På fast grunn 1 kapitel 73. Fra side 403.     Fra side 406 i den engelske utgave.tilbake

Hvordan takle et omstridt lærepunkt*

(Tale ved morgenmøte i Battle Creek, Michigan, 20. jan. 1890. Gjengitt i "The Review and Herald", 18. febr. 1890.)
Vi må forstå tiden vi lever i. Vi forstår den bare delvis og oppfatter den bare stykkevis. Jeg skjelver når jeg tenker på hvilken fiende vi har med å gjøre, og hvor lite vi er forberedt på kampen mot ham. Israels vanskeligheter og deres innstilling like før Kristi første komme er blitt fremstilt for meg gang på gang, for å belyse Guds folks stilling og erfaring før Kristi annet komme. Jeg har fått se hvordan fienden benyttet enhver anledning til å få kontroll over jødenes sinn. Også i dag forsøker han å forblinde Guds tjeneres sinn, så de ikke skal kunne fatte den dyrebare sannhet.

Da Kristus kom til vår verden, var Satan beredt til å møte ham, og kjempet mot ham på hver tomme av veien fra krybben til Golgata. Satan hadde beskyldt Gud for å kreve selvfornektelse av englene, men han visste ikke selv hva det ville si for han ville ikke ofre noe for andre. Det var denne anklagen Satan kom med mot Gud i himmelen, og etter at den onde var fjernet fra himmelen, fortsatte han med å anklage Gud for å kreve av andre det han ikke selv var villig til å yte. Kristus kom til verden for å imøtegå disse anklagene og for å åpenbare Faderen. Vi kan ikke forestille oss hvilken fornedring og ydmykelse det var for ham å ta vår natur. Ikke at det i seg selv var en vanære å tilhøre menneskeheten. Men han var himmelens majestet, ærens konge, og han fornedret seg til å bli et lite barn og ble underlagt et dødelig menneskes behov og vanskeligheter. Han kom ikke til en høy posisjon med rikdom og makt, men da han var rik, ble han for vår skyld fattig, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike. Han tok det ene steg etter det andre i fornedrelse og ydmykelse. Han ble drevet fra by til by, for menneskene ville ikke ta imot verdens lys. De var fullstendig tilfreds med forholdene som de var.

Kristus hadde gitt menneskene sannhetens dyrebare juveler, men de hadde pakket dem inn i overtro og villfarelse. Han hadde gitt dem livets ord, men de levde ikke etter det som kom fra Guds munn. Han så at verden ikke kunne finne Guds ord, for det var skjult under menneskers tradisjon og forskrifter. Han kom for å vise verden det rette forhold mellom himmel og jord, og for å gi sannheten den plass den skal ha. Bare Jesus kunne åpenbare den sannhet som menneskene måtte få del i, om de skulle bli frelst. Han alene kunne sette den inn i den riktige ramme, og det var hans oppgave å rense den for villfarelse og forkynne den for menneskene i dens himmelske lys.

Satan ble vekket til motstand, for hadde han ikke gjort alt han kunne helt siden syndefallet for å gjøre lys til mørke og mørke til lys? Da Kristus forsøkte å fremholde sannheten om den rette vei til frelse, påvirket Satan jødenes ledere og inspirerte dem til fiendskap mot verdens gjenløser. De bestemte seg for å gjøre alt de kunne for å hindre at han skulle påvirke folket.

Kristi hjerte var fylt av en brennende lengsel etter å kunne gi prestene del i sannhetens rike skatter. Men de var så fastlåst i det de hadde, at det var nesten umulig å vise dem sannhetene om hans rike. De hadde ikke lest skriftene rett. Jødene hadde sett frem til at Messias skulle komme, men de hadde ventet at han skulle komme med all den herlighet som vil kjennetegne hans annet komme. Fordi han ikke kom i kongelig majestet, forkastet de ham fullstendig. Men det var ikke bare fordi han ikke kom i herlighet, at de nektet å ta imot ham. Det var fordi han representerte det rene, og de var urene. Han utmerket seg ved plettfri hederlighet og renhet. Et menneske med en slik karakter midt blant korrupsjon og ondskap, var ikke det de ønsket, og han ble forkastet og foraktet. Hans plettfrie liv avslørte ondskapen i all sin heslighet hos hans medmennesker.

Ved hvert skritt ble Guds Sønn angrepet av mørkets makter. Etter sin dåp ble han av Ånden drevet ut i ørkenen, hvor han ble fristet i førti dager. Folk har skrevet til meg og hevdet at Kristus ikke kan ha hatt samme natur som mennesket, for hvis han hadde hatt det, ville han ha falt for de samme fristelser. Hvis han ikke hadde hatt menneskets natur, kunne han ikke ha blitt vårt eksempel. Hvis han ikke hadde del i vår natur, kunne han ikke ha blitt fristet som mennesket blir. Hvis det ikke hadde vært mulig for ham å gi etter for fristelse, kunne han ikke komme oss til hjelp. Det var en betydningsfull realitet at Kristus kom for å utkjempe kampen som menneske på vegne av menneskeheten. Hans fristelse og seier forteller at menneskene må etterligne mønsteret, de må få del i guddommelig natur.

I Kristus er det guddommelige og det menneskelige forenet
I Kristus var det guddommelige og det menneskelige forenet. Det guddommelige ble ikke redusert til menneskelighet. Det guddommelige var fortsatt gudommelig, men ved å være forenet med det guddommelige, var det menneskelige i stand til å motstå de frykteligste fristelser i ødemarken. Denne verdens fyrste kom til Kristus da han var sulten etter den lange fasten, og foreslo at han skulle si at steinene skulle bli til brød. Men i Guds plan for menneskenes frelse var det forutsatt at Kristus skulle lære å kjenne sult, fattigdom og alle menneskelige erfaringer. Han motstod fristelsen ved den makt som også menneskene har adgang til. Han tok fatt i Guds trone. Det finnes ikke noe menneske som ved tro på Gud ikke har anledning til å få del i den samme hjelp. Mennesket kan få del i guddommelig natur. Det finnes ikke noe menneske som ikke kan tilkalle hjelp fra himmelen i fristelsens og prøvens stund. Kristus kom for å åpenbare kilden til sin makt,for at mennesket aldri skulle behøve å stole på sine egne menneskelige muligheter, uten å kunne be om hjelp.

De som vil seire, må sette inn alt de rår over. De må på sine knær be inderlig om guddommelig kraft. Kristus kom for å være vårt eksempel, og for å vise oss at vi kan få del i guddommelig natur. Hvordan? Ved å slippe bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret. Satan vant ikke over Kristus. Han kunne ikke tråkke på gjenløserens sjel. Han kunne ikke knuse hans hode, men han kunne hogge ham i hælen. Ved sitt eksempel viste Kristus at menneskene kan bevare sin renhet. De kan få kraft til å motstå det onde, en kraft som hver ken verden eller døden eller helvete kan mestre, en kraft som stiller dem der de kan seire slik Kristus seiret. Det guddommelige og det menneskelige kan være forenet i dem.

Det var Kristi oppgave å fremholde sannheten i evangeliets ramme, og å forklare de bud og prinsipper han hadde gitt falne mennesker. De tanker han kom med, var hans egne. Han behøvde ikke å låne dem fra noen, for han var selv opphavsmannen til all sannhet. Han kunne fremstille profeters og filosofers ideer og likevel bevare sitt særpreg, for all visdom kommer fra ham. Han var kilden og opphavet til all sannhet. Han var forut for alle, og ved sin undervisning ble han den åndelige leder for alle kommende generasjoner.

Det var Kristus som talte gjennom Melkisedek, den høyeste Guds prest. Melkisedek var ikke Kristus, men han var Guds røst i denne verden, Faderens representant. Kristus har talt i alle tidligere generasjoner, han ledet sitt folk og var verdens lys. Da Gud valgte Abraham som sannhetens representant, tok han ham bort fra hans land og fra hans slekt og satte ham til side. Han ønsket å danne ham etter sitt eget mønster. Han ville undervise ham etter sin egen plan. Abraham ble ikke preget av denne verdens lærere, for han skulle lære å pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig. Det er dette Herren ønsker vi skal gjøre. Han vil at vi skal lære å ha styring med vår familie og med våre barn, og lære dem å holde seg til Herrens vei.

Johannes fikk en spesiell oppgave
Johannes ble kalt til en særskilt oppgave. Han skulle rydde vei for Herren og gjøre hans stier rette. Herren sendte ham ikke til profetenes og rabbinernes skole. Han førte ham bort fra bebodde områder og ut i ødemarken for at han skulle kunne lære av natnren og naturens Gud. Gud ønsket ikke at prestene og de skriftlærde skulle få prege ham. Han fikk en spesiell oppgave, og Herren gav ham det budskapet han skulle forkynne. Gikk han så til de skriftlærde og prestene for å få tillatelse til å forkynne budskapet? Nei, Gud tok ham bort fra dem for at han ikke skulle bli påvirket av deres innstilling og deres undervisning. Han var en røst som ropte i ødemarken: "Hør, det er en som roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett igjennom ørkenen! Hver dal skal heves, hvert fjell, hver haug skal jevnes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbares, alle mennesker skal se det. Dette er ordet fra Herrens munn" (Jes 40,3-5). Dette er nettopp det budskapet vårt folk må få. Vi nærmer oss tidens slutt, og budskapet lyder: Rydd vei for Herren, fjern steinene og reis opp en standard. Folk må bli vekket opp. Nå er det ikke tiden til å rope fred og ingen fare. Oppfordringen lyder: "Rop av full hals og uten stans, løft din røst som en lur! Fortell mitt folk om deres ondskap, Jakobs ætt om deres synder" (Jes 58,1).

Lyset fra Herrens herlighet strålte ned på ham som er vår representant, og dette viser at Herrens herlighet også kan skinne på oss. Med sin menneskelige arm favnet Jesus menneskeheten, og med sin guddommelige arm grep han fatt i Den Eviges trone. Slik ble mennesket forbundet med Gud, og jorden med himmelen.

Lyset fra Guds herlighet må falle på oss. Vi må bli salvet med hellig salve fra det høye. Hvor intelligent og lærd en person enn er, så er han ikke kvalifisert til å undervise hvis han ikke har et fast tak på Israels Gud. Den som har samfunn med himmelen, vil gjøre Kristi gjerninger. Den som tror på Gud, vil ha makt til å påvirke medmennesker. Da vil han søke etter de fortapte får av Israels hus. Hvis guddommelig kraft ikke blir forenet med menneskelig innsats, har jeg ingen tro på hva selv det største menneske kan utrette. Den Hellige Ånd mangler i vår bevegelse. Ingenting skremmer meg mer enn å være vitne til strid blant trosfeller. Vi er på farlig grunn hvis vi ikke kan komme sammen som kristne, og på en vennlig og hensynsfull måte drøfte omstridte spørsmål. Jeg har lyst til å flykte fra et slikt sted, for ikke å bli smittet av slike som ikke åpent og ærlig kan drøfte Bibelens lære.

De som ikke med et åpent sinn kan undersøke bevisene for et standpunkt som avviker fra deres eget, er ikke skikket til å undervise i noen gren av Guds verk. Hva vi behøver, er å bli døpt med Den Hellige Ånd. Uten det er vi ikke mer skikket til å dra ut i verden enn disiplene var da deres Herre var blitt korsfestet. Jesus visste hva de manglet, og han sa de skulle bli i Jerusalem til de fikk kraft fra det høye. Enhver lærer må være villig til selv å lære, så hans øyne kan bli salvet til å se og forstå bevisene på at Guds sannhet er i utvikling. Strålene fra rettferdighetens sol må få skinne inn i hans eget hjerte, hvis han ønsker å ha lys for andre.

Ingen er i stand til å tolke og forklare Skriften uten ved Den Hellige Ånds hjelp. Men når du tar frem Guds ord med et ydmykt, lærvillig hjerte, vil Guds engler være ved din side for å gi deg bevis for sannheten. Når Guds Ånd hviler over dere, vil dere ikke være fulle av motvilje om en annen persons standpunkt må drøftes. Det vil ikke være en slik anklagens og kritikkens ånd som Satan inspirerte jødenes ledere til å møte Kristus med. Jeg sier til dere som Kristus sa til Nikodemus: "Dere må fødes på ny." "Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny" (Joh 3,7.3). Dere må ha guddommelig preg før dere kan fatte sannhetens hellige krav. Hvis en lærer ikke selv er elev i Kristi skole, er han ikke skikket til å undervise andre.

Ellen Whites særskilte oppgave
Vi må komme i et slikt forhold til hverandre at all motsetning forsvinner. Hvis jeg tror at jeg har lys, er det min plikt å legge det frem. Hvis jeg skulle rådføre meg med andre om det budskapet Herren ønsker jeg skal fremholde, kunne døren bli lukket så lyset ikke nådde frem til dem Gud hadde sendt det til. Da Jesus på veien inn i Jerusalem nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, "begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylydt for alle de mektige gjerninger de hadde sett. De ropte: Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer! Fred i himmelen og ære i det høyeste! Noen fariseere som var med i folkemengden, sa til ham: Mester, tal dine disipler til rette! Men han svarte: Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope" (Luk 19,37-40).

Jødene forsøkte å stanse forkynnelsen av budskapet som Guds ord hadde forutsagt skulle bli forkynt, men en profeti må bli oppfylt. Herren sier: "Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende" (Mal 4,5). En eller annen skal komme i Elias ånd og kraft, og når han kommer, vil folk kanskje si: "Du er altfor nidkjær, du tolker ikke skriftene rett. La meg vise deg hvordan du skal forkynne budskapet."

Det er mange som ikke kan skjelne mellom det som kommer fra Gud og det som kommer fra mennesket. Jeg skal fortelle sannheten slik Gud gir meg den. Hvis dere fortsetter med å finne feil og å ha en stridbar ånd, vil dere aldri kjenne Guds vilje. Jesus sa til disiplene: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå" (Joh 16,12). De var ikke slik innstilt at de ville finne glede i det hellige og det evige, men Jesus lovet å sende talsmannen. Han skulle lære dem alt, og minne dem om alt Jesus hadde sagt dem.

Brødre, vi må ikke sette vår lit til mennesker. "Hold opp med å stole på mennesker! De har bare en pust i sin nese. Hva er de å regne for?" (Jes 2,22.) Dere er hjelpeløse, søk hjelp hos Jesus. Det er ikke rett å drikke av kilden i dalen når det er en kilde oppe i fjellet. La oss forlate kilden der nede, og komme oss opp til kilden der oppe! Hvis det er et sannhetspunkt dere ikke forstår og ikke kan bli enige om, så studer. Sammenlign skriftsted med skriftsted og grav dypt etter sannheten i Guds ords gruve. Dere må legge dere selv og deres meninger på Guds alter. Legg bort deres forutfattede ideer, og la Guds Ånd lede dere til hele sannheten.

Min bror sa en gang at han ikke ville høre noe om det vi lærer. Han var redd for å bli overbevist. Han ville hverken komme til møter eller høre på drøftelser. Men senere sa han at han innså at han var like skyldig som om han hadde hørt det. Gud hadde gitt ham anledning til å lære sannheten å kjenne, og han ville holde ham ansvarlig for denne anledningen.

Det er mange blant oss som har fordom mot de læresetninger som nå blir diskutert. De vil ikke komme for å høre og vil ikke undersøke saken, men de kommer med sine innvendinger i mørket. De er tilfreds med sin tilstand. "Jeg er rik, sier du, jeg har overflod og mangler ingen ting. Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakenhets skam, og salve til å ha på øynene dine, så du kan se" (Åp 3,17.18).

Denne teksten passer på dem som lever når budskapet lyder, men som ikke vil lytte til det. Hvordan kan du vite om Herren ikke gir nye bevis for sin sannhet, idet han setter den inn i en ny sammenheng så Herrens vei kan bli ryddet? Hvilke planer har du lagt for at nytt lys kan nå Guds folk? Hvilket bevis har du for at Gud ikke har sendt lys til sine barn? All selvsikkerhet, egenkjærlighet og stolthet over egen oppfatning må vi legge bort. Vi må sitte ved Jesu føtter og lære av ham som er tålsom og ydmyk av hjertet.

Jesus underviste ikke sine disipler på samme måte som rabbinerne underviste sine. Mange av jødene kom og hørte på når Jesus åpenbarte frelsens hemmeligheter. De kom ikke for å lære, men for å kritisere og om mulig oppdage svakheter, så de kunne ha noe å vekke folks fordom med. De var tilfreds med den kunnskap de hadde. Men Guds barn må kjenne røsten til den sanne hyrden. Er ikke dette en tid da vi skulle faste og be! Det er fare for strid iblant oss, at vi kan komme i motsetningsforhold til hverandre på grunn av et omstridt punkt. Skal vi da ikke søke Gud alvorlig og ydmykt for å få vite hva som er sannhet?

Gå inn under fikentreet
Natanael var til stede da Johannes pekte på Frelseren og sa: "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Natanael så på Jesus, men han ble skuffet over hans utseende. Kunne han som bar spor av slit og fattigdom, være Messias? Jesus var en arbeidsmann. Han hadde arbeidet sammen med fattige slitere, og Natanael gikk sin vei. Men han tok ikke noe fast standpunkt til hva og hvem Jesus var. Han knelte ned under fikentreet og søkte Gud for å få vite om denne mannen var Messias. Mens han var der, kom Filip og sa: "Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn." Men ordet Nasaret vekket igjen vantroen hos ham, og han sa: "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" Han var full av fordom, men Filip forsøkte ikke å diskutere fordommen med ham. Han sa ganske enkelt: "Kom og se!" Da Natanael nærmet seg, sa Jesus: "Se, det er en sann israelitt, en mann uten svik." Overveldet utbrøt Natanael: "Hvor kjenner du meg fra?" Jesus svarte: "Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet" (Joh 1,45-48).

Ville det ikke være godt for oss å gå inn under fikentreet og be Gud åpenbare for oss hva som er sannhet? Ville ikke Guds blikk nå oss som det nådde Natanael? Han trodde Herren og utbrøt: "Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge. Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under Iikentreet? sa Jesus. Du skal få se større ting enn dette. Så sa han: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen" (Joh 1,49-51).

Dette vil vi oppleve hvis vi har samfunn med Gud. Han ønsker at vi skal søke hjelp hos ham og ikke hos mennesker. Han vil at vi skal få et nytt hjerte, og han ønsker å sende oss lys fra sin trone. Vi må kjempe med enhver vanskelighet, men når et omstridt punkt blir tatt opp, skal dere ikke søke andres mening før dere trekker deres slutninger. Nei, gå til Gud. Fortell hva dere ønsker. Ta frem Bibelen og let som etter skjulte skatter.

Vi går ikke dypt nok
Vi går ikke dypt nok når vi søker etter sannhet. Enhver som tror på sannheten for vår tid, vil komme i situasjoner der det er nødvendig å gjøre regnskap for den tro som bor i oss. Guds folk vil bli kalt til å stå for myndigheter og landets ledere, og de må være sikre på at de kjenner sannheten.

De må være omvendt til Gud. Han kan på et øyeblikk lære dere mer ved sin Hellige Ånd enn dere kan lære av denne verdens store personligheter. Universet følger med i striden som er i gang her i verden. Til en uendelig høy pris har Gud sørget for at enhver har anledning til å lære å kjenne det som kan gjøre ham vis til frelse.

Når et budskap kommer til Guds folk, skulle de ikke sette seg imot det. De skulle undersøke det med Ordet og vintesbyrdet. Hvis det ikke består denne prøven, er det ikke sannhet. Gud ønsker at våre forstandsevner må vokse. Han vil gi oss sin nåde. Hver dag kan vi ha et festmåltid, for Gud kan åpne hele himmelens skattkammer for oss. Vi skal være ett med Kristus, som han er ett med Faderen, og Faderen vil elske oss om han elsker sin Sønn. Vi kan få den samme hjelp som Kristus fikk, og vi kan bli styrket i enhver vanskelig situasjon, for Gud vil verne om oss på alle våre veier. Han vil beskytte oss under alle forhold, og når vi blir ført frem for myndigheter, behøver vi ikke å tenke ut på forhånd hva vi skal si. Gud vil gi oss det på nødens dag. Må Gud hjelpe oss til å sitte ved Jesu føtter og lære av ham, før vi forsøker å lære andre. - "The Review and Herald", 18. febr. 1890.

Bibelen er vår troslære
Når vi studerer Guds ord, forstår det og lever etter det, vil et klart lys skinne for verden. Nye sannheter, som blir mottatt og praktisert, vil med sterke bånd binde oss til Jesus. Bibelen og Bibelen alene skal være vår troslære, bandet som forener, og alle som lyder Guds hellige ord, vil være i innbyrdes harmoni. Vi må ikke la oss lede av våre egne oppfatninger og ideer. Mennesket er ufullkomment, men Guds ord er fullkomment. Menneskene skulle opphøye Herren istedenfor å strides med hverandre. Slik Jesus gjorde, bør vi møte all motstand med "det står skrevet". La oss løfte banneret som har denne innskrift: Bibelen er vår rettesnor for tro og liv. - "The Review and Herald", 15. des. 1885.