På fast grunn 1 kapitel 5. Fra side 45.     Fra side 49 i den engelske utgave.tilbake

Hvordan Vitnesbyrdene ble til*

En oversikt over arbeidet
Materialet i dette kapittel kom ut i taktatform i 1913.
California, den 8. juli 1906

Kjære bror!
Noen mener de har forutsetninger for å bedømme arten og betydningen av den oppgaven Herren har gitt meg å utføre. Deres egen forstand og dømmekraft er den standard de benytter i bedømmelsen av vitnesbyrdene til menigheten.

Han som underviste meg, sa: Fortell disse mennesker at Gud ikke har gitt dem oppgaven med å bedømme og klassifisere vitnesbyrdene. De som forsøker seg på noe slikt, må nødvendigvis ta feil. Herren ønsker at mennesker skal gjøre det de har forutsetninger for. Hvis de holder seg nær til Herren, vil de likke ha noen vanskeligheter med å se at den oppgave han har kalt meg til, ikke er noe mennesker har funnet på.

De som tar seg tid til å lese igjennom Vitnesbyrdene, slik de er blitt gitt helt fra begynnelsen, behøver ikke å være i villrede om hvor de stammer fra. De mange bøkene som er blitt skrevet med Den Hellige Ånds hjelp, bærer tydelig preg av hvor budskapene kommer fra.

I bevegelsens første tid kom Guds Ånd ofte over oss ved våre sammenkomster, og jeg fikk et syn. Herren gav oss lys, trøst, håp og glede i en slik grad at vi alle var fulle av lovprisning.

Litterær assistanse
Så lenge min mann levde, hjalp og rådet han meg med å skrive og sende de budskaper jeg fikk. Vi reiste svært meget. Somme tider fikk jeg åpenbaringer om natten, andre ganger skjedde det mens jeg stod foran en stor forsamling. Den undervisning jeg fikk når jeg hadde et syn, skrev jeg omhyggelig ned, så langt tid og krefter strakk til. Siden leste vi igjennom det jeg hadde skrevet, og min mann rettet grammatiske feil og strøk unødige gjentagelser. Så ble stoffet omhyggelig skrevet av og sendt, enten til enkeltpersoner eller til trykkeriet.

Etter som arbeidet vokste, fikk jeg også andre til å hjelpe meg med å renskrive stoffet før det ble utgitt. Etter at min mann ble borte, fikk jeg hjelp av trofaste medarbeidere. De arbeidet utrettelig med å skrive av budskapene og renskrive artikler for offentliggjørelse.

Det har gått rykter om at noen av mine medarbeidere har fått lov til på egen hånd å utvide stoffet, eller forandre budskapene jeg har skrevet ned, men det er ikke sant.

Da vi var i Australia, viste Herren meg at W.C. White burde løses fra de mange oppgaver han hadde, så han kunne få tid til å hjelpe meg med den oppgaven Herren hadde lagt på meg. Jeg fikk da dette løftet: "Jeg vil fylle ham med min Ånd og gi ham visdom."

Etter at jeg kom tilbake til Amerika, har Herren flere ganger vist meg at W.C. White skulle være min medhjelper og at Herren ville gi ham av sin Ånd.

Til rett tid og på rett vis
Den undervisning som blir gitt, må bringes videre på rett måte og til rett tid. Dette krever stor visdom og sunn dømmekraft, noe bare Guds Ånd kan gi. Når de menneskene som skal ha advarslene, mener de ikke har gjort noe galt, er det naturlig å nekte å ta imot budskapet. Har de først inntatt en slil holdning, blir det vanskelig for dem siden å erkjenne at de har tatt feil.

I bevegelsens første tid hendte det at noen av våre ledere var til stede når budskapene fra Herren kom. Vi pleide da å rådføre oss med dem om den beste måten å bringe dem videre på. Somme tider mente man at enkelte avsnitt ikke burde leses opp for hele menigheten. Til andre tider ønsket de som ble irettesatt, at vitnesbyrdet som gjorde oppmerksom på deres feilgrep og den fare de var i, måtte bli lest også forandre, slik at alle kunne ha nytte av det.

Når vitnesbyrd med irettesettelser ble lest, kom det ofte oppriktige tilståelser og bekjennelser. Da pleide vi å ha en bønnestund sammen, og de som hadde bekjent sin synd, følte at Herren i sin nåde hadde tilgitt dem. Slike vitnesbyrd ble til rik velsignelse for menighetene.

Samvittighetsfullt forsøker jeg å skrive ned det som fra tid til annen kommer til meg fra den guddommelige rådgiver. Deler av det jeg skriver, blir straks sendt videre fordi menigheten må ha det så snart som mulig. Andre deler blir holdt tilbake inntil forholdene gjør det klart for meg at tiden er kommet til å sende det videre. Predikanter og leger i ansvarsfulle stillinger inntar somme tider en negativ holdning til Vitnesbyrdene. Jeg er blitt undervist om ikke å gi vitnesbyrd videre til dem, for de har gitt etter for den ånd som fristet og overvant Adam og Eva i Edens hage, og deres sinn og hjerte står under fiendens kontroll. De er kommet på avveier og er opptatt av falske teorier. De vil komme til å lese noe inn i Vitnesbyrdene som ikke står der, men som stemmer overens med de villedende fremstillinger de har godtatt. Fordi de leser Vitnesbyrdene på sin egen måte, farer de vill og leder andre vill.

Vitnesbyrd med klare, tydelige advarsler blir somme tider holdt tilbake en tid etter at de er skrevet ned. Først forsøker jeg da ved personlig korrespondanse å få vedkommende til å forandre innstilling. Lykkes det ikke, blir budskapene sendt til dem uten noen avdempning av de strenge irettesettelsene. De vil da enten ta imot dem, eller nekte for at det budskapet sier, er sant.

Fiendens makt kan bli brutt hvis de som blir gjort oppmerksom på sine feil, bekjenner sin synd. Omvender de seg fra sine synder, er Gud trofast og rettferdig, så han tilgir dem og renser dem for all urettferdighet. Frelseren som tilgir synd, vil ta de skitne klærne av dem, kle dem i høytidsklær og sette et rent hodeplagg på deres hode. Men den som nekter å vende om, kan ikke utvikle en karakter som gjør det mulig å bestå i dommen.

Menneskers skjulte synder blir ofte åpenbart for meg, og jeg får i oppdrag å sende dem et budskap med irettesettelse og advarsel.

Det er blitt vist meg at mange som tror på sjelefiendens falske, villedende teorier, vil anklage meg for å være en falsk profet. De vil tolke vitnesbyrdet slik at Guds sannhet blir til løgn. Satan er på vakt, og noen av dem som før har tjent Herren, men har vært villige til å la seg bedra, vil bli lokket til å gjøre uriktig bruk av budskapene som blir gitt. Fordi de ikke vil ta imot irettesetteIsen, og fordi de ikke vil høre på det råd de får om å slå inn på en bedre vei, vil de komme til å mistyde budskapene til menigheten, og de vil lede mange vill.

Jeg har likevel fått i oppdrag å forkynne budskapene fra Herren, så lenge han ønsker det skal fortsette. Han har ikke pålagt meg å oppklare alle de misforståelser et vantro hjerte kan huse. Så lenge det finnes noen som villig lytter til fristerens forslag, vil vanskelighetene bare øke. Den som ikke vil ta imot lyset, åpner for vantroen. Skulle jeg bruke tid og krefter på den slags, ville det bare tjene Satans hensikter. Herren har sagt til meg: "Sørg for at vitnesbyrdene blir kjent. Det er ikke din oppgave å løse vanskeligheter. Du har som oppgave å irettesette og å forkynne Kristi rettferdighet."

En episode
Engang i bevegelsens første tid kom brødrene Butler og Hart sterkt i tvil om Vitnesbyrdene. De var svært ulykkelige, men ville først ikke ut med årsaken. Men da man gikk inn på dem for å få vite grunnen til at de gav uttrykk for tvil og vantro, nevnte pastor Hart en liten traktat som var utgitt om Ellen Whites syner. Han sa han var sikker på at det fantes syner som ikke var tatt med der. For en stor forsamling gav de to uttrykk for at de hadde mistet tilliten til det som ble gjort.

Min mann rakte pastor Hart den lille traktaten og bad ham lese det som stod på tittelbladet: "En oversikt over Ellen G. Whites erfaringer og syner", leste han.

Det ble stille et øyeblikk, og så forklarte min mann at vi hadde hatt svært lite penger, og at det ikke hadde vært mulig å trykke mer enn en meget liten traktat. Han lovte brødrene at når det ble mulig å skaffe nok midler, skulle budskapene bli utgitt samlet og i bokform.

Pastor Butler ble dypt grepet, og etter at forklaringen var gitt, sa han: "La oss knele for Gud." Bønn og bekjennelser fulgte da på en måte som vi sjelden hadde opplevd.

Butler uttalte: "Du må tilgi meg, pastor White. Jeg var redd dere skjulte noe av lyset vi skulle ha. Tilgi meg, søster White." Deretter kom Guds Ånd over oss på en mektig måte. - "The Writing and Sending Out of the Testimonies to the Church", side 3-9.

Oppgaven og medarbeiderne
California, 23. oktober 1907
Kjære bror (F.M.) Wilcox:
Jeg har mottatt ditt brev. Når det gjelder den søster som mener at hun er kalt til å fylle den plass Ellen White har hatt, har jeg dette å si: Hun kan godt være både oppriktig og ærlig, men det er helt sikkert at hun tar feil.

Et års tid etter at min mann døde, var jeg meget nedfor, og det så ut som om jeg bare hadde kort tid igjen å leve. Under årsmøtet i Healdsburg ble jeg båret inn i møteteltet, og der var mange av våre medlemmer samlet. Jeg bad dem hjelpe meg opp fra liggestolen, og de hjalp meg helt opp på plattformen. Jeg ønsket å si noen avskjedsord til menigheten. Men da jeg skulle forsøke å si litt, kom Guds kraft over meg og fylte meg helt. Mange i forsamlingen hadde lagt merke til at jeg hadde lite krefter, og at ansikt og hender var kritthvite. Men de så også at da jeg begynte å tale, kom fargen tilbake i ansiktet mitt, og de forstod at det var skjedd et mirakel. Jeg var blitt helbredet der jeg stod foran forsamlingen, og jeg talte fritt og uhindret.

Etter den erfaringen ble det vist meg at Herren hadde helbredet meg for at jeg skulle vitne for ham i mange land. Han ville gi meg krefter og nåde til oppgaven. Jeg fikk også se at min sønn W.C. White skulle være min assistent og rådgiver, og at Herren ville gi ham visdom og forstand. Det ble vist meg at Herren skulle ledo ham, og at han ikke ville komme på avveier, fordi han hadde et åpent sinn for Den Hellige Ånds ledelse.

Dette løftet fikk jeg: "Du skal ikke være alene om den oppgaven Herren har gitt deg. Gud vil lære deg å forkynne budskapet på en enkel måte. Sannhetens Gud vil gi deg kraft, og det vil bli gitt tydelige bevis på at det er han som leder deg. Gud skal gi deg av sin Hellige Ånd, og hans nåde og visdom skal være over deg og bevare deg.

Herren skal være din lærer. Du kommer til å møte falsk lære. Den vil komme på mange måter, som panteisme og andre former for vantro. Men følg meg hvor jeg leder, og du vil være trygg. Jeg skal legge min Ånd på din sønn og således styrke ham for den oppgaven han har. Han er et ydmykt.menneske. Herren har utvalgt ham til en viktig funksjon i sitt verk. Det var for denne oppgaven han fikk liv."

Dette tilsagn fikk jeg i 1882. Siden har jeg fått forsikring om at han har fått del i visdommens gave. For ikke så lenge siden, og på et vanskelig tidspunkt, sa Herren: "Jeg har gitt deg min tjener, W.C. White, og jeg vil gi ham forstand og evne til å være den medarbeider og til å handle rett."

Herren har også gitt meg andre trofaste hjelpere til oppgaven. Mange av mine taler er blitt nedskrevet og sendt ut i trykt form. Gjennom hele min lange erfaring har jeg dag for dag forsøkt å skrive ned det som i nattens syner ble åpenbart for meg. Mange budskaper med råd, irettesettelse og oppmuntring er blitt sendt til enkeltpersoner. Meget av den undervisning jeg har mottatt for menigheten, er blitt offentliggjort i tidsskrifter og bøker og solgt i mange land. ...

Arbeidet går stadig fremover. Vi gjør det vi kan for å bringe det jeg har skrevet, ut til folk. Vi håper at mange bøker om kort tid vil gå i trykken. Hvis jeg ikke lenger selv kan være med i arbeidet, er mine trofaste medarbeidere rede til å fortsette.

Mine skrifter vil alltid tale
I disse verdens siste dager har menigheten fått et mektig lys. Enten Jeg skal få leve eller ikke, vil det jeg har skrevet, alltid tale. Det vil utføre sin gjerning så lenge verden står. Det jeg har skrevet, blir oppbevart på en trygg måte. Selv om Jeg skulle .bli borte, vil det som Herren har gitt meg, fremdeles ha hv og være et budskap til menneskene. Men inntil denne dag har jeg hatt krefter, og jeg håper jeg fortsatt kan gjøre meget nyttig arbeid. Kanskje lever jeg til Herren kommer, men gjør jeg ikke det, håper jeg det kan bli sagt om meg: "Salige er de døde som dør i Herren, fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem" (Åp 14,13).

Jeg takker Gud for vissheten om at han elsker meg og for daglig ledelse. Jeg er travelt opptatt med å skrive. Tidlig og sent skriver jeg ned det Herren har åpenbart for meg. Min oppgave er hovedsakelig å berede et folk som kan bestå på Herrens dag. Kristi løfter kan vi stole på. Tiden er nær. Vi må arbeide, våke og vente på Herren Jesus. Vi er kalt til å stå urokkelig fast og stadig gjøre fremgang i Herrens gjerning. Alt vårt håp må ha Kristus som sitt grunnlag.

Er vi som et folk opptatt av fortiden, nåtiden og fremtiden slik det tar seg ut for verden omkring oss? Gir vi akt på advarselsbudskapene vi har fått? Er det viktigste for oss i dag at vi må rense oss selv, og at vi skal gjenspeile Guds bilde? Dette må de være opptatt av som ønsker å slutte seg til den skare som tvetter sine klær og gjør dem.rene i Lammets blod. De må være kledt i Kristi rettferdighet. Hans navn må være skrevet på deres panner. De må glede seg i håpet om Guds herlighet. Kristus har skrevet sitt folks navn i sine hender. Han slipper aldri den som søker tilflukt hos ham.

Si til menighetens medlemmer at de må hellige seg helt til Gud. La alle forstå at eie må slutte pakt med Gud om offer. Hver dag og hver time behøver vi de velsignelser evangeliet gir. Med takknemlighet må vi ta imot ethvert bevis på Herrens kraft, nærvær og kjærlighet. Salig er det menneske som lever rett for Herren, og jeg takker ham for at det er sant. Må alt det vi gjør og sier, være til hans ære. ... Aldri før har Vitnesbyrdene vært så klart fremholdt for menigheten, som de siste jeg har skrevet. Gud ber meg henlede vårt folks oppmerksomhet på hvor viktig det er å studere dem, og studiet bør begynne nå. Enten jeg får lov å fortsette arbeidet, eller blir lagt til hvile til Kristus kommer igjen, vil disse budskapene da kunne utføre sin gjerning.

Til dere alle vil jeg si: Talord som leder menneskene til Kristus. Bær frukt i gode gjerninger. "Den som tror på Sønnen, har evig liv" (Joh 3,36). Alle tenkelige forsøk vil bli fort for om mulig å føre selv de utvalgte vill, men Herren vil holde sin hånd over sitt verk. - "The Writing and Sending Out of the Testimonies to the Church", side 10-16.

neste kapitel