På fast grunn 1 kapitel 69. Fra side 380.     Fra side 383 i den engelske utgave.tilbake

Kristus er budskapets midtpunkt*

Fra "The Review and Herald". 20. mars 1894.
Den tredje engels budskap krever at sabbaten i det fjerde bud blir forkynt, og denne sannheten må bringes frem for verden. Men senteret med den store tiltrekningskraften, Jesus Kristus, må ikke bli utelatt i den tredje engels budskap. Mange av dem som forkynner budskapet for vår tid, har satt Kristus i annen rekke, og teorier og argumenter har hatt førsteplassen. Guds herlighet i hans karakter som ble åpenbart for Moses, har ikke fått førsteplassen. Herren sa til Moses: "Jeg vil gå forbi deg i all min godhet" (2 Mos 33,19). "Herren gikk forbi rett foran øynene på ham og ropte: Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ik. ke den skyldige slippe straff" (2 Mos 34,6.7).

Det ser ut som om det har vært et dekke for øynene på mange som har arbeidet i denne bevegelsen. Når de har forkynt loven, har de ikke hatt Jesus i tankene, og de har ikke fremholdt at der hvor synden er stor, er nåden enda større. Det er på Golgata at nåden og sannheten møtes, og at rettferd og fred kysser hverandre. Synderen må alltid ha sitt blikk rettet mot Golgata, og med et lite barns enkle tro må han hvile i Kristi fortjeneste, ta imot hans rettferdighet og tro på hans nåde. De som arbeider for sannhetens sak, skulle fremholde Kristi rettferdighet, ikke som nytt lys, men som dyrebart lys som midlertidig har vært skjult for folk. Vi må ta imot Kristus som vår personlige frelser, og han tilregner oss Guds rettferdighet. Vi må gjenta og prioritere den sannhet Johannes gav uttrykk for: "Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder" (1 Joh 4,10).

I Guds kjærlighet er det blitt åpnet en kostelig åre med dyrebar sannhet, og Kristi nådes rikdom er kommet til syne for menigheten og verden. "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne" (Joh 3,16). Hvilken kjærlighet er ikke dette - hvilken vidunderlig, ufattelig kjærlighet Ham som ledet Kristus til å dø for oss, mens vi ennå var syndere! Hvilket tap det er for et menneske å forstå lovens strenge krav, men ikke forstå at Kristi nåde er enda større! Det er sant at Guds lov åpenbarer Guds kjærlighet, når den blir fremholdt som sannheten i Jesus. Kristus, Guds gave til en syndig verden, må få en stor plass i enhver preken. Det er ikke underlig at hjerter ikke er blitt smeltet ved sannheten; når den er blitt fremholdt på en kjølig og formell måte. Ikke underlig at troen ikke har kunnet gripe Guds løfter, når predikanter og andre misjonsarbeidere har unnlatt å fremholde Kristus i forbindelse med Guds lov. Hvor ofte de burde ha forsikret folk at "han som ikke sparte sin egen Sønn, mellig ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?" (Rom 8,32).

Satan går inn for at menneskene ikke skal få se Guds kjærlighet som fikk ham til å gi sin enbårne Sønn for å frelse en fortapt menneskehet, for det er Guds godhet som leder menneskene til omvendelse. Hvordan skal vi kunne fremholde Guds store, dyrebare kjærlighet? Vi kan bare makte dette ved å være med å rope: "Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, og vi er det" (1 Joh 3,1). Vi må si til syndige mennesker: "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Ved å fremholde Jesus som Faderens representant, blir vi i stand til å spre det mørke som Satan har kastet over vår livsvei, for at vi ikke skal kunne se Guds ubeskrivelige nåde og kjærlighet som ble åpenbart i Jesus Kristus.

Fest blikket på korset
Ha blikket rettet mot korset på Golgata. Det er pantet på vår himmelske Fars uendelige kjærlighet og grenseløse nåde. Å, om alle ville vende om og igjen gjøre de første gjerninger! Når våre medlemmer gjør det, vil de elske Gud over alle ting og sin neste som seg selv. Efraim vil ikke misunne Juda, og Juda vil ikke plage Efraim. Da vil det som skiller, bli ordnet, og den uhyggelige lyden av strid vil ikke lenger bli hørt ved Israels grenser.

Ved den nåde Gud så gjerne gir, vil alle forsøke å besvare Kristi bønn om at hans disipler må bli ett, som han og Faderen var ett Fred, kjærlighet, barmhjertighet og godhet vil være de styrende prinsipper i mennesket. Kristi kjærlighet vil være temaet i alles sang, og det sannferdige vitne vil ikke lenger behøve å si: "Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet" (Åp 2,4). Guds folk vil leve i Kristus, Jesu kjærlighet vil bli åpenbart, og en Ånd vil levendegjøre alles hjerter, idet han gjenføder og fornyer dem i Kristi bilde og danner deres hjerte etter det samme mønster. Som levende grener på det sanne vintre vil alle være forenet med hodet som er Kristus. Han vil bo i alle hjerter, og villede, trøste og helliggjøre. Han vil vise verden at hans etterfølgere er ett og at de bærer vitnesbyrd om at det himmelske adgangstegn er blitt gitt til den siste menighet. At Kristi menighet er ett, vil vise at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden.

Når Guds folk blir ett i Åndens enhet, vil all fariseisme, all egenrettferdighet, som var det jødiske folks synd, bli renset ut av alles hjerter. Kristi preg vil være på hvert enkelt lem av hans legeme, og hans folk vil være som nye vinsekker som han kan helle sin nye vin i, uten at de revner. Gud vil avdekke den hemmelighet som har vært skjult fra evige tider. Han vil "kunngjøre for dem hvilken rikdom av herlighet denne hemmelighet betyr for folkeslagene: Kristus blant dere, håpet om herlighet!" (Kol 1,27-29.)

Jesus kom for å gi menneskene Den Hellige Ånd, og derved blir Guds kjærlighet utøst i våre hjerter. Men det er umulig å gi Den Hellige Ånd til mennesker som er fastlåst i sin tankegang og har en stereotyp og uforanderlig lære, som lever etter menneskers tradisjoner og bud, likesom jødene på Jesu tid. De overholdt omhyggelig menighetens skikk og bruk og fulgte nøye alle former, men de manglet fullstendig åndelig liv og religiøs fromhet.

Kristus sammenlignet dem med gamle, tørre skinnsekker som de den gang brukte til å oppbevare vin i. Evangeliet kunne ikke fylles i deres hjerter, for de hadde ikke plass til det. De kunne ikke være de nye vinsekker han kunne fylle med sin nye vin. Kristus var nødt til å søke på annet hold enn blant de skriftlærde og fariseerne etter vinsekker til sannhetens og livets lære. Han måtte finne mennesker som var villige til å få et nytt og gjenfødt hjerte. Han kom for å gi menneskene nye hjerter. Han sa: "Jeg vil gi dere et nytt hjerte." Men den tids og vår tids egenrettferdige mennesker føler ikke behov for å få et nytt hjerte. Han forkastet de skriftlærde og fariseerne, for de følte ikke behov av noen frelser. De holdt fast ved sine former og seremonier.

Jesus selv hadde forordnet deres gudstjeneste. Den hadde vært full av vitalitet og åndelig skjønnhet. Men det åndelige liv hadde gått tapt, og bare seremoniene var tilbake. De holdt fast ved de døde former og seremonier også ett er at det åndelige liv var borte blant dem. Når de avvek fra Guds forordninger og bud, forsøkte de å kompensere det som var blitt borte, ved å øke tallet av sine egne forordninger, og gjøre dem enda strengere enn de som Gud hadde gitt. Jo strengere de ble, desto mindre ble det igjen av Guds Ånd og kjærlighet.

Kristus sa til folket: "På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet. De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem. Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og sine minnedusker store; de elsker å ha hedersplassen i selskaper og sitter fremst i synagogene og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget og kalle dem rabbi." "Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes" (Matt 23,2-7.23).

Den siste menighet er kalt til å gå igjennom en lignende erfaring som den jødene hadde, og det sannferdige vitne som går omkring blant de syv lysestaker, har et alvorlig budskap til sitt folk. Han sier: "Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om" (Åp 2,4.5). Kjærligheten til Gud er gradvis blitt borte i menigheten, og resultatet er at egenkjærligheten fikk nytt liv. Da kjærligheten til Gud ble borte, forsvant også kjærligheten til trossøsken. Menigheten kan være like rosverdig som menigheten i. Efesos, og likevel mangle det levende gudsliv. Om dem sa Jesus: "Jeg vet om dine gjerninger; du har arbeidet, og du har holdt ut. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har holdt ut; du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått rett. Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet" (Åp 2,2-4).

En lovmessig religionsform blir ansett for å være det rette for vår tid. Men det er en feiltagelse. Jesu irettesettelse til fariseerne passer på dem som har mistet den første kjærlighet. En kald, lovmessig religion kan aldri lede mennesker til Kristus, for det er en religion uten kjærlighet og uten Kristus. Når faste og bønn blir praktisert med en selvrettferdig innstilling, er det avskyelig for Gud. Den høytidelige gudstjenesten, de religiøse seremonier, den ytre ydmykheten - alt forkynner for verden at den som gjør dette, ser på seg selv som rettferdig. Dette minner om en person som nidkjært utfører sine religiøse plikter, og sier: Her er en som er skikket for himmelen. Men det hele er et bedrag. Gjerninger vil ikke kjøpe oss adgang til himmelen. Det ene store offer som ble brakt, er tilstrekkelig for alle som vil tro. Kristi kjærlighet vil fylle den troende med nytt liv. Den som drikker av vannet fra livets kilde, vil bli fylt med gudsrikets nye vin.

Troen på Kristus vil være det middel som gir den rette innstilling og de rette motiver, og godhet og fromhet vil prege den som har blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender. Ha blikket festet oå Gud og ikke på mennesker. Gud er din himmelske Far, som er villig til tålmodig åbære over med dine svakheter, og som tilgir og leger. "Dette er det evige livet de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus" (Joh 17,3). Ved å ha øynene festet på Kristus, vil du bli forvandlet, og du kommer til å avsky din tidligere stolthet, forfengelighet og selvgodhet, egenrettferdighet og vantro. Du vil kaste disse synder til side som en verdiløs byrde, og vandre ydmykt og tillitsfullt for Gud. Du vil vise kjærlighet, tålmodighet, mildhet, godhet og hensynsfullhet, og ha alle de gode egenskaper som preger et Guds barn. Til sist vil du få en plass blant de hellige. - "The Review and Herald", 20. mars 1894.

neste kapitel