På fast grunn 1 kapitel 53. Fra side 300.     Fra side 304 i den engelske utgave.tilbake

Førstegrøden*

(Fra "The Youth's Instructor", 11. aug. 1898.)
Da Kristus på korset ropte ut: "Det er fullbrakt!" (Joh 19,30), kom det et stort jordskjelv som åpnet gravene til mange av dem som hadde vært trofaste og lojale og vitnet mot all ond virksomhet, og hadde opphøyet Allhærs Gud. Da livgiveren kom frem fra graven og forkynte: "Jeg er oppstandelsen og livet" (Joh 11,25), kalte han disse hellige frem fra graven. Mens de levde, hadde de uforferdet vitnet om sannheten, og nå skulle de være vitner for ham som hadde vekket dem opp fra de døde. De skulle ikke lenger være Satans fanger, for Kristus hadde gjenløst dem og ført dem opp fra graven som førstegrøden, for at de skulle være med ham der han var, og aldri mer oppleve død og sorg.

Mens Kristus utførte sin tjeneste her nede, hadde han vekket opp døde. Han hadde vekket opp enkens sønn i Nain, Jairus' datter og Lasarus, men de var ikke gjort udødelige. Etter at de var vekket opp, var de fortsatt underlagt døden. Men de som kom frem fra graven da Kristus stod opp, ble oppreist til evig liv. De var de mange hellige som steg opp sammen med ham som tegn på hans seier over død og grav.

Etter oppstandelsen viste Kristus seg ikke for andre enn sine etterfølgere, men det manglet ikke på vitnesbyrd om hans oppstandelse. De som var oppreist sammen med Kristus, "viste seg for mange" (Matt 27,53). De forkynte at Kristus var stått opp fra graven, og at de var stått opp sammen med ham. De vitnet i byen om oppfyllelsen av profetens ord: "Dine døde skal bli levende, de døde legemer som tilhører meg, de skal stå opp. Våkn opp og rop av fryd, dere som bor i støvet! For din dugg er en lysende dugg, og jorden gir døde tilbake til livet" (Jes 26,19). Disse hellige kunne dementere den løgnen de romerske soldatene hadde fått betaling for å spre: at disiplene om natten hadde stjålet liket. Disse vitnene kunne de ikke få til å tie.

Kristus var førstegrøden av dem som var sovnet inn. Det var til Guds ære at livets fyrste skulle være førstegrøden og motbildet til kornbandet som skulle svinges. "Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også bestemt til å bli formet etter hans 'Sønns bilde, så han skulle være den førstefødte blant mange søsken" (Rom 8,29). Denne symbolske seremoni, som var et forbilde på Jesu oppstandelse, hadde jødene feiret i tusen år. Når kornet begynte å modnes, ble det samlet et kornband. Når folket drog opp til Jerusalem, ble kornbandet lagt frem for Herren som et takkoffer. Folket skulle svinge kornbandet for Herren og på den måten hylle ham som høstens herre. Etter denne seremonien kunne innhøstingen begynne.

Slik skulle de som var oppreist, bli ført frem for universet som et pant på at alle som tror på Jesus som sin personlige frelser, skulle oppstå. Den samme makt som oppreiste Jesus fra de døde, skal også oppreise hans menighet og herliggjøre den med Kristus som hans brud. Den skal herliggjøres over alle makter og myndigheter og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. De hellige som sover i graven, vil oppleve en herlig seier på oppstandelsens morgen. Satans triumf vil ta slutt, mens Kristus vil triumfere i herlighet og ære. Livgiveren vil gi udødelighet til alle som kommer frem fra graven.

Kristi himmelfart
Frelserens oppgave på jorden var fullført, og tiden var kommet for ham til å vende tilbake til sitt himmelske hjem. "Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen" (Luk 24,50.51).

Kristus velsigner sine disipler mens han blir tatt opp, og en sky av engler omgir ham. Han har med seg de mange som har vært Satans fanger, og vil selv føre dem frem for Faderen som førstegrøden av dem som sover. De er et bevis for at han har seiret over død og grav. Ved portene til Guds stad venter en utallig engleskare. Idet de nærmer seg, roper de englene som ledsager ham, jublende til dem som venter: "Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn." Og så svarer englene som venter: "Hvem er denne ærens konge? Det er Herren, den veldige heit, Herren, den sterke i strid. Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn."

Atter en gang spør englene som venter: "Hvem er denne ærens konge?" Og de englene som ledsager ham, synger igjen: "Det er Herren, Allhærs Gud. Han er ærens konge" (Sal 24,7-10). Så blir portene åpnet på vidt gap, og engleskaren toger inn.

Der er tronen, og rundt den er løftets regnbue. Der er serafer og kjeruber. Englene omringer Kristus, men han vinker dem til side. Han går inn til sin Far. Han peker på sitt seierstrofe, motbildet til ham selv, svingebandet, de som ble oppreist sammen med ham, representantene for de dødens fanger som skal komme frem fra sine graver når basunen lyder. Han går bort til Faderen, og hvis det er glede i himmelen over en synder som omvender seg, så la fantasien forsøke å forestille seg denne scenen. Kristus sier: Far, det er fullbrakt. Jeg har gjort din vilje, min Gud. Jeg har fullført frelsesverket. Hvis rettferdigheten er fullbyrdet, da vil jeg "at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg" (Joh 17,24). Og Guds stemme blir hørt, rettferdigheten er fullbyrdet, Satan er, beseiret. Rettferd og fred har kysset hverandre (Sal 85,10). Faderens armer omslutter Sønnen, og han sier: "Alle Guds engler skal tilbe ham" (Hebr 1,6). - "The Youth's Instructor", 11. aug. 1898.

neste kapitel