På fast grunn 1 kapitel 20. Fra side 117.     Fra side 121 i den engelske utgave.tilbake

Behov for vekkelse

Artikkel i tillegget til første utgave av "Chri" Our Righteousness", men av tekniske grunner utelatt i annet revidert opplag. - Red.

Menighetens største behov.
Vårt største behov er en gjenoppvekking av sann gudsfrykt. Det burde også være vår første oppgave. Med stort alvor må vi søke Herrens velsignelse, ikke fordi Herren er lite innstilt på å gi oss den, men fordi vi ikke er forberedt på å ta imot den. Vår Far i himmelen er mye mer villig til å gi dem Den Hellige Ånd som ber ham om det, enn foreldre er til å gi sine barn gode gaver. Men det er vår sak ved ydmyk bekjennelse, omvendelse og alvorlig bønn å oppfylle de betingelser Gud har satt for å gi oss sin velsignelse. Vekkelsen kommer bare som svar på bønn. Så lenge menighetens medlemmer i stor grad mangler Guds Ånd, kan de ikke få det utbytte av Guds ord som de skulle. Når Ånden får tale til deres hjerte, vil forkynnelsen gjøre sin virkning. Ledet av undervisningen fra Guds ord og fylt med hans Ånd, vil de som er til stede, få en verdifull erfaring, og når de kommer hjem, vil deres innflytelse være sunn og god.

Våre fanebærere som nå begynner å bli gamle, visste hva det vil si å kjempe med Gud i bønn og å oppleve utgytelsen av hans Ånd. Men de blir nå etter hvert borte, og hva med dem som skal ta deres plass? Hvordan er det med den nye generasjon - er de omvendt til Gud? Er vi oppmerksomme på det som foregår i den himmelske helligdom, eller venter vi på at noe annet skal vekke menigheten opp? Håper de på å få se at hele menigheten opplever en vekkelse? Den Ilden kommer aldri.

I menigheten er det noen som ikke er omvendt, og de er ikke med i den felles bønneringen. Hver enkelt av oss må ta fatt for alvor. Vi må be mer og snakke mindre. Lovløsheten tar overhånd, og menigheten må ikke være tilfreds med en ytre gudsfrykt, mens de fornekter dens kraft. Når vi for alvor ransaker våre egne hjerter og omvender oss fra vår synd og våre onde tanker, vil vi ikke lenger jage etter tomme ting og stole på vår egen kraft, men søke hjelp hos Gud og la ham være vår styrke.

Vi har mye mer å frykte innefra enn utefra. Det er menigheten og ikke verden som hindrer oss i å ha kraft og fremgang. De som ikke er kristne, har rett til å vente meget av dem som bekjenner seg til å være blant dem som har Guds bud og Jesu tro. De har rett til å vente at de ved et konsekvent liv, et godt eksempel og en aktiv innflytelse, ærer og fremmer den bevegelse de representerer. Men de som hevder å være talsmenn for den rette evangeliske sannhet, har ofte vist seg å være den største hindring for dens fremgang. Når noen gir uttrykk for vantro og tvil og foretrekker a leve i mørke, får onde engler lett adgang, og veien blir åpnet for Satans listige bedrag.

Døren åpnes for motstanderen
Sjelefienden kan ikke lese menneskenes tanker, men han er en skarp iakttager. Han legger merke til hva de sier og gjør, og tilpasser sine fristelser til deres forhold som utsetter seg for dem. Hvis vi la vekt på å unngå både syndige tanker og følelser, og ikke gav uttrykk for dem lord og gjerning, ville Satan måtte la oss være i fred. Da ville han ikke vite hvor han skulle sette inn angrepene.

De kristne åpner ofte døren for sjelefienden fordi de mangler selvbeherskelse. Bitter strid og splid som ville være en skam selv for en verdslig forsamling, er ikke uvanlig i menighetene. Årsaken er at man ikke forsøker å beherske sine ord og følelser. Det burde ikke bli sagt et eneste ord som Satan kan dra fordel av. Så snart det oppstår den minste uenighet, blir saken lagt åpen for Satan, og han får anledning til å splitte og ødelegge menigheten. Enhver form for strid og uenighet betyr et stort tap. Personlige venner av de to motstanderne støtter hver sin side, og kløften blir stadig større. Et hjem som er i strid med seg selv, kan ikke bestå. Anklager drar med seg motanklager og øker motsetningene. Satan og hans engler blir travelt opptatt med å sikre seg en høst av den sæd som er sådd.

De som ikke er kristne, er interesserte tilskuere til slike forhold og får en anledning til å spotte. "Se hvordan de kristne behandler hverandre. Hvis dette er kristendom er den i hvert fall ikke noe for meg." Og de vil se på seg selv og sin mangel på religiøsitet med stor tilfredshet. Slik blir de befestet i sin ugudelighet, og Satan triumferer.

Sjelefienden iverksetter sine listige bedrag for alle som ikke er innstilt på vanskeligheter og ikke er beskyttet ved stadig bønn og en levende tro. Som predikanter og som kristne må vi forsøke å fjerne alle snublestener. Vi må fjerne alle hindringer. La oss bekjenne all synd, og avstå fra den. Så vil veien bli jevnet for Herren til å komme inn iblant oss og gi oss av sin rike nåde. Verden, vår onde natur og djevelen må bli overvunnet.

Men vi kan ikke jevne veien for ham ved å søke vennskap med verden. Det er fiendskap mot Gud. Med hans hjelp kan vi begrense den farlige innflytelsen den har på oss selv og andre. Hverken som enkeltpersoner eller som menighet kan vi bli fri for fristelsene fra en ubannhjertig fiende, men ved Jesu hjelp kan vi motstå dem.

Et klart lys burde stråle ut over verden fra hvert eneste medlem av menigheten. Ingen skulle ha grunn til å si: "Disse er ikke bedre enn andre?" Det kan og må bli en større forskjell mellom menigheten og verden, en større motstand mot alt ondt, så ingen skal få anledning til å spotte. Vi kan ikke unngå kritikk, for den vil komme. Men vi må være meget forsiktige så vi bare møter motstand for Jesu skyld, ikke på grunn av synd eller dumheter fra vår side.

Det er ikke noe Satan frykter så mye som at Guds folk skulle kunne rydde alle hindringer av veien. Da ville Herren kunne utøse sin Ånd over en menighet som nå er sløv, og en forsamling som nå er ubotferdig. Hvis Satan fikk det som han ville, kom det aldri mer noen vekkelse, hverken stor eller liten, så lenge verden står. Men vi er ikke uvitende om hans angrep. Det er mulig å stå ham imot. Når veien blir jevnet for Guds Ånd, vil velsignelsen komme. Satan vil ikke kunne hindre at Guds velsignelse strømmer ned over hans folk, mer enn han kan hindre at regnet faller på jorden. Onde mennesker og onde engler kan ikke hindre Guds verk eller stenge ham ute fra de troendes sammenkomster, hvis de med ydmyke og angerfylte hjerter bekjenner og avstår fra synd og i tro påberoper seg hans løfter. Enhver fristelse og motstand, åpen eller skjult, kan vi stå imot, "ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren. (Sak 4,6).

Den store soningsdagen
Dette er den store soningsdagen. Vi må omvende oss og bekjenne vår synd, så den kan gå foran oss til dommen. I en slik tid godtar ikke Gud predikanter som har en tam og intetsigende forkynnelse. Budskapet må være mat i rette tid for Guds menighet. Men gradvis har Satan forsøkt å svekke dette budskapet, for at Herrens folk ikke skal være rede på den store dagen.

I 1844 gikk vår store øversteprest inn i Det aller helligste i den himmelske helligdom for å begynne den undersøkende domshandling. De døde Guds barn er blitt gransket av Herren. Når den oppgaven er fullført, kommer turen til de levende, så dom kan bli avsagt også over dem. Dette er en stor og betydningsfull tid. Hver av oss får sin sak opp for Guds domstol. Hver enkelt av oss blir dømt etter det vi har gjort i vårt liv i legemet (2 Kor 5,10). I den gamle helligdomstjeneste, når øverstepresten utførte soningstjenesten i Det aller helligste i helligdommen, måtte Guds folk ydmyke seg og bekjenne sin synd, så det kunne bli gjort soning og synden bli fjernet. Vil det bli krevet noe mindre av oss som lever i tiden for den store himmelske soningsdag? I den himmelske helligdom går Kristus i forbønn for sine barn, og den endelige og avgjørende dom vil bli avsagt over hver enkelt av oss.

Hvordan er vår åndelige tilstand i denne alvorlige tiden? I menigheten finner vi både stolthet og hykleri, bedrag og forfengelighet, fornøyelsessyke og kamp om førsteplassen. Slik synd sløver sinnet og gjør det vanskelig å bedømme åndelige forhold. La oss studere Guds ord så vi fullt ut forstår tiden vi lever i og det som nå foregår i den himmelske helligdom. Hva kreves det av oss personlig i denne situasjonen? Hvis vår frelse betyr noe for oss, er tiden nå kommet til å gjøre en avgjort forandring i vårt liv. Vi må søke Herren i ydmykhet, og med dyp anger bekjenne vår synd, så den kan bli utslettet.

Vi må ikke lenger la oss forføre av det onde. Med raske skritt nærmer vi oss slutten på vår prøvetid. La oss alle stille oss selv dette spørsmålet: Hvordan ser Gud på meg? Vi vet ikke hvor snart turen kommer til våre navn og den endelige avgjørelse. Hva vil utfallet bli? Skal vi stå blant de frelste eller de fortapte?

Et kall til omvendelse
Menigheten må våkne opp og vende om etter sitt frafall fra Herren. Vekterne må våkne og gi trompeten et tydelig signal. Vi er blitt pålagt å gi en tydelig og klar advarsel. Gud sier til sine tjenere: "Rop av full hals og uten stans, løft diu røst som en lur! Fortell mitt folk om deres ondskap, Jakobs ætt om deres synder" (Jes 58,1). Vi må få folk til å lytte. Kan vi ikke det, er alt håpløst. Selv om en engel fra himmelen kom ned og talte til dem, ville det være som å forkynne et budskap for døde.

Menigheten må komme i virksomhet. Guds Ånd kan ikke komme før menigheten gjør seg rede til å ta imot ham. Det må dyp hjerteransaking til. Vi må samles til inderlig felles bønn og i tro minne Gud om hans løfte. Vi skal ikke som det gamle Israel kle oss i sekk og aske, men likesom dem må vi angre og ydmyke oss. Vi har ingen grunn til selvtilfredshet og stolthet. Vi må ydmyke oss under Guds veldige hånd. Han velsigner dem som i sannhet søker ham.

Oppgaven venter, skal vi ta fatt? Vi må arbeide raskt og planmessig. Veien må beredes for Herrens store dag. Dette er ikke tiden til å pleie egne interesser. Verden må bli advart. Hva gjør hver enkelt av oss for å bringe lyset videre til vår neste? Gud har gitt oss alle en oppgave, alle har sitt å utføre, og den som forsømmer denne oppgaven, setter sin egen frelse på spill.

Kjære venner, vil dere gjøre Den Hellige Ånd sorg, så han forlater oss? Vil dere la Frelseren stå utenfor, fordi dere ikke er rede til å ta imot ham? Vil dere la mennesker gå fortapt uten kjennskap til Guds frelsende sannhet? Er dere altfor makelig anlagt til å bære en byrde lik den Jesus bar for dere? La oss våkne opp! "Vær nøkterne og våk. Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke" (1 Pet 5,8) - "Review and Herald", 22. mars 1887.

Vekkelse og reformasjon
Mange synes å være nesten åndelig døde, og det gjør meg meget ondt. Jeg er redd man har forsømt en aktiv kamp mot verden, mot vår onde natur og mot djevelen. Skal vi med vår lunkne kristendom være med og oppmuntre til den samme egenkjærlige og begjærlige holdning som verden har? Skal vi ta del i ugudeligheten i verden og være like uærlige som den? Nei, la oss ved Guds nåde være tro mot sannhetens prinsipper og holde fast ved frimodigheten vi hadde i den første tiden. Vi har fått denne fonpaningen: "Vær ivrige og bli ikke slappe, vær brennende i Ånden, tjen Herren!" (Rom 12,11.) Vi har bare en Herre: Kristus. Og vi.må ha blikket festet på ham. Fra ham må vår visdom komme. Ved hans nåde kan vi bli bevart rene. Vi kan stå ydmyke for Gud og med sønderknuste hjerter, så vi kan representere ham i verden.

Det har vært stor etterspørsel etter prekener i våre menigheter. Medlemmene har gjort seg mer avhengige av gode taler enn av Den Hellige Ånd. De åndelige gaver Gud gav dem, er ikke blitt benyttet og er nå lite brukbare. Hvis predikantene ville dra ut til steder som ennå ikke er besøkt, ville medlemmene være nødt til selv å bære ansvaret, og de sovende evner ville bli vekket til nytt liv.

Gud anklager både predikanter og menigheter for åndelig sløvhet, og sier: "Jeg vet om dine gjerninger; du er hverken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn. Jeg er rik, sier du, jeg har overflod og mangler ingen ting. Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å ha på øynene dine, så du kan se" (Åp 3,15-18). Dette er et kall fra Gud til åndelig vekkelse og reformasjon. Skjer ikke det, vil de lunkne bli stadig mer uakseptable for Herren, og til slutt vil han ikke lenger godkjenne dem som sine barn.

En vekkelse og en reformasjon må komme under Den Hellge Ånds ledelse. Vekkelse og reformasjon er to forskjellige ting. Vekkelsen betyr en fornyelse av åndelig liv, en oppstandelse fra åndelig død. Reformasjon er en reorganisering, en endring i innstilling og tenkemåte, i vaner og i liv. Reformasjonen vil bare bære rettferds frukt hvis den er et resultat av en vekkelse som er satt i gang av Den Hellige Ånd. Vekkelse og reformasjon må gå hånd i hånd for å kunne utføre det Gud har bestemt.

Enkle redskaper
Det er blitt vist meg at Herren benytter mange fremgangsmåter og mange slags mennesker til å gjennomføre sine planer. Det er ikke bare de mest begavede, de i høye stillinger og de verdslig sett best utdannede, Herren benytter i sitt frelsesverk. Han kommer til å benytte enkle midler og personer med små forutsetninger til å være med å fullføre hans frelsesplan. Med enkle midler vil han få velstående mennesker til å bli grepet av det sanne budskap, og de vil bli hans medarbeidere i den store oppgaven. - Brev 62, 1909.

neste kapitel