet, ønsket hans venner å sette opp et avbrukket lanseskaft som monument. Men da sa jeg at det skulle aldri skje. Han hadde gjort tre manns arbeid, og et brukket monument hørte ikke hjemme på hans grav.

Gud har hjulpet meg. I dag priser jeg hans navn når jeg møter hans folk. Jeg tilbrakte nesten ti år i Australia. Det er blitt utrettet meget der, men det dobbelte kunne ha vært gjort om vi hadde hatt menn og midler til det. Vi takker likevel Gud som satte oss i stand til å utrette det som ble fullført, og for de resultater av arbeidet vi nå kan se i dette området. - Manuskript 8, 1904.

Utrettelig virksomhet
Man bør holde årsmøter i våre store byer. Hvis talerne er varsomme med alt de sier, vil man nå menneskenes hjerter når sannheten blir forkynt i Den Hellige Ånds kraft. Hvis et menneske av hjertet tar imot Jesu kjærlighet, vil villfarelsen ikke finne noen plass der. Den samme kjærlighet som kom til syne i Kristi liv, må åpenbare seg i deres liv som arbeider for ham. Den utrettelige virksomhet som preget hans liv, må også prege deres liv. Som Kristi karakter var, skal hans barns karakter være.

La oss aldri glemme at vi ikke hører oss selv til, men at vi er kjøpt og prisen betalt. Vi må se på våre evner som noe Gud har betrodd oss for at de skal brukes til hans ære og til velsignelse for våre medmennesker. Vi er en del av Kristi kors. Vi skal med utrettelig troskap søke å frelse det fortapte.

neste kapitel