På fast grunn 2 kapitel 31. Fra side 220.     Fra side 221 i den engelske utgave.tilbake

6. del
TRØST OG OPPMUNTRING

Innledning
Ellen White, Herrens budbærer, forstod meningen med lidelse. Hennes barndoms håp ble ødelagt ved et ulykkestilfelle da hun var ni år gammel. Dette kostet henne nesten livet. Hun opplevde å bli mor fire ganger. To ganger mistet hun en sønn. I nesten halvdelen av sitt offentlige liv var hun enke. Hun visste hva langvarig sykdom betydde. Hennes oppmuntrende budskaper til dem som hadde sorg og lidelse, de som stod ansikt til ansikt med døden, og til de eldre og etterlatte, ble mildnet ved hennes egen erfaring.

Ingen kan forklare Forsynets hemmeligheter, men de som har stolt på Gud i prøvelsens og lidelsens tid, vet at Gud virker ifølge sin plan. Ellen White visste dette og åpenbarte det i sin dagbok for 1892, hvor hun fra dag til dag skrev ned hvordan hun reagerte på ti måneders lidelser i et fremmed land. Hun åpenbarer her sin skuffelse over at hun ikke ble helbredet som svar på bønn og salving, og hennes urokkelige tillit til Gud i liv og død.

De personlige budskaper Ellen White skrev under forskjellige forhold og la frem her til trøst for dem som måtte lide, vil være en hjelp til å besvare spørsmålet: Hvis Gud er en kjærlighetens Gud, hvorfor må bans folk da lide under langvarig sykdom? Hvorfor må de sykne bort på smertens leie? Personer som må gjennomgå erfaringer av en slik karakter som er beskrevet på disse sider, vil få trøst og oppmuntring. Hvilke gjentagelser som enn måtte forekomme, er tatt med i den hensikt å bringe trøst i så mange personlige situasjoner som mulig.

neste kapitel