På fast grunn 2 kapitel 38. Fra side 276.     Fra side 279 i den engelske utgave.tilbake

7. del
BRUKEN AV MEDISINER

Innledning
Kort etter organiseringen av syvendedags-adventistenes verdensforbundi mai 1863, en tid da samfunnets medlemstall var 3500, fikk Ellen White et syn som henledet oppmerksomheten på betydningen av god helse og den nære forbindelse mellom fysisk velvære og åndelig erfaring. Fremtredende i denne sammenheng var lyset angående de skadelige virkninger av de giftige apotekvarene som legene så bredvillig forordnet.

Ellen Whites stemme var ikke den eneste på den tid. Det fantes leger på begge sider av Atlanterhavet som beklaget mangelen på tilfredsstillende diagnose og stilte seg tvilende til bruken av mange giftige medikamenter som vanligvis ble forordnet. Resultatet ble at forandringer gradvis fant sted i forbindelse med bruken av medikamenter i behandlingen av de syke. Disse forandringer skjedde hurtig og påfallende i årene etter det første tiår av det tjuende århundre da det utviklet seg en moderne medisinsk utdannelse etter vitenskapelige og eksperimentelle linjer.

Ellen White hadde i sine tidligere skrifter kommet med ualminnelig sterke uttalelser om datidens leger og bruken av medikamenter. For å kunne vurdere dette riktig, må vi vite noe om den medisinske praksis på den tid uttalelsene ble gitt.

I denne boken er det tatt med fire kapitler som er satt sammen av uttalelser hentet fra forskjellige kilder. De er skrevet for det meste til helsepersonell i forbindelse med våre institusjoner. I hennes forskjellige uttrykksmåter angående emnet om omsorg for de syke, fremholdt hun hele tiden det ideal vi bør strebe etter. Som det går frem av hennes ord og uttrykks måte, var hun på samme tid klar over at det i spesielle situasjoner var berettiget og nødvendig å gjøre bruk av medisiner, selv slike som en visste inneholdt gifter.

neste kapitel