På fast grunn 1 kapitel 36. Fra side 217.     Fra side 211 i den engelske utgave.tilbake

Satan hater loven*

Fra "The Review and Herald", 28. jan. 1909.
I natt våknet jeg med en stor byrde på mitt sinn. Jeg brakte et budskap til våre menighetsmedlemmer med advarsler og undervisning om handlemåten til dem som fremholder forkjerte teorier om hva det vil si å motta Den Hellige Ånd, og hvordan Ånden virker ved menneskelige redskaper.

Jeg ble undervist om at en form for fanatisme, lik den vi måtte imøtegå etter skuffelsen i 1844, ville komme inn blant oss igjen i budskapets siste tid, og at vi måtte imøtegå dette onde like bestemt som det ble gjort første gang.

Vi står ved innledningen til store og mektige begivenheter. Profetiene blir oppfylt. Underlige og begivenhetsrike hendinger blir skrevet i himmelens bøker - begivenheter som ifølge profetien skulle gå forut for Guds store dag. Alt i verden er i oppløsning. Folkene er vrede og gjør store forberedelser for krig. Nasjonene legger planer mot hverandre. Guds store dag kommer med hast. Men selv om nasjonene mønstrer sine styrker til krigen, står befalingen som ble gitt englene, ennå ved makt. De holder de fire vinder i tømme inntil alle Guds tjenere er blitt beseglet.

Nå opplever verden den sikre følgen av at Guds lover blitt overtrådt. Da Herren hadde fullført skaperverket, hvilte han på den syvende dag og helliget sin hviledag. Han satte den til side. Det var på den dagen menneskene skulle tilbe ham. Men i dag ringeakter hele verden Guds lov. En annen dag er blitt gjort til hviledag istedenfor Guds egen. Menneskene satte seg opp imot det Guds ord lærer, og verden er full av opprør og synd.

Den aktive motstanden mot Guds lov begynte i himmelen med Lucifer, den vernende engelen. Satan bestemte seg for å bli den øverste i himmelens rådsforsamling og likestillet med Gud. Han begynte sin opprørsvirksomhet med englene som stod under hans ledelse, og han forsøkte å så misnøye hos dem. Han gikk frem på en så listig måte at mange av englene stilte seg på hans side før hans planer fullt ut var kjent. Selv de lojale englene kunne ikke fullt ut fatte hans natur og hva hans virksomhet ville føre til. Da Satan hadde fått med seg mange engler, fremstilte han saken slik at englene ønsket at han skulle få den stilling Kristus innehadde.

Det onde fortsatte å virke inntil misnøyen slo ut i åpent opprør. Det ble krig i himmelen, og Satan med alle som holdt med ham, ble fordrevet. Satan hadde kjempet om herredømmet i himmelen og hadde tapt. Gud kunne ikke lenger la ham beholde den ærefulle stilling han hadde hatt, og den ble tatt fra ham sammen med den del han hadde hatt i himmelens ledelse.

Siden den gang har Satan og hans hær av forbundsfeller vært Guds svorne fiender i denne verden. De fører en stadig kamp mot sannhet og rett. Satan har fortsatt med å gi menneskene det samme falske bilde av Kristus og av Gud som han først fremstilte for englene, og han har fått verden over på sin side. Selv såkalte kristne kirker har sluttet seg til ham som begynte frafallet.

Satan påstår at han er denne verdens fyrste, og det var i den egenskap han kom til Kristus med den siste av de tre store fristelser i ørkenen. "Så tok djevelen ham opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg" (Matt 4,8.9).

I sin foruttilværelse i himmelen visste Kristus at tiden ville komme da Satans makt måtte bli imøtegått, og at han måtte bli beseiret dersom menneskene skulle bli frelst fra hans herredømme. Og da tiden kom, tok Guds Sønn av seg kongekronen og kongekappen og kledte sin guddom i menneskelighet, og han kom til denne verden for å gå imot ondskapens fyrste og beseire ham. For å kunne bli menneskets talsmann hos Faderen måtte Frelseren leve sitt liv på jorden under samme betingelser som alle andre mennesker, og godta den motgang og sorg og de fristelser som hører med. Som barnet i Betlehem ville han bli ett med menneskeheten, og ved et fullkomment liv fra krybben til korset ville han vise at menneset ved et liv i omvendelse og tro på ham, kunne bli forsonet med Gud. Han ville gi menneskene nåde, frelse og syndstilgivelse. Hvis de ville vende tilbake til lojaliteten mot Gud og ikke lenger overtre, ville de få tilgivelse.

I menneskelig skrøpelighet måtte Kristus møte fristelsene fra et vesen som stod på et høyere trinn og hadde større makt, for det hadde Gud gitt englene. Men Kristi menneskelighet var forenet med guddommelighet, og med den styrke dette gav, kunne han makte å møte alle de fristelser Satan angrep ham med, og holde seg ren for synd. Denne kraft til å seire ville han gi enhver Adams sønn og datter som i tro ville ta imot de rettferdige egenskaper i hans karakter.

Så høyt elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tar imot ham, skal ha kraft til å leve hans rettferdige liv. Kristus viste at det ved tro er mulig for mennesket å ta imot Guds kraft. Han viste at synderen ved omvendelse og tro på Kristi rettferdighet kan bli forsonet med Gud og få del i guddommelig natur, og slippe bort fra frafallet i verden som kommer av begjæret.

I dag kommer Satan med de samme fristelser som han kom til Kristus med. Han tilbyr oss det som denne verden har å gi, hvis vi vil falle ned og tilbe ham. Men Satans fristelser har ikke makt over den som har blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender. Han kan ikke få det menneske til å synde som i tro vil godta Jesu storverk, han som ble fristet i alt, men uten synd.

"Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." De som vender om fra synd, og tar imot livets gave fra Guds Sønn, kan ikke bli overvunnet. Idet de ved tro får del i guddommelig natur, blir de Guds barn. De ber og de tror. I fristelsens og prøvens stund søker de den kraft Kristus døde for å kunne gi, og ved hans nåde seirer de. Dette er noe alle syndere må kjenne til. De må vende om fra synd, tro på Kristi makt og ta imot denne kraft til frelse og til å bli bevart fra synd. Hvor takknemlige vi bør være for den gave Kristi eksempel er!

Gå ikke utenom korset
Det er en syndflod av menneskelige teorier og spekulasjoner, men den som vil oppnå den endelige seier, må være ydmyk nok til å gjøre seg avhengig av kraft fra det høye. Når vi tar imot kraft fra Gud og kommer til Jesus og sier: "Jeg har ingenting i meg selv, jeg må bare klynge meg til ditt kors," da kan himmelen samarbeide med oss, og livet vil bli helliget.

Forsøk ikke å slippe unna korset. Det er ved korset vi kan bli i stand til å seire. Det er gjennom prøver og vanskeligheter at himmelen kan fremme et verk i vårt liv som vil resultere i Kristi kjærlighet, fred og godhet.

Ved Ordet må det daglig bli utrettet et stort verk i menneskehjertet. Vi må lære å forstå hvor enkel troen er. Det vil gi resultater. La oss søke å gjøre virkelig åndelig fremgang! I Guds ord må vi søke råd og hjelp. Vi må hele tiden være på vakt og holde oss nær til Jesus. Vi behøver mer av Jesu Ånd og nåde i vårt liv, og den tro som er virksom i kjærlighet og renser sjelen.

Vi må få en klar forståelse av hva Gud krever av sitt folk. Den loven som er en avskrift av hans karakter, må alle lære å kjenne. De ord Gud skrev med sin egen finger på stentavler, viser tydelig hva han venter av sitt folk, så ingen behøver å ta feil. Hans rikes lover ble kunngjort for at de deretter skulle bli gjort kjent for alle stammer, tungemål, folk og nasjoner som hans rikes prinsipper. Vi bør studere disse lovene som vi finner i 2 Mos 20 og 31,12-18.

Når retten blir satt og bøkene skal åpnes, og alle blir dømt etter det som står i dem, vil stentavlene som holdes skjult av Gud inntil den dagen, bli lagt frem for verden som normen for rettferdighet. Da vil menneskene få se at forutsetningen for frelsen er lydighet mot Guds fullkomne lov. Ingen vil kunne komme med unnskyldninger for synd. Etter de rettferdige prinsippene i Guds lov vil menneskene få sin dom til liv eller død. - "The Review and Herald", 28. jan. 1909.

neste kapitel