På fast grunn 1 kapitel 50. Fra side 286.     Fra side 290 i den engelske utgave.tilbake

KRISTUS - SKAPER OG LOVGIVER
Gud åpenbarer seg*

Fra "The Review and Herald", 8. nov. 1898.
"For Gud, som sa: Det bli lys i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i. Kristi ansikt, skal lyse fram" (2.Kor 4,6).

Før syndefallet var det ingenting som hIndret vare første foreldre i å ha en klar oppfatning av Guds karakter. De rettet seg i alle deler etter Guds vilje. De var kledt i et vakkert lys, Guds lys. Herren besøkte det syndfne paret og underviste dem ved hjelp av det han hadde skapt. Naturen var deres lærebok. Alt som omgav dem i Edens hage, fortalte om Guds eksistens. Hvert eneste tre talte til dem om ham. For Guds usynlige vesen ble tydelig sett og erkjent av hans gjerninger, både hans evige kraft og hans guddommelighet.

Men selv om det er sant at Gud kunne bli erkjent av det han hadde skapt, betyr ikke det at naturen etter syndefallet kunne gi Adam og hans etterkommere en fullstendig kunnskap om Gud. Naturen kunne gi slik kunnskap til mennesket før syndefallet, men overtredelsen påførte naturen skade og ødela forbindelsen mellom naturen og naturens Gud. Hadde Adam og Eva ikke vært ulydige mot Skaperen, men fortsatt på rettskaffenhetens vei, kunne de ha kjent og forstått Gud. Men da de lyttet til fristerens røst og syndet mot Gud, mistet de kledningen av lys, som var tegnet på deres uskyld. Da deres uskyldskledning ble borte, gikk også meget av kunnskapen om Gud tapt. Det klare og fullkomne lys som til da hadde omgitt dem, hadde kastet lys over alt de møtte. Men da lyset ble borte, kunne Adams etterkommere ikke lenger etterspore Guds karakter i det han hadde skapt.

De ting i naturen som vi ser omkring oss i dag, gir oss bare en svak oppfatning av skjønnheten og herligheten i Edens hage. Naturen forkynner likevel med tydelig røst Guds herlighet. Skjemt som naturen er av syndens ødeleggelser, er det likevel så meget som er vakkert. En som er allmektig og full av godhet, nåde og kjærlighet, har skapt jorden, og selv i dens ødelagte tilstand åpenbarer den sannheter om den mesterlige kunstneren. I denne naturens åpne bok med sine vakre, velluktende og mangefargede blomster, gir Gud oss et umiskjennelig uttrykk for sin kjærlighet. Da Adam hadde syndet, kunne Gud ha tilintetgjort hver knopp og hver blomst, eller i hvert fall tatt bort vellukten som er så tiltalende for våre sanser. På denne jorden, skjemt og ødelagt som den er av forbannelsen, kan vi i tornebusken, tistlene og ugresset se et uttrykk for fordømrnelsens lov. Men blomstenes vakre farger og vellukt forteller oss at Gud fremdeles elsker oss, og at hans nåde ikke helt er trukket tilbake fra jorden.

Naturen er full av åndelig lærdom for menneskene. Blomstene dør, men bare for å våkne til nytt liv, og på den måten får vi undervisning om oppstandelsen. Alle som elsker Gud, vil blomstre på nytt i det himmelske Eden. Men naturen kan ikke åpenbare Guds store og underfulle kjærlighet. Etter syndefallet var derfor naturen ikke menneskets eneste lærer. For at verden ikke skulle bli liggende i mørke, i en evig, åndelig natt, møtte naturens Gud oss i Jesus Kristus. Guds Sønn kom til denne verden som en åpenbaring av Faderen. Han var "det sanne lys, som lyser for hvert menneske", og som nå var kommet til verden (Joh 1,9). "For Gud, som sa: Det bli lys i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram" (2 Kor 4,6).

I sin enbårne Sønn har himmelens Gud fornedret seg og tatt menneskelig natur. Jesus svarte Tomas: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. Da sier Filip: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss. Jesus svarer: Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld" (Joh 14,6-11).

Det er vanskelig og ydmykende for menneskene å oppdage at deres egen visdom ikke strekker til, og at de selv ikke makter å forstå naturens budskap rett. Synden har fordunklet evnen til å se, og de kan ikke av seg selv tolke naturen rett, men opphøyer den over Gud. De kan ikke oppdage Gud i den, og heller ikke Jesus Kristus som han har sendt. De er i den samme stilling som atenerne var i da de opprettet altere hvor de tilbad naturen. Da Paulus stod midt på Areopagos, fremholdt han Guds storhet og majestet i motsetning til deres avgudsdyrkelse.

Paulus sa: "Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: "For en ukjent Gud". Det som dere tilber uten å kjenne det, forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er l den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Heller ikke trenger han noe av det menneskers hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting. Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: For vi er hans slekt. Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at Guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av meneskers kunst eller tanke" (Apg 17,22-29).

Naturen er ikke Gud
De som har en sann kunnskap om Gud, vil ikke bli så opptatt av naturlovene eller virksomheten i naturen at de overser eller ikke ønsker å se at Gud er i stadig virksomhet i naturen. Naturen er ikke Gud og har aldri vært det. Naturens røst vitner om Gud, men naturen er ikke Gud. Den er hans skaperverk og bærer derfor vitnesbyrd om hans makt. Guddommen er naturens opphav. Den naturlige verden har i seg selv ingen annen kraft enn den Gud gir den. Det er en personlig Gud, Faderen, og det er en personlig Kristus, Sønnen. "Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er en utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye" (Hebr 1,1-3).

Salmisten sier: "Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk. Den ene dag bærer bud til den andre, en natt gir sin kunnskap til den neste. Det er ikke tale, det lyder ingen ord og ingen røst som kan høres. Men budskapet går over hele jorden" (Sal 19,2-4). Noen kan ha den teorien at disse store ting i naturens verden, er Gud. De er ikke Gud. Alle disse under på himmelen utfører bare det Gud har bestemt for dem. De er Herrens redskaper. Gud er både skaper og tilsynsmann over alle ting. Gud er opptatt med å vedlikeholde alt som han har skapt. Den samme hånden som holder fjellene på plass, leder klodene på deres hemmelighetsfulle vandring rundt solen.

Det er nesten ikke et fenomen i naturen som vi ikke finner omtalt i Guds ord. Bibelen sier at "han lar sin sol gå opp", og "lar det regne" (Matt 5,45). Han "lar gresset gro på åsene. ... Han lar snøen falle som ull, strør rimet ut som støv. Han kaster sine hagl som smuler. ... Han sender sitt ord og smelter snøen, lar vinden blåse så vannet renner" (Sal 147,8.16-18). "Han lar skyer stige opp fra jordens ende, skaper lyn, lar regnet falle og sender vinden fra dens opplagsrom" (Sal 135,7).

Disse. ordene i Den hellige skrift sier ikke noe som kan gi inntrykk av at naturlovene virker innbyrdes uavhengig. Gud skaper stoffet og dets egenskaper, og han bruker det til å gjennomføre sine planer. Med sine virkemidler pryder han vegetasjonen med blomster. Han sender dugg og regn og solskinn for at gresset skal spire og bre seg som et teppe over jorden, og for at busker og frukttrær skal blomstre og bære frukt. Man må ikke tro at det er en lov i sæden som trer i virksomhet av seg selv, og at løvet drives frem ved egne krefter. Gud har lover som han har fastsatt, men de er bare tjenere han virker igjennom. Det er på grunn av Guds direkte virksomhet at enhver spire kommer opp av jorden og utfolder seg. Ethvert blad og enhver blomst gror og blomstrer ved Guds kraft.

Menneskets fysiske organisme er under Guds tilsyn. Men den er ikke som et urverk som går av seg selv når det først er satt i gang. Hjertet slår, pulsslag følger på pulsslag, åndedrag på åndedrag, men hele organismen er under Guds tilsyn. "Dere er Guds åkerland, Guds bygning" (1 Kor 3,9). I Gud lever vi, beveger oss og er til. Hvert hjerteslag, hvert åndedrag er inngitt av ham som blåste livspusten inn i Adams nese. Det blir satt i gang av den evige Gud, den store Jeg Er.

De gamle filosofene var stolte av sin store visdom. La oss lese hvordan den inspirerte apostel så på dette: "De sier de er kloke, men de endte i dårskap, og istedenfor å gi den uforgjengelige Gud ære dyrket de bilder av forgjengelige mennesker, fulger, firbente dyr og krypdyr. ... For de har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor Skaperen" (Rom 1,22-25).

Med sin menneskelige visdom kan verden ikke lære Gud å kjenne. Fra Guds skaperverk kan verdens vise samle en ufullstendig kunnskap om Gud, og i sin dårskap opphøyer de naturen og naturens lover over Gud. De som ikke har fått kjennskap til Gud ved å ta imot den åpenbaring av seg selv som han har gitt i Kristus, vil bare kunne få en ufullstendig kunnskap om ham i naturen. Men så langt fra å gi opphøyde begreper om Gud og bringe hele mennesket inn under hans vilje, gjør det menneskene til avgudsdyrkere. "De sier de er kloke, men de endte i dårskap."

De som tror de kan få kjennskap til Gud utenom hans representant, som er "bildet av hans vesen" (Hebr 1,3), må bli dårer i sine egne øyne føt de kan bli vise. Det er umulig å få et fullstendig kjennskap til Gud bare gjennom naturen, for naturen er i seg selv ufullkommen. I sin ufullkommenhet kan den ikke representere Gud, den kan ikke åpenbare hans fullkomne moralske karakter." Men Kristus kom til verden som en personlig frelser. Han representerte en personlig Gud. Som en personlig frelser for han opp til himmelen; og han som for opp til himmelen vil komme igjen som en personlig frelser. Han er bildet av Faderens person. "I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede" (Kol 2,9). - "The Review and Herald", 8. nov. 1898.

neste kapitel