På fast grunn 1 kapitel 61. Fra side 342.     Fra side 345 i den engelske utgave.tilbake

Forvandlet ved tro og lydighet*

Fra "The Signs of the Times", 5. juni 1893.
Den undervisning Kristus gir i evangeliet, er i full overensstemmelse med den undervisning han gav gjennom profetene i Det gamle testamente. Profetene i Det gamle testamente talte som Kristi sendebud like fullt som apostlene gjorde i Det nye testamente, og det er ingen uoverensstemmelse i deres undervisning. Satan har alltid forsøkt, og forsøker fremdeles med all urettferdighetens forførelse å gjøre Guds ord virkningsløst. Han forsøker å gjøre det til noe mystisk som er enkelt og klart. Han har lang erfaring i dette. Han kjenner Guds karakter, og med sin list har han bedratt verden. Det var fordi Guds ord ble gjort virkningsløst at synden ble ført inn i verden. Adam trodde Satans løgn, og ved denne forvrengningen av Guds karakter ble Adams liv endret og skjemt. Han overtrådte Guds bud og gjorde nettopp det Gud hadde forbudt ham å gjøre. Ved ulydighet falt Adam i synd. Hadde han bestått prøven og vært lojal mot Gud, hadde verden blitt spart for all elendighet.

Ved å tro på Satans uriktige fremstilling av Gud, ble menneskets karakter og skjebne endret. Men hvis menneskene vil tror på Guds ord, vil de bli forvandlet i sinn og karakter og skikket for et evig liv. Å tro at "så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv" (Joh 3,16), vil forvandle menneskene og gjenskape Guds bilde i dem.

Som så mange i dag var Paulus før sin omvendelse trygg i den religion som var en arv fra fedrene. Men grunnlaget for hans trygghet var en løgn. Det var en tro uten Kristus, for han stolte på former og seremonier. Hans nidkjærhet for loven hadde ingen forbindelse med Kristus og var derfor verdiløs: Han påstod at han var uklanderlig i sin overholdelse av loven, men han ville ikke ha noe å gjøre med Kristus som gav loven verdi. Han var sikker på at han hadde rett. Han sier: "Jeg mente selv engang at det var en plikt av all kraft å bekjempe nasareeren Jesu navn. Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det tale om å henrette dem, stemte jeg for" (Apg 26,9.10). En tid gjorde Paulus meget vondt. Samtidig trodde han at han gjorde Gud en tjeneste, for han sier at han i sin vantro ikke visste hva han gjorde (1 Tim 1,13). Men hans oppriktighet kunne ikke unnskylde det han gjorde. Den gjorde ikke løgnen til sannhet.

Troen er det middel sannheten eller løgnen bruker for å få en varig plass i sinnet. Både sannheten og villfarelsen får plass i sinnet veddet samme middel, men det er en avgjort forskjell på å tro det Guds ord sier og det mennesker lærer. Da Kristus åpenbarte seg for Paulus, og han ble overbevist om at det var Jesus han forfulgte da han forfulgte hans etterfølgere, tok han imot sannheten i Jesus. Han opplevde en forvandlende kraft i sitt sinn og sin karakter, og han ble et nytt menneske i Kristus Jesus. Han mottok sannheten så helt og fullt at ingenting kunne rokke hans tro.

Det er mange som roper: "Tro, bare tro!" Spør dem hva du skal tro! Skal du tro på de løgner Satan kommer med om Guds hellige, rettferdige og gode lov? Gud bruker ikke sin store nåde til å oppheve loven, men til å oppfylle den. Paulus sa om Guds lov: "Hva skal vi så si? Er loven synd? Slett ikke! Men uten loven ville jeg ikke ha visst av synden. ... Jeg levde en gang uten lov. Da budet kom, fikk synden liv, men jeg døde. ... Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt" (Rom 7,7-12).

Loven kan ikke tilgi
Paulus oppdaget at det ikke var mulig for loven å tilgi den som overtrådte den. "Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever" (Rom 3,20). "Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur. Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden" (Rom 8,3.4).

Herren så vår falne tilstand. Han så vårt behov for nåde, og fordi han elsket oss, har han gitt oss nåde og fred. Nåde er godhet mot en som ikke fortjener det, mot en som er fortapt. Den kjensgjerning at vi er syndere, stenger oss slett ikke ute fra Guds kjærlighet og nåde, men gjør det helt nødvendig at Gud viser oss kjærlighet for at vi skal kunne bli frelst. Kristus sier: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer" (Joh 15,16).

Da Adam falt, ble det truffet forholdsregler for å redde ham. Når tiden kom, skulle Jesus, livets fyrste, komme til vår verden for å ta kampen opp mot mørkets makter. I denne verden hadde Satan anledning til å vise resultatene av sine prinsipper om frihet fra alt som heter lov. Kristus viste resultatene av å leve etter rettferdighetens prinsipper. Uten unntak levde han i lydighet mot Faderens bud. I overensstemmelse med sine onde prinsipper plaget Satan Guds Sønn med harde fristelser og førte ham til slutt til rettssalen for å få ham dømt til døden, enda han var uskyldig. De onde makter ledet menneskene til å praktisere den ondes prinsipper. Kristus og Barabbas ble ført frem for folkemengden. Barabbas var en kjent ransmann og morder, Kristus var Guds Sønn. Pilatus så på de to og trodde at Jesus ville bli foretrukket. Ansiktet hans viste så tydelig at han var et edelt menneske, intelligent og ren, den rake motsetning til Barabbas' rå og brutale ansikt. Han spurte: "Hvem av de to ønsker dere frigitt?" (Matt 27,21.) Og den rasende folkemengden ropte: "Barabbas!" "Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias? spurte Pilatus. alle som en ropte: Han skal korsfestes! Hva ondt har han gjort? sa han. Men de skrek bare enda høyere: Han skal korsfestes!" (Matt 27,22.23.)

Satan led nederlag da Kristus døde
Dette valget viste hva Satans prinsipper fører til, og hele himmelens hær og alle de verdener Gud hadde skapt, felte den dom at Satan var den store anklager, en løgner og en morder. I himmelen og i de verdener som ikke hadde falt i synd, var det slutt på Satans bedragerske makt og innflytelsen av hans onde prinsipper. Det var for alltid bevist at Kristus, som hadde utholdt prøven på menneskenes vegne, var fullkommen ren og hellig. Ved at Satans karakter og prinsipper fikk anledning til å utvikle seg, mistet han for alltid all sympati i de verdener som ikke var falt i synd, og i himmelen var striden mellom Satans prinsipper og Kristi prinsipper for alltid avgjort. Den rettferdighet som ble åpenbart i Kristi karakter, vil for alltid være verdens håp og anker. Enhver som velger Kristus, kan i tro si: "Herren, min rettferdighet."

Kristus "var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom" (Jes 53,3-5).

Kristi nåde og Guds lover uatskillelige. I Jesus møtes godhet og sannhet, og rettferdighet og fred kysser hverandre. I sitt liv og i sin karakter åpenbarte han ikke bare Guds karakter, men han viste hvilke muligheter menneskene har. Han var Guds representant og menneskenes eksempel. Han viste hva mennesker kan bli når de ved tro er forenet med det guddommelige. Guds enbårne Sønn tok menneskelig natur og reiste sitt kors mellom himmel og jord. Ved korset blir menneskene dratt til Gud, og Gud til menneskene. Rettferdigheten steg ned fra sin høye og hellige plass, og de himmelske hærskarer, de hellige engler, drog nær til korset og bøyde seg i ærbødighet, for på korset skjedde rettferdigheten fyllest.

Ved korset ble synderne dratt fra syndens sterke festning, fra de onde makter, og ved hvert skritt mot korset mildnes deres sinn, og de roper ut: "Det var min synd som korsfestet Guds Sønn." Ved korset legger de ned sin synd, og ved Kristi nåde blir deres karakter forvandlet. Frelseren løfter synderne opp fra støvet og stiller dem under Den Hellige Ånds ledelse. Når synderne ser opp på Frelseren, blir de fylt med håp, visshet og glede. I kjærlighet tar troen imot Kristus. Troen er virksom i kjærlighet og renser sjelen. - "The Signs of the Times", 5. juni 1893.

neste kapitel