På fast grunn 1 kapitel 63. Fra side 352.     Fra side 355 i den engelske utgave.tilbake

Gammel sannhet i ny ramme*

Rapport fra leirmøtet i Ottawa, Kansas. Gjengitt i "The Review and Herald", 23. juli 1889.
Ved møtet i Kansas bad jeg til Gud om at Satans makt måtte bli brutt, og at de mennesker som hadde vært i mørke, måtte åpne sitt hjerte og sinn for det budskap Gud skulle sende dem, så de kunne få se at denne sannheten, som var ny for mange, var en gammel sannhet i ny sammenheng. Guds folk forstår den ikke, for Satan har fremstilt Guds karakter i et falskt lys. Vår gode og nådige Herre er blitt fremstilt med Satans egenskaper, og de som søker sannheten, har så lenge fått Gud fremstilt i et falskt lys, at det er vanskelig å få fjernet det mørke som skjuler ham for dem. Mange har levd i en atmosfære av tvil, og det synes å være nesten umulig for dem å ta imot det håp Kristi evangelium kan gi oss. ...

På sabbaten ble det fremholdt ting som var nye for de fleste i forsamlingen. Det ble tatt frem gammelt og nytt fra de rike kilder i Guds ord. Sannheter ble åpenbart for mennesker som nesten ikke kunne fatte dem eller glede seg over dem. Forholdet mellom lov og evangelium ble belyst fra Guds ord og det faktum at Kristus er vår rettferdighet. For mennesker som hungret og tørstet etter sannhet, syntes lyset å være for dyrebart til å kunne bli mottatt.

Men møtet sabbats formiddag hadde ikke vært forgjeves. Søndag formiddag var det klare beviser for at Guds Ånd var i virksomhet; og det førte til store forandringer både moralsk og åndelig hos dem som var til stede. Noen som lenge hadde vært i mørke, overgav seg til Gud og avla gripende vitnesbyrd. En bror talte om den kamp han hadde måttet gå igjennom før han kunne ta imot det gode budskap om at Kristus er vår rettferdighet. Kampen var hard, men Herren hjalp ham. Hans sinn ble fornyet, og han fikk ny styrke. Herren gjorde sannheten klar og tydelig for ham og åpenbarte den kjensgjerning at Kristus alene er kilden til alt håp om frelse. "I ham var liv, og livet var menneskenes lys." "Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet" (Joh 1,4.14).

En av våre unge predikanter sa at han hadde fått mer av Guds velsignelse og kjærlighet på dette møtet enn i hele sitt tidligere liv. En annen fortalte at de prøver og konflikter han hadde vært igjennom, var av en slik art at han hadde vært i ferd med å gi opp. Han hadde følt at det ikke var noe håp for ham, hvis han ikke fikk mer av Guds nåde. Men innflytelsen av dette møtet gjorde at han opplevde en indre fornyelse og fikk en større forståelse av frelse ved tro på.Kristus. Han forstod at det var mulig for ham å bli rettferdiggjort ved tro. Nå hadde han fred med Gud, og med tårer i øynene fortalte han om den lettelse han følte og den velsignelse han hadde fått. Ved alle vitnesbyrdsmøtene ble det gitt mange vitnesbyrd om freden og gleden hos dem som tok imot lyset:

Vi takker Herren av hele vårt hjerte for at vi har dyrebart lys å bringe menneskene, og vi gleder oss over at vi har et budskap som er sannheten for vår tid, Forkynnelsen av Kristus som vår rettferdighet har vært til hjelp for svært mange, og Gud sier til sitt folk: "Fortsett på veien fremover!" Budskapet til Laodikea-menigheten passer på oss og vår tilstand. Tilstanden hos dem som er stolte av sin kunnskap om Guds ord blir klart fremstilt, mens Ordets helIiggjørende innflytelse mangler i deres liv. Guds dype kjærlighet finnes ikke i deres hjerter, men det er nettopp denne dype kjærligheten som gjør Guds folk til verdens lys.

Laodikeabudskapet
Det sannferdige vitne sier om en kald, livløs kristen menighet: "Jeg vet om dine gjerninger; du er hverken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn" (Åp 3,15.16). Legg merke til det som følger: "Jeg er rik, sier du, jeg har overflod og mangler ingen ting. Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken" (vers 17). Her blir det fremstilt et folk som er stolt av sin åndelige kunnskap og sin forrett. Men de har ikke vært takknemlige for de ufortjente velsignelser Gud har gitt dem. De har vært fulle av opprør og utakknemlighet, og de har glemt Gud. Han har likevel hele tiden behandlet dem som en kjærlig og tilgivende far behandler sin utakknemlige og egenrådige sønn. De har stått hans nåde imot, de har misbrukt de privilegier han har gitt dem, de har sagt nei til de muligheter han åpnet for dem, og de har latt seg nøye med å synke ned i lat tilfredshet, skammelig utakknemlighet, tomt formvesen og hyklersk falskhet. Med fariseisk stolthet har de skrytt, inntil det blir sagt om dem: Du sier at du er rik og har overflod og mangler ingen ting.

Har ikke Herren sendt budskap på budskap med irettesettelser, advarsler og formaninger til disse selvtilfredse mennesker? Er ikke hans råd blitt foraktet og forkastet? Er ikke hans utvalgte budbærere blitt behandlet med forakt og deres ord mottatt som tom tale? Kristus ser det mennesket ikke ser. Han ser den synd som vil gjøre ende på en langmodig Guds tålmodighet, hvis den ikke blir angret. Kristus kan ikke legge frem navnene på dem som er seg selv nok. Han kan ikke gå i forbønn for et folk som ikke føler noe behov for hans hjelp, men sier at de vet og har alt.

Den store forløser fremstiller seg selv som en himmelsk kjøpmann med kostbare varer, som går fra hjem til hjem og fallbyr sine dyrebare varer, idet han sier: "Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å ha på øynene dine, så du kan se. Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg" (Åp 3,18-20).

La oss overveie hvordan vi tar oss ut i Guds øyne, og la oss ta imot det sannferdige vitnes råd. Ingen av oss må være fylt med fordom, som jødene var, så lyset ikke får slippe inn i vårt hjerte. La det ikke bli nødvendig for Kristus å si, som han sa om dem: "Men dere vil ikke komme til meg for å få liv" (Joh 5,40).

Ved hvert eneste møte siden generalforsamlingen har folk med glede tatt imot det dyrebare budskap om Kristi rettferdighet. Vi takker Gud for at det er mennesker som innser at de behøver noe de nå mangler: kjærlighetens og troens gull, Kristi rettferdighets hvite kledning og den åndelige dømmekrafts øyensalve. Hvis du eier disse dyrebare gaver, vil det mennegkelige tempel ikke være som en profanert helligdom. Brødre og søstre, jeg formaner dere i Jesu Kristi navn til å virke hvor Gud virker. Dette er en tid med anledninger og privilegier. - Rapport fra årsmøtet i Ottawa, Kansas, trykt i "Review and Herald", 23. juli 1889.

neste kapitel