På fast grunn 1 kapitel 43. Fra side 248.     Fra side 252 i den engelske utgave.tilbake

"Prøvet i alt på samme måte som vi"*

Fra "The Sign' of the Times", 9. juni 1898.
Etter at mennesket hadde falt i synd, påstod Satan at det var bevist at menneskene ikke var i stand til å holde Guds lov, og han forsøkte å få universets innbyggere med seg i dette. Det Satan sa, syntes å være riktig. Kristus kom for å avsløre bedrageren. Himmelens majestet overtok saken for mennesket, og med de samme midler som står til rådighet for menneskene, motstod han Satans fristelser slik menneskene må motstå dem. Dette var den eneste måten falne mennesker kunne få del i guddommelig natur på. Ved å ta menneskelig natur, ble det mulig for Kristus å forstå de prøver, sorger og fristelser de må møte. Englene som ikke personlig hadde opplevd synden, kunne ikke sette seg inn i menneskenes spesielle vanskeligheter. Kristus fornedret seg og tok menneskets natur, og ble fristet i alt på samme måte som vi, for at han skulle kunne hjelpe dem som blir fristet.

Kristus ble menneske for å kunne hjelpe alle mennesker. Han var menneskehetens hode. Fordi han var både Gud og menneske kunne han med sin lange menneskelige arm omfatte hele menneskeheten, og med sin guddommelige arm kunne han gripe fatt i Guds trone.

Hvilket syn dette må ha vært for himmelens innbyggere! Kristus, som ikke visste av synd eller urenhet, tok vår natur i dens degenererte tilstand. Denne ydmykhet var større enn falne mennesker kan fatte. Gud ble åpenbart som menneske. Han fornedret seg. Dette emne fortjener i sannhet dyp og alvorlig ettertanke. Han var himmelens majestet. Men selv om han fornedret seg så dypt, gikk ikke det minste av hans verdighet og herlighet tapt. Han tok på seg fattigdom og den dypeste fornedrelse blant menneskene. For vår skyld ble han fdttig, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike. Han sa: "Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på".

Kristus fant seg i spott, forakt og hån. Han hørte hvordan hans budskap som var så fullt av nåde og godhet, ble forvrengt og mistolket. Han måtte høre dem si at han drev ut onde ånder med hjelp av Beelsebul, høvdingen over de onde ånder, og det mens han gav bevis for at han var Guds Sønn. Han var født på overnaturlig vis, men hans folk, som selv var skyld i at de var åndelig blinde, så på dette som en skam og en vanære. Det var ikke en dråpe av vår bitre sorg og smerte som han ikke måtte smake, ikke noen del av forbannelsen han ikke måtte utholde, for at han skulle kunne bringe Gud mange sønner og døtre.

Den kjensgjerning at Jesus var en smertenes mann, vel kjent med sykdom, at han forlot sitt himmelske hjem for å frelse falne mennesker fra evig fortapelse, burde få oss til å skamme oss over all stolthet og til å forstå at selvtilfreds het er synd. Se på ham som gjorde syndige menneskers nød, prøver, sorg og lidelser til sin egen lodd. La oss lære å forstå at Gud utholdt all denne lidelsen for syndens skyld.

Kristus kom til jorden, ble menneske og stod som menneskehetens representant for å vise i striden med Satan at menneskene, slik Gud hadde skapt dem, og når de hadde forbindelse med Faderen og Sønnen, kunne holde alle Guds bud. Gjennom sin tjener sier Kristus: "Hans bud er ikke tunge" (1 Joh 5,3). Det var synden som skilte mennesket fra Gud, og det er synden som opprettholder skillet.

Forutsigelsen i Eden
Fiendskapet som blir nevnt i profetien i Edens hage, gjaldt ikke bare forholdet mellom Satan og livets fyrste. Det skulle gjelde i sin alminnelighet. Satan og hans engler skulle bli utsatt for hele menneskehetens fiendskap. Gud sa: "Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen" (1 Mos 3,15). Fiendskapet som ble skapt mellom slangens avkom og kvinnens ætt, var ikke naturlig. For Kristus var fiendskapet på en måte naturlig, på en annen måte var det ikke naturlig, fordi han var både Gud og menneske. Fiendskapet har aldri vært så stort og tydelig som da Kristus kom til denne jord. Aldri før i verden hadde noe vesen hatet synden så absolutt som Kristus gjorde. Han hadde sett dens makt til å bedra og forføre hellige engler, og av all sin kraft satte han seg imot den.

Kristi renhet og hellighet, den plettfrie rettferdighet hos ham som aldri syndet, var en stadig irettesettelse for en syndig og sanselig verden. Ved hans liv lyste sannheten midt i det moralske mørke Satan hadde innhyllet verden i. Kristus avslørte Satans bedrag og falske karakter, og i manges hjerter ble hans fordervelige innflytelse fjernet. Dette vakte et intenst hat hos Satan. Med sin hær av falne vesener bestemte han seg for å føre en nådeløs kamp. For i verden var det en som var Faderens fullkomne representant, som i liv og karakter viste at Satans anklager mot Gud var falske. Satan hadde beskyldt Gud for å ha egenskaper som Satan selv hadde. Nå så han Guds sanne karakter åpenbart i Kristus en nådig og barmhjertig Far som ikke vil at noen skal gåfortapt, men at alle som omvender seg og kommer til ham, skal få evig liv.

Intens verdslighet har vært et av Satans mest fremgangsrike våpen. Hans plan er å få menneskene så opptatt av det verden har å tilby, at det ikke blir plass for det som hører Gud til. Han får makt over sinnet på grunn av deres kjærlighet til verden. Det som hører verden til, stenger Herren ute av deres sinn og tanker. Falske teorier og falske guder tar plassen for det sanne. Menneskene blir betatt av denne verdens glitter og falske prakt. De er så fengslet av det som verden gir, at mange er villige til å begå hvilken som helst synd for å kunne oppnå verdslige fordeler.

Det var på dette punkt Satan trodde han kunne vinne over Kristus. Han mente at som menneske måtte Kristus lett kunne bli beseiret. "Så tok djevelen ham opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg" (Matt 4,8.9). Men Kristus stod urokket. Han følte at denne fristelsen var stor, men han møtte den på våre vegne, og han seiret. Han brukte det eneste våpen det er trygt for mennesker å bruke, ordene fra den store rådgiver: "Det står skrevet" (Matt 4,4.10).

Denne kampen ble fulgt med intens interesse av englene og de verdener som ikke var falt i synd, for det var Guds lovs ære som ble forsvart. Ikke bare for denne verden, men for hele Guds univers skulle denne striden nå for alltid bli avgjort. Mørkets makter søkte etter en mulighet til å beseire denne guddommelig-menneskelige stedfortreder for menneskeheten, så opprøreren skulle kunne få anledning til å erklære seg som seierherre, og verden med dens innbyggere bli hans rike for alltid.

Men Satan nådde bare hælen. Hodet klarte han ikke å røre. Da Kristus døde, skjønte Satan at han hadde lidt nederlag. Han så at hans sanne karakter var blitt tydelig avslørt for hele himmelen, og at englene og de verdener Gud hadde skapt, ville være helt på Guds side. Han så at han hadde tapt enhver mulighet til å få noen innflytelse over dem i fremtiden. Kristi menneskelighet ville for alltid være et bevis i det spørsmål som avgjorde striden.

Kristi menneskenatur var syndfri
Selv om Kristus tok menneskets natur i dets falne tilstand, hadde han ikke den minste del i dets synd. Han var underlagt menneskets skrøpelighet. "Slik skulle det bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja: Han tok bort våre plager og bar våre sykdommen" (Matt 8,17). Han kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet og ble prøvet i alt på samme måte som vi, men han var uten synd. Han var "et lam uten feil og lyte" (1 Pet 1,19). Kunne Satan om enn i den minste ting ha fristet Kristus til å synde, ville han ha knust Frelserens hode. Som det var, klarte han bare å hogge ham i hælen. Var Kristi hode blitt knust, ville det ikke ha vært noe håp for menneskeheten. Guds vrede ville da ha rammet Kristus på samme måte som den rammet Adam. Kristus og menigheten ville ha vært uten håp.

Vi behøver ikke å være i tvil om at Kristi menneskelige natur var fullkommen syndfri. Vi må ikke ha en blind tro. Vi må se hen til Jesus i fullstendig tillit og ha full og hel tro på hans sonoffer. Dette er vesentlig for at vår sjel ikke skal være i mørke. Denne hellige stedfortreder kan frelse fullt og helt, for som menneske viste han overfor et undrende univers fullkommen ydmykhet og fullkommen lydighet mot alle Guds bud. Guddommelig kraft blir gitt menneskene for at de kan få del i guddommelig natur og slippe bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret. På den måten får omvendte, troende mennesker del i Guds rettferdighet i Kristus. - "The Signs of the Times", 9. juni 1898.

neste kapitel