På fast grunn 1 kapitel 60. Fra side 336.     Fra side 340 i den engelske utgave.tilbake

Kristus - vår øversteprest*

Manuskript 50, 1900.
Rettferdigheten krever at synden ikke bare blir tilgitt, men også at dødsdommen må bli fullbyrdet. Da Gud gav sin enbårne Sønn, oppfylte han begge disse forutsetninger. Ved å dø for menneskene bar Kristus .straffen fullt ut, og han gjorde det samtidig mulig å tilgi.

Ved synden er menneskene blitt skilt fra livet med Gud. De er åndelig lammet på grunn av Satans list og renker, han som er syndens opphavsmann. De har i seg selv ingen følelse av synd, eller evne til å verdsette og tilegne seg guddommelig natur. Får de anledning til dette, er det ingenting i det naturlige hjerte som ønsker seg det. Satan har forhekset dem. Han benytter all sin kløkt og list for å hindre enhver god impuls. Enhver evne Gud har gitt dem, er blitt brukt som våpen mot den guddommelige velgjører. Selv om Gud elsker dem, kan han ikke gi dem de gaver og velsignelser han lengter etter å gi dem.

Men Gud lot seg ikke slå ut av Satan. Han sendte sin Sønn til verden, for at han ved å bli menneske og forene det guddommelige med det menneskelige, kunne gi menneskene moralsk verdi for Gud.

Det er ingen annen vei til frelse for menneskene. Jesus sier: "Uten meg kan dere intet gjøre" (Joh 15,5). Bare ved Kristus kan livets kilde gi menneskenaturen nytt liv, omdanne innstillingen og vende folks tanker og følelser mot himmelen. Gjennom foreningen av den guddommelige og menneskelige natur kunne Kristus hjelpe dem til å forstå, og han kunne innpode sine livgivende egenskaper i mennesker som er døde i overtredelser og synd.

Når menneskene tenker på Golgata, har de et ufullkomment bilde av Kristus på skammens kors. Hvorfor døde han? For syndens skyld. Hva er synd? Overtredelse av Guds lov. Da får de øynene åpnet og ser hva synd er. Loven som er overtrådt, kan ikke tilgi synderen. Den er vår vokter som dømmer oss til straff. Hvor finnes hjelpen? Loven driver oss til Kristus, som ble hengt på korset for at han skulle kunne gi falne, syndige mennesker sin rettferdighet, og deretter fremstille dem for Faderen med hans egen rettferdige karakter.

Kristus på korset leder ikke bare menneskene til Gud og til anger over lovovertredelse, for Gud gir angeren før han gir tilgivelsen. Men Kristus har også tilfredsstilt rettferdigheten, han har gitt seg selv som et sonoffer. Blodet som ble utøst, legemet som ble brutt, tilfredsstiller den brutte lovs krav. Slik har han bygget en bro over den avgrunn synden skapte. Han led som menneske, for at han med sitt mishandlede legeme skulle kunne dekke den forsvarsløse synder. Seieren han vant ved sin død på Golgata, tilintetgjorde for alltid Satans makt til å anklage. For alltid satte han en stopper for påstanden om at selvfornektelse ikke var nødvendig for menneskene, fordi dette var umulig endog for Gud.

I himmelen hadde Satan vært nest etter Guds Sønn. Han var den fremste blant englene. Hans innflytelse hadde vært fordervelig, men Gud kunne ikke foreta en fullstendig avsløring av dette og samtidig beholde harmonien i himmelen ved å fjerne ham og hans onde innflytelse. Hans makt økte, men det onde ble ennå ikke forstått. Dette representerte en dødelig fare, men sikkerheten for universet og Guds styresett nødvendiggjorde at det fikk utvikle seg og avsløre seg selv.

Selvfomektelse hos Gud
Ved at Satan fortsatte med sitt hat og fiendskap inntil Kristus hang på korset med et mishandlet legeme og et knust hjerte, mistet han fullstendig all den sympati universet hadde vist ham. Da fikk man se at Gud i Kristus hadde fornektet seg selv, ved å gi seg selv for verdens synd, fordi han elsket menneskene. Skaperen ble åpenbart i den evige Guds Sønn. Her kom det for alltid svar på spørsmålet: "Er det mulig for Gud å vise selvfornektelse?" Kristus var Gud. Men han fornedret seg og ble menneske, og like til dødeu ble han lydig til å gi sitt uendelig store offer.

Alt et menneske kunne gå igjennom, utholdt Kristus, til tross for at Satan fristet ham på alle måter. Men jo større fristelsen ble, desto mer fullkomment ble offeret. Alt et menneske kunne holde ut i kampen mot Satan, utholdt Kristus i sin forenede menneskelige og guddommelige natur. Lydig og syndfri til det siste, døde han for menneskene som deres stedfortreder og borgsmann. Han ble utsatt for alt det mennesker noen gang vil bli utsatt for av fristelser og bedrag, for at menneskene skal kunne seire ved å få del i guddommelig natur.

Det viste seg at den rene sannhet kunne seire over løgnen, at ærlighet og hederlighet kunne seire over list og lurhet i alle som i likhet med Kristus er villige til å ofre alt, endog selve livet for sannhetens sak. Å stå imot Satans fristelser er ingen lett oppgave. Det forutsetter et fast tak i den guddommelige natur fra begynnelse til slutt. Ellers kan det ikke bli gjennomført. I den seier Kristus ved sin død vant på Golgata, ligger veien åpen for menneskene, og gjør det mulig for dem å holde Guds lov ved ham som er veien, sannheten og livet. Det er ingen annen vei.

Kristi rettferdighet blir tilbudt synderne som en fri gave, hvis de vil ta imot den. De har selv ingenting som ikke er fordervet og forurenset av synd, og derfor er avskyelig for en ren og hellig Gud. Menneskene kan bare komme frem for Gud på grunnlag av Kristi rettferdige karakter.

Som øversteprest innenfor forhenget har Kristus udødeliggjort Golgata på en slik måte at selv om han lever for Gud, dør han stadig for synden. Derfor har alle som synder, en talsmann hos Faderen.

Han stod opp fra graven omgitt av en sky av engler og i vidunderlig kraft og herlighet. Han var Gud-mennesket. Han overtok deu verden Satan krevde herredømme over, som sitt lovlige område, og ved den storslagne gjerning han gjorde da han gav sitt liv, førte han menneskene tilbake til Gud. …

Ingen må være sneversynt og tro at mennesker kan gjøre noe som helst for å sone for sine overtredelser. Det er et skjebnesvangert bedrag. Om dere skal forstå dette, må dere slutte å ri kjepphester, og med ydmyke hjerter studere forsoningen. Dette spørsmålet er så!ite forstått at tusener som hevder å være Guds sønner og døtre, er den ondes barn fordi de vil stole på sine egne gjerninger. Gud har alltid krevd gode gjerninger. Loven krever det, men fordi mennesket ble en synder, ble også dets gode gjerninger verdiløse. Kristi rettferdighet alene kan frelse. Kristus kan frelse helt og fullt, fordi han alltid lever og går i forbønn for oss. Alt menneskene kan gjøre for sin egen frelse, er å ta imot innbydelsen: "Den som vil, skal få livets vann for intet" (Åp 22,17). Menneskene kan ikke begå noen synd som det ikke er sonet for på Golgata. Korset med sin alvorlige appell er et stadig tilbud til synderen om full og hel forsoning.

Anger og omvendelse
Når du nærmer deg Golgata, ser du en kjærlighet det ikke finnes maken til. Når du ved tro begriper sonofferet, ser du deg selv som synder, dømt til døden av loven som er overtrådt. Dette er anger. Når du kommer med et ydmykt hjerte, får du tilgivelse, for Kristus Jesus blir fremstilt som den som alltid står for alteret og bærer frem offeret for verdens synd. Han tjener i det sanne tabernakel som Herren har reist og ikke mennesker. Seremoniene i det gamle jødiske tabernakel har ikke lenger noen verdi. Den daglige og den årlige symbolske soningstjenesten har opphørt, men det er fortsatt nødvendig med en soningstjeneste og en mellommann, fordi det stadig blir gjort synd. Jesus tjenestegjør for Guds ansikt og bærer frem det blod han har utøst, som blodet av et ly teløst lam. Jesus bærer frem det offer som ble gitt for all synd.

Kristus, vår mellommann, og Den Hellige Ånd er alltid i virksomhet med å hjelpe menneskene. Men Ånden går ikke i forbønn for oss, slik Jesus gjør når han bærer frem sitt blod, som ble utøst fra verdens grunnvoll ble lagt. Ånden virker på oss og leder oss til bønn og anger, lovprisning og takksigelse. Takknemligheten vi gir uttrykk for, er resultatet av at Ånden spiller på hjertets strenger og minner oss om alt vi har å takke for.

De troendes andakt, bønn, lovprisning og syndsbekjennelse stiger som en røkelse opp mot den himmelske helligdom. Men fordi dette kommer fra syndige mennesker, er det så urent at hvis det ikke blir renset ved Jesu blod, kan Gud ikke ta imot det. Det stiger ikke rent og lyteløst opp, og hvis ikke mellommannen som står ved Guds høyre side, legger det frem og renser det ved sin rettferdighet, har det ingen verdi for Gud. All røkelse fra syndige mennesker må stige opp blandet med Kristi rensende blod. Han holder røkelseskaret frem for Faderen med sitt eget rene liv, og der er det ikke spor av urenhet eller fordervelse. I dette røkelseskaret legger han så sitt folks bønner, lovprisninger og syndsbekjennelser sammen med sin egen lyteløse rettferdighet. Gjennomtrengt på denne måten av vellukten fra Kristi sonoffer, stiger røkelsen opp til Gud som noe han fullt ut kan godta. Og da kan han besvare sitt folks bønner.

Å, om alle kunne forstå at all lydighet, anger, lovprisning og takksigelse må stige opp til Gud sammen med Kristi rettferdighet. Vellukten fra denne rettferdighet stiger som en sky av røkelse opp mot nådestolen. - Manuskript 50, 1900.

neste kapitel