På fast grunn 2 kapitel 20. Fra side 147.     Fra side 147 i den engelske utgave.tilbake

Formaninger vil bli hørt*

Fra "Notebook Leaflet". Methods, nr. l.
Vi lever i de siste dager av verdens historie, og vi må ikke bli overrasket av noe i retning av frafall og fornektelse av sannheten. Vantro er nå blitt en slags kunstart som mennesker er opptatt med, til ødeleggelse av deres egen sjel. Det er en stadig fare for at predikanter som forkynner Guds ord, ikke er ekte. Deres liv motsier de ord de taler, men Guds advarende og formanende stemme vil bli hørt så lenge tiden varer. De som er skyldige i forhold som de aldri skulle hatt noe med å gjøre, vil stå imot budskapet og nekte å la seg korrigere når de blir irettesatt eiler rådet gjennom Herrens redskaper. De vil gå videre slik som Farao og Nebukadnesar gjorde, inntil de mister forstanden, og deres hjerte blir upåvirkelige. Herrens ord vil komme til dem, men hvis de velger ikke å høre det, vil Herren gjøre dem ansvarlige for deres egen undergang.

I døperen Johannes oppreiste Herren en budbærer som skuile berede veien for ham. Han skuile bringe et djervt vitnesbyrd til verden ved å irettesette og fordømme synd. Når Lukas kunngjør hans misjon og arbeid, sier han: "Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerter til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren" (Luk 1,17).

Mange av fariseerne og saddukeerne kom til Johannes for å la seg døpe. Idet han henvendte seg til dem, sa han: "Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal unnslippe den kommende vredesdom? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen! Og tro ikke at dere kan si: Vi har Abraham til far.

For jeg sier dere: Gud kan oppreise barn for Abraham av disse steinene! Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. J eg døper dere med vann så dere blir omvendt. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild. Han har kasteskuflen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven men agnene skal han brenne opp med ild som aldri slokner" (Matt 3,7-12).

Johannes' røst lød samen basun. Hans oppdrag var: "Fortell mitt folk om deres ondskap, Jakobs ætt om deres syndem (Jes 58,1). Han hadde ikke fått noen formell utdannelse. Gud og naturen hadde vært hans lærere. Men det behøvdes en til å berede veien for Kristus, en som var modig nok til å la sin stemme høres på samme måten som den gamle tids profeter, som kalte den degenererte nasjon til botferdighet.

Hørt av alle grupper
Alle drog ut i ørkenen for å høre ham. Ulærde fiskere og bønder kom fra landene omkring og fra områder nær ved og langt borte fra. De romerske soldater fra Herodes' barakker kom for å høre. Offiserer kom med sine sverd ved siden, for å slå ned alt som smakte av bråk eller opprør. De griske skatteoppkreverne kom fra distriktene omkring, og fra Sanhedrin kom prestene utstyrt med sine minnesedier på klærne. Alle lyttet som trollbundet. Og alle vendte tilbake, til og med fariseerne, saddukeerne, de kalde, upåvirkelige spotterne på den tid. Hånfliret var borte, og de var rammet i hjertet av en følelse av sin egen synd. Johannes kom ikke med vidløftige argumenter, ingen spissfindige teorier fremstilt på en raffinert måte med et "for det første", "for det andre" og "for det tredje". Han viste bare medfødt veltalenhet i de korte setningene. Hvert ord brakte med seg vissheten og sannheten om de vektige advarsler som ble gitt.

Johannes' advarselsbudskap hadde mye til felles med advarselen til Ninive: "Om førti dager skal Ninive legges i grus" (Jona 3,4). Ninive angret og ropte til Gud, og Gud godtok deres anerkjennelse av ham. De fikk en prøvetid på førti år. I denne tiden fikk de anledning til å vise ektheten av sin anger og til å vende seg bort fra synden. Men Ninive vendte seg igjen til billedtilbedelse. Dens misgjerninger ble dypere og mer dnstig enn tidligere fordi lyset var kommet, men de gav ikke akt på det.

Johannes kalte alle grupper til omvendelse. Til fariseerne og saddukeerne sa han: Flykt fra den kommende vredesdom. Deres krav på å være Abrahams barn er fullstendig verdiløst. Det kan ikke gi dere rene prinsipper og en hellig karakter. Seremonielle ofringer har ingen verdi i seg selv, uten at dere får øye på det som er innholdet i dem, Guds lam som tar bort verdens synd. Dere vender dere fra Guds krav og følger deres egne forvrengte idéer, og dere mister de karakteregenskapene som gjør dere til Abrahams barn.

Idet han pekte på steinene som lå spredt omkring i full forvirring, og elven som buktet seg mellom dem, sa han: "Gud kan oppreise barn for Abraham av disse steinene!" (Matt 3,9.)

Døperen Johannes møtte synden med åpen irettesettelse både hos enkle arbeidsfolk og hos de høyere lag av folket. Han forkynte sannheten for konger og stormenn enten de ville høre eller forkaste den. Han talte personlig og direkte. Han irettesatte fariseerne i Sanhedrin fordi deres religion bestod av former og ikke av rettferdighet med ren, villig lydighet. ... Han snakket med Herodes om hans ekteskap med Herodias, og sa: Det er ikke tillatt for deg å ha henne. Han talte til ham om en fremtidig gjengjeldelse når Gud skal dømme ethvert menneske i samsvar med dets gjerninger. …

"Og noen tollere kom for å bli døpt, og de spurte ham: Mester, hva skal vi gjøre? (Luk 3,21.) Sa han at de skulle forlate sine tollboder? Nei, han sa til dem: "Krev ikke inn mer enn det dere har rett til" (Luk 3,13). Hvis de fremdeles var skatteoppkrevere, skulle de ha riktige vektlodd og sannhetens vektskåler i sine hender. De skulle rette på alt som smakte av uærlighet og undertrykkelse.

"Hva så med oss, spurte noen soldater, hva skal vi gjøre? Han svarte: Press ikke penger ut av noen med vold eller falske anklager, mennøydere med den lønnen dere får" (Luk3,14).

Sannhetens sverd i virksomhet
Kristus talte likefrem til alle slags mennesker. Han irettesatte dem som hersket over sine medmennesker, de som på grunn av sine lidenskaper og fordommer var årsak til at mange gjorde feil, og tvang mange til å spotte Gud. Sannhetens sverd var blitt sløvt på grunn av unnskyldninger og overtro, men Kristus nevnte tingene med deres rette navn. Oksen lå ved roten av treet. Han viste at alle de religiøse former i tilbedelsen ikke kunne frelse den jødiske nasjon, fordi de ikke ved tro så og tok imot Guds lam som sin frelser.

Nettopp en slik gjerning og et budskap som det Johannes forkynte, vil lyde i disse siste dager. Herren har gitt budskaper til sitt folk gjennom de redskaper han har utvalgt, og han vil at alle skal gi akt på de formaninger og advarsler han sender.

Forut for Guds Sønns offentlige virksomhet lød budskapet: Vend om, dere tollere, vend om, dere fariseere og saddukeere, "for himmelriket er nær" (Matt 3,2). Vårt budskap skal ikke være: "Fred og ingen fare" (1 Tess 5,3). Som et folk som tror på Kristi snare komme, har vi et arbeid å utføre, et budskap å bringe: "Gjør deg klar, Israel, tilåmøte din Gud!" (Am 4,12). Vi må løfte banneret og forkynne den tredje engels budskap - Guds bud og troen på Jesus.

Budskapet for vår tid
Det budskapet vi forkynner, må være like direkte som Johannes' budskap var. Han irettesatte konger for deres misgjerning. Han klandret Herodes' ekteskapsbrudd: Til tross for at hans liv var i fare, ble ikke sannheten sløvet pa hans lepper. Vår gjerning i denne tid må utføres like samvittighetsfullt. De som bodde på jorden påsyndflodens tId, er fremstIlt som et forbilde på verdens beboere nå. Ugudeligheten hos innbyggerne av den gamle verden er klart fremholdt: "Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang" (1 Mos 6,5). Gud ble trett av disse menneskene. De eneste tanker de hadde, dreide seg om fornøyelser og om a tilfredsstille seg selv. De søkte ikke råd hos den Gud som hadde skapt dem eller brød seg om å gjøre hans vilje. Gud klandret dem ford! de stadig fulgte sine egne hjerters innbilninger, og landet var fullt av vold. "Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte " "Da Gud så på jorden, var den fordervet; for alle mennesker over hele jorden gikk på onde veier. Da sa Gud til Noah: Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden" (1 Mos 6,6.12.13). . .

Det er særlige plikter å utføre, spesielle irettesettelser som må gis i denne periode av jordens historie. Herren vil ikke la sin menighet være uten irettesettelser og advarsler. Det er blitt moderne å synde, men det er ikke mindre harmelig i Guds øyne. Syndene er staset opp, pyntet på og unnskyldt. Nettopp de personer som bringer falske teorier og falske oppfatninger inn i menigheten, blir ønsket velkommen der. De forvmer sinnet hos Guds folk og sløver deres følelse av det som utgjør rette prinsipper. Samvittigheten er blitt ufølsom overfor de råd og de irettesettelser som er gitt. Lyset som er gItt, og som kaller til anger, er blitt skjult i skyer av vantro og motstand som er ført inn ved menneskelige planer og påfunn. .

Gud krever levende oppriktighet. Predikanter kan ha liten boklig lærdom, men hvis de gjør det beste de kan og med de talenter de har hvis de arbeider etter som de har anledning til, og kler sine uttalelser i det enkleste og klareste språk, hvis de er beskjedne personer som vandrer varsomt og ydmykt mens de søker den himmelske visdom, arbeider av hjertet for Gud og er drevet av ett overordnet motiv: kjærlighet til Jesus og dem som han døde for, vil folk lytte til dem, endog slike som er overlegne i dyktighet og evner. Enkelheten av de sannheter de fremholder, vil ha en egen tiltrekning. Kristus er den største lærer verden noen gang har kjent.

Johannes var ikke utdannet i rabbinernes skoler. Likevel lyttet de til hans ord, både konger og stormenn, fariseere og saddukeere, romerske soldater, offiserer som var opplært i alle hoffets regler for skikk og bruk, utspekulerte og beregnende skatteoppkrevere og verdensberømte menn. De hadde tillit til hans enkle fremstilling, og de ble overbevist om synd. De spurte ham: "Hva skal vi gjøre?" (Luk 3,14.)

Oppriktighet nødvendig
I denne tid, like før Kristi annet komme i himmelens skyer, kaller Herren alvorlige personer som vil berede et folk som skal bestå på Herrens store dag. Personer som i lang tid har vært opptatt med boklig studium, viser ikke den alvorlige iver i tjenesten som er vesentlig i denne siste tid. De bærer ikke frem et enkelt, likefremt vitnesbyrd. Både blant predikanter og elever er det behov for å få del i Guds Ånd. De inntrengende appeller som kommer fra hjertet hos en helhjertet budbærer, vil bringe overbevisning. Det behøves ikke lærde mennesker til å gjøre dette, for de stoler mer på sin boklige lærdom enn på sitt kjennskap til Gud og Jesus Kristus som han har utsendt. Alle som kjenner den eneste og sanne Gud vil kjenne Jesus Kristus, den enbårne Guds Sønn og forkynne Jesus Kristus og ham korsfestet. . . .

Er det noen som mener at advarselsbudskaper ikke vil komme til dem som Gud irettesetter? De som.blir irettesatt, kan kanskje reise seg i harme og prøve å anvende budkapet på Guds budbærer. Men ved å gjøre dette vender de seg ikke mot budbæreren, men mot Kristus som gav irettesettelsen og advarselen. Når mennesker setter Guds verk og sak i fare ved sine egne feilaktige handlemåter, skal de da ikke få noen irettesettelse? Hvis det bare var den som gjorde feil, som dette angikk, og handlingen ikke nådde lenger enn til ham, ville han alene få advarselen. Men når hans fremgangsmåte er til direkte skade for sannhetens sak, og mennesker kommer i fare, krever Gud at advarselen når så vidt ut som den skade som er gjort. Vitnesbyrdene vil ikke bli hindret. Ord til irettesettelse og advarsel, et enkelt "så sier Herren", vil komme fra Guds utpekte redskaper. For ordene har ikke sin opprinnelse hos det menneskelige redskap. De er fra Gud som bestemte dem til deres gjerning. Hvis en person fører rettssak mot en annen for jordiske domstoler og Gud tillater det, så er det fordi hans eget navn skal bli herliggjort. Men det vil hvile et ve over den personen som gjør noe slikt. Gud ser motivene, hvordan de enn måtte være. Jeg ber om at Herren vil lære våre brødre å være redelige og ikke gå på akkord i det saken gjelder. Guds sak er blitt skadet av personer som har vært knyttet til den, og jo hurtigere de fjernes fra den, desto bedre...

Gud kaller mennesker som er avgjort trofaste. I en krisesituasjon har han ikke bruk for tvesinnede personer. Han ønsker slike som vil peke på en virksomhet som er uriktig, og si: "Dette er ikke i samsvar med Guds vilje." -Brev 19½, 1897.

neste kapitel