På fast grunn 1 kapitel 46. Fra side 263.     Fra side 267 i den engelske utgave.tilbake

FRISTELSEN I ØRKENEN
Jesu fristelse*

Fra "The Review and Herald", 28. juli 1874.
Jesus var ikke så gunstig stillet til å møte Satans fristelser i ødemarken som Adam var da han ble fristet i Edens hage. Guds Sønn fornedret seg selv og tok menneskets natur etter at menneskene hadde vært borte fra Edens hage i fire tusen år, og like lenge fra den opprinnelige renhet og rettskaffenhet. I århundrer hadde synden satt sine dype merker, og fysisk, mentalt og moralsk forfall preget den menneskelige familie.

Da Adam ble angrepet av fristeren i Edens hage, var det ikke spor av synd hos ham. Han stod for Gud sterk og fullkommen. Alle evner og anlegg var harmonisk utviklet.

Ved fristelsen i ødemarken tok Jesus Adams plass for å seire der han hadde sviktet. På synderens vegne fikk Kristus her overtaket fire tusen år etter at Adam hadde vendt ryggen til sitt hjem i Edens hage. Skilt fra Guds nærvær var menneskene i generasjon etter generasjon kommet stadig lenger bort fra den opprinnelige renhet, visdom og kunnskap som Adam hadde i Edens hage. Jesus bar menneskenes synd og skrøpelighet som den var da han kom til jorden for å hjelpe dem. På vegne av menneskeheten skulle han motstå Satans fristelser på alle de punkter der han angriper.

Adam var omgitt av alt hjertet kunne begjære. Han manglet ingenting. Det var ingen synd og ingen tegn på forfall i det vakre Eden. Guds engler samtalte fritt og vennlig med de to menneskene. Glade fugler sang Skaperens pris. Dyrene lekte fredelig omkring Adam og Eva og var alltid lydige. Adam stod i sin manndoms fulle styrke som det edleste av skaperverket. Han bar Guds bilde og var lite ringere enn englene.

Kristus - den annen Adam
Så helt andre forhold den annen Adam har, der han drar ut i ødemarken for alene og uten hjelp å ta kampen opp mot Satan! Siden fallet avtok menneskene i størrelse og fysisk styrke, og moralsk sank de stadig lavere inntil tiden for Kristi komme til verden. For å kunne hjelpe falne mennesker, måtte Jesus nå dem der de var. Han tok menneskelig natur og fikk del i deres skrøpelighet og degenerasjon. Han som ikke visste av synd, ble synd for oss. Han fornedret seg selv til det laveste dyp av menneskelig elendighet, for at han skulle kunne nå menneskene og heve dem opp fra den fornedrelse synden hadde ført dem i.

"For Gud som er alle tings grunn og opphav, ville føre mange barn til herlighet. Da måtte han la høvdingen som leder dem til frelsen, nå fullendelsen gjennom lidelser" (Hebr 2,10).

"For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd" (Hebr 4,15).

Satan hadde motarbeidet Guds styresett siden han startet opprøret. Hans seier da han fristet Adam og Eva og førte synden inn i verden, hadde gjort denne erkefienden overmodig. Overfor himmelens engler skrøt han stolt av at Kristus som menneske ville være den svakeste, og at han selv da kom til å vinne over ham. Han hoverte over at Adam og Eva i Edens hage ikke hadde kunnet stå imot hans fristelser da han appellerte til appetitten. Med de samme midler - appetitt og lidenskap - hadde han beseiret menneskene som levde før syndfloden. Gjennom appetitten beseiret han israelittene. Han sa hånlig at selv da Guds Sønn var med Moses og Josva, kunne han ikke motstå hans makt når det gjaldt å lede sitt utvalgte folk inn i Kanaan, for nesten alle som forlot Egypt, døde i ødemarken. Selv den ydmyke Moses hadde han fristet til å tilta seg selv den ære som tilkom Gud. David og Salomo, som var blitt særlig velsignet av Gud, hadde han lokket til synd og til å pådra seg Guds mishag ved hjelp av appetitt og lidenskap. Og han skrøt av at han nok skulle klare å hindre Guds plan til frelse for menneskene ved Jesus Kristus.

I fristelsens ødemark var Jesus uten mat i førti dager. Moses hadde ved særlige anledninger vært like lenge uten mat, men han hadde ikke følt sult. Han ble ikke fristet og plaget av en lumsk og mektig fiende, som Guds Sønn ble. Moses var da hevet over menneskelige behov. På en spesiell måte ble han styrket ved Guds herlighet som omgav ham.

Syndens virkninger på mennesket
Satan hadde hatt slikt hell med seg da han bedrog Guds engler og fristet Adam, at han mente han skulle klare å vinne også over Kristus når han fornedret seg og ble menneske. Med stort velbehag betraktet han resultatet av sine fristelser og det stadig økende omfang av synd og overtredelser av Guds lov i mer enn fire tusen år. Han hadde brakt ødeleggelse over Adam og Eva og ført synden inn i verden, og han hadde ført utallige mennesker i alle tidsaIdre, land og samfunnslag ut i ulykken. Han hadde i den grad hatt kontroll over byer og folk at Gud til slutt måtte ødelegge dem ved ild, vann, jordskjelv, krig, hunger og pest. Ved list og utrettelige anstrengelser hadde han fått kontroll over appetitt og vekket lidenskaper i en så forferdelig grad at det nesten hadde lykkes ham å utslette Guds bilde i mennesket. Deres fysiske og moralske verdi ble i stor utstrekning ødelagt, og deres karakter og fysikk lignet svært lite på de fullkomne mennesker i Edens hage.

Da Kristus kom første gang, hadde Satan redusert menneskene fra en opprinnelig opphøyet renhet, og hadde dermed skjemt det fine gull med synd. Mennesket som var skapt til å være herre i Edens hage, hadde han forvandlet til en jordbundet slave som stønnet under syndens forbannelse. Den herlige strålekransen som Gud hadde gitt den syndfrie Adam, forsvant etter syndefallet. Guds herlige lys kunne ikke dekke over synd og ulydighet. Istedenfor sunnhet og rike velsignelser kom fattigdom, sykdom og lidelser av alle slag. Dette var den lodd Adams etterfølgere møtte.

Gjennom sin evne til å bedra hadde Satan ved tom filosofi ledet menneskene til å tvile på og til slutt nekte å tro på at det fantes en Gud og at han kunne åpenbare seg. Han kunne se ut over en verden full av moralsk forfall, og en menneskehet som var utsatt for vrede fra en Gud som må straffe synd. Han var full av djevelsk triumf over at det hadde lykkes ham å mørklegge så mange menneskers livsvei og få dem til å overtre Guds lov. Han gjorde synden tiltalende for å kunne ødelegge mange.

Men hans mest fremgangsrike plan for å bedra mennesker har vært å dekke over sin virkelige hensikt og sin sanne karakter. Dette gjør han ved å utgi seg for å være menneskehetens sanne venn og velgjører. Han får menneskene til å tro at det ikke er noen opprører, at det ikke finnes noen farlig fiende de må være på vakt mot, og at det bare er overtro at det finnes en personlig djevel. Ved å skjule sin eksistens klarer han å få kontroll over mange mennesker. På samme måte som han forsøkte å bedra Kristus, innbiller han dem at han er en engel fra himmelen som bare vil menneskene vel. Folk er så forblindet av synd at de ikke kan gjennomskue Satans bedrag, og de ærer ham som om han var en engel fra himmelen, mens han er i ferd med å lede dem ut i evig fortapelse. - "The Review and Herald", 28. juli 1874.

neste kapitel