På fast grunn 1 kapitel 42. Fra side 242.     Fra side 246 i den engelske utgave.tilbake

Ordet ble menneske*

Fra "The Review and HeraId", 5. april 1906.
"I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket men mørket tok ikke imot det. ... Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet" (Joh 1,1-5.14).

Dette kapittel forteller hvem Kristus var og hva hans gjerning betydde. Johannes, som vet hva saken gjelder, tilskriver Kristus all makt og taler om hans storhet og majestet. Han formidler guddommelige stråler av dyrebar sannhet, lik lyset fra solen, og fremstiller Kristus som den eneste mellommann mellom Gud og mennesker.

At Kristus kunne komme som menneske er et mysterium, det er "den hemmelighet som har vært skjult fra evighet av og for alle slekter" (Kol 1,26). Det er den store gudsfryktens hemmelighet. "Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss" (Joh 1,14). Kristus tok menneskelig natur, en natur ringere enn den han opprinnelig hadde. Ingenting åpenbarer Guds vidunderlige godhet bedre enn dette. "Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne" (Joh 3,16). Johannes forteller så enkelt om denne underfulle sannhet at alle kan forstå det han skriver.

Kristus tok ikke bare tilsynelatende menneskelig natur. Han var virkelig menneske. Han hadde virkelig menneskelig natur. "Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de" (Hebr 2,14). Han var Marias Sønn. Menneskelig sett tilhørte han Davids ætt. Han blir betegnet som et menneske, mennesket Kristus Jesus.

Kristi foruttilværelse
Selv om Guds ord taler om Kristus som menneske da han var her på jorden, taler det også tydelig om hans foruttilværelse. Ordet eksisterte som et guddommelig vesen, han var Guds enbårne Sønn og ett med sin Far. Fra evighet av var han mellommannen for pakten, og som alle jordens folk, både jøder og hedninger, ville bli velsignet ved, hvis de tok imot ham. "Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud" (Joh 1,1). Før mennesker og engler ble skapt, var Ordet hos Gud og var Gud.

Verden ble skapt ved ham, og "uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til" (Joh 1,3). Hvis Kristus skapte alt, må han ha eksistert før alt. Det som blir sagt om dette, er så tydelig at ingen behøver å være i tvil. Kristus var Gud fullt ut og i høyeste forstand. Han var hos Gud fra evighet av, Gud over alt, velsignet i all evighet.

Den Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, eksisterte fra evighet av, en selvstendig person, men likevel ett med Faderen. Han var den herligste i himmelen, og han var englenes leder. Han mottok englenes tilbedelse som med rette tilkom ham. Det var ikke et gode han røvet fra Gud. Han sier: "Jeg var det første Herren skapte, hans første verk i fordums tid. I opphavet ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født før havdypet var der, før kildene fyltes med vann. Før fjellene ble satt på sin plass, før alle haugene ble født, før Herren skapte jord og mark og den første mold på jorden. Jeg var der da han reiste himmelen og spente hvelvingen over dypet" (Ordsp 8,22-27).

Det er lys og herlighet i den sannhet at Kristus var ett med Faderen, før verdens grunnvoll ble lagt. Dette er lyset som skinner i mørket og fyller det med Guds egen herlighet. Denne sannhet, som i seg selv er et mysterium, kaster lys over andre hemmelighetsfulle og ellers uforklarlige sannheter, mens den selv er innhyllet i et lys ingen kan nærme seg og ingen forstå.

"Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud" (Sal 90,2). "Det folk som satt i mørke har sett et stort lys. Over dem som bor i dødens land og 'skygge, har lyset gått opp" (Matt 4,16). Her blir Kristi foruttilværelse og hensikten med hans komme til verden fremstilt som klare lysstråler fra den eviges trone. "Nå risp deg opp, du kringsatte datter! De har kastet opp en voll imot oss. Med en stav slår de Israels hersker på kinnet. Men du, Betlehem, Efrata, den ringeste blant ættene i Juda! Fra deg lar jeg komme en mann som skal være hersker over Israel. Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager" (Mika 4,14; 15,1).

"Men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom" (1 Kor 1,23.24).

Et mysterium
At Gud kunne bli menneske, er i sannhet et mysterium, og uten Den Hellige Ånds hjelp kan vi ikke håpe å fatte at dette er sant. Den mest ydmykende lekse mennesker må lære, er at menneskelig visdom ikke har noen verdi, og at det er meningsløst på egen hånd å forsøke å finne ut noe om Gud. De gjør kanskje sitt ytterste, og har kanskje det verden kaller en høyere utdanning, men i Guds øyne er de fremdeles uvitende. De gamle greske filosofer roste seg av sin visdom, men hvordan så Gud på dem? Salomo hadde store kunnskaper, men hans visdom var tomhet, for han visste ikke nok til å kunne stå moralsk uavhengig, fri for synd, og med en karakter dannet etter det guddommelige mønster. Salomo har fortalt oss om resultatet av sin gransking, sin store innsats og utholdenhet i sin forskning. Han erklærer om sin visdom, at alt bare var tomhet.

Verden lærte ikke å kjenne Gud ved hjelp av sin visdom. Menneskers forståelse av Guds karakter, deres ufullstendige kunnskap om hans vesen, hjalp dem ikke til å vokse mentalt. Deres sinn ble ikke renset ved lydighet mot Guds vilje, men de sank ned i den mest nedverdigende avgudsdyrkelse. "De sier de er kloke, men de endte i dårskap, og istedenfor å gi den uforgjengelige Gud ære, dyrket de bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr"(Rom 1,22.23). Slik blir all kunnskap verdsatt når Kristus ikke får være med.

"Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh 14,6). Kristus har fått makt til å gi all skapning liv. Han sier igjen: "Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg. ... Det er Ånden som gjør levende; her kan mennesket intet utrette. De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv" (Joh 6,57.63). Jesus taler ikke her om sin undervisning, men om seg selv og sin guddommelige karakter. Han erklærer: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den tid kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg " (Joh 5,25-27).

Betydningen av Kristi fødsel
Helt fra begynnelsen visste Gud og Kristus at Satan kom til å gjøre opprør, og at Adam ville komme til å falle som en følge av opprørerens evne til å villede. Frelsesplanen ble lagt for å kunne gjenløse den falne menneskehet og gi dem en ny anledning. Gud gav Kristus oppgaven som mellommann. Fra evighet av var han bestemt til å være vår stedfortreder. Før verden var skapt, ble det avtalt at Kristi guddom skulle bli kledt i menneskelighet. Jesus sa: "Et legeme gjorde du i stand til meg" (Hebr 10,5). Men som menneske kom han først i tidens fylde. Da kom han til vår verden som barnet i Betlehem.

Ingen som er blitt født inn i denne verden, selv ikke de best utrustede av Guds barn, er blitt møtt med slike utbrudd av glede som hilste det lille barnet i Betlehem. Guds engler sang hans pris over markene ved Betlehem: "Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!" (Luk 2,14). Om bare menneskene i dag kunne ta imot denne sangen! Det som da ble kunngjort, og den tonen som da ble anslått, vil øke i styrke til tidens slutt og gjenlyde til jordens ender. Det er ære til Gud og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag. Når rettferds sol går opp med legedom under sine vinger, skal sangen som hadde sin begynnelse over markene ved Betlehem, lyde fra et stort hav av stemmer og runge som brus av veldige vannmasser: "Halleluja! For Herren er blitt konge, vår Gud, Den Allmektige" (Åp 19,6).

Ved sin lydighet mot alle Guds bud vant Kristus frelse for menneskene, ikke ved at han ble til en annen enn han var, men ved at han tok menneskeligheten inn i seg. Kristus gav menneskene en eksistens fra ham selv. Gjenløsningens oppgave var å bringe menneskeligheten inn i Kristus og å gjøre den falne menneskehet til ett med Guddommen. Kristus tok menneskelig natur for at menneskene skulle kunne bli ett med ham likesom han er ett med Faderen, så Gud skulle kunne elske menneskene som han elsker sin enbårne Sønn og for at menneskene skulle kunne få del i guddommelig natur og bli fullendt i ham.

Den Hellige Ånd som utgår fra Guds enbårne Sønn, binder menneskene med legeme, sjel og ånd til Kristi fullkomne guddommelig-menneskelige natur. Denne foreningen blir sammenlignet med den fullstendige forbindelsen det må være mellom vintreet og grenene. Dødelige mennesker blir knyttet til Kristi menneskelighet. Ved tro blir den menneskelige natur forenet med Kristi natur. Vi blir ett med Gud i Kristus. - "The Review and Herald", 5. april 1906.

neste kapitel