På fast grunn 1 kapitel 67. Fra side 370.     Fra side 373 i den engelske utgave.tilbake

Fullkommen lydighet ved Kristus*

Fra "The Review and Herald", 1. nov. 1892.
"Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro. ... For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger" (Jak 2,24-26). Å tro på Jesus er absolutt nødvendig, for ved tro på ham blir du frelst. Men det er farlig å ha den innstilling mange har når de sier at de er frelst. Mange har sagt: "Du må gjøre gode gjerninger, så vil du leve." Men uten Kristus kan ingen gjøre gode gjerninger. Mange i vår tid sier: "Tro, bare tro, og lev." Tro og gjerninger hører sammen. Å tro og å handle går over i hverandre.

Herren krever ikke mindre i dag enn han gjorde av Adam i Paradiset før fallet: fullkommen lydighet og lytefri rettferdighet. Guds kraver like store under nådens pakt som de krav han kom med i Paradiset: harmoni med Guds lov som er hellig, rettferdig og god. Evangeliet svekker ikke lovens krav, men gjør loven stor og hellig. Kravene er ikke mindre under den nye pakt enn under den gamle. Ingen må slå seg til ro med det bedrag som er så tiltalende for det naturlige hjerte, at Gud vil godta den som er oppriktig, uten å spørre etter tro og uten hensyn til hvor ufullkomment livet er. Gud krever fullkommen lydighet av sine barn.

For å kunne møte lovens krav må vi i tro ta imot Kristi rettferdighet som vår rettferdighet. Ved forening med Kristus, ved å ta imot hans rettferdighet i tro, kan vi bli skikket til å gjøre Guds gjerning og være Kristi medarbeidere. Hvis dere er villige til å la dere drive av sted med strømmen av det onde, og ikke samarbeider med himmelen i å holde overtredelser i familien og i menigheten i tømme, for at en evig rettferdighet kan bli resultatet, mangler dere tro. Troen er virksom i kjærlighet og renser sjelen. Ved troen virker Den Hellige Ånd i hjertet for å skape hellighet der. Men dette kan ikke skje hvis mennesket ikke vil samarbeide med Kristus. Vi kan bare bli skikket for himmelen ved at Den Hellige Ånd virker i hjertet. For vi må ha Kristi rettferdighet som vårt adgangstegn, om Gud skal kunne ta imot oss. For å kunne få Kristi rettferdighet og få del i guddommelig natur, må vi daglig bli forvandlet ved innflytelsen fra Den Hellige Ånd. Det er Den Hellige Ånds gjerning å helliggjøre hjertet og forede hele mennesket.

Se på Kristus!
Sjelen må være opptatt av Jesus. "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Ingen vil bli tvunget til å se på Kristus, men stemmen som formidler innbydelsen, sier inntrengende: "Se og lev!" Når vi ser på Kristus, oppdager vi at hans kjærlighet er uten parallell, at han har tatt den skyldige synders plass, og at han har tilregnet ham sin lytefrie rettferdighet. Når synderen ser Frelseren henge døende på korset under syndens forbannelse og i hans sted, og opplever en slik tilgivende nåde, våkner kjærligheten i ham. Synderen elsker Kristus fordi Kristus har elsket ham først, og kjærligheten oppfyller loven. Når menneskene angrer og vender om, forstår de at "han er trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett" (1 Joh 1,9). Guds Ånd er i virksomhet i den troendes sjel og setter ham i stand til å gå fremover fra lydighet på et felt til lydighet på et annet,"og til å vokse i styrke og nåde i Jesus Kristus.

Med rette vil Gud fordømme alle som ikke tar imot Kristus som sin personlige frelser, men han tilgir alle som kommer til ham i tro, og han setter dem i stand til å gjøre Guds gjerning og ved tro bli ett med Kristus. Jesus sier om dem: "Jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg" (Joh 17,23). Denne enhet gjør karakteren fullkommen. Herren har lagt alt til rette for menneskers fulle og frie frelse, og for at de kan være fullkomne i ham. Gud vil at hans folk skal motta strålene fra rettferdighetens sol, for at alle skal ha sannhetens lys. For en uendelig pris har Gud sørget for verdens frelse ved å gi sin enbårne Sønn. Apostelen stiller dette spørsmålet: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?" (Rom 8,32.) Om vi ikke blir frelst, vil det ikke være Guds feil, men vår egen, fordi vi ikke har samarbeidet med himmelen. Vår vilje har ikke vært samstemt med Guds vilje.

Verdens frelser kledte sin guddommelighet i menneskelighet, for at han skulle kunne nå menneskeheten. Både det guddommelige og det menneskelige var nødvendig for å kunne gi verden den frelse som falne mennesker behøver. Det guddommelige behøvde det menneskelige, for at det menneskelige kunne tjene som et bindeledd mellom Gud og mennesket. Menneskene behøver en makt utenom og over dem selv, som kan gjenopprette Guds bilde i dem. Men at de behøver guddommelig hjelp, betyr ikke at deres egen innsats er unødvendig. Det kreves at mennesket skal tro, for tro virksom i kjærlighet renser sjelen. Troen tilegner seg Kristi fortjeneste.

Det er ikke Guds plan å lamme menneskenes egne evner, for i samarbeid med.Gud kan deres evner bli benyttet til det gode. Herren ønsker ikke å ødelegge vår vilje, for det er ved hjelp av den vi kan utføre det han ønsker vi skal gjøre både ute og hjemme. Han har gitt hver enkelt en oppgave, og enhver trofast arbeider sender lyset ut i verden fordi han er forenet med Gud og Kristus og de hellige engler i den store oppgaven å frelse det fortapte. Fordi han er forenet med himmelen, blir han mer og mer skikket til å utføre Guds gjerning. Ved å omsette i praksis det som Guds nåde skaper i hjertet, vokser den troende åndelig.

Den som arbeider i samsvar med sin naturlige utrustning, vil bli en klok bygningsmann for Mesteren, for han er i lære hos Kristus. Der lærer han å gjøre Guds gjerning. Han vil ikke prøve å unngå ansvarets byrder, for han vil innse at hver enkelt må løfte med i Guds sak så langt evnene rekker, og han gir seg inn under arbeidsbyrden. Men Jesus overlater ikke sin villige og lydige tjener til å bli knust. Det er ikke synd på dem som bærer tunge ansvar i Guds sak, for de samarbeider trofast med Gud, og ved denne forening av guddommelig og menneskelig innsats blir arbeidet fullført. Der. imot er det synd på dem som unngår ansvar, som ikke har noen forståelse av det privilegium de er kalt til. - "The Review and Herald", 1. nov. 1892.

neste kapitel