På fast grunn 1 kapitel 47. Fra side 267.     Fra side 271 i den engelske utgave.tilbake

Jesu første fristelse*

Fra "The Review and Herald", 4. og 18. aug. 1874.
Kristus var kommet til verden for å tilintetgjøre Satan og løslate bundne fanger. Med sitt eget seirende liv skulle han motstå Satans fristelser og gi menneskene et eksempel de kunne følge. Så snart Jesus kom inn i ødemarken for å bli fristet, ble hans ansikt forandret. Herligheten fra Guds trone, som ble gjenspeilet i ansiktet hans da himmelen åpnet seg og Faderens stemme forkynte at dette var hans Sønn, den elskede, som han hadde behag i, var nå borte. Verdens syndeskyld lå tungt på hans sjel, og ansiktet bar preg av en sorg og sjelssmerte som mennesker aldri hadde kjent. Han følte hvordan en uimotståelig flom av lidelse fylte verden. Han så hvordan tøylesløs appetitt og lidenskap hadde fått fritt løp i verden og påført menneskene ubeskrivelige lidelser. Appetitt og lidenskap var i stigende grad blitt tilfredsstilt fra ge nerasjon til generasjon siden syndefallet, og menneskene hadde til slutt så liten moralsk kraft at de ikke lenger kunne seire uten hjelp. På menneskenes vegne skulle Kristus seire over appetitten ved å bestå en forferdelig prøve på dette område. Alene skulle han vandre på fristelsens vei, og ingen måtte hjelpe, trøste og støtte ham. Han skulle utkjempe en kamp mot mørkets makter.

Fordi menneskene ikke hadde noen mulighet til å stå imot Satans fristelser, påtok Jesus seg denne oppgaven. Han bar byrden for menneskene og vant på deres vegne over appetitten. På deres vegne måtte han vise en selvfornektelse, utholdenhet og prinsippfasthet som var større enn den forferdelige sulten. Han måtte ha en makt over appetitten som var sterkere enn sulten, ja, sterkere enn døden selv.

Betydningen av prøven
Da Kristus bestod prøven på appetittens område, var han ikke som Adam i det vakre Eden, med gjenskinnet av Guds herlighet på alt som omgav ham. Men han befant seg ute i en trøstesløs ødemark, omgitt av ville dyr. Alt omkring ham var mistrøstig, og virket frastøtende på menneskenaturen. I slike omgivelser fastet han i førti dager og førti netter, og "I denne tiden spiste han ingenting" (Luk 4,2). Han var avmagret på grunn av den lange fasten, og han var svært sulten. Han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske.

Slik begynte Kristus et liv i kamp for å beseire den mektige fienden. Han bestod nettopp den prøven Adam ikke maktet. Hvis han seiret, kunne han bryte Satans makt og befri menneskene fra syndefallets skam og vanære.

Alt gikk tapt da Adam gav etter for appetitten. Frelseren, som var både Gud og menneske, tok Adams plass og gjennomførte en fryktelig faste på nesten seks uker. Lengden av denne fasten er det sterkeste bevis for hvor syndig en forvendt appetitt er, og hvilken makt den har over mennesket.

Som menneske gikk Kristus ned til det laveste dyp av menneskelig elendighet. Han gjorde seg til ett med det svake og falne menneske. Som Guds Sønn holdt han fast i Guds hånd. Men han bar ikke menneskenes syndeskyld for å gi dem anledning til å fortsette i overtredelse, det som hadde satt mennesket i gjeld til loven, en gjeld Kristus selv måtte betale med sitt liv. Kristi prøver og lidelser skulle hjelpe menneskene til å forstå hvilken stor synd de begikk når de overtrådte Guds lov, og hjelpe dem til omvendelse og lydighet, og ved lydighet å bli godtatt av Gud. Hans rettferdighet ville bli tilregnet menneskene, og det ville gi dem en slik moralsk verdi for Gud at deres forsøk på å holde hans lov kunne godtas. Kristi oppgave var ved sin menneskelige natur å forsone mennesket med Gud og ved sin guddommelige natur å forsone Gud med mennesket.

Så snart Jesu lange faste i ødemarken begynte, var Satan der med sine fristelser. Han var kledt i lys og utgav seg for å være en engel fra himmelen, sendt for å trøste ham og fri ham ut av hans lidelser. Han prøvde å få Jesus til å tro at Gud ikke krevde av ham at han virkelig skulle gå igjennom den selvfornektelse og de lidelser han ventet å møte. Han sa at han var sendt fra himmelen med det budskap at Gud bare ønsket å prøve om han var villig til å utholde alt dette.

Satan forklarte Jesus at han bare behøvde å begynne på den blodbestenkte sti, og at han ikke behøvde å gå den. Likesom Abraham skulle han bli prøvd for å vise om han ville være fullkommen lydig. Han sa også at han var den engelen som stanset Abrahams hånd, da kniven var løftet for å ofre Isak. Nå var han kommet for å redde Jesu liv. Det var ikke nødvendig for ham å utholde denne nagende hunger og dø av sult. Han skulle hjelpe ham med å gjennomføre en del av frelsesplanen.

Guds Sønn avviste alle disse besnærende fristelser. Han holdt fast ved sitt forsett om at han både etter ånden og etter bokstaven ville gjennomføre i minste detalj den planen som var blitt lagt for å frelse falne mennesker. Men Satan hadde flere fristelser for å fange Jesus og få overhånd over ham. Hvis han mislyktes med en, ville han forsøke med en annen. Han trodde at han skulle klare det, fordi Kristus hadde nedverdiget seg og blitt menneske. Han innbilte seg at hans forkledning som en engel ikke kunne bli gjennomskuet. Han lot som om han tvilte på at Jesus kunne være Guds Sønn, så utmagret som han var og så uhyggelig som dette stedet var.

Kristus visste at han som menneske ikke kunne måle seg med himmelens engler i utseende. Satan fremholdt sterkt at hvis Jesus virkelig var Guds Sønn, måtte han kunne bevise at han hadde en så opphøyet status. Han fristet Jesus på appetittens område. Han hadde beseiret Adam på dette punkt, og han hadde hatt makt over hans etterkommere. Ved tilfredsstillelse av appetitten hadde han fått dem til å provosere Gud ved sin synd, inntil deres forbrytelser ble så forferdelige at Gud utslettet dem ved vannflommen.

Det var en direkte følge av Satans fristelser at israelittene hadde gitt appetitten frie tøyler, og dermed ble de ledet til å begå store synder, noe som førte til at de ble rammet av Guds straffedommer og omkom i ørkenen. Han mente at han skulle klare å beseire Kristus på det samme område. Han fortalte Kristus at en av de fremste englene var blitt forvist til verden, og at Kristi utseende tydet på at han ikke var Guds Sønn, men at han var denne falne engelen, og at det var forklaringen på at han var uthungret og hadde et så forferdelig utseende.

Kristus gjorde ingen mirakler for seg selv
Dernest gjorde Satan ham oppmerksom på sitt eget tiltalende utseende, kledt som han var i lys og med stor makt. Han hevdet at han var et sendebud som kom direkte fra Guds trone, og påstod at han hadde rett til å kreve bevis for at Jesus var Guds Sønn. Om det var mulig, ville Satan gjerne la være å tro det som ble uttalt fra himmelen da Jesus ble døpt. Han var fast bestemt på å beseire Jesus og om mulig sikre sitt eget herredømme og sitt liv. Hans første fristelse gjaldt appetitten. På dette punktet hadde han nesten hele verden under kontroll, og hans fristelser overfor Jesus var tilpasset sted og omstendigheter. Det gjorde fristelsen på appetittens område nesten overveldende.

Kristus kunne ha gjort et mirakel til fordel for seg selv, men det ville ikke ha vært i samsvar med frelsesplanen. De mange store gjerninger i Kristi liv viser at han hadde makt til å gjøre mirakler til beste for en lidende menneskehet. Ved et mirakel gav han fem tusen mennesker mat ved hjelp av fem brød og to små fisk. Dette viser at han hadde makt til å gjøre undere, og at han kunne ha stilt sin sult. Satan innbilte seg at han kunne få Jesus til å tvile på ordene som kom fra himmelen da han ble døpt. Og hvis han kunne få ham til å tvile på at han virkelig var Guds Sønn, og tvile på ordene Faderen hadde talt, ville han vinne en stor seier.

Han fant Kristus alene ute i ødemarken, uten mat og med store lidelser. Omgivelsene var triste og trøstesløse. Satan antydet overfor Kristus at Gud ikke ville la sin Sønn være uten mat og" utsatt for slike fryktelige lidelser. Han håpet at han skulle få Kristus til å miste tilliten til sin Far som hadde latt ham komme i denne håpløse situasjonen ute i ødemarken, hvor det aldri hadde vært spor av mennesker. Satan håpet å kunne så varig tvil om Faderens kjærlighet, og at Jesus, som var så nedtrykt og plaget av den forferdelige sulten, ville gjøre et mirakel til fordel for seg selv, og unndra seg sin himmelske Fars ledelse. Dette var virkelig en fristelse for Kristus. Men ikke et øyeblikk lot han den få plass i sitt sinn. Han tvilte ikke et sekund på Faderens kjærlighet, selv om han syntes å være knuget ned av ubeskrivelig smerte og angst. Satans fristelser var listig uttenkt, men de rokket ikke Guds Sønns rettskaffenhet. Hans tillit til sin Far var uendret.

Kristus argumenterte ikke med fristelsen
Jesus nedlot seg ikke til å forklare fienden sitt sønneforhold til Gud og hvilken oppgave han derfor hadde. På en fornærmelig og hånlig måte hadde Satan henvist til at Jesus var avkreftet og så dårlig ut sammenlignet med hans egen makt og herlighet. Han hånet Kristus og sa at han var en ynkelig representant for englene og især for deres opphøyde leder, kongen de alle hyllet i himmelen. Hans nåværende utseende tydet på at han var forlatt av både Gud og mennesker. Han sa at hvis Kristus virkelig var Guds Sønn og himmelens Herre, hadde han like stor makt som Gud, og kunne bevise det ved å forvandle steinene foran seg til brød og stille sin sult. Satan lovet at hvis Kristus ville gjøre dette, skulle han med en gang gi avkall på sitt krav om overhøyhet, og striden mellom ham og Kristus ville der bli avgjort for alltid.

Jesus syntes ikke å ta noen notis av Satans hån og spott. Han lot seg ikke provosere til å bevise sin makt overfor ham. Ydmykt bar han fornærmelsen uten å gjøre gjengjeld. Ordene som lød fra himmelen da han ble døpt, var meget dyrebare for ham. De var bevis for at Faderen godtok de skritt han tok i frelsesplanen som menneskenes stedfortreder og borgsmann. At himmelen åpnet seg og duen fra himmelen kom ned over ham, var en forsikring om at Faderen ville forene sin makt i himmelen med den hans Sønn hadde på jorden, for å redde menneskene fra Satans herredømme, og at Gud godtok Kristus som mellomledd mellom jord og himmel, mellom dødelige mennesker og den udødelige.

Disse tegn på Faderens godkjenning var ubeskrivelig dyrebare for Guds Sønn gjennom alle de forferdelige lidelser og den fryktelige kamp mot opprøreren. Og mens han utholdt den prøve Gud satte ham på i ødemarken og gjennom hele hans liv og tjeneste på jorden, var det ikke hans oppgave å forsøke å overbevise Satan om sin makt og om at han var verdens frelser. Satan hadde tilstrekkelig bevis på Jesu opphøyde stilling. Hans uvillighet til å gi Jesus den ære som tilkom ham og til å underordne seg ham, førte til opprør mot Gud og stengte ham ute fra himmelen.

Det hørte ikke med til Kristi oppgave å bruke sin guddomsmakt til fordel for seg selv og til å fri seg fra sine lidelser. Han hadde frivillig påtatt seg dette. Han hadde fornedret seg til å bli menneske, og han skulle ha del i menneskenes vanskeligheter, plager og lidelser. Han skulle ikke utføre mirakler for å gjøre det lettere for seg selv. Han var kommet for å frelse andre. Målet med hans misjon var å bringe velsignelse, håp og liv til de lidende og undertrykte. Han skulle bære en lidende menneskehets byrder og sorger.

Selv om Jesus led forferdelig av sult, motstod han fristelsene. Han tilbakeviste Satans angrep med Skriftens ord, de samme som han hadde gitt Moses i ødemarken for at han skulle gi dem videre til israelittene som var i opprør. De fikk ikke den maten de ønsket, og forlangte å få kjøtt. "Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn" (Matt 4,4). Med denne erklæringen og med sitt eksempel ville Jesus vise menneskene at fysisk sult ikke var det verste som kunne ramme dem. Satan fristet våre første foreldre med at frukten på det treet Gud hadde forbudt dem å røre ved,' ville gi dem store fordeler som ville sikre dem mot døden, det stikk motsatte av det Gud hadde sagt: "Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø" (l Mos 2,17). Hvis Adam hadde vært lydig, ville han aldri ha lært å kjenne savn, sorg og død.

(Treet det her siktes til, er tydeligvis kunnskapens tre, ikke livets tre. Uttrykket "livets" er åpenbart en trykkfeil. Slik forekommer det ikke i artikkelen i "The Signs of the Times" for 9. juli 1874, og heller ikke i opptrykket av traktaten "Redemption or the Temptation of Christ". s. 42. - Red.)

Hvis menneskene som levde før syndfloden hadde rettet seg etter Guds ord, ville de ha blitt bevart, og de ville ikke ha omkommet i vannflommen. Hvis israelittene hadde vært lydige mot Guds ord, ville han på en særlig måte ha velsignet dem. Men de falt fordi de tilfredsstilte appetitt og sanselighet. De ville ikke være lydige mot Guds ord. Ved å tilfredsstille en forvent appetitt ble de ledet ut i mange og forferdelige synder. Hvis de hadde satt Guds bud først og latt sine fysiske behov komme i annen rekke, og ydmykt godtatt Guds valg av mat for dem som det beste, ville ingen av dem ha omkommet i ørkenen. De kunne ha slått seg ned i det fruktbare Kanaans land som et hellig og sunt folk, og ingen i deres stammer ville ha snublet.

Verdens frelser ble gjort til synd for menneskene. Som menneskets stedfortreder kunne Kristus ikke benytte seg av sin makt som Guds Sønn. Han stilte seg på like fot med menneskene. Han måtte møte fristelsene som et menneske, på menneskenes vegne, og under særdeles vanskelige forhold gi et eksempel på tro og fullkommen tillit til sin Far i himmelen. Kristus visste at hans Far ville gi ham mat når det passet å gjøre det. Selv om sulten ikke var til å holde ut i den forferdelige prøven, kunne han ikke for tidlig gjøre prøven mindre hard ved å benytte sin guddommelige makt.

For å hjelpe seg unna angst og smerter har falne mennesker ikke makt til å gjøre mirakler når de kommer i vanskeligheter, eller for å kunne seire over motstanderen. Det var Guds plan å sette menneskene på prøve og gi dem mulighet til å utvikle sin karakter ved ofte å la dem komme i vanskelige situasjoner som satte deres tro og tillit til hans kjærlighet og makt på prøve. Kristi liv var et fullkomment eksempel. Ved sin undervisning og ved sitt liv var han alltid opptatt av å lære menneskene at de var avhengige av Gud, at de måtte tro på ham og sette sin lit til ham.

Kristus visste at Satan var en løgner fra begynnelsen, og det krevde stor selvbeherskelse å måtte lytte til forslagene fra den skamløse bedrageren, uten straks å irettesette ham for hans frekke påstander. Satan håpet å kunne provosere Guds Sønn til en ordstrid med ham, og han regnet med at han skulle få et overtak på den svake og lidende Kristus. Han ville fordreie Kristi ord og hevde at han selv hadde overtaket, og han ville tilkalle alle sine falne engler for å overmanne ham.

Verdens frelser tok ikke opp noen strid med Satan, som ble fjernet fra himmelen fordi han ikke lenger var verdig til å være der. Han som klarte å sette Guds engler opp mot Den Høyeste og mot hans Sønn, englenes kjære leder, og som maktet å vinne deres sympati for sin sak, var i stand til hvilken som helst form for bedrag. I fire tusen år hadde han motarbeidet Guds styresett, og han hadde ikke tapt noe av sin evne eller makt til å friste og bedra.

Seier ved Kristus
Fordi falne mennesker ikke i egen makt kunne vinne i kampen mot Satan, kom Kristus fra himmelen for å hjelpe dem med sin guddommelig-menneskelige styrke. Kristus visste at Adam med sine større muligheter kunne ha vunnet i striden med Satan i Edens hage og motstått fristelsen. Han visste også at siden syndefallet i Eden var det ikke mulig for menneskene som var skilt fra Guds kjærlighet og lys, i egen styrke åmotstå Satans fristelser. For å gi menneskene håp, og frelse dem fra fullstendig ødeleggelse, fornedret han seg og tok menneskelig natur, så at han med sin guddommelig-menneskelige natur skulle kunne nå menneskene på det trinn de stod. For Adams falne sønner og døtre vant han den styrke det ikke er mulig for dem å oppnå selv, for at de i hans navn kan seire i kampen mot Satans fristelser.

Guds mektige Sønn som ble menneske, kom menneskene enda nærmere ved at han ble deres stedfortreder. Han identifiserer seg med menneskene i deres lidelser og ulykke. Han ble fristet i alt mennesket blir fristet i, for at han skulle kunne hjelpe dem som blir fristet. Kristus vant kampen på synderes vegne.

I nattens syner så Jakob himmel og jord forenet ved en stige som nådde helt opp til Guds trone. Han så hvordan Guds engler, kledt i himmelsk herlighet, steg ned fra himmelen til jorden på denne stigen, og opp igjen til himmelen. Den nederste enden av stigen hvilte på jorden, mens toppen nådde opp til det høyeste i himmelen, like til Guds trone. Stråleglansen fra Guds trone skinte ned på stigen og kastet et ubeskrivelig herlig lys ned på jorden.

Denne stigen representerte Kristus som hadde åpnet forbindelsen mellom jorden og himmelen. Da Kristus av medlidenhet for falne mennesker fornedret seg, steg han ned til selve bunnen av menneskelig nød. Dette ble fremstilt for Jakob ved at den ene enden av stigen hvilte på jorden, mens toppen nådde opp i himmelen som et bilde på Kristi guddommelige makt som holder fast i den evige Gud og dermed binder det skrøpelige menneske til den allmektige Gud. Han er bindeleddet mellom jorden og himmelen. Ved Kristus ble forbindelsen åpnet mellom Gud og mennesker. Englene kan stige ned til jorden som kjærlighetens budbringere til falne mennesker og tjene dem som skal få hjelp til frelse. Ved Kristus alene kan de himmelske budbærere tjene menneskene.

I Edens hage hadde Adam og Eva de beste betingelser. Det var deres forrett å kunne samtale med Gud og englene. De var ikke under syndens forbannelse, men var omgitt av Guds og englers lys. Skaperen var deres lærer. Men de falt for den slu fiendes fristelser. I fire tusen år hadde Satan bekjempet Guds styresett, og han hadde vunnet stor erfaring. Falne mennesker hadde ikke de muligheter Adam hadde i Eden. De hadde vært skilt fra Gud i fire tusen år. Evnen til å oppfatte og motstå Satans fristelser hadde hele tiden avtatt, inntil Satan syntes å ha fullt herredømme på jorden. Appetitt og sanselighet, kjærlighet til verden og formastelige synder var de store ondskapens grener, og på dem vokste det forbrytelser, vold og korrupsjon av alle tenkelige slag. - "The Review and Herald", 4. og 18. aug. 1874.

neste kapitel