På fast grunn 1 kapitel 54. Fra side 304.     Fra side 308 i den engelske utgave.tilbake

KRISTUS - VÅR SYNDEBÆRER
Han bar vår synd*

(Fra "The Signs of the Times", 30. sept. 1903.)
Ved ulydighet falt Adam. Han hadde overtrådt Guds lov. Guds ledelse var blitt vanæret, og rettferdigheten krevde at straffen for overtredelsen måtte bli fullbyrdet.

For å frelse menneskene fra evig død, påtok Guds Sønn seg å bære straffen for overtredelsen. Bare ved at himmelens fyrste fornedret seg, kunne rettferdigheten skje fyldest, og menneskene gjenvinne det som gikk tapt ved overtredelsen. Det var ingen annen utvei. Om en engel hadde kommet til jorden for å prøve å bestå der Adam snublet og falt, ville det ikke ha vært nok. Det kunne ikke ha fjernet synden eller gitt mennesket en ny prøvetid.

Kristus som var Gud lik og var utstrålingen av Faderens herlighet og "bildet av hans vesen" (Hebr 1,3), kledte sin guddom i menneskelighet og kom til denne verden for å lide og dø for syndere. Guds enbårne Sønn fornedret seg og ble lydig til døden, ja, korsets død. Ved at han bar syndens forbannelse i sitt legeme, gjorde han det mulig for alle å oppnå lykke og udødelighet.

En som hele himmelen æret, kom til denne verden, tok menneskelig natur, stod som menneskehetens hode og vitnet for de falne engler og innbyggerne i de verdener som ikke er falt i synd, at ved den hjelp Gud har gitt, kan enhver vandre på lydighetens vei og holde alle Guds bud. Guds Sønn døde for dem som ikke hadde noe krav på hans kjærlighet. For vår skyld led han alt Satan kunne plage ham med.

Underfullt, nesten altfor underfullt for mennesket til å fatte, er Frelserens offer på våre vegne, dette offer som alle den gamle tids ofre i hele den forbilledlige helligdomstjeneste pekte frem mot. Og dette offer var nødvendig. Når vi forstår at hans lidelse var nødvendig for å sikre vårt evige ve og vel, smelter det vårt hjerte. Han påtok seg å gjennomføre vår fulle frelse på en måte som oppfylte de krav som Guds rettferdighet stilte, i overensstemmelse med hans hellige lov.

Ingen som var mindre hellig enn Faderens enbårne Sønn, kunne ha brakt et offer som var tilstrekkelig til å rense alle, selv de syndigste og dypest falne, de som godtar Frelseren som sitt sonoffer og er lydige mot himmelens lov. Noe mindre enn dette kunne ikke ha forsonet mennesket med Gud.

Hvilken rett hadde Kristus til å frata fienden hans fanger? Den rett det gir å ha brakt et offer som tilfredsstiller de rettferdige prinsipper Guds rike blir styrt etter. Som menneskehetens gjenløser kom han til denne verden for å beseire den listige fienden og ved sin ubrytelige troskap mot det som er rett, å frelse alle som tar imot ham som sin frelser. På Golgata betalte han prisen for menneskenes gjenløsning. Slik vant han retten til å ta fangene ut av den store bedragers grep, som ved hjelp av en løgn om Guds styresett fikk menneskene til å falle og dermed tape til rett til å bli kalt lojale undersåtter i Guds evige og herlige rike.

Frelseren har betalt løsepengene for oss. Ingen behøver å være Satans slave. Kristus står foran oss som vår allmektige hjelper. "Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest i tjenesten for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" (Hebr 2,17.18).

"Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn. ... Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. ... Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde" (Joh 1,11-16).

De som blir adoptert inn i Guds fanuhe, bli r forvandlet ved hans Ånd. Nytelsessyke og egenkjærlighet blir byttet ut med selvforsakelse og kjærlighet til Gud over alle ting. Ingen kan arve hellighet, heller ikke kan man ved noen tenkelig metode oppnå å bli lojal mot Gud. Jesus sier: "Uten. meg kan dere intet gjøre" (Joh 15,5). Menneskers rettferdighet er som et skittent klesplagg. Men for Gud er alt mulig. Ved den styrke Frelseren gir, kan svake, syndige mennesker mer enn seire over det onde som plager dem. - "The Signs of the Times", 30. sept. 1903.

neste kapitel