På fast grunn 2 kapitel 17. Fra side 123.     Fra side 121 i den engelske utgave.tilbake

Bør kristne tilhøre hemmelige foreninger? *

En traktat som ble utgitt i 1893.
"Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være enige? Hva forener en troende og en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? For vi er den levende Guds tempel. Gud har jo sagt: Jeg vil bo og ferdes blant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere, jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige" (2 Kor 6,14-18).

Herrens påbud om ikke å trekke i ulikt spann sammen med vantro henviser ikke bare til ekteskap mellom kristne og dem som ikke frykter Gud, men til alle forbindelser hvor de to grupper bringes i fortrolig forening med hverandre, og som krever harmoni i ånd og virksomhet. Herren gav Israel særlig undervisning om at de skulle holde seg atskilt fra avgudsdyrkere. De skulle ikke gifte seg med hedningene eller gå inn i noe forbund med dem. "Ta deg i vare så du ikke slutter pakt med innbyggerne i det landet du kommer til, for at de ikke skal bli en snare for dere. Dere skal rive ned altrene deres, slå i stykker steinstøttene og hogge ned Asjerapælene. Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, og en nidkjær Gud er hall" (2 Mos 34, 12-14).

"For du er et hellig folk for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud valgt ut blant alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk. Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Nei, Herren elsket dere og ville holde den ed han hadde sverget deres fedre. Derfor førte han dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, av faraos, egypter kongens vold. Så vit da at Herren din Gud, han er Gud, den trofaste Gud som holder fast ved sin pakt og sin miskunn i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud" (5 Mos 7, 6-9).

Herren erklærer gjennom profeten Jesaja: "La krigsropet lyde, folk! Dere skal likevel bli slått av skrekk. Lytt, alle land langt borte! Rust dere til strid, dere blir forskrekket, ja, rust dere, men dere blir forskrekket! Legg en plan, den skal slå feil! Tal et ord, det skal ikke slå til! For Gud er med oss. Ja, så sa Herren til meg da hans hånd grep meg med makt, og han advarte meg mot å vandre på den samme veien som dette folket. Kall ikke alt for sammensvergelse som dette folk kaller sammensvergelse! Dere skal ikke frykte og skjelve for det som folket er redd for. Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for" (Jes 8,9-13).

Noen stiller seg spørrende overfor om det er riktig for kristne å tilhøre frimurerne og andre hemmelige foreninger. Alle slike bør tenke over de henvisninger til Skriften som er sitert ovenfor. Hvis vi i det hele tatt er kristne, må vi være kristne overalt, og vi må overveie og gi akt på de råd vi har fått, for at vi skal være kristne i samsvar med Guds ords standard.

Samarbeid med guddommelige representanter
Guds folk på jorden er de menneskelige redskaper som skal samarbeide med guddommelige representanter for å frelse mennesker. Kristus sier til dem som har forent seg med ham: "For vi er Guds medarbeidere" (1 Kor 3,9). Gud er den store og ubemerkede utøver, og mennesket er det ringe og synlige redskap. Det er bare i samarbeid med de himmelske representanter at de kan gjøre noe som helst godt. Det er bare når sinnet er opplyst av Den Hellige Ånd, at mennesker kan bli var den guddommelige hjelper. Derfor søker Satan stadig å lede sinnet bort fra det guddommelige til det menneskelige slik at vi ikke skal samarbeide med himmelen. Han henleder oppmerksomheten til menneskelige påfunn og får mennesker til å sette sin lit til mennesker, og holde "kjød for sin arm", så deres tro ikke griper fatt i Gud. "Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legeme lyst. Men er ditt øye sykt, blir hele legemet mørkt. Om nå lyset i deg er mørke, hvor dypt blir da ikke mørket!" (Matt 6,22.23). Når vårt lys blir mørke, hvordan kan vi da være lys for verden?

Spørsmålet om vår personlige frelse er også avhengig av vårt samarbeid med de guddommelige makter. Gud har gitt oss moralske evner og religiøs følsomhet. Han har gitt sin Sønn som en løsepenge for våre synder, slik at vi skulle bli forlikt med Gud. Jesus levde et liv i selvfornektelse og selvoppofrelse for at vi skulle følge hans eksempel. Han har gitt oss Den Hellige Ånd til å være i Kristi sted på ethvert sted hvor hans hjelp behøves. Han bruker de himmelske representanter til å bringe guddommelig kraft som forenes med våre menneskelige anstrengelser. Men vi må ta imot Guds gave, vi må angre og tro på Jesus. Vi må våke og be, og vi må være lydige mot Guds krav. Vi må praktisere selvfornektelse og selvoppofrelse for Kristi skyld. Vi må vokse opp til ett med Kristus ved stadig å ha forbindelse med ham. Hva som helst som leder sinnet bort fra Gud for å stole på mennesker, eller for å tilpasse seg en menneskelig standard, vil hindre oss fra å samarbeide med Gud når det gjelder vår egen frelse. Herren forbød sitt folk å slutte noe forbund med hedningene, "for at de ikke skal bli en snare for dere" (2 Mos 34,12). Han sa: "For da vil de få din sønn til å gå bort fra meg" (5 Mos 7,4). Det samme prinsipp kan anvendes når det gjelder forening mellom kristne og ugudelige.

I paktsforhold
Når vi tar imot Kristus som vår forløser, godtar vi også betingelsene for å bli Guds medarbeidere. Vi gjør en pakt med ham om å være helt for Herren. Som trofaste husholdere over Kristi nåde bør vi arbeide for å bygge opp hans rike i verden. Hver Kristi etterfølger har forpliktet seg til å vie alle sine evner i sjel, sinn og kropp til ham som har betalt løsesummen for oss. Vi er kalt til å være soldater, til å gå inn i aktiv tjeneste, til å holde ut prøvelser, skarn, bebreidelser, og kjempe troens kamp idet vi følger vår frelses høvding.

Når du har forbindelse med verdslige foreninger, holder du da din pakt med Gud? Vil disse forbindelser ha tendens til å lede ditt eget og andres sinn til Gud, eller leder de interessen og oppmerksomheten bort fra ham? Styrker de din kontakt med de guddommelige makter, eller vender de ditt sinn til det menneskelige i stedet for til det guddommelige?

Tjener, ærer og opphøyer du Gud, eller vanærer du ham og synder mot ham? Samler du med Kristus, eller sprer du? Alle de tanker, planer og den ivrige interesse som er vist disse organisasjoner, er blitt gjenløst med Kristi dyrebare blod. Tjener du ham når du forener deg med ateister og vantro, mennesker som vanhelliger Guds navn, drankere og tobakksslaver?

Selv om det er mye i disse foreninger som synes å være godt, er det blandet med svært mye som gjør det gode virkningsløst, og gjør at disse forbindelser er skadelige for sjelens interesser. Vi har et annet liv enn det som oppholdes ved timelig føde. "Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn" (Matt 4,4). "Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv" (Joh 6,53.54). Vårt legeme er bygget opp av det vi spiser og drikker. Slik som det er på det naturlige området, er det også på det åndelige. Det som vårt sinn dveler ved, oppholder den åndelige natur. Vår frelser sa: "Det er Ånden som gjør levende; her kan mennesket intet utrette. De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv"(v. 63).

Det åndelige liv må bli opprettholdt ved samfunn med Kristus gjennom hans ord. Sinnet må dvele ved det, og hjertet må bli fylt av det. Når Guds ord blir tatt vare på i hjertet med hellig omhu og adlydt ved Kristi nådes kraft, kan det gjøre mennesket rett for Gud og bevare det slik. Men enhver menneskelig innflytelse og enhver jordisk oppfinnsomhet har ingen styrke og visdom å gi oss. Den kan ikke legge bånd på lidenskaper eller rette på misdannelse av karakteren. Hvis ikke Guds sannhet kontrollerer hjertet, vil samvittigheten bli forkvaklet. I disse verdslige foreninger blir sinnet vendt bort fra Guds ord. Mennesker blir ikke ledet til å gjøre det til et studium og en veileder for livet.

Blir Gud æret?
Jeg spør deg som har glede av disse foreninger, som elsker sammenkomster hvor man hengir seg til vittigheter, moro og festing: Tar du Jesus med deg dit? Prøver du å frelse dine kamerater? Er det derfor du er sammen med dem? Kan de se og føle at Kristi Ånd i deg er en levende virkelighet? Går det klart frem at du er et vitne for Kristus, og at du hører til et særskilt folk som er nidkjært til gode gjerninger? Er det åpenbart at ditt liv blir styrt av det guddommelige bud: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand", og "du skal elske din neste som deg selv" (Matt 22,37; 19,19)? Det er utenfor mulighetene for en som ikke selv har overgitt alt til Kristus, å tale til hjerter og samvittigheter hos dem som holder på å gå til grunne. Men hvor viser din veltalenhet og den varme du snakker med, at dine interesser er sentrert?

Hva liker dere best å snakke om i disse foreningene? Hvilke emner vekker interesse og bringer fornøyelse? Er det ikke tilfredsstillelsen av sansene, det å spise, drikke og søke fornøyelser? At Kristus er til stede, er ukjent ved disse sammenkomstene. Ingen nevner ham. Hans kameratskap er uønsket. Hvor og når er Gud æret ved slike forbindelser? Hvorledes er sjelen på minste måte tilgodesett? Hvis du ikke kan påvirke dine kamerater til det gode, vil de da ikke bli påvirket til det onde? Vil det være i orden å sette til side Guds ord som er lyset for vårt liv, og blande seg fritt med disse menneskene og bringes ned på deres nivå? Tror du at du kan finne noe som tilfredsstiller sjelens hunger, atskilt fra sannheten og Guds velbehag? Kan de som bekjenner seg til å tro sannheten for denne tid, føle seg hjemme under slike forhold når Gud ikke er i deres tanker?

I samme rom hvor disse foreninger har hatt sine sammenkomster, har menighetene møtt for å tilbe Gud. Kan du under den hellige gudstjenestetid glemme opplevelsene med moro og festing og nytelse av vinen som er skjenket i glassene? Alt dette blir skrevet i Guds bok som mangel på avhold. Hvordan passer dette sammen med de evige realiteter? Glemmer du at ved alle disse sammenkomster for fornøyelsens skyld er det et vitne til stede, slik som ved Belsasars fest? Hvis det forheng som skiller oss fra den usynlige verden, ble trukket til side, ville du se at det gjør Frelseren vondt å se at mennesker er opptatt av bordets gleder, av lystigheter og vittigheter som fjerner Kristus, verdens håp, fra deres tanker.

Den som ikke kan skjelne mellom dem som tjener Gud, og dem som ikke gjør det, kan henrives av disse foreninger som ikke har noen forbindelse med Gud. Men ingen oppriktig kristen kan trives i en slik atmosfære. Himmelens livgivende luft finnes ikke der. Hans sjel er tørr og gold, og han føler seg så blottet for Den Hellige Ånds friskhet som Gilboas høyder var, av mangel på dogg og regn.

Til tider kan det være at Kristi etterfølgere på grunn av forholdene blir nødt til å være vitne til scener med vanhellig fornøyelse, men det skjer med et sorgfulIt hjerte. Språket som brukes, er ikke Kanaans språk, og et Guds barn vil aldri velge slike forbindelser. Når han av nødvendighet blir brakt inn i selskap som han ikke velger, må han stole på Gud, og Herren vil bevare ham. Men uansett fristelsen, må han ikke i noe tilfelle gi opp sine prinsipper.

Ikke av Kristus
Kristus vil aldri lede sine etterfølgere til ved høytidelige løfter å knytte kontakt med mennesker som ikke har noen forbindelse med Gud, og som ikke er under Den Hellige Ånds kontrollerende innflytelse. Guds hellige lover den eneste korrekte norm for karakteren. Det er umulig for dem som gjør den loven til rettesnor for livet, å forene seg i fortrolighet og hjertelig brorskap med dem som gjør Guds ord til en løgn, og betrakter Guds autoritet som noe som ingen betydning har.

Det er en avgrunn mellom et verdslig menneske og en som trofast tjener Gud. Deres tanker, sympati og følelser harmonerer ikke. Den ene gruppen modnes som hvete for Guds kornlager, den andre som klinte for ødeleggelsens ild. Hvordan kan det være noen enhet i hensikt og handling mellom dem?

"Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende" (Jak 4,4).

"Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon" (Matt 6,24).

Men vi må vokte oss for å hengi oss til en innstilling som er preget av religiøs forblindelse og intoleranse. Vi må ikke stå på avstand fra andre i en ånd som synes å si: "Kom ikke nær meg, for jeg er helligere enn du er." Lukk deg ikke inne, borte fra andre mennesker, men prøv å meddele dem den dyrebare sannhet som har velsignet ditt eget hjerte. La det komme klart frem at din kristendom er en kjærhghetens religion.

"Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!" (Matt 5,16.) . .

Hvis vi er kristne og har den Ånd som bodde I ham som døde for å frelse oss fra våre synder, vil vi elske våre medmennesker for høyt til å støtte opp om deres syndige fornøyelser ved vår innflytelse eller ved at vi er til stede. Vi kan ikke godkjenne det de gjør ved å ha kameratskap med dem og ta del sammen med dem i deres fester og rådslagninger, hvor Gud ikke er leder. En slik fremgangsmåte vil så langt fra være til hjelp for dem, men heller få dem til å tvile på ektheten av vår kristentro. Vi ville i så fall være falske lys og ved vårt eksempel lede mennesker til fordervelse.

Jeg leste nylig om et prektig skip som pløyde gjennon: bølgene på sin vei over havet. Midt på natten gikk det pa grunn med et forferdelig brak. Passasjerene våknet, og med skrekk så de sin håpløse stilling. Han som hadde kommandoen på broen, hadde tatt feil av et fyrlys, og bare med et øyeblikks varsel ble hundrevis av mennesker styrtet inn i evigheten. Hvis vi misrepresenterer Kristus ved vår karakter, viser vi verden et falskt lys, og mennesker blir ført vIII på grunn av vårt eksempel.

Faren for åndelig forfall
Kristne som knytter verdslige forbindelser, skader seg selv samtidig som de villeder andre. De som frykter Gud, kan ikke velge verdslige kamerater og selv forbli uskadd. I disse foreningene bringes de under innflytelse av verdslige prinsipper og skikker. Ved den makt som ligger i samvær og vaner, vil sinnet bli mer og mer likedannet med det verdslige menneskes standard. Kjærligheten til Gud blir kald, og de har ikke noen trang til samfunn med ham. De blir åndelig blinde. De ser ingen spesiell forskjell på dem som overtrer Guds lov, og dem som frykter Gud og holder hans bud. De kaller det onde godt og det gode ondt. Glansen av de evige realiteter svinner bort. Sannheten kan bli fremstilt for dem på den kraftigste måten, men de hungrer ikke etter livets brød eller tørster etter frelsens vann. De drikker av sprukne brønner som ikke holder vann. Ved samvær med verden er det så lett å bli grepet av dens ånd og bli formet av dens syn på tingene, slik at vi ikke klart kan se vor dyrebar Jesus og sannheten er. I samme grad som verdens ånd bor i vårt hjerte, vil den kontrollere vårt liv.

Når mennesker ikke er under Ordets og Guds Ånds kontroll, er de Satans fanger, og vi vet ikke hvor langt han kan lede dem ut i synd. Patriarken Jakob la merke til dem som fant fornøyelse i det onde. Han så hva som ville bli resultatet av forbindelse med dem, og han utbrøt: "Jeg vil ikke møte i deres råd, vil ikke være med i deres forsamling" (1 Mos 49,6). Han løfter opp faresignalet for å advare enhver mot slike forbindelser. Apostelen Paulus gjentar advarselen: "Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt" (Ef 5,11). "Ta ikke feil! Dårlig selskap ødelegger gode vaner" (1 Kor 15,33).

Sjelen blir bedratt når den setter sin lit til verdslige fremgangsmåter og menneskelige påfunn i stedet for å stole på Gud. Kan et menneske finne en bedre veileder enn Herren Jesus? Finnes det en bedre rådgiver under tvil og prøvelser, en bedre beskytter under fare? Å sette Guds visdom til side til fordel for menneskelig visdom, er en sjelsødeleggende illusjon.

Hvis du ønsker å se hva mennesker vii gjøre når de forkaster innflytelsen fra Guds nåde, så se på det som hendte i domshallen da den rasende pøbelhopen, ledet av jødiske prester og eldste, skrek og krevde Guds Sønns liv. Se den lidende Guds Sønn der han står ved siden av Barabbas, og Pilatus spør hvem av dem han skal gi fri. Det hæse rop lød fra hundrevis av lidenskapelige Satan-inspirerte røster: "Bort med ham! Gi Barabbas fri!" (Luk 23,18.) Da Pilatus spurte hva han skulle gjøre med Jesus, ropte de: "Korsfest! Korsfest ham!" (Luk 23,21.)

Den menneskelige natur den gangen er den menneskelige natur nå. Når den guddommelige legedom som ville ha frelst og opphøyd den menneskelige natur, blir foraktet, vil den samme ånd fremdeles leve i menneskers hjerter. Vi kan ikke stole på deres ledelse og samtidig bevare vår troskap mot Kristus.

Gud ser uuder overflaten
Disse foreninger som ikke kontrolleres av gudsfrykt og kjærlighet, vil ikke være sanne og redelige overfor mennesker. Mange av deres aktiviteter er i strid med rettferdighet og likhet. Den som har for rene øyne til å kunne se på det onde, vil ikke og kan ikke ta del i mange av de ting som foregår i disse foreninger. Din egen samvittighet vil bevitne sannheten av det jeg sier. De talenter, den dyktighet og oppfinnsomhet som Gud har gitt menneskene, blir i disse foreninger ofte forvansket til redskaper for grusomhet, urettferdighet og selviskhet ved å svindle sine medmennesker.

Naturligvis blir alt dette benektet av dem som er medlemmer av disse sammenslutninger. Men Gud ser under det behagelige, tiltrekkende ytre, til de hemmelige, underliggende motiver og det virkelige arbeid foreningen driver. Noen hevder at Guds ord i en viss forstand er grunnlaget for deres organisasjon, men de avviker fra rettferdighetens prinsipper. Den ed som forlanges i noen av disse ordener, innbefatter å ta menneskeliv når ordenens hemmeligheter blir røpet. Medlemmene er også under visse omstendigheter forpliktet til å fri den skyldige fra den straff han fortjener. Overfor dem som arbeider imot ordenen, forlanges det at medlemmene praktiserer en fremgangsmåte som ikke på noen måte er i harmoni med Guds lov.

Vi kan ikke bøye av fra sannheten, og vi kan ikke vike av fra riktige prinsipper uten å fornekte ham som er vår styrke, vår rettferdighet og vår helliggjørelse. Vi må være fast grunnet i den overbevisning at hva som helst som på noen måte får oss til å vike av fra sannhet og rettferdighet i vår forbindelse og vårt fellesskap med mennesker, kan ikke gagne oss, men vanærer Gud i høy grad. Enhver form for bedrag eller stilltiende samtykke til synd er avskyelig for ham.

I disse hemmelige foreninger finnes det svik overalt. Ingen kan være knyttet til dem og samtidig være frie mennesker overfor Gud og himmelen. Den moralske natur er trukket ned på det nivå som Gud kaller urettferdig, noe som er i strid med hans vilje og bud. En som bekjenner seg til å elske Gud, kan i disse foreninger bli innsatt i stillinger som anses som ærefulle, men i Guds øyne tar han glansen av sin ære som kristen. Han skiller seg lenger og lenger fra rettferdighetens prinsipper og sann hellighet. Han forderver sine evner, som er blitt kjøpt med Jesu blod. Han selger sin sjel for ingenting.

Når Gud åpenbarer sine rettferdige dommer, vil han tilintetgjøre alle disse foreninger. Når dommen skal foregå, og bøkene blir åpnet, vil deres ukristelighet komme for dagen. De som velger å gå inn i slike hemmelige foreninger, hyller avguder som er like meningsløse og uten kraft til å velsigne og frelse sjelen, som hinduenes guder.

Disse selskaper tilbyr visse fordeler som fra et menneskelig synspunkt ser ut som store velsignelser. Men slik er det ikke når de blir bedømt etter Guds målestokk. Bak de tilsynelatende fordeler står skjulte sataniske redskaper. Jo større inntektene er, desto større og dypere er ondskapen. Den urettferdige vinning som har gjort disse foreninger rike, vil vise seg å være en forbannelse når en sporer dem tilbake i alle deres forgreninger. De ord som Elifas talte til Job, er sanne i forbindelse med disse foreninger: "Jeg så en dåre som slo rot, men brått måtte jeg forbanne hans bolig" (Job 5,3). De er Satans feller, hans garn som han fanger mennesker i.

Et spørsmål om lojalitet mot Gud
Det er mange ting som er godtatt og holdt oppe av verden men som er en krenkelse av Gud. Tilsynelatende var det en liten ting for Eva å vike av fra Guds bestemte påbud og gjøre nettopp det som han hadde sagt at hun ikke skulle gjøre, og også for Adam å følge hennes eksempel. Men nettopp dette hadde erkeforføreren planlagt for å ødelegge menneskesjeler ved å få dem til å følge sin egen innbilning i stedet for Guds åpenbarte vilje. I disse foreninger har man prinsipper som bringer mennesker inn under Satans bedrageriske makt. De leder bort fra de sikre stier til opprør mot Gud og ringeakt for hans hellige norm for rettferdighet. "Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!" (Mark 14,38). Dette er Frelserens ofte gjentatte påbud. Våk, våk med flid og omhu, så det ikke lykkes Satan å fange de mennesker som Kristus med sitt eget blod har betalt gjenløsningsprisen for.

Gud kaller dere som ønsker å være hans barn, til å handle som under Den eviges øyne og akseptere rettferdighetens hellige norm. Hans rettferdighet og sannhet er de prinsipper som bør etableres i hvert menneske. Den som bevarer sin rettskaffenhet overfor Gud, vil også være hederlig overfor mennesker. Ingen som virkelig elsker Gud, villa seg bestikke med gull og sølv, ære eller noen annen jordisk fordel. "Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?" (Mark 8,36.37.)

Kristne må bryte hvert bånd som binder dem til disse hemmelige ordener som ikke er under Guds kontroll. De kan ikke være lojale både mot disse organisasjoner og mot Gud. Hvis de ikke bryter forbindelsen med disse samfunn vil de bli mer og mer preget av dem. Resultatet vil bli en full: stendig forening, og de vil bryte forbindelsen med dem som elsker og frykter Gud. Kristne vil oppgi de ting som er en hindring for deres åndelighet, om offeret er aldri så stort. Det er bedre å tape penger, eiendom og selve livet enn å sette sjelens vitale interesser på spill.

Guds husholdere
Du som har gått inn i slike hemmelige foreninger, setter din lit til en stav som vil bli brutt i stykker. Du stoler ikke på Israels Gud og søker ikke med flid å få vite hans vilje og følge hans vei. Når du setter penger i disse organisasjoner, gjør du det i håp om å sikre din fremtid. Du har gitt dem tid, tanker, arbeid og penger, mens Kristi sak er blitt forsømt. Ethvert beløp som er blitt betalt inn til disse organisasjoner, er berøvet Guds sak like sikkert som om de var sunket i havet. Men var ikke denne kapital betrodd deg av Gud for å brukes i hans tjeneste til frelse for dine medmennesker? Ved å investere den der hvor den ikke kan ære Gud eller gagne mennesker, gjentar du den late tjeners synd, han som skjulte sin herres talent i jorden.

Herren hadde betrodd den utro tjener bare en talent ikke en stor kapital. Den ene talenten satte han ikke inn i Guds interesser. Han gjemte den i jorden og klaget over at Gud var en hard herre som høstet der hvor han ikke hadde sådd og sanket der hvor han ikke hadde strødd. Den selviskhet han viste, og den klage han kom med, som om Gud ville kreve noe av ham som han ikke hadde rett til, viste at han Ikke kjente Gud eller Jesus Kristus som han har utsendt. Alt det han eide, var Herrens egen eiendom og var betrodd ham til å bli brukt for Gud. Når han sa: "Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden" (Matt 25,25), erkjente han at talenten tilhørte Gud.

Hva sier Herren? "Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd" (Matt 25,26). Her gjentar han tjenerens ord. Han erkjenner ikke deres sannhet, men viser hva tjeneren, til og med ifølge hans egen fremstilling, burde ha gjort. Herren sier i virkeligheten: "Du gjorde ingen anstrengelser for å drive handel med min kapital som var betrodd deg, og øke den for å fremme min ære på jorden. "Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne få dem igjen med renter når jeg kommer tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti! For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast så denne unyttige tjener ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tennem" (Matt 25,27-30). Denne undervisning er gitt til enhver som sannhetens lys er kommet til.

Vi må aldri glemme at Gud har satt oss på prøve i denne verden for at det skal avgjøres om vi er skikket for det fremtidige liv. Ingen som har fått sin karakter tilsølt av selviskhetens motbydelige flekker, vil komme inn i himmelen. Gud prøver oss ved å betro oss timelige eiendeler slik at den måten vi bruker dem på, vil vise om vi kan bli betrodd de evige rikdommer. Det er bare når vi blir et gjenskinn av Kristi selvoppofrende liv, at vi kan være i harmoni med himmelen og være skikket til å gå inn der.

Hvor er våre skatter?
Verdslige mennesker er opptatt med å skaffe seg materielle og timelige fordeler, mens de åndelige goder blir forsømt. Slik er det også med noen av menighetens medlemmer. Når de til sist blir bedt om å avlegge regnskap for Gud, vil de ikke bare bli til skamme, men bli forbauset over at de ikke så klart hva som er de sanne rikdommer, og ikke har samlet seg skatter i himmelen. De har gitt sine gaver og offer til sannhetens fiender. De venter at det skal komme en tid i dette livet da de vil få igjen for det de har investert. De kunne betro sine midler til hemmelige foreninger, men når Guds sak er i behov av de midler han har betrodd sine menneskelige redskaper, har de ingen interesse for det. De betrakter ikke den gave Herren har gitt dem, som noe stort. De er blindet av denne verdens gud.

De sier: "Jeg har ikke noe å gi til dette foretagendet, for jeg får ikke noe igjen for det. Når jeg betaler inn til losjen, sørger jeg for min fremtid. Dessuten må jeg ta min del av utgiftene for de underholdninger som tilfredsstiller min smak. Jeg kan ikke gi opp disse fornøyelser. Hvorfor venter menigheten at jeg skal hjelpe til med å møte disse stadig tilbakevendende krav? De sier: Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd og sanker hvor du ikke har strødd. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden, og ventet at jeg en dag ville ha fordel av det."

Frelseren befaler oss: "Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der hverken møll eller mark ødelegger, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være" (Matt 6,19-21).

Mange samler sine skatter i disse hemmelige foreninger, og vi kan se at deres hjerte er der. Hvor kraftfulle sannhetens vitnesbyrd enn er, vil de litt etter litt tape sin glans og sin styrke. Himmelen svinner bort fra sinnet. Den evige vekt av herlighet, Guds gave for et liv i lydighet, synes å være en sak som ikke er verd å bry seg om, sammenlignet med de angivelige fordeler som man vil oppnå ved å samle seg skatter på jorden. Mennesker hungrer etter livets brød og tørster etter livets vann, men hva betyr det for ham som har sitt hjerte festet til denne verden? Mange sier ved sine handlinger, om ikke med ord: "Jeg kan ikke gi avkall på mine interesser i disse jordiske skatter for å sikre meg de evige. Det kommende liv er for fjernt for meg til å regne med. Jeg velger de jordiske goder, og jeg løper risikoen når det gjelder fremtiden. Gud er god og barmhjertig." Du late tjener! Din del vil sikkert nok bli blant hyklere og vantro om du fortsetter på denne veien. Fortryllelsen i klubbrommet, selskapelighet en og kameratene som elsker verden, har fått deg til å glemme Gud og vanære hans navn, som ved Belsasars fest.

Vil du samarbeide med Gud?
Det finnes en selvforskyldt åndelig blindhet. Jesus sa: "For dette folks hjerte er blitt sløvt, tungt hører de med ørene, øynene har de lukket til, så de ikke ser med øynene, ikke hører med ørene, ikke forstår med hjertet og ikke vender om, så jeg får lege dem" (Matt 13,15). Guds verk for å frelse menuesker er en gjerning av største betydning som skal utføres i vår verden. Men mange skjønner ikke dette, forderes interesser er mer med fienden enn med Kristi lojale soldater. De ser ikke nødvendigheten av at mennesker samarbeider med guddommelige redskaper. Herren har pålagt oss: "Arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje" (Fil 2,12.13). Dette er den plan som Gud har åpenbart for oss, for å lede oss i alle livets planer og hensikter. Mens vi ber: "La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen," er det mange som forkaster selve de midler Gud benytter for å opprette sitt rike.

Når de er villige til å akte alt for tap for at de kan vinne Kristus, vil deres øyne bli åpnet så de kan se tingene slik som de virkelig er. Da vil de vende seg bort fra det som er tiltrekkende på jorden, til det himmelske. Da vil de se den sanne natur av de verdslige, selviske fornøyelser som de nå verdsetter så høyt, og de vil vende seg fra dem.

Hele himmelen ser på deg som gjør krav på å tro den helligste sannhet som noen gang er blitt betrodd mennesker. Engler venter med et inderlig ønske om å samarbeide med deg i arbeidet for menneskers frelse. Vil du avvise denne himmelske forbindelse for å kunne opprettholde din tilslutning til en forening hvor Gud ikke er æret, og hvor hans bud tråkkes på? Hvordan skulle sannheten noen gang bli brakt til deg hvis andre hadde så liten interesse for dens fremgang, som noen av dere viser? Guds sak krever vår hjelp slik at den kan etableres på et riktig grunnlag, og for at sannheten kan bringes ut til nye felter, til dem som holder på å omkomme. Kan dere som sier at dere er Guds sønner, avslå å hjelpe til i denne gjerning? Vil du, med tanke på å få igjen for det her på jorden, holde tilbake dine midler fra Guds forrådshus og la hans verk bli skammelig forsømt? Det er tungt å tenke på hva som kunne ha vært oppnådd når det gjelder å frelse mennesker, hvis hjerter og tjeneste hos alle dem som bekjenner seg til å to sannheten, udelt var blitt gitt til Gud. Arbeid er blitt utført på en skjødesløs måte. Hvis selvet var blitt skjult i Kristus, ville syndere ved kloke, innsiktsfulle metoder blitt vunnet for sannheten og i dag vært Guds medarbeidere.

Før tiden kommer da du må avlegge regnskap for Gud, ber jeg deg inntrengende om å gi akt på hans ord: "Men dere skal samle skatter i himmelen" (Matt 6,20), ikke i hemmelige foreninger. Vær klar over at det er bare en eier i universet, og at hvert menneske med dets tid, åndsevner og midler tilhører ham som har betalt løsesummen for det. Gud har et rettmessig krav på stadig tjeneste og den høyeste hengivenhet. Kjennemerket må være Guds vilje, ikke din fornøyelse. Selv om du skulle samle en formue mindre hurtig, samler du en skatt i himmelen. Hvem i menigheten har besluttet seg til å opprettholde sin åndelighet? Hvem vil utvikle en erfaring som viser seg i kristen inderlighet og utholdende energi? Hvem vil, som Jesus, unnlate å svikte eller bli mismodig og ikke trakte etter midler for å tjene seg selv, men for å virke sammen med Gud?

Alle som strever for å oppnå det evige livs krone, vil bli fristet slik som deres mester ble fristet før dem. Han ble tilbudt denne verdens riker hvis han ville tilbe Satan. Hvis Kristus hadde gitt etter for denne fristelsen, ville verden for evig ha vært under den ondes herredømme. Men Gud skal ha takk! Hans guddommelighet strålte gjennom hans menneskelighet. Han gjorde det som ethvert menneske kan gjøre i Jesu navn og ved hans styrke. Han sa: "Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene" (Matt 4,10). Hvis du møter fristelser på denne måten, vil Satan forlate deg som han forlot Kristus, og engler vil tjene deg slik som de tjente ham.

Til dem som har tenkt på og talt om de store fordeler som kan oppnås ved verdslige forbindelser, sier Herren gjennom profeten Malaki: "Dere taler harde ord mot meg, sier Herren. Og likevel spør dere: Hva er det vi har sagt mot deg? Dere sier: Det er fåfengt å dyrke Gud. Hvilken vinning har det gitt oss at vi rettet oss etter det han har fastsatt, og gikk i botsdrakt for Herren, Allhærs Gud? Men nå vil vi prise de frekke lykkelige, for de gjør det onde, men det går dem godt; de frister Gud og slipper likevel unna" (Mal 3,13-15). Slik tenker mange, selv om de ikke uttaler ordene.

"De som frykter Herren, talte da sammen, og Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn. Den dagen jeg gjør mitt verk, sier Herren, Allhærs Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham. Da skal dere igjen se forskjell på rettferdige og ugudelige, på dem som dyrker Gud, og dem som ikke dyrker ham. Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så hverken rot eller gren blir igjen." (Mal 3,16-4,1).

Her er disse mennesker som i verden har vært ansett som spesielt begunstiget. Men det kommer en tid da Guds barn blir skilt ut som dem som Gud ærer fordi de har æret ham.

"Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, og vi er det. Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. Enhver som har dette håp til ham, renser seg, likesom Kristus er ren" (1 Joh 3,1-3).

Den beste veien
Mens verdslig ære, rikdom og makt er de store, ærgjerrige mål hos denne verdens mennesker, peker Herren ut noe som er mer verd vår høyeste attrå:

"Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke ikke av sin styrke, og den rike ikke av sin rikdom. Men den som vil rose seg, skal rose seg av dette: at han har forstand og kjenner meg, vet at jeg er Herren, som viser miskunn og øver rett og rettferd på jorden. For det er slik jeg vi ha det, lyder ordet fra Herren" (Jer 9,23.24).

"For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Altså blir den til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein, ja, en snublestein og en klippe til fall. Fordi de ikke tror på Ordet, snubler de - det var de bestemt til. Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys" (1 Pet 2,6-9).

"Spenn derfor beltet fast om livet, vær våkne, beredt i tanke og sinn! Sett håpet fullt og fast til den nåde dere skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg. Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lyster dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig; så vær også dere hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som uten å gjøre forskjell, dømmer enhver etter hans gjerninger; da må dere også leve i frykt den tid dere ennå er her som fremmede. Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte" (1 Pet 1,13-19). - Brosjyre utgitt i 1893: "Should Christians Be Members of Secret Societies?"

Kan ikke motta Guds segl
De som står under prins Immanuels blodstenkte banner, kan ikke forene seg med frimurerne eller med noen hemmelig organisasjon. Den levende Guds segl vil ikke bli satt pånoen som opprettholder en slik forbindelse etter at sannhetens lys har skint på hans vei. Kristus er ikke delt, og kristne kan ikke tjene både Gud og Mammon. Herren sier: "Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere, jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige" (2 Kor 6,17.18). - Brev 21, 1893.

neste kapitel