Den guddommelige norm*

(316)Fra "The Signs of the Time" 5. des. 1892.
Guds bud er omfattende og vidtrekkende. I få ord åpenbarer de alt det menneskene plikter å gjøre. "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. ... Du skal elske din neste som deg selv" (Mark 12,30.31). Disse ordene viser lengden og bredden, høyden og dybden i Guds lov, for Paulus sier: "Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven" (Rom 13, 10). Bibelen sier at "synd er lovbrudd" (1 Joh 3,4). Guds ord sier også: "Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet" (Rom 3,23). "Det finnes ikke en som gjør det gode ikke en eneste" (vers 12). rett

(316)Mange blir bedratt når det gjelder deres sanne tilstand. De forstår ikke at det naturlige hjerte er mer fullt av svik enn noe annet, og helt igjennom fordervet. De kler seg i sin egen rettferdighet, og er tilfreds med å nå opp til sin egen menneskelige standard for karakteren. Men de kommer skjebnesvangert til kort når de ikke når opp til den guddommelige standard, for i seg selv kan de ikke møte Guds krav. rett

(316)Vi kan prøve å måle oss med oss selv eller med hverandre, og vi kan kanskje mene at vi er like bra som denne eller hin, men i dommen vil spørsmålet være: Fyller vi himmelens krav? Når vi opp til den guddommelige standard? Er vårt hjerte i harmoni med himmelens Gud? rett

(317)Alle mennesker har overtrådt Guds lov, og som lovovertredere er vi håpløst fortapt, for vi er Guds fiender og ute av stand til å gjøre noen god gjerning. "Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud, for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det" (Rom 8,7). Når menneskene ser inn i det moralske speil, Guds hellige lov, oppdager de at de er syndere, og de blir overbevist om sin syndige tilstand og at de er under lovens rettferdige dom. Men de hlir ikke overlatt til seg selv i den håpløse stilling synden har brakt dem i, for han som var Gud lik, gav sitt liv på Golgata for å frelse overtrederen fra fortapelsen. "Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv" (Joh 3,16). rett

(317)Vårt sonoffer
Jesus var himmelens majestet, englenes kjære leder, og med glede utførte de hans befalinger. Han var ett med Gud, "i Faderens favn" (Joh 1,18). Han så det likevel ikke som noe mål å være Gud lik, så lenge menneskene var fortapt i synd og elendighet. Han steg ned fra sin trone, la bort sin krone og det kongelige septer, og kledte sin guddom i menneskelighet. Han fornedret seg selv til korsets død, for at mennesket kunne bli opphøyet til å sitte med ham på hans trone. l ham har vi et fullstendig offer, et guddommelig sonoffer, en mektig frelser, som helt og fullt kan frelse dem som kommer til Gud ved ham. Han kommer for å åpenbare Faderen, for å forsone menneskene med Gud og gjøre dem til nye mennesker, gjenskapt i bildet til ham som skapte dem. rett

(317)Jesus er vårt sonoffer. Vi kan ikke gjøre soning for oss selv, men i tro kan vi ta imot soningen som er blitt gjort. "For Kristus selv led døden for syndenes skyld, en gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud" (1 Pet 3,18). "Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri, ... det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte" (1 Pet 13 18,18.19). Det var med et uendelig stort offer og en ubeskrivelig lidelse vår gjenløser gjorde frelsen muhg for oss. I denne verden var han ukjent og upåaktet, for at han med sin fornedrelse og ydmykelse kunne løfte menneskene opp til evig ære og udødelig glede i himmelen. Han led ufattelig i de tretti år han var i verden. Veien fra krybben til Golgata var formørket av sorg og smerte. Han var en smertenes mann, vel kjent med sorg. Han led en hjertesorg så stor at en menneskelig penn ikke kan skildre den. Han kunne i sannhet ha sagt: "Gi akt og se om det finnes en smerte lik den som har rammet meg" (Klag 1,12). rett

(318)Han som hatet synden av hele sitt hjerte, tok all verdens synd på seg. Den skyldfrie bar syndernes straff. Han var uskyldig, men gav seg selv som stedfortreder for dem. Skylden for all synd tynget verdens frelser ned. Alle menneskers onde tanker, ord og gjerninger ble han straffet for, fordi han var blitt menneskenes stedfortreder. Selv om syndeskylden ikke var hans, ble han knust for menneskenes overtredelser. Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. rett

(318)Vår guddommelige stedfortreder blottet frivillig sitt bryst for rettferdighetens sverd, for at vi ikke skulle gå fortapt, men ha evig liv. Jesus sa: "Faderen elsker meg fordi jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake. Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt ttl å ta det igjen" (Joh 10,17.18). Intet menneske og Ingen engel kunne ha sonet straffen for synden. Jesus var den eneste som kunne frelse opprørske mennesker. I ham var det guddommelige og det menneskelige forenet, og det var dette som gav sonofferet på Golgata verdi. På korset møtte godhet og sannhet hverandre, rettferd og fred kysset hverandre. rett

(319)Når syndere får se Frelseren lide døden på Golgata, og forstår at han som lider, er guddommelig, må de spørre hvorfor dette store offer ble gjort. Korset peker på Guds hellige lov som var blitt overtrådt. Kristi død er et ugjendrivelig argument for Guds lovs rettferdighet og uforanderlighet. I en profeti om Kristus sier Jesaja: "For sin rettferdsskyld ville Herren gjøre loven stor og herlig" (Jes 42,21). Loven har ingen makt til å tilgi overtrederen. Den har som oppgave å peke på feilene som er gjort, for at syndere skal bli klar over at de har behov for ham som er mektig til å frelse, en som kan være deres stedfortreder, borgsmann og rettferdighet. Jesus kan dekke syndernes behov, for han har sonet overtredernes synd. "Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom" (Jes 53,5). rett

(319)Herren kunne ha forkastet synderne og fullstendig tilintetgjort dem, men han valgte en utvei som kostet mer. I sin store kjærlighet gir han håp til dem som var uten håp, idet han gir sin enbårne Sønn tihoning for verdens synd. Og ettersom han har tømt hele himmelen i denne ene rike gaven, vil han ikke nekte mennesker noen form for hjelp til å ta imot frelsen og bli Guds arvinger og Kristi medarvinger. rett

(319)Guds kjærlighet åpeubart
Kristus kom for å åpenbare Guds kjærlighet for verden og dermed dra alle mennesker til seg. Han sier: "Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg" (Joh 12,32). Det første steg på frelsesveien er å reagere når Kristi kjærlighet drar oss. Gud sender det ene budskap etter det andre og formaner menneskene til å vende om, for at han kan tilgi dem. Skal hans innbydelser være forgjeves? Skal hans tilbud om nåde bli oversett, og hans kjærlighet bli forkastet? Da avskjærer menneskene seg fra den eneste mulighet til frelse, for Gud kan bare tilgi den som angrer. Ved åpenbaringen av sin kjærlighet, og ved Åndens påminnelser formaner han menneskene til å angre og vende om, for anger og omvendelse er en Guds gave. Den han tilgir, hjelper han først til å angre. rett

(320)Menneskene opplever sin største glede når de oppriktig angrer sin overtredelse av Guds lov og når frem til tro på Kristus som syndernes frelser og talsmann. For at menneskene skal forstå hvilken glede og fred Guds tilgivelse gir, drar Kristus dem ved åpenbaringen av sin kjærlighet. Hvis de reagerer når han drar dem, og overlater seg til hans nåde, vil han lede dem steg for steg til full kunnskap om ham selv. Dette er det evige liv. rett

(320)Kristus kom for å åpenbare Guds rettferdighet og kjærlighet, så Israel skulle få omvendelse og syndenes forlatelse. Når synderne ser Jesus løftet opp på korset hvor han lider straffen for overtredernes skyld, og de i åpenbaringen av den forferdelige døden på korset ser Guds avsky for det onde og hans kjærlighet til falne mennesker, vil de angre sin overtredelse av den loven som er hellig, rettferdig og god. De tror på Kristus fordi han er blitt deres stedfortreder, borgsmann og talsmann. Gud viser den angrende synder sin nåde og sannhet. Han tilgir og viser kjærlighet. rett

(320)Men Satan vil ikke la et menneske slippe fri fra syndens favntak, hvis han kan hindre det. Da Gud ofret sin Sønn, gav han sin beste gave, og himmelens rike skatter står til vår rådighet. Selv om hele himmelen er blitt utøst i denne ene, rike gaven, vil fienden fortelle et angrende menneske at Gud er hard og ubøyelig og ikke villig til å tilgi overtrederen. Ved forskjellige anledninger har jeg fått brev fra personer som var fortvilet over sin synd. En og annen har skrevet: "Jeg er redd det ikke er noen hjelp for meg. Finnes det noe håp for meg?" Disse stakkars mennesker har fått dette svar: "Stol på Gud, det er brød nok i hans hus. Stå opp og gå til din Far. Han ser deg langt borte og går deg imøte. Han elsker deg og er nådig mot deg." rett

(321)Når fienden kommer som en stormflod og forsøker å overvelde deg med tankene på din synd, skal du si til ham: Jeg vet at jeg er en synder. Hvis jeg ikke var det, ville jeg ikke ha kommet tIl Frelseren. For han sier: "Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere" (Mark 2,17). Og fordi jeg er en synder, har jeg rett til å komme til Jesus. Jeg er full av synd og urenhet, men han led og døde og tok på seg den forbannelsen som skulle ha rammet meg. Jeg kommer, jeg tror og jeg påberoper meg hans løfter, at "den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv" (Joh 3,16). rett

(321)Vil en slik bønn fra en angrende sjel bli avvist? Nei, aldri! Kristi lidelse og død er beviset på hans grenseløse kjærlighet til menneskene. Han både kan og vil frelse alle som kommertil Gud ved ham. . rett

(321)Kom da som et lite barn til Gud, og kast deg for hans føtter som en angrende synder. Vi behøver ikke fare opp til himmelen for å hente Jesus ned, eller stige ned i avgrunnen for å hente ham opp, for han er alltid nær oss. Han sier: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid jeg med ham og han med meg" (Åp 3,20). Kristus er mer enn villig til å ta vårt hjertes tempel i besittelse, hvis vi vil slippe ham til. Han sier at han står for hjertedøren og banker. Hvorfor kommer han da ikke inn? Er det fordi kjærligheten til synd har stengt hjertedøren? Når vi er villige til å gi avkall på synden og bekjenne vår skyld, vil hindringen mellom sjelen og Frelseren bli fjernet. - "The Signs of the Times", 5. des. 1892. rett

neste kapitel