På fast grunn 1 kapitel 40. Fra side 232.     Fra side 236 i den engelske utgave.tilbake

Kristi rettferdighet i loven*

Fra "The Review and Herald", 22. april 1902.
De største vanskeligheter Paulus hadde, skyldtes innflytelsen fra fariseerpartiet. De skaffet ham mange problemer ved den splid de skapte i menigheten i Korint. Hele tiden fremholdt de at det var nødvendig å holde seg til de gamle seremonier, og de satte disse forskrifter høyere enn Kristi evangelium. De fordømte Paulus fordi han ikke lærte de nyomvendte at det var nødvendig å følge disse forskrifter.

Paulus imøtegikk dem og sa: "Den tjeneste som var foreskrevet med bokstaver hogd i stein, var dødens tjeneste. Likevel var den omgitt av en slik herlighet at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses, så sterk var glansen på det, enda den tok slutt. Hvor mye større herlighet har da ikke Åndens tjeneste. For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da ikke rettferdighetens tjeneste være?" (2 Kor 3,7-9).

Guds lov, som på Sinai ble forkynt med forferdelig majestet, fordømmer synderen. Det er lovens oppgave å fordømme synderne, men det finnes ingen frelsesmulighet i den. Den er livets lov, og de som lever etter den, blir rikt belønnet. Men den fører til trelldom og død for dem som fortsetter å være under dens fordømmelse.

Så hellig og herlig er loven at da Moses kom ned fra fjellet, hvor han hadde vært sammen med Gud og fått steintavlene av ham, skinte ansiktet hans med en herlighet folket ikke klarte å se på, og Moses måtte legge et slør over ansiktet.

Herligheten som skinte fra ansiktet til Moses, var et gjenskinn av Kristi rettferdighet i loven. Selve loven ville ikke ha noen herlighet. Det har den bare fordi Kristus er i den. Den kan ikke frelse, og den er uten herlighet. Det er bare i Kristus den fremstår full av rettferdighet og sannhet.

Sammen med profetiene gavoffersystemets symboler og forbilder et tilslørt og utydelig inntrykk av den nåde og frelse verden skulle oppleve da Jesus kom. Moses fikk se betydningen av de forbilder som pekte frem mot Jesus. Han så slutten på det som skulle vare til Kristi død, da virkelighet og mot bilde møttes. Han så at det bare er ved Kristi hjelp mennesket kan holde moralloven. Mennesket førte synden inn i verden da de overtrådte denne loven, og med synden kom døden. Kristus sonet menneskets synd. Han tilbød sin fullkomne karakter istedenfor menneskets syndighet. Han tok selv straffen for ulydigheten. Sonofrene pekte frem mot hans eget store sonoffer. Lammet som ble slaktet, var et bilde på det lam som skulle bære verdens synd.

Det var da Moses fikk se hvem den midlertidige tjenesten pekte frem mot, og fikk se Jesus slik han blir åpenbart i loven, at ansiktet hans fikk sin glans. Lovens tjeneste, skrevet og hogd i stein, var en dødens tjeneste. Uten Kristus var overtrederen under dens fordømmelse og uten håp om nåde eller tilgivelse. Tjenesten i seg selv hadde ingen herlighet, men den lovede frelser åpenbart i seremonilovens symboler og forbilder, gjorde moralloven herlig.

Paulus ønsket av hele sitt hjerte at hans landsmenn ville innse at det var den syndstilgivende frelsers herlighet som gjorde hele den jødiske offertjeneste meningsfull. Han lengtet etter at jødene skulle forstå at da Kristus kom til verden og døde som menneskets sonoffer, møtte virkeligheten motbildet.

Etter at Kristus døde på korset som sonoffer for synden, kunne offerloven ikke lenger stå ved makt. Den hadde hørt sammen med moralloven og var derfor herlig. Det hele bar Guddommens stempel og varet uttrykk for Guds hellighet og rettferdighet. Og hvis det som tok slutt, var herlig, hvor meget herligere måtte da virkeligheten være, da Kristus ble åpenbart, han som gir sin livgivende, helliggjørende Ånd til alle som tror?

Forkynnelsen av tibudsloven var en mektig åpenbaring av Guds herlighet og majestet. Men hvordan virket denne åpenbaring av makt på folket? De ble redde. "Hele folket hørte tordenbraket og hornlåten og så lynene og fjellet i røk. Da de så og hørte dette, skalv de av redsel og holdt seg langt borte. De sa til Moses: Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da dør vi!" (2 Mos 20,18.19.) De ville at Moses skulle være deres mellommann. De forstod ikke at Kristus var utpekt til deres mellommann, og at de uten hans mellomkomst ville blitt tilintetgjort.

"Da sa Moses til folket: Vær ikke redde! Det er for å prøve dere Gud er kommet, og for at dere skal ha frykt for ham, så dere ikke synder. Så ble folket stående langt unna, mens Moses nærmet seg den mørke skyen hvor Gud var" (2 Mos 20,20.21).

Syndstilgivelse, rettferdiggjørelse ved tro på Jesus Kristus, adgang til Gud bare ved en mellommann på grunn av deres fortapte tilstand, deres skyld og syndige natur, alt dette var sannheter folket hadde liten forståelse av. De hadde i stor utstrekning tapt kunnskapen om Gud og om den eneste måten de kunne nærme seg ham på. De hadde mistet nesten all sans for hva synd og rettferdighet er, og hadde bare en tåket forestilling om at syndstilgivelsen måtte komme gjennom Kristus, den lovede Messias, som sonofrene deres var et forbilde på.

Paulus erklærte: "Da vi altså eier et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet. Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen tok slutt. Men de ble forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakts bøker, og det blir ikke klart for dem at pakten er opphevet i Kristus. Ja, helt til denne dag ligger sløret over deres hjerter hver gang Moseloven blir opplest. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort" (2 Kor 3,12-16).

Jødene nektet å ta imot Kristus som Messias, og de forstår ikke at deres seremonier er meningsløse og at sonofrene ikke lenger betyr noe. Sløret som de selv i sta vantro har lagt over sitt hjerte og sin forstand, ligger der fremdeles. Det vil bli fjernet hvis de tar imot Kristus, lovens rettferdighet.

Mange i den kristne verden har også et slør over sine øyne og hjerter. De ser ikke slutten på det som ble avskaffet. De ser ikke at det bare var seremoniloven som ble avskaffet ved Kristi død. De hevder at moralloven ble naglet til korset. Tykt er sløret som formørker deres forstand. Mange er i krig med Gud. De lyder ikke hans lov. Bare når de kommer i harmoni med grunnloven for hans styresett, kan Kristus være til noen hjelp for dem. De kan tale om at han er deres frelser, men til slutt vil han måtte si til dem: Jeg kjenner dere ikke. Dere har ikke vist noen ekte anger overfor Gud for overtredelsen av hans hellige lov, og dere kan ikke ha noen ekte tro på meg, for det var min oppgave å gjøre loven stor og herlig.

Avskrift av Kristi karakter
Paulus omtalte hverken moralloven eller seremoniloven slik predikanter i vår tid våger å gjøre. Noen har slik motvilje mot Guds lov at de vil gjøre seg umak for riktig å kunne tale nedsettende om den. Slik forakter de og rakker ned på Guds majestet og ære.

Moralloven har aldri vært et midlertidig forbilde. Den eksisterte før mennesket ble skapt, og den vil stå ved makt sålenge Guds rike eksisterer. Gud kunne ikke forandre et eneste av lovens bud da han ville frelse mennesket, for loven er hans rikes grunnvoll. Den er uforanderlig og evig. For at mennesket skulle bli frelst og for at respekten for loven kunne bli opprettholdt, var Guds Sønn nødt til å gi seg selv som et sonoffer for synd. Han som ikke visste av synd, ble synd for oss. Han døde for oss på Golgata. Hans død viser hvor høyt Gud elsker menneskene, og at hans lov ikke kan endres.

I bergprekenen erklærer Jesus: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd" (Matt 5,17.18).

Kristus tok på seg lovens forbannelse og led straffen den fastsatte. Han gjennomførte planen om å gi mennesket mulighet til å kunne holde Guds lov og til å bli godtatt på grunnlag av Frelserens offer. Ved det offer han gav, ble loven æret og herliggjort. Da kunne alle tydelig se herligheten av det som ikke skulle opphøre - Guds ti bud, hans rettesnor for rettferdighet.

"Og alle vi ser med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd" (2 Kor 3,18). Kristus er syndernes talsmann. De som tar imot evangeliet, ser ham med utildekket ansikt. De ser forbindelsen mellom hans oppgave og loven, og de lovpriser Guds visdom og herlighet som blir åpenbart ved Frelseren. Kristi herlighet blir åpenbart i loven, som er en avskrift av hans karakter, og hans forvandlende kraft gjør sin gjerning i menneskene inntil de blir forvandlet til hans bilde. De får del i guddommelig natur, og de blir mer og mer lik sin frelser. Steg for steg retter de seg stadig mer etter Guds vilje, inntil de når full modenhet.

Loven og evangeliet er i fullkommen harmoni. De støtter hverandre. Loven taler i all sin majestet til samvittigheten, og den får synderne til å se at de må ha Kristus som sitt sonoffer for synden. Evangeliet forstår lovens oppgave og at den er uforanderlig. "Uten loven ville jeg ikke ha visst av synden," sier Paulus. Loven hjelper synderne til å se sin synd og leder dem til Frelseren. l sin nød kan menneskene påberope seg korsets mektige argument. De har rett til å be om å få del i Kristi rettferdighet, for den blir gitt alle angrende syndere. Gud sier: "Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort" (Joh 6,37). "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett" (1 Joh 1,9). - "The Review and Herald", 22. april 1902.

neste kapitel