På fast grunn 2 kapitel 35. Fra side 235.     Fra side 233 i den engelske utgave.tilbake

MEDITASJON GJENNOM DAGER MED LIDELSE

Bønn og salving - men uten øyeblikkelig helbredelse
21. mai 1892. Den prøvende og nesten søvnløse natten er slutt. I går ettermiddag kom pastor (A.G.) Daniells og hans hustru, pastor (G.C.) Tenney og hans hustru og brødrene Stockton og Smith til stedet hvor jeg bor. De kom på min anmodning for å be Herren om å helbrede meg. Vi hadde den mest alvorlige bønnestund, og vi ble alle meget velsignet. Jeg følte lindring, men var ikke helbredet. Jeg har nå gjort alt det jeg kan gjøre, for å følge Bibelens veiledning. Jeg vil nå vente på at Herren skal gjøre sitt verk, idet jeg tror at han vil helbrede meg på den tid han selv ser det best. Min tro holder fast påløftet: "Be, og dere skal få" (Joh 16,24).

Jeg tror at Herren hørte våre bønner. Jeg hadde håpet at jeg skulle bli løst fra sykdommens lenker øyeblikkelig. Etter min begrensede forstand så det ut som at Gud ville bli herliggjort ved det. Jeg ble meget velsignet under bønnestunden, og jeg vil holde fast på den forsikringen som da ble gitt meg: "Jeg er din forløser, jeg vil helbrede deg." - Manuskript 19, 1892.

"Jeg skal ikke miste selvkontrollen"
23. juni 1892. Enda en natt er gått. Jeg har sovet bare tre timer. Jeg hadde ikke så mye smerter som vanlig, men var urolig og nervøs. Etter at jeg hadde ligget våken i noen tid mens jeg forsøkte å sove, gav jeg opp å anstrenge meg og rettet hele min oppmerksomhet mot å søke Herren. Hvor dyrebart var ikke dette løftet for meg: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere" (Matt 7,7). Jeg bad inderlig til Herren om den trøst og fred som bare Herren Jesus kan gi. Jeg trenger Herrens velsignelse slik at jeg ikke skal miste selvkontrollen når jeg har smerter. Ikke et øyeblikk våger jeg å sette min lit til meg selv.

I samme øyeblikk som Peter tok sine øyne bort fra Jesus, begynte han å synke. Da han ble klar over faren, og løftet øynene og stemmen mot Jesus mens han ropte: "Herre, frels meg!" ble han grepet av den hånden som alltid er beredt til å frelse dem som holder på å omkomme, og han var reddet. ...

I mitt hjem må jeg daglig søke hans fred og jage etter den. ... Selv om kroppen lider, og nervesystemet er svekket, må vi ikke mene at vi har frihet til å være gretne eller til å tro at vi ikke blir vist all den oppmerksomhet vi burde ha. Når vi gir etter for utålmodighet, driver vi Guds Ånd ut av hjertet og lar Satans egenskaper få rom.

Når vi konstruerer unnskyldninger for selviskhet, for onde tanker og dårlig snakk, lærer vi sjelen opp til det onde. Hvis vi fortsetter å gjøre det, vil det bli en vane å gi etter for fristelse. Vi er da på Satans grunn, overvunnet, svake og motløse.

Hvis vi stoler på oss selv, vil vi helt sikkert falle. Kristus sier: "Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg" (Joh 15,4).

Hva slags frukt skal vi bære? "Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven" (Gal 5,22,23).

Som jeg mediterte over disse ting, følte jeg dypere og dypere hvilken synd det er å unnlate å bevare sjelen i Guds kjærlighet. Herren gjør ikke noe uten at vi samarbeider med ham. Da Jesus bad: "Far, bevar dem i ditt navn," mente han ikke at vi skulle forsømme å holde oss i Guds kjærlighet og tro. Levende for Gud, ved en levende forening med Kristus, stoler vi på løftene mens vi stadig får større styrke ved å se opp til Jesus. Er det noe som kan forandre hjertet eller rokke ved tilliten hos dem som ser hen til Frelseren og blir forandret etter hans lignelse? Skal en slik person ta hensyn til ubetydeligheter? Skal hans forestillinger kretse om selvet? Skal han tillate at småting får ødelegge den fred han har i sinnet? Den som har Kristus i sitt hjerte, vil gjerne være i godlag. Han tenker ikke noe ondt, og han er tilfreds med vissheten om at Jesus kjenner til og gjør en riktig vurdering av ethvert menneske som Kristus døde for. Gud sier: "Jeg gjør det slik at mennesker blir sjeldnere enn rent gull og folk blir mer sjeldne enn gull fra Ofir" (Jes 13,12). Dette bør tilfredsstille sjelens lengsel og gjøre oss varsomme og på vakt, alltid beredt til å tilgi andre, fordi Gud har tilgitt oss.

Lykken i livet består av små ting. Hver av oss kan bestemme oss for å vise sann Kristus-lik elskverdighet. Fremragende talenter kan ikke hjelpe oss til å vinne seier, men samvittighetsfull utførelse av dagliglivets plikter. Det vennlige blikk, den ydmyke ånd, den tilfredse innstilling, den ukunstlete, oppriktige interesse for andres vel - disse ting hjelper oss i det kristne liv. Hvis Jesu kjærlighet fyller hjertet, vil denne kjærlighet vise seg i livet. Vi bør ikke vise at vi er bestemt på å drive vår egen vilje igjennom og ha en hardnakket, selvisk uvilje mot å være glade og tilfredse. Kroppens helse avhenger mer av sinnets tilstand enn mange tror.

En person kan innbille seg selv at han er blitt tilsidesatt, eller forestille seg at han ikke er i så høy posisjon som han er i stand til å fylle, og så gjøre seg selv til en antatt martyr. Han er ulykkelig, men hvem har skylden for det? En ting er sikkert - vennlighet og et elskverdig sinnelag vil bidra mer til å løfte ham opp enn noen antatt smarthet sammen med den forbannelse en usympatisk holdning er. - Manuskript 19, 1892.

Jesus kjenner våre sorger og smerter
26. juni 1892. Jeg er glad når det lysner av dag, for nettene er lange og slitsomme. Men når jeg ikke får sove, blir mitt hjerte fylt av takknemlighet når jeg tenker på at en som aldri slumrer, våker over meg til det gode. Hvilken underfull tanke det er at Jesus vet alt om de smerter og sorger vi har. All vår sorg og lidelse har han prøvd. Noen av våre venner vet ikke hva smerte eller fysisk lidelse er. De er aldri syke, og derfor kan de ikke fullt ut føle med dem som er syke. Men Jesus blir rørt ved følelsen av vår svakhet. Han er den store legemisjonær. Han har tatt vår menneskelighet på seg og gjort seg selv til leder for en ny tidsæra, for at han skulle kunne forene rettferdighet med medfølelse. - Manuskript 19, 1892.

"Gjør meg til en frisk, fruktbærende gren"
29. juni 1892. Når jeg våkner, er dette min bønn: Jesus, bevar ditt barn i dag. Vær du min beskytter. Gjør meg til en frisk, fruktbærende gren på det levende vintre. Jesus sier: "Uten meg kan dere intet gjøre" (Joh 15,5). I og gjennom Kristus kan vi gjøre alle ting.

Han som ble tilbedt av engler, og som har lyttet til musikken fra det himmelske kor, ble alltid rørt av barns sorger mens han var her på jorden, og var alltid rede til å lytte når de fortalte om sin barnlige smerte. Han tørret ofte deres tårer og oppmuntret dem med den ømme medfølelse som var i hans ord, og som syntes å stille deres sorg og fikk dem til å glemme sin smerte. Dueskikkelsen som svevde over Jesus ved hans dåp, var en symbolsk fremstilling av hans milde og vennlige karakter. - Manuskript 19, 1892.

"La meg ikke si uvennlige ord"
30. juni 1892. Enda en slitsom natt er snart over. Selv om jeg fremdeles har store smerter, vet jeg at jeg ikke er forlatt av min frelser. Min bønn er: Hjelp meg, Jesus, at jeg ikke må vanære deg med mine lepper. La meg ikke si noen uvennlige ord. - Manuskript 19, 1892.

"Jeg vil ikke klage"
6. juli 1892. Jeg er så takknemlig for at jeg kan fortelle Herren om all min frykt og det som forvirrer meg. Jeg føler at jeg er under hans vingers skygge. En vantro person spurte en gang en ungdom som fryktet Gud: "Hvor stor er den Gud du tilber?" Og svaret lød: "Så stor at han fyller uendeligheten, og likevel så liten at han bor i hvert helliget hjerte."

Dyrebare frelser, jeg lengter etter din frelse. "Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud" (Sal 42,2). Jeg lengter etter et klarere syn på Jesus. Jeg liker å tenke på hans flekkfrie liv og grunne på hans undervisning. Mange ganger gjentar jeg ordene: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile" (Matt 11,28).

Mye av tiden er kroppen min full av smerte, men jeg vil ikke gjøre meg uverdig til å bære kristennavnet ved å klage. Jeg er sikker på at denne lekse i lidelse vil bli til Guds ære, et middel til å advare andre om å unngå stadig arbeid under prøvende omstendigheter, noe som er så uheldig for kroppens helse. - Manuskript 19, 1892.

"Herren styrker meg"
7. juli 1892. Herren styrker meg ved sin nåde til å skrive viktige brev. Brødrene kommer ofte til meg for å få råd. Jeg har en sterk forsikring om at denne langtekkelige lidelsen er til Herrens ære. Jeg vil ikke klage, for når jeg våkner om natten, ser det ut for meg som om Jesus ser på meg. Jes 51 er overmåte dyrebar for meg. Han bærer alle våre byrder. Jeg leser dette kapitlet med forvissning og håp. - Manuskript 19, 1892.

Ingen tanke på retrett
10. juli 1892. Jeg vekket Emily klokken fem for at hun skulle få varme på peisen og hjelpe meg med påkledningen. (Emily Campbell var Ellen Whites sekretær og medarbeider.) Jeg takker Herren for at jeg fikk sove bedre i natt enn vanlig.

De timer jeg ligger våken, bruker jeg til bønn og meditasjon. Spørsmålet trenger seg inn på meg: Hvorfor får jeg ikke oppleve den velsignelsen det er å få helsen tilbake? Skal jeg tolke disse lange måneder med sykdom som et uttrykk for Guds mishag fordi jeg kom til Australia? Jeg svarer bestemt nei. Jeg tør ikke gjøre det. Før jeg forlot Amerika, tenkte jeg av og til at Herren ikke forlangte at jeg i min alder skulle reise til et land så langt borte og når jeg var utmattet av overarbeid. Men jeg fulgte den henstilling som kom til meg fra samfunnets ledelse, slik som jeg alltid har prøvd å gjøre når jeg ikke selv hadde noe klart lys i saken. Jeg kom til Australia og fant at de troende her var i en tilstand som tilsa at de måtte ha hjelp. I flere uker etter at jeg kom hit, arbeidet jeg så ivrig som jeg noen gang har gjort i mitt liv. Jeg fikk ord å tale med hensyn til nødvendigheten av personlig gudsfrykt. ...

Jeg er i Australia, og jeg tror at jeg er nettopp der hvor Herren vil at jeg skal være. Selv om jeg må lide, har jeg ingen tanke på å gjøre retrett. Jeg har fått den velsignede forsikring at Jesus er min, og at jeg er hans barn. Mørket blir spredt ved de klare stråler fra rettferdighetens sol. Hvem kan forstå den smerte jeg har, uten han som har opplevd alle våre prøvelser? Hvem kan jeg snakke med uten med ham som føler vår svakhet, og som kan komme dem til hjelp som blir fristet?

Når jeg ber inderlig om helbredelse, og det synes som om Herren ikke svarer, blir min ånd nesten kraftløs i meg. Da er det at min kjære frelser gjør meg oppmerksom på at han er hos meg. Han sier til meg: Kan du ikke stole på ham som har kjøpt deg med sitt eget blod? Jeg har tegnet deg i mine hender. Så blir min sjel styrket ved hans guddommelige nærvær. Jeg er løftet ut av meg selv, om jeg kan si det slik, og inn i Guds nærhet. - Manuskript 19, 1892.

Gud vet hva som er best
14. juli 1892. Dajeg ble rammet av den smerte som jeg har lidt av i flere måneder, ble jeg overrasket over at den ikke ble tatt bort fra meg øyeblikkelig som svar på bønn. Men løftet: "Min nåde er nok for deg" (2 Kor 12,9) er blitt oppfylt i mitt tilfelle. Jeg tviler ikke. Lidelsens timer er for meg blitt til timer i bønn, for jeg har visst hvem jeg skulle gå til med mine sorger. Jeg har den forrett å forsterke min svake kraft ved å gripe fatt i den ubegrensede makt. Dag og natt står jeg på Guds løfters faste klippe.

Mitt hjerte strekker seg mot Jesus i kjærlighetsfull tillit. Han vet hva som er best for meg. Mine netter ville være ensomme hvis jeg ikke kunne tilegne meg løftet: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg" (Sal 50,15) - Manuskript 19, 1892.

Lekser lært gjennom måneder av lidelse
Jeg hat gjennomgått store prøvelser med smerte, lidelse og hjelpeløshet, men gjennom alt har jeg fått en dyrebar erfaring som er mer verdifull for meg enn gull. Da jeg først ble klar over at jeg måtte gi opp planene om å besøke menighetene i Australia og Ny-Zealand, var jeg i tvil om det virkelig var min plikt å reise fra Amerika og komme til dette fjerne landet. Jeg hadde akutte lidelser. Gjennom mange søvnløse nattetimer har jeg igjen og igjen gjennomgått vår erfaring siden vi forlot Europa for å reise til Amerika. Hele tiden har det vært engstelse, lidelse og byrder å bære. Da sa jeg: Hva betyr alt dette?

Jeg gikk omhyggelig igjennom de seneste få års erfaringer, og det arbeid Herren gav meg å gjøre. Ikke en gang har han sviktet meg. Ofte gav han seg til kjenne for meg på en merkbar måte. Jeg så at jeg ikke hadde noe å klage over. I stedet var det dyrebare opplevelser som løp lik tråder av gull gjennom alle mine erfaringer. Herren forstod bedre enn jeg det jeg behøvde, og jeg følte at han drog meg nær inntil seg, og at jeg måtte være forsiktig og ikke diktere Gud hva han skulle gjøre med meg. Denne mangel på forlikelse med Gud forekom i begynnelsen av mine lidelser og min hjelpeløshet, men det var ikke lenge før jeg følte at min lidelse var en del av Guds plan. Jeg fant ut at ved dels å ligge og dels å sitte, kunne jeg være i en slik stilling at jeg kunne bruke mine forkrøbIete hen. der. Selv om det smertet mye, kunne jeg skrive atskillig. Siden jeg kom til dette landet, har jeg skrevet seksten hundre sider.

"Jeg vet hvem jeg tror på"
Mange netter i løpet av de siste ni måneder fikk jeg sove bare to timer, og.til tider samlet mørket seg omkring meg. Men jeg bad og fIkk oppleve mye herlig trøst når jeg søkte nær til Gud. Løftene: "Hold dere nær til Glid, så skal han holde seg nær til dere" (Jak 4,8), og "når fienden kommer som en flom, skal Herrens Ånd løfte opp et banner mot ham" (Jes 59,19, fra eng. bibel), ble oppfylt på meg. Jeg ble gjennomstrømmet av Herrens lys. Jesus var hos meg med sin hellighet, og jeg fant at den nåde han gav meg, var nok. Min sjel ventet på Gud, og jeg var full av takknemlig pris til ham som elsket meg og gav seg selv for meg. Jeg kunne si av et fullt hjerte: Jeg kan ikke tyde Guds hensikt med min lidelse, men han vet hva som er best, og jeg vil overgi min sjel, kropp og ånd til mm trofaste. skaper. "Derfor er det jeg lider, men eg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Jeg er viss på at han har makt til å ta vare på det som er overgitt meg, helt til dagen kommer" (2 Tim 1,12). Hvis vi øvde oss opptil å ha mer tro, mer kjærlighet, større tålmodighet og en mer fullstendig tillit til vår himmelske Far, vet jeg at vi ville ha mer fred og lykke dag for dag etter som vi gjennomgår konflikter her i livet.

Herren vil ikke at uro og bekymring skal fjerne oss fra Jesu armer. Vi må vente og våke mer i stillhet. Vi tror at uten gode følelser er vi ikke på rett spor, og vi fortsetter med å se inn i oss selv for å finne et tegn som passer for anledningen. Men vi må regne med tro, ikke med følelser.

Gå frem i tro
Når vi samstemmer med det skrevne ord, etter vår beste kunnskap, skal vi vandre i tro enten vi føler noen spesiell tilfredsstillelse ved det, eller ikke. Vi vanærer Gud når vi viser at vi ikke stoler på ham etter at han har gitt oss slike vidunderlige beviser på sin store kjærlighet ved å gi sin enbårne Sønn, Jesus, til å dø som et offer for oss. Derfor kan vi tro på ham, hvile vårt håp i ham og stole på hans ord uten spørsmål eller tvil.

Fortsett med å se hen til Jesus mens du ber stille bønner i tro. Grip fatt i hans styrke enten du har en tydelig følelse eller ikke. Gå fremover som om hver bønn er oppbevart ved Guds trone og er blitt besvart av ham hvis løfter aldri svikter. Gå frem mens du synger yndig for Gud i ditt hjerte, selv om du føler deg nedtrykt av tyngsel og bedrøvelse. Fordi jeg kjenner til det, sier jeg at lys vil komme. Vi skal bli fylt med glede, og tåken og skyene vil forsvinne. Vi går fra mørket og de trykkende skyer og inn i det klare solskinn av hans nærhet.

Hvis vi ville gi mer uttrykk for vår tro og fryde oss mer over de velsignelser som vi vet vi har - Guds store barmhjertighet, overbærenhet og kjærlighet - ville vi ha større styrke hver dag. Inneholder ikke de dyrebare ord som Kristus, Guds høvding, har talt, en forsikring og kraft som burde ha stor innflytelse over oss? Vår himmelske Far er mer villig til å gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham, enn foreldre er til å gi gode gaver til sine barn.

Vi bør daglig innvie oss til Gud og tro at han tar imot oss, uten at vi undersøker om vi har den grad av følelser som svarer til vår tro. Følelse og tro er så vidt atskilt som øst er fra vest. Troen er ikke avhengig av følelser. Vi må oppriktig rope til Gud i tro enten vi føler noe eller ikke, og så leve bønnen ut i praksis. Guds ord er vår forsikring og vårt bevis. Når vi har bedt, må vi tro uten å tvile. Jeg priser deg, Gud, jeg priser deg. Du har ikke sviktet meg i å utføre ditt ord. Du har åpenbart deg selv for meg. Jeg er din og vil gjøre din vilje.

Vær på vakt like trofast som Abraham var, så ikke ravner eller andre rovfugler slår seg ned på ditt offer.til Gud. Vi bør vokte enhver tvilende tanke så godt at den ikke ved en ytring vil se dagens lys. Lyset flykter fra ord som ærer mørkets makter. Vår oppstandne Herres liv bør daglig bli åpenbart i oss.

Veien til himmelen er trang og ubehagelig
Hvordan er veien til himmelen? Er det en vei med enhver innbydende bekvemmelighet? Nei, det er en sti som er smal og tilsynelatende ubehagelig. Det er en sti med strid, prøvelser, motgang og lidelse. Vår leder, Jesus Kristus, har ikke skjult noe for oss når det gjelder de kamper vi må kjempe. Han brer ut kartet foran oss, viser oss veien, og sier: "Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det" (Luk 13,24). "For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den" (Matt 7,13). "I verden har dere trengsler" (Joh 16,33). Apostelen gjengir Kristi ord: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler" (Apg 14,22). Er det de ting som vil gjøre oss motløse, vi skal tenke på? …

Ta ethvert løfte til inntekt
Dette er Jesus, han som er selve livet i hver nådesbevisning, hvert løfte, hver forordning og hver velsignelse. Jesus er innholdet, herligheten, vellukten, ja, selve livet. "Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys" (Joh 8,12). Den kongelige vei, beredt for de forløste så de kan vandre på den, er ikke nedslående og mørk. Vår pilegrimsvandring ville i sannhet være ensom og smertefull hvis det ikke hadde vært for Jesus. Han sier: "Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn." La oss ta til oss ethvert løfte som er nedtegnet. La oss gjenta dem om dagen, meditere over dem i nattens løp og være lykkelige.

"Den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre. Du har vært harm på meg. Men harmen tok slutt, og du trøstet meg. Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min kraft og styrke, og han er blitt min redning. Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder. Den dagen skal dere si: Lovpris Herren og påkall hans navn! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet! Syng for Herren, for han har gjort storverk, la det kunngjøres over hele jorden!. Rop av fryd og jubel, dere som bor på Sion! For Israels hellige er stor, han er midt iblant dere."

Er ikke dette i sannhet en kongelig vei som vi vandrer på, beredt for Herrens forløste til å gå på? Kan det skaffes en bedre vei? En tryggere vei? Slett ikke! Så la oss da praktisere den undervisning vi har fått. La oss se vår frelser som vår tilflukt og vårt skjold ved vår høyre hånd. Han vil forsvare oss mot Satans piler.

Vi vil bli angrepet av fristelser, og mørke vil trykke oss ned. Når sinnet og legemet er i ferd med å svikte, hvem er det da som slår sine evige armer omkring oss? Hvem kommer med de dyrebare løfter? Hvem får oss til å huske ord med forsikring og håp? Hvem gir sin nåde i rikt mål til dem som ber om den i oppriktighet og sannhet? Hvem tilregner oss sin rettferdighet og frelser oss fra synd? Hvem er det som lar sitt lys fjerne tåke og skodde og fører oss inn i solskinnet i hans nærhet? Hvem andre er det enn Jesus? Så elsk ham og pris ham. "Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!" (Fil 4,4.) Er Jesus en levende frelser i dag? "Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd" (Kol 3,1). Vi har stått opp med Kristus. Han er vårt liv. Gjennom hans barmhjertighet og nådige kjærlighet er det sagt om oss at vi er utvalgt, adoptert, tilgitt og rettferdiggjort. La oss da opphøye Herren. - Brev 7,1892.

neste kapitel