På fast grunn 2 kapitel 28. Fra side 190.     Fra side 190 i den engelske utgave.tilbake

De som arbeider i våre institusjoner

De absolutt beste talenter
Fra tid til annen har jeg følt meg tilskyndet av Herrens Ånd til å bære frem et vitnesbyrd for brødrene om nødvendigheten av å skaffe til veie de absolutt beste talenter til å arbeide i våre forskjellige institusjoner og i de mangfoldige andre avdelinger av vårt verk. De som på denne måten blir knyttet til verket, må være utdannede personer som Gud kan undervise, og som han kan ære med sin visdom og forståelse slik som han gjorde med Daniel. De må være sindige personer som bærer Guds stempel, og som stadig går frem i hellighet, i moralsk verdighet og i den særlige dyktighet som de har i sitt arbeid. Hvis de vokser som mennesker, hvis de er fornuftige og har en helliggjort forstand, og hvis de lytter til Guds stemme og prøver å få taki hver lysstråle fra himmelen, vil de, likesom solen, fortsette sin kurs uten avvik, og de vil vokse i visdom og bli til glede for Gud. …

De som er satt i ledende stillinger i forbindelse med våre institusjoner, bør være personer med tilstrekkelig vidsyn til å verdsette folk med spesielle kvalifikasjoner, og som vil lønne dem i forhold til det ansvar de har. Det er sant at de som er opptatt i Herrens gjerning, ikke bør gjøre det bare for lønnen de får, men for å ære Gud, fremme hans sak og vinne de uforgjengelige rikdommer. Samtidig bør vi ikke vente at de som er i stand til å ta seg av et arbeid som krever tanke og samvittighetsfull innsats, og som gjør det med nøyaktighet og grundighet, ikke skal få større godtgjørelse enn en mindre dyktig arbeider. Det bør være en sann vurdering av talent. De som ikke kan verdsette fremragende arbeid og mental dyktighet, bør ikke være ledere av våre institusjoner. Deres innflytelse vil hindre arbeidet, skape problemer for dets fremgang og bringe det ned på et lavt nivå.

Hvis våre institusjoner skal bli så fremgangsrike som Gud ønsker at de skal være, må det være mer omtanke og alvorlig bønn blandet med utrettelig iver og dyktighet i arbeidet. Å knytte slike arbeidere til verket, kan kreve et større utlegg av midler. Mens det er vesentlig at det blir utvist økonomi på alle mulige måter, vil det vise seg at enkelte trangsynte personer anstrenger seg for å spare penger ved å ansette dem som vil arbeide for en billig penge. Når så kvaliteten av deres arbeid svarer til den usle lønnen de har, vil det til sist resultere i tap. Arbeidets fremgang vi bli forsinket og saken redusert. - Brev 63, 1886.

Lønn til institusjonsarbeidere
Forlagsarbeidet er blitt grunnlagt ved offer. Det er blitt opprettholdt ved Guds spesielle forsyn. Det ble begynt i stor fattigdom. Vi hadde knapt nok til mat og klær. Når det var lite poteter, og vi måtte betale en høy pris for dem, spiste vi turnips i stedet. I de første årene vi arbeidet, var seks dollar i uken alt vi fikk. Familien var stor, men vi holdt utgiftene innenfor de midler vi hadde. Vi kunne ikke kjøpe alt det vi ønsket, men var nødt til å begrense våre behov. Men vi var fast bestemt på at verden skulle ha sannhetens lys, og ånd, sjel og legeme var vevd sammen med arbeidet. Vi arbeidet tidlig og sent uten hvile og uten den drivfjær som lønn er. ... Og Gud var med oss. Etter som forlagsarbeidet fikk fremgang, ble lønnen økt slik som den burde være.

Lik lønnsskala
Mens jeg var i Sveits, fikk jeg høre fra Battle Creek at det var lagt en plan som gikk ut på at ingen som arbeidet ved kontoret, skulle få mer enn tolv dollar i uken. Jeg sa: Dette går ikke, det vil bli nødvendig å gi enkelte en høyere lønn enn dette. Men så mye som det dobbelte av dette beløpet burde ikke gis til noen som arbeider ved kontoret, for hvis noen få trekker så mye ut av virksomheten, vil det ikke være mulig å vise rettferdighet overfor alle. At høye lønninger skaffes til veie for noen få, mens andre som på alle måter fortjener like mye, det er verdens plan. Og det er ikke rettferdig.

Herren vil ha trofaste tjenere knyttet til hver skole og helseinstitusjon, hvert trykkeri og forlagshus, tjenere som elsker og har ærefrykt for ham. Deres lønn bør ikke fastsettes etter verdens målestokk. Så langt det er mulig, bør det vises fremragende dømmekraft for å opprettholde likestilling, ikke et aristokrati. Dette er himmelens lov. "Dere er alle søsken" (Matt 23,8). Ingen bør forlange høy lønn, og slik lønn bør ikke bli tilbudt for å skaffe ekspertise og talenter. Det er å basere tingene på et verdslig prinsipp. Økingen av lønn fører med seg en tilsvarende øking av selviskhet, stolthet, pranging, selvtilfredsstillelse og en unødvendig ødselhet som de som gjør sitt beste får å betale sin tiende og bære frem sine offergaver til Gud, ikke har. Fattigdom kan en se på alle kanter. Herren elsker den ene akkurat like mye som den andre, med unntagelse av at de selvoppofrende, ydmyke og angerfulle mennesker som elsker Gud og strever etter å tjene ham, alltid står hans hjerte nærmere enn den som føler seg fri til å ha alle de gode ting i dette livet.

Ikke kopiere verdens standard
Jeg har gitt mange vitnesbyrd om ikke å etterligne verdens standard. Vi må ikke tilfredsstille vår tilbøyelighet til å skaffe oss alt det som er mulig å få tak i, for å bruke våre midler til klær og livets luksus slik som det verdslige mennesket gjør. Å leve for å behage oss selv, gjør oss ikke det minste lykkeligere. De unødvendige utlegg av midler røver fra Guds skattkammer, og noen må skaffe til veie det som mangler. Hjelpemidlene til å bygge opp Kristi rike i denne verden er sterkt begrenset, fordi mennesker raner tiende og offergaver fra Gud.

La ikke den tanke få herske et øyeblikk at en persons makt til å forlange en høy lønn er et mål på hans verdi som arbeider i Guds øyne. I verdens øyne blir en person verdsatt ut fra hvor stor formue han har. Men himmelens bøker registrerer hans verdi i forhold til det gode han har utrettet med de midler som er betrodd harn. Et menneske kan og vil vise sitt sanne verd ved at det i ærefrykt og kjærlighet til Gud helt og fullt helliger sine talenter til å fremme hans ære. Bare når enhver skaIlønnes etter sine gjerninger slik som de vurderes i dommen, vil det bli kjent hvor mye den enkelte har sendt foran seg til himmelen.

I årevis har jeg båret frem vitnesbyrd imot den fattigslige sum som betales til noen av våre predikanter. Forhør deg, undersøk i bøkene, så vil du finne at noen av våre predikanter er blitt behandlet strengt. Revisjonsutvalget trenger å forstå hva de har å gjøre, og de må ha Kristi sinn. I dette utvalget er det noen trangsynte personer som ikke har noen sann ide om den selvfornektelse og selv oppofrelse som blir krevd av Guds tjenere. De haringen virkelig forståelse av hva det vilsi å forlate hjem, hustru og barn og være misjonærer for Gud for å arbeide for mennesker som de som skal avlegge regnskap. En sann Guds predikant vil la hele sitt liv være et offer.

Advarselen i Salamanca
Mens jeg var i Salamanca, New York, i november 1890, ble mange ting fremstilt for meg. Det ble vist meg at det i kontoret hersket en holdning som Gud ikke godkjente. Mens noen får høy lønn, er det andre som har arbeidet trofast på sin post i årevis, som får langt mindre. Gjentatte ganger er det blitt vist meg at Guds ordning ikke må brytes ned, og misjonsånden må ikke slukkes. …

Jeg vet at noen praktiserer stor selvfornektelse for å betale sin tiende og gi gaver til Guds sak. De som er i ledelsen av arbeidet, bør følge en slik kurs at de uten skam kan si: "Kom og la oss virke i gjensidig fellesskap i dette verket som begynte i offer og er underholdt ved stadig selvfornektelse." Medlemmene skulle ikke overgå dem som er i ledelsen av våre institusjoner når det gjelder å praktisere økonomi og legge bånd påsine behov. - Manuskript 25 a, 1891.

Et syn om truende farer
Jeg er bekymret ved utsiktene både for sanatoriet og forlagshuset i Battle Creek, og våre institusjoner i sin alminnelighet. Det har gjort seg gjeldende en ånd i institusjonene som har forsterket seg år for år. Den er av en helt forskjellig karakter fra det som ifølge Guds ord skulle karakterisere legene og arbeiderne ved våre helseinstitusjoner og i forlagsarbeidet. Den oppfatning gjør seg gjeldende at legene ved sanatoriet og menn i ansvarlige stillinger ved forlaget ikke er forpliktet til å la seg lede av kristendommens selvfornektende og selvoppofrende prinsipper. Men denne idé har sin opprinnelse i Satans rådslagninger. Når legene legger for dagen at de tenker mer på den lønn de skal få, enn på institusjonens arbeid, viser de at de ikke er menn som en kan stole på som uselviske, gudfryktige Kristi tjenere som trofast utfører Mesterens arbeid. Menn som kontrolleres av selviske ønsker, bør ikke være knyttet til våre institusjoner.

Gud stiller krav til mennesker i forhold til den verdi de setter på seg selv og sine tjenester. De vil bli dømt etter sine gjerninger og ifølge en standard som ikke er mindre enn den de selv har satt opp. Hvis de har beregnet en så høy verdi på sine talenter og vurdert sin dyktighet så høyt, vil det kreves av dem at de yter en tjeneste som står i forhold til deres egen vurdering og deres krav. Hvor få det er som har noen virkelig kjennskap til Faderen og Sønnen, Jesus Kristus! Hvis de, var gjennomtrengt av Kristi Ånd, ville de gjøre Kristi gjerninger. "Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!" (Fil 2,5.)

Talentene tilhører Gud
Han som dømmer rettferdig, sier: "Uten meg kan dere intet gjøre" (Joh 15,5). Alle talenter, store og små, har Gud betrodd mennesker for at de skulle bli anvendt i hans tjeneste. Når noen bruker sin dyktighet bare til egen fordel, og ikke har noen spesiell byrde for å arbeide i harmoni med dem som er i helsearbeidet og er av samme tro, åpenbarer de at de er tilbøyelige til å bedømme disse arbeidere på menneskelig vis. De forsøker ikke å besvare Kristi bønn, at de må være ett slik som haner ett med sin Far. Når de forlanger ublu godtgjørelse for sine tjenester, vil Gud, som er all jordens dommer, måle dem i forhold til deres egen overvurderte beregning og forlange fullt ut av dem det som er i samsvar med deres egen vurdering av seg selv.

Slik som de bedømmer sin egen verdi ut fra et pengemessig synspunkt, vil Gud bedømme deres arbeid idet han sammenligner deres tjenester med deres vurdering av dem. Uten at de blir omvendt, vil ingen som overvurderer sin dyktighet slik, komme inn i himmelen. Den personlige innflytelse i Kristi tjeneste vil aldri balansere opp vektskålen med ens selvvurdering eller krav på grunn av tjenesten for andre.

Den som er selvisk og ivrig etter å karre til seg alt han kan få for det han gjør for våre institusjoner, hindrer Guds verk. Han har allerede fått sin lønn. Han kan ikke aktes verdig til å bli betrodd den evige, himmelske lønn i de boliger som Kristus har gått bort for å gjøre i stand til dem som fornekter selvet, tar sitt kors opp og følger ham. I prøvetiden her i livet vil mennesker bli prøvd i om de er skikket til å få del i den arven som er kjøpt med Kristi blod. De som har den selvoppofrelsens ånd som Kristus viste da han gav seg selv til frelse for det falne mennesket, er de som vil drikke av hans beger og bli døpt med hans dåp. De skal få del i forløserens herlighet. Brev 41, 1890.

Betydningen av selvfomektelse
Det ble vist meg at den oppgaven å spre litteratur ikke skulle drives etter samme prinsipper som andre forlagshus har. Forlagsarbeidet skal være noe i retning av en opplæringsskole. Alle som er knyttet til forlaget, må være sanne misjonærer og bør arbeide etter de samme prinsipper som forlaget ble grunnlagt på. Selvfornektelse bør være et særmerke hos alle som arbeider der.

Selvfornektelse bør karakterisere dem som er ansatt i ansvarsfullestillinger, og de skal være eksempler for alle som arbeider der. Dette arbeidet ble til gjennom selvfornektelse, og den samme ånd bør stadig vise seg og opprettholdes. En må alltid ha den opphøyde hensikt for øye. Dette er misjonsarbeid, og de som ikke har noen misjonsånd, bør ikke fortsette i arbeidet. - Brev 5, 1892.,

En trusel mot alle våre institusjoner
Paulus kunne se onder som fikk innpass i menigheten, og hau erklærte: "Jeg har en brennende omsorg for dere, Guds egen omsorg. Jeg har forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru. Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus" (2 Kor 11,2.3).

Dette er de onde som i dag truer våre skoler, våre institusjoner og våre menigheter. Hvis ikke dette blir rettet på, vil det sette mange i fare. En person vil mene at han bør være særlig begunstiget fordi han utfører en spesiell arbeidsoppgave som blant vantro betinger høy lønn. Fordi han blir misfornøyd, vil han selge seg til dem som tilbyr ham den høyeste lønn. For å kunne bevare de prinsipper som bør herske hos alle som arbeider i våre institusjoner, påbyr Herren "meg å si til dem som bærer ansvar: "Kutt ut alle slike uten å nøle, for dette er selviskhetens og begjærlighetens onde surdeig."

De måler seg med seg selv og sammenlikner seg med hverandre. Det verste dere kan gjøre for dem, er å prøve å beholde dem, selv om de er redaktører eller forlagsledere. Gud er ikke med en slik person, og dere kan ikke med noen grad av sikkerhet holde fast på ham. En atmosfære av vantro omgir hans sjel. De sammenlikninger han har gjort, har ledet ham til bedrageri. Han sier til seg selv: "Hvis en slik person får en slik lønn, burde jeg ha like mye." Han viser kløkt ut over det som loven foreskriver, og tilegner seg midler til eget bruk. På den måten røver han av institusjonens midler. Gud ser på dette slik som han så på Akans synd. Han ser at slike personer ikke kan lede arbeidet på rette måte. De kan ikke skaffe til veie det som er nødvendig for dem som arbeider på harde felter og som må gi en del av sin lønn for å dekke de behov som finnes på disse feltene. Gud ser ethvert slikt tilfelle, og han vil dømme dem som måler seg selv på den måten, og på selvisk vis sørger for at de får alt det de mener de skal ha. - Manuskript 97, 1899.

En karakteristisk side av arbeidet er i fare
I lys av den store gjerning som må utføres, bør våre medarbeidere være villige til å tjene for en rimelig lønn. Selv om du kan oppnå høy lønn, bør du betrakte Kristi eksempel da han kom til vår verden og levde et liv i selvfornektelse. Nettopp i denne tid betyr det svært mye hvilken lønn arbeiderne forlanger. Hvis du krever og får en høy lønn, blir døren slått opp for andre til å gjøre det samme. Det var kravet om høye lønninger blant arbeiderne i Battle Creek som bidrog til å forderve ånden i det arbeid som ble gjort der. To menn var ledere for den bevegelsen, og tre eller fire andre sluttet seg til. Resultatet var en felles opptreden som ville ha ødelagt et av de karakteristiske trekk i dette budskapets virksomhet, hvis flertallet hadde gått med på det. Sannhetens sak ble grunnlagt i selvfornektelse og selvoppofrelse. Den selviske, gjerrige ånd er fullstendig i strid med disse prinsippene. Det er som den dødelige spedalskhet som i sin tid vil gjøre hele kroppen syk. Jeg er redd for den. Vi trenger å ta oss i vare så vi ikke vokser ut av den enkle selvoppofrende ånd som kjennetegnet vårt arbeid i tidligere år.

Du vil ikke finne det vanskelig å utøve en utstrakt innflytelse i sanatoriet i-. Hvis du vil være uselvisk og ikke forlange den lønn som du synes er naturlig, vil Herren hjelpe deg i ditt arbeid. Men hvis du ber om en høy lønn, vil en annen og enda en mene at de har rett til å forlange like stor lønn som du får. På den måten vil det bli benyttet penger som skulle ha vært brukt til å bygge opp arbeidet på andre steder.

Når viktige avgjørelser skal tas, bør vi studere enhver side av spørsmålet. Vi må alltid huske at vi har fått en plass innenfor Guds verk for å handle med ansvar. Noen vil heve sin lønn på verdslig vis, men Herren ser ikke på saken slik som disse menn gjør. Han ser på våre plikter og ansvar i lyset av Kristi selvfornektende eksempel. Evangeliet må fremholdes for verden på en slik måte at det er harmoni mellom liv og lære.

Våre sanatorier må ikke ledes etter verdens skikker. Det må ikke betraktes som nødvendig at selv overlegen skal ha høy lønn. Vi er Guds tjenere. - Brev 370,1907.

Leger og predikanter oppfordres til selvfornektelse
Jeg er blitt tilskyndet til å skrive til deg i dag og be deg om å være sikker på at du behandler alle mennesker på en upartisk måte. Jeg er blitt undervist om at det er en fare for at du benytter en fremgangsmåte når det gjelder noen av legene, som blir til skade for dem. Vi må gjøre alt som står i vår makt for å oppmuntre dem som har evner som predikanter og også som leger, ved å gi dem enhver rimelig fordel. Men det finnes en grense som vi ikke bør overskride.

Da vi forsøkte å finne en lege som medisinsk overordnet ved Loma Linda sanatorium, var det en erfaren lege som sa seg villig til å komme på visse betingelser. Han oppgav et bestemt beløp som han ville ha for sitt arbeid, og sa at han ikke ville komme for noe mindre. Enkelte mente at siden det syntes å være så vanskelig å finne noen, kunne vi be denne legen komme på hans betingelser. Men jeg sa til bror J .A. Burden: "Det vil ikke være riktig å ansette denne legen og betale ham så mye når andre som arbeider like trofast, får mindre. Det er ikke rettferdig, og Herren har undervist meg om at han ikke vil kunne godkjenne slik diskriminering."

Herren ber om selvfornektelse i sin tjeneste, og denne forpliktelsen er bindende for så vel leger som for predikanter. Vi har foran oss et utadrettet arbeid som krever midler. Vi må kalle unge menn som kan virke som predikanter og leger, ikke for de høyeste lønninger, men på grunn av de store behov innenfor Guds verk. Herren har ikke behag i den ånd som trakter etter de høyeste lønninger. Vi trenger leger og predikanter med hjerter som er overgitt til Gud, og som får sin marsjordre fra den største legemisjonær som noen gang har levet. De bør betrakte hans selvfornektende liv og så ofre med glede slik at flere arbeidere vil kunne ta del i å så evangeliets sæd. Hvis alle vil arbeide i denne ånd, vil det behøves mindre til lønn.

Noen har gjort feil på dette punkt. Gud har velsignet dem med dyktighet til å utføre en brukbar tjeneste, men de har unnlatt å lære sine lekser om økonomi, selvfornektelse og om å vandre ydmykt med Gud. Deres krav om høyere lønn ble godtatt, og de hadde et overdrevent forbruk av midler. De mistet den innflytelse til det gode som de skulle hatt. Guds hånd som ville gitt dem fremgang, var ikke med dem. ... Vær forsiktig når det gjelder å vise for stor tillit til dem som krever høy lønn før de vil ta fatt på Herrens gjerning. Jeg skriver dette så du kan vise varsomhet. - Brev 330, 1906.

Råd til lege vedrørende fastsatt lønn
Den plan at du i tillegg til din lønn skal få et hvilket som helst beløp som du tjener innenfor visse sider av arbeidet, er å åpne en fristelsens dør som vil få onde følger. Dette har ikke du og de som laget punktene i denne overenskomsten, sett klart. Men den vil bli årsak til stor skade for deg og vil bringe vanære over Guds sak. I denne planen er det et feilaktig prinsipp som en må være oppmerksom på. Ikke noe må være flytende. Alt må være fast og bestemt. Du skal ha en bestemt sum som lønn for ditt arbeid og må klare deg med det.

Noe slikt er tatt opp i forhandlingene med dr. U. Det er en svikefull avtale. Gud ser tendensen og dens følger. Denne fremgangsmåten når det gjelder arbeidsgodtgjørelse, må ikke benyttes i de sanatorier som skal opprettes. Institusjonen må betale deg en passende sum for det du gjør, og alle som er knyttet til institusjonen, skal ha en godtgjørelse som står i forhold til det arbeid de har. - Brev 99, 1900.

Råd mot en prosentvis del
En femårs kontrakt og en ukelønn på 25 dollar pluss 30 prosent for utførte operasjoner. Dertil en måned fri hvert år for videre studier på egen bekostning.
Med hensyn til det forslag bror V' har kommet med, ser jeg på saken slik som du gjør. Vi har ikke råd til å iverksette en plan om høy lønn. Dette var ulykken for dem i Battle Creek, og jeg har noe å si til dette punkt. Vi har foran oss et utstrakt felt for misjonsarbeid. Vi må være sikre på at vi gir akt på Kristi krav, han som gav seg selv til vår verden. Ikke noe som det er mulig for oss å gjøre, bør være ugjort. Det skal være system og orden, og alt må gjøres for å vise grundighet på alle områder. Men når det gjelder å betale 25 dollar om uken og gi en stor prosentvis del for det kirurgiske arbeid som må gjøres, så fikk jeg i Australia lys over at slik måtte det ikke være, for vår anseelse står på spill. Det ble fremstilt for meg at mange sanatorier skulle opprettes i Syd-California, for folk ville strømme dit. Mange vil søke til dette klima.

Vi må la Gud være vår rådgiver, og hver enkelt av oss må være beredt til å følge Jesu Kristi eksempel. Vi kan ikke gå med på å betale urimelige lønninger. Gud krever av sine tjenere blant legene at de er i samsvar med innbydelsen: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er godt, og min byrde lett" (Matt 11,29.30). - Brev 309, 1905.

"Krev ikke høy lønn"
Det ville glede meg meget å treffe deg og snakke med deg. Jeg har et inderlig ønske om at du skal etterligne det mønster som er gitt oss i Guds ord. ...

Dr. W, jeg ber deg inntrengende om at du ikke forlanger en høy lønn. Hvis du gjør det, vil andre følge ditt eksempel. Hvis dette blir tillatt, vil vi snart oppleve at alle sanatoriets inntekter går med til betaling av lønninger, og at det ikke vil være noe til å drive videre det misjonsarbeid som må gjøres i fremmede land.

Jeg skriver dette til deg fordi jeg vet hva jeg snakker om. Herren prøver sitt folk. Min mann og jeg har opplevd det samme. Fordi vi ikke bad om høy lønn, men var villige til å arbeide i selvfornektelse og selvoppofrelse, har Herren velsignet oss med sin rike nåde. Hvis du vil følge en selvfornektelsens kurs, vil du være et eksempel for andre som vil bli til velsignelse for arbeidet. Den mest effektive preken du holdt da du arbeidet i, var da du levde ut sannhetens prinsipper i din egen familie og åpenbarte din alvorlige hengivelse til verket. Jeg vet hva jeg snakker om når jeg sier dette.

Det bør være mer likestilling mellom predikantens og legens lønn enn det har vært. Det ventes at våre predikanter setter et eksempel når det gjelder gavmildhet, og de bør ha en slik lønn at de kan gi mange gaver. - Brev 372, 1907.

Overdådighet og innflytelse
Blant våre predikanter, leger, lærere og litteraturevangelister er det behov for en fullstendig overgivelse av sinn, hjerte og sjel til Gud. ... Hverken klær, kostbare hjem eller en flott livsførsel gir arbeidet karakter. Men en ydmyk og stille ånd er av stor verdi i Guds øyne. Kristentroen gjør ikke en person grov og barsk. Den sanne troende er klar over sine egne svakheter. Han vil være på vakt på ethvert punkt og sette hele sin lit til Gud. Sann gudsfrykt kan ikke tvinges frem. Den flyter frem fra det ærlige hjerte. …

Gud spør etter punktlige og praktiske bønnens menn. En fremvisning av de kostbare og utvortes ting løfter oss ikke opp i tenkende menneskers øyne. Det er ikke riktig av en lege å gjøre en overdådig bruk av midler og så forlange ublu priser for å utføre små operasjoner. Gud ser på alle disse ting i deres sanne lys. - Manuskript 34, 1904.

Viktig drøftelse om legers lønn
Om morgenen 4. desember 1913 samtalte de ledende brødre fra Paeifie Union Conferenee med Ellen White i hennes hjem i Elmshaven om våre sanatorielegers godtgjørelse. Det ble tatt opp et stenografisk referat av samtalen. Ellen White har gitt denne håndskrevne godkjenning av referatet: "Dette er korrekt gjengitt. og jeg gjentar det for andres skyld. Må Herren hjelpe oss, undervise og lede oss i våre vanskeligheter ved hvert skritt vi tar." Her følger vesentlige deler av samtalen.

Til stede: Ellen White, pastorene F. M. Burg, G. W. Reaser. W.M. Adams, J.H. Behrens, C.L. Taggart, A.G. Christiansen, W.c. White og C.C. Crisler. Etter introduksjon og hilsener sa pastor W. C. White blant annet:

Hele dagen i går drøftet vi saker som angår våre forskjellige skoler i Pacific Union Conference. Disse skolene ligger i Angwin, Lodi, Fernando, Armona og Loma Linda. Mellom seks og syv hundre elever får sin utdannelse der. Vi ble oppmuntret idet vi rådførte oss med hverandre om disse skolene.

I dag skal vi betrakte sanatorieproblemer, særlig spørsmålet om hvilke lønninger vi skal betale til leger og kirurger. I vårt sanatorium i ... har vi en gudfryktig lege som har vunnet tillit hos alle sine medarbeidere, en mann som Gud har velsignet rikt hans tjeneste for de syke. Han ønsker å bli, og alle vil gjerne at han skal fortsette. Han føler at dette også vil være riktig for ham hvis hans brødre kan innvilge ham en lønn som er omkring dobbelt så høy som det som betales gjennomsnittlig til våre arbeidere. Han vil gjerne kunne gi rundhåndet, og han ønsker å kunne ha midler til å leve for og til å bruke i nevnte hensikt. Vi er i stor forlegenhet, og vi vil være glade for å få vite om du har noe lys i denne saken.

Ellen White: Hvis han får atskillig mer enn andre leger, vil de komme til å tro at de ikke blir behandlet riktig hvis ikke de også får mer. Vi må handle varsomt og forståelsesfullt og ikke tillate at lønnen settes så høyt at mange vil bli fristet. Legenes lønn bør heller settes ned enn opp, fordi et stort arbeid skal utføres. Uten at dere har et klart lys fra Herren, er det ikke tilrådelig å betale en mann vesentlig mer enn en annen som gjør et lignende arbeid. Hvis dere gjør det, vil de andre mene at det er fullt i orden for dem å vente lignende høy lønn. Vi må se alle ting fra alle sider. Det hjelper oss ikke å mene at vi kan tilby en fremgangsrik arbeider en høy lønn ganske enkelt fordi han forlanger det. Vi må heller overveie hva vi har råd til å gjøre nå når arbeidsfeltene åpnes. Vi vil i fremtiden måtte bruke mange flere penger enn vi har brukt hittil. Det er disse saker som vil prøve vårt folks tro.

W. C. White: De prøver virkelig vår tro, mor - særlig når en gruppe ansatte har samarbeidet med en mann til de har lært å elske og beundre ham. De tror at han kan gjøre et bedre arbeid enn noen annen. Da er det naturlig for dem å mene at det er galt av brødrene å holde tilbake fra ham det som han kunne bruke med fordel. De tenker som så: "Hva er et tusen eller femten hundre dollar ekstra når det står om liv?" De sier: "Her er dette bestemte tilfellet som han nettopp har behandlet, og der er en annen som han har berget livet for." De føler at det vil være fryktelig knuslet av oss ikke å godta hans krav. Desier: "Det er ingen som må arbeide og lide som en kirurg. Tenk på de timer han må holde ut i vanskelig arbeid, i engstelse og mentale kvaler når et dyrebart liv henger i en tynn tråd."

På den annen side må vi huske når vi overveier dette, at vårt vedtak vil influere andre institusjoner. Vi ser for oss et sanatorium i vakre omgivelser, men som arbeider tungt. Det kan øke omsetningen betraktelig og har alle muligheter til å gjøre det godt hvis de bare kan få en fremrangende lege. Og de kan få en god lege hvis de blir oppmuntret til å betale bare tre eller fem hundre dollar mer enn lønnsskalaen anbefaler. De sier: "Hvis dere bare villa oss betale noen få hundre dollar mer enn dere har rådet til, kan vi tjene fem tusen dollar til å dekke denne lille tilleggsutgiften til lønn." Slik ser det ut når vi ser på det fra et forretningsmessig standpunkt.

Ellen White: Dere ser at under dette ligger det en selviskhet som Herren ikke synes om. Vi må arbeide harmonisk sammen. Vårt arbeid må føres videre ved samstemmig handling, og for noen vil det være vanskelig. For andre vil det være lettere. Alle disse ting må tas slik som de kommer, og arbeiderne må huske hva Jesus gav da han kom til vår verden. Jeg tenker på det om og om igjen, og det synes for meg som om vi kan gjøre et utmerket arbeid hvis vi setter det riktige eksempel. Men hvis vi ønsker det som de fleste av våre brødre ikke kan få, vil det skade vår innflytelse. En bror sier: "Han eller hun har en viss lønn, og jeg må ha en lønn som tilsvarer det." Så vil lønningene gå opp og gå stadig høyere opp. Saken er at noens lønninger bør reduseres for at vi skal greie å møte de omfattende krav fra arbeidet som vi har foran oss: å advare verden. ...

I tidligere år når dette spørsmålet om lønn har vært drøftet, har jeg sagt til mine brødre at Herren vet alt om den ånd som tilskynder oss til handling. Han kan snu saken til vår fordel på en tid da vi ikke venter det. Når vi setter et riktig eksempel, vil Herrens velsignelse hvile over oss. Jeg har sett Herren virke på mange måter og på mange steder for nettopp å hjelpe dem som ser disse ting i det riktige lys, og setter et selvoppofrende eksempel. Når dere arbeider alvorlig, ydmykt og med bønn i Kristi ånd, vil Gud åpne dører foran dere. Folk vil se deres selvfornektelse.

Når mine brødre til tider er kommet til meg for å søke råd om de burde kreve høyere lønn, har jeg sagt til dem at de kanskje ville vinne litt økonomisk ved å be om høyere lønn, men at Guds velsignelse vil følge dem som holder en annen kurs. Gud ser selv-fornektelsen. Herren ser ethvert motiv. Når du kommer i en vanskelig situasjon, er Guds engler der for å hjelpe deg og for å gi deg seier på seier.

Jeg har vært meget klar når det gjelder å råde mine brødre til ikke å forlange høye lønninger, for dette er ikke det fremdrivende motiv som leder oss til å benytte våre krefter i det sjelevinnende arbeid.

Vi må ikke la lønnsspørsmålet stå i veien for oss når det gjelder å svare på pliktens kall hvor som helst det er bruk for vår tjeneste. Herren kan lede saken slik at det vil føyes en velsignelse til vårt arbeid som langt overgår hvilken som helst godtgjørelse som vi kan få eller ikke få. Han vil gi sine tjenere ord å tale som er av største betydning for mennesker som holder på å omkomme.

Folk hungrer og tørster etter hjelp fra himmelen. Jeg har prøvd å praktisere disse selvoppofrelsens prinsipper, og jeg vet hva jeg snakker om når jeg sier at Guds velsignelse vil hvile over dere når dere setter pliktens kall først. Jeg er glad for den forrett jeg har til å vitne for dere i dag om at Herren har snudd opp ned på sakene om og om igjen på en slik måte at vi har fått mer enn vi på noen mulig måte kunne be om.

Herren vil prøve sine tjenere. Hvis de viser at de er tro mot ham og legger sin sak i hans hånd, vil han hjelpe dem i enhver nødens stund.

Vi arbeider ikke sammen med Gud for den lønnens skyld som vi måtte få i hans tjeneste. Det er sant nok, brødre, at dere må ha lønn som dere kan underholde deres familie med. Men hvis du skal begynne å betinge deg akkurat hvor mye du skal ha, kan du bli en anstøtssten for en eller annen som ikke er tilbøyelig til å være gavmild som du kanskje er, og resultatet vil bli forvirring. Andre vil mene at de ikke er blitt behandlet på en likeverdig måte. Du vil snart se at Guds sak vil bli hindret, og et slikt resultat ønsker du ikke. Du ønsker å se at Guds sak skal stå i et fordelaktig lys. Både ved ditt eksempel og ved dine ord vil folk kunne ha en levende visshet om at den sannhet som mottas i hjertet, frembringer en selvfornektelsens ånd. Når du går fremover i denne ånd, vil mange følge etter.

Herren ønsker at hans barn skal handle på en slik selvfornektende og selvoppofrende måte at vi får tilfredsstillelsen av å ha utført vår plikt godt, fordi det var vår plikt. Guds enbårne Sønn gav seg selv i en vanærende død på korset. Skulle"vi da klage for de offer vi blir bedt om?

Når jeg har ligget våken om natten, har jeg tryglet Herren om å beskytte våre brødre mot tendensen til å love å oppta arbeid her eller der under forutsetning av at de skal ha litt høyere lønn. Hvis de går i en selvoppofrelsens ånd idet de stoler på Herren, vil han gi sin oppholdende kraft til sinn og karakter, og resultatet vil bli vellykket.

I tiden som kommer vil vårt arbeid bli fremmet i selvfornektelse og selvoppofrelse endog ut over det som vi har sett i tiden som er gått. Gud ønsker at vi skal overgi oss til ham slik at han kan virke gjennom oss på mange slags måter. Denne saken opptar meg sterkt. Brødre, la oss vandre i ydmykhet og i sinnets ringhet og være et eksempel på selvoppofrelse for våre medarbeidere. Hvis vi gjør vår del i tro, vil Gud åpne veier for oss som vi ikke har drømt om. …

Hvis noen foreslår noe som ikke er i samsvar med de selvoppofrelsens prinsipper som vårt arbeid er basert på, så la oss huske at ett slag av Guds hånd kan feie vekk all tilsynelatende fordel fordi den ikke var til ære for hans navn. - Manuskript 12,1913.

I et nødstilfelle
Hvis du i en vanskelig økonomisk situasjon lar dine kompetente medarbeidere slutte for å begynne for seg selv, vil du i løpet av kort tid ønske at du hadde dem tilbake. Spørsmålet om finanser kan ordnes på en tilfredsstillende måte hvis alle vil være villige til å godta lavere lønn så lenge det er trangt om midler. Herren viste meg at dette prinsippet burde bringes inn i våre forlagshus. Det vil være rikelig å gjøre, og arbeidet vil trenge nettopp disse menn. Skulle vi ikke alle være villige til å redusere våre ønsker i en tid da det er så lite penger?

Min mann ogjeg arbeidet etter dette prinsipp. Vi sa: "Forlagshuset er Herrens institusjon. Vi vil økonomisere og redusere våre utgifter så langt som mulig." Herren krever selvoppofrelse av alle sine tjenere for å fremme sitt verk så det lykkes. Hver arbeider bør nå gjøre sitt beste for å opprettholde og verne om vår forlagsinstitusjon i ... Tror du ikke at det vil behage Herren om denne innstilling behersket alle våre institusjoner? Vi må sette prinsippet i funksjon. Jesus sa: "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg" (Luk 9,23). Er vi beredt til å følge Kristus? - Brev 25, 1896.

Våre institusjoner må være fullstendig under Guds tilsyn. De ble opprettet i selvoppofrelse, og bare ved selvoppofrelse kan deres gjerning fremmes på en vellykket måte. - Brev 129, 1903.

Menneskelig visdom villede bort fra selvfornektelse og helhjertet tjeneste og vil finne på mange ting som tar sikte på å gjøre Guds budskaper virkningsløse. - "The Review and Herald", 13. des. 1892.

neste kapitel