Råd og vink kapitel 18. Fra side 180.     Fra side 225 i den engelske utgave.tilbake

Barnas kost

Guddommelige råd
Signs 13, sept. 1910
339. Det spørsmålet som fedre og mødre burde stille seg, er dette; "Hvorledes skal vi da bære oss at med barnet, og hva skal vi gjpre med harn?" Dom. 13, 12. I foregående kapittel fant vi ut hva Gud har sagt om mødre og deres ansvar og plikter i svangerskapstiden. Men dette er ikke alt. Engelen Gabriel ble sendt fra himmelen for å gi Samsons foreldre råd om hvordan de skulle pleie barnet og oppdra det. Foreldrene skulle ha en klar forståelse av sine plikter.

Ved Kristi første komme ble engelen Gabriel sendt til presten Sakarias med et lignende budskap som det Manoah fikk. Sakarias, som var en aldrende mann, fikk vite at hans hustru skulle føde en sønn som skulle bete Jobannes. Engelen sa til ham; "Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med Den Hellige Ånd like fra mors liv." Luk. 1, 14. 15. Dette løftets barn skulle oppdras til strengt måtehold og sunne vaner. Gud hadde betrodd Johannes et viktig reformarbeid, han skulle berede veien for Kristus.

Løssloppenhet og alle former for umåtehold hersket blant jødefolket på Johannes' tid. Drukkenskap og fråtseri svekket folkets fysiske kraft, og deres moralske sans var så fordervet at endog de frykteligste forbrytelser ikke lenger ble betraktet som synd. Johannes skulle la sin røst høre fra ørkenen, og han skulle itettesette folket for deres syndige, lettsindige liv. Hans egen avholdenhet og enkle livsvaner var en irettesettelse av overdådighet og luksus.

Når bør belsereformen begynne?
Våre helsearbeidere makter ikke å fjerne drukkenskapens og fråtseriets forbannelse fra vårt land. Vaner som engang er dannet, er vanskelige å forandre. Reformen må begynne hos moren før barnet kommer til verden. Hvis Guds veiledning ble fulgt, ville umåtehold i dens forskjellige former ikke eksistere.

Enhver mor bør stadig anstrenge seg for å danne sine vaner etter Guds vilje, forat hun kan samarbeide med ham i å bevare barna fra vår tids helseødeleggende laster. Mødrene burde ikke nøle med å stille seg i det rette forhold til sin skaper, slik at han med sin hjelpende hånd kunne bygge en mur omkring barna til vern mot løssloppenhet og fordervelse. Hvis mødrene ville gjøre dette, ville de få se at barna kunne nå en høy moralsk og intellektuell standard, og bli til velsignelse i samfunnet og til ære for sin skaper.

Spedbarnet
(1905) M.H. 383
340. Den beste maten for spedbarnet er den som naturen har sørget for å gi det. Denne maten bør man ikke ta fra barnet uten at det er absolutt nødvendig. Det er hjerteløst av en mor å unndra seg den ømme plikt å gi den lille morsmelk.

Den mor som overlater til en annen å gi barnet næring, burde nøye overveie hva følgene kan bli. I større eller mindre grad vil denne personen overføre sitt lynne og sitt temperament til barnet.

Health Reformer sept. 1871
341. For å kunne følge motens luner blir naturen ofte krenket og misbrukt i stedet for å bli spurt til råds. Noen mødre overlater barnet til en barnepike, og barnet får en melkeflaske som erstatning for morsmelken.

En av de ømmeste og inderligste plikter som en mor har for sitt hjelpeløse barn, er å gi det bryst. Da blandes hennes liv med barnets, og derved vekkes de helligste følelser i en kvinnes hjerte. Men alt dette blir nå ofret på motens og dårskapens alter.

Det finnes mødre som gir avkall på forretten å kunne gi barnet morsmelk, bare fordi de synes det er besværlig å stelle med barnet, - som er en del av deres egen kropp. Det er dansesalen og de eggende fornøyelser som har avstumpet sjelens inderligste følelser. Disse atspredelsene synes å være mer tiltrekkende for moderne mødre enn å gjøre sine morsplikter mot sine egne barn. Kanskje overlater disse mødrene barnet sitt til en amme, forat hun kan gjøre de pliktene som de selv burde ha gjort. Disse nødvendige pliktene, som moren burde ha utført med glede, synes for noen å være ubehagelige, fordi omsorgen for barnet krysser deres planer om å være med i selskapslivet. En fremmed utfører morens plikter og gir melk av sitt eget bryst for å oppholde barnets liv.

Men dette er ikke alt. Den fremmede overfører sitt eget lynne og sitt temperament til barnet mens hun gir die. Barnets liv blir knyttet til henne. Hvis ammen er en grov, avstumpet type, er hun kan hende både lidenskapelig og ufornuftig. Er hun lettsindig med tvilsom moral, vil hun sannsynligvis overføre sine dårlige egenskaper til spedbarnet. Det samme blodet som strømmer i ammens blodårer, vil etter hvert sirkulere i barnets kropp. De kvinner som gir barna fra seg og nekter å gjøre sine morsplikter, bare fordi de synes det er besværlig og fordi de vil ha mer tid til atspredelse og til å dyrke moten, er ikke verd å kalles mødre. De nedverdiger kvinnens edleste instinkter og helligste egenskaper. De foretrekker å være flagrende sommerfugler og pyntedukker. De har mindre ansvarsfølelse for sine etterkommere enn de umælede dyr har. Mange mødre gir nå barna en flaske i stedet for morsmelk. Dette kan være nødvendig hvis de ikke har tilstrekkelig melk å gi barnet. Disse kvinnene er ikke i stand til å utføre de pliktene som naturen har bestemt dem til å gjøre. I ni av ti tilfelle skyldes dette at de fra ungdommen av har lagt seg til uheldige spisevaner, og at de har kledd seg ufornuftig. . . .

Når en mor er i stand til å gi barnet morsmelk, men gir det flaske i stedet, synes jeg hun er ufølsom og hjerteløs. Men når det er nødvendig å gi barnet flaske, må man sørge for å få melk fra friske dyr, og man må passe nøye på at flasken er ren, og at melken er frisk. Disse forsiktighetsreglene blir ofte forsømt, og resultatet er at barnet får unødvendige lidelser. Ved en slik uforsiktighet vil barnet lett få forstyrrelser i maven og tarmene, og ofte kan det stakkars barnet bli plaget av sykdom og vantrivsel, selv om det var fullstendig friskt da det ble født.

(1865) H. til L. kap. 2, side 39,40
342. Den perioden da barnet får sin næring fra morens bryst, er en kritisk tid. Mange mødre må arbeide for hardt i denne tiden. De er travelt opptatt med å lage mat, og de blir varme og svette, Spedbarnet kan lett få alvorlige plager, ikke bare fordi det har fått en usunn og opphissende næring fra morens bryst, men også fordi dets blod er blitt forgiftet. Når moren har levd på en usunn og meget uheldig kost, vil hele hennes organisme bli forgiftet, og derved vil også barnets næring bli forgiftet. Barnet blir også påvirket av morens sinnstilstand. Hvis moren føler seg ulykkelig og mismodig, eller hvis hun lett blir opphisset og irritabel, kan morsmelken bli usunn og kanskje skadelig. Barnet som drikker melken, kan da lett få kolikk, smerteanfall og somme tider også krampetrekninger.

Barnets karakter blir mer eller mindre påvirket av den næringen det får fra morens bryst. Hvor viktig er det så ikke at moren stadig prøver å være i godt humør og passe nøye på sine sinnsstemninger i den tiden hun gir morsmelk. Ved å gjøre dette vil hun unngå å skade den næringen barnet skal ha. Det har den største betydning for utviklingen av barnets sinn at moren er rolig, behersket og i godt humør mens hun steller barnet. Hvis barnet er nervøst og har lett for å bli irritert og opphisset, vil morens glade og vennlige omsorg virke beroligende på barnet, og det vil snart falle til ro igjen. Ved en slik pleie vil barnets helse bli styrket.

Spedbarn er ofte blitt skadet ved ufornuftig pleie. Når barnet skriker og er i dårlig humør, er det meget alminnelig å gi det mat for å få det til å tie stille. Men den egentlige årsaken til barnas grettenhet er i de fleste tilfellene at de har fått for meget mat, og at de er blitt skadet på grunn av morens uheldige vaner. Ved å gi det skrikende barnet mer mat, blir det bare enda mer irritert, fordi maven i forveien var overbelastet.

Regelmessige måltider
(1865) H. til L. kap. 2, side 47
343. Den første undervisningen som mødrene 'skulle gi barna, burde være å ta vare på helsen. Barna burde få bare sunn og enkel mat av en kvalitet som best kan bevare helsen, og de burde spise bare til bestemte tider, og ikke oftere enn tre ganger daglig. To måltider ville være bedre enn tre. Hvis barna blir oppdratt på den rette måten, vil de snart oppdage at de ikke kan få noe ved å skrike eller sparke. En forstandig mor vil under oppdragelsen ikke ta så meget hensyn til sin egen makelighet, men til barnets beste i fremtiden. Med dette målet for øye vil hun lære barnet den vanskelige kunsten å kunne beherske appetitten og fornekte selvet. Barna må lære at de skal spise, drikke og kle seg i overensstemmelse med lovene for god helse.

(1880) 4T 502
344. Barna må ikke få lov til å spise sukkertøy, frukt, nøtter eller andre ting mellom måltidene. To måltider er bedre enn tre. Hvis foreldrene viser et dårlig eksempel og viker av fra prinsippene, vil barna snart gjøre det samme. Uregelmessighet i spisevaner virker skadelig på fordøyelsesorganene, og når barna setter seg til bordet, har de ikke lyst på sunn mat. Smaken og appetitten gjør krav på ting som er skadelige for dem. Mange ganger når barna får feber og kuldegysninger, skyldes det at de har spist ting som de ikke burde spise, og foreldrene er ansvarlige for deres sykdom. Det er foreldrenes plikt å sørge for at barna danner vaner som kan bevare helsen og derved spare dem for store ubehageligheter.

Health Reformer, sept. 1866
345. I alminnelighet får barna mat altfor ofte, og dette er årsaken til sykelighet og lidelser av forskjellige slag. Maven må ikke arbeide uavbrutt. Den trenger hvilepauser. Når maven er urolig, vil barna bli gretne, irritable og ofte syke.

Oppdragelse av appetitten
(1905) M.H. 383-385
346. Vi kan vanskelig overvurdere betydningen av å undervise barna i de rette spisevaner. De små må lære at de skal spise for å leve og ikke leve for å spise. Oppdragelsen til dette må begynne mens barnet ligger i morens atmer. Det skal ha mat bare til regelmessige tider, og færre ganger etter hvert som det blir eldre. Barnet må ikke få slikkerier og heller ikke den maten som de voksne spiser, for det er ikke i stand til å fordøye den. Det er viktig å gi barna mat regelmessig og omhyggelig. Det vil fremme deres helse og gjøre dem rolige og tilfredse. Det vil også legge grunnvollen for gode vaner som vil bli til velsignelse for dem senere i livet.

Når barna er ferdige med spedbarnsalderen, må man fortsatt være omhyggelig med å verne om deres smak og appetitt. Mange tillater dem å spise alt som de har lyst på, og så ofte som de firmer for godt, uten å ta hensyn til deres helse. Den irmsats og de midler som foreldrene ofrer på fine retter, får de unge til å tro at det høyeste mål i livet, og det som kan gi dem størst lykke, er å kunne føye appetitten og nyte mest mulig. Men følgen av en slik oppdragelse blir fråtseri, og så melder sykdommene seg. Det neste skritt er å sluke en mengde skadelige medisiner.

Foreldrene må øve påvirkning på barnas appetitt, og de må ikke tillate dem å spise usunn mat. Men i arbeidet med å regulere barnas kost må de ikke kreve at barna skal spise noe som ikke smaker godt, og de må sørge for at de ikke spiser for meget. Barna har sine rettigheter, og ofte foretrekker de visse sorter mat fremfor andre. Når deres smak og ønsker er rimelige, bør de respekteres. . . .

De mødrene som oppfyller barnas ønsker på bekostning av sin egen helse og sitt gode humør, sår en ond sæd som vil spire og bære frukt. Nytelsessyken vil vokse etter hvert som barna vokser, og både de intellektuelle og fysiske kreftene vil svekkes. Mødrene som gjør seg skyldig i dette, vil høste med tårer den sæd de har sådd. De vil se at barna deres vokser opp og blir uskikket både i sinn og karakter til å kunne være til nytte og velsignelse i samfunnet eller i hjemmet. Så vel de åndelige som de intellektuelle og fysiske evner og krefter lider under irmflytelsen av usunn mat. Samvittigheten blir sløvet, og mottakeligheten for gode inntrykk blir skadet.

Det er viktig at barna lærer å kontrollere appetitten, og at de bare spiser mat som kan gagne helsen. De må lære å forstå at de bare skal avstå fra slike ting som er skadelige for dem. De skal bare vrake de dårlige ting for å få noe bedre i stedet. Vi må sørge for å gjøre bordet så innbydende og tiltalende som mulig, og vi må dekke det med de gode, deilige ting som Gud har gitt oss så rikelig av. Måltidene bør være hyggestunder. Og mens vi nyter Guds gaver, bør vi vise vår takknemlighet mot ham som er alle gode gavers giver.

(1875) 3T 564
347. Mange foreldre forsømmer sin plikt til å oppdra barna i selvfornektende vaner, og de har ikke tålmodighet til å lære dem å bruke Guds gaver på en fornuftig måte. De lar barna få lov til å spise og drikke så ofte som de lyster. Men appetitten og trangen til nytelse vil tilta etter hvert som barna vokser, hvis de ikke lærer å holde sine lyster i tømme. Når disse barna vokser opp og skal innta en plass i samfunnet, eier de ikke kraft til å stå imot fristelsene. Moralsk urenhet, synd og last omgir dem overalt. Fristelsen til å følge smak og lyst og gi etter for sine tilbøyeligheter blir ikke mindre med årene. I alminnelighet lar ungdommen seg lede av impulser, og mange blir appetittens slaver. De sørgelige følgene av en feilaktig oppdragelse ser vi blant fråtsere, tobakksslaver og drankere.

Livsnytelse og moralsk fordervelse
(1864) Sp. Gifts IV, 132, 133
348. Barn som har uheldige spisevaner, er ofte svake, bleke og små av vekst. De er nervøse, hissige og irritable. De forsaker alt som er edelt og vakkert for å kunne tilfredsstille appetitten, og de dyriske lidenskapene får overhånd. Mange barn i alderen fem til ti og opp til femten år synes å være preget av moralsk fordervelse. De har kunnskap om nesten alle slags laster. Foreldrene har for en stor del skyld i denne tilstanden. Ved en likegyldig og upassende atferd i hjemmet har de indirekte ledet barna ut i fristelser, og derfor er de ansvarlige for barnas synder. Foreldrene frister barna til å følge appetitten ved å sette på bordet kjøttmat og annen krydret mat, som har en tendens til å egge de dyriske lidenskapene. Ved sitt eksempel lærer de barna opp til å bli fråtsere. De tillater dem å spise når som helst om dagen, og deres fordøyelsesorganer blir overanstrengt. Mødrene får ofte altfor liten tid til å undervise barna.

Husmorens kostbare tid blir brukt til å lage forskjellige sorter usunn mat, som hun setter frem for barna.

Mange foreldre tillater barna å bli forderver, mens de selv er opptatt med å følge med i nye moter og påfunn. Når de får gjester, vil de gjerne vise dem en oppdekning som er minst like flott og overdådig som noen de har sett i sin omgangskrets. Tid og penger blir ikke spart ved slike anledninger. Bare for å gjøre inntrykk dekker de et strålende festbord med mange slags fete og lekre retter som kan egge appetitten. Ja, endog bekjennende kristne gjør de største anstrengelser for å gi en strålende oppvisning av bordets gleder. Så innbyr de noen kjente, som ikke har noen annen hensikt med sitt besøk enn å nyte de herlige rettene som blir budt dem.

Kristne mennesker bør gjøre en forandring i sin gjestfrihet. De bør naturligvis være høflige og hyggelige mot sine gjester, men de må ikke være slaver av skikk og bruk, smak og appetitt.

Legg vekt på enkelhet
(1890) C.T.B.H. 141
349. Maten bør være så enkel at det ikke blir nødvendig for husmoren å bruke all sin tid for å tilberede den. Det er sant og riktig at vi bør gjøre oss umak med å dekke bordet med sunne og velsmakende retter som er tilberedt på en innbydende måte. Vi må ikke tro at hva som helst som vi kan røre sammen i en fart, er mat som er god nok for barna. Vi burde ta mindre tid til å lage fine retter bare for å tilfredsstille en fordervet appetitt, og vie langt mer tid til barnas oppdragelse og undervisning. Den energi som vi må bruke til å legge unødvendige planer om hva vi skal spise og drikke, og hva vi skal kle oss med, bør vi heller bruke til å holde barna rene og nette.

Brev 72, 1896
350. Å gi barna sterkt krydret kjøttmat som hovedrett og tunge butterdeigskaker til dessert er å ødelegge deres fordøyelse. Hvis barna blir vant til sunn, enkel mat, vil de ikke ha lyst på unaturlige delikatesser og kunstig sammensatte retter. ... Å gi barna kjøtt er ikke den beste måten å sikre deres helse og fremgang på. Å venne barna til å leve på kjøttmat er skadelig for dem. Det er meget lettere å danne en unaturlig smak enn å omdanne den eller rette på den når den først er blitt fordervet.

Begynnelsen til umåtehold
(1875) 3T 563
351. Mange mødre beklager dypt den mangel på måtehold som vi ser overalt omkring oss. Men de gjør ikke nok for å finne årsaken. Hver dag lager de en hel del retter som er sterkt krydret, og som frister til å spise for meget. Det kostholdet som amerikanerne bruker i alminnelighet, er i høy grad egnet til å berede veien for drukkenskap. Appetitten er den rådende makt hos en stor del av folket. Den som følger appetitten i å spise ofte, og det av mat som ikke gagner helsen, svekker sin evne til å stå imot appetittens krav. Og evnen til å stå imot lidenskaper på andre områder svekkes etter hvert som de uheldige spisevanene styrkes. Mødrene bør tenke alvorlig på sine plikter overfor Gud og sine medmennesker til å oppdra barna på en slik måte at de kan gå ut i livet med en fasr karakter. Unge menn og kvinner som går ut i arbeidslivet med faste prinsipper, er i stand til å kunne stå uplettet i en verden som er full av moralsk fordervelse. . . .

Mange kvinner som er bekjennende kristne, dekker daglig bordet med retter som irriterer maven og skaper en sykelig tilstand i organismen. I mange familier er hovedretten som regel kjøtt, og de spiser kjøtt inntil blodet er fylt av spirer til kreft, tuberkulose og andre sykdommer. Kroppen deres består av det de spiser. Men når sykdom og lidelse rammer dem, går de ut fra at det er etter forsynets styrelse at disse prøvelsene er lagt på dem.

Jeg gjentar at mangelen på måtehold begynner ved våre spisebord. Appetitten blir føyd så lenge at det blir naturlig å følge dens luner. Ved å bruke kaffe og te får man lyst på tobakk, og den vekker igjen smaken for sterke drikker.

(1905) M.H. 334
352. Foreldre må sette i gang et korstog mot umåtehold, og de kan begynne i sitt eget hjem. Lær barna å følge de rette prinsippene. Begynn med spedbarna, og fortsett med å undervise dem etter hvert som de vokser til. Da vil reformarbeidet lykkes.

[C.T.E.H.46] (1890) C.H. 113
353. Foreldrenes første og viktigste oppgave bør være å skaffe seg kunnskap og visdom til å kunne oppdra barna slik at de kan gå ut i livet med en sunn sjel i et sunt legeme. Prinsippet om måtehold må gjennomføres i alle sider av familielivet. Barna må ha undervisning i selvfornektelse, og den bør være obligatorisk i den grad det lar seg gjøre, helt fra spedbarnsstadiet.

(1875) 3T 488, 489
354. Mange foreldre oppelsker barnas smak og danner deres appetitt. De lar barna spise kjøtt, og de gir dem både te og kaffe. Men disse sterke, stimulerende ting, som noen mødre gir barna, baner veien for andre og sterkere stimulanser som f. eks. tobakk. Men tobakken vekker lysten til sterke drikker. Og bruken av tobakk og brennevin vil uten unntak svekke nervekrafren. Hvis de kristne ble vekket ril å gjennomføre måtehold i alle ting, og hvis de ville begynne ved sitt eget bord, kunne de være til stor hjelp for dem som har liten viljekraft, og som står nesten hjelpeløse overfor appetittens sterke krav. Hvis vi kunne innse at de vaner som vi danner her i livet, har innflytelse på våre evige interesser, og at vår evige skjebne er avhengig av korrekte vaner i måtehold, da ville vi anstrenge oss for å gjennomføre strengt måtehold i våre spise- og drikkevaner.

Ved vårt eksempel og ved personlige anstrengelser kan vi bli nyttige redskaper ril å redde mange fra fornedrelse, forbrytelse og fra døden. Våre søstre kan gjøre meget i dette viktige arbeidet for andre bare ved å dekke bordet med sunn, nærende mat. De kan bruke sin dyrebare tid til å oppelske sunn smak og naturlig appetitt hos barna. De kan lære barna å vise måtehold i alle ting, og samtidig oppmuntre dem til selvoppofrelse og godgjørenhet.

Da Jesus ble fristet i ørkenen ved å fornekte appetitten og ved å seire over dens makt, ga han oss et strålende eksempel. Men til tross for dette er det mange kristne mødre som ved sitt eksempel og gjennom sin undervisning oppdrar barna til å bli fråtsere og drankere. Barna får ofte lov til å spise og drikke alt de har lyst på, og så ofte som de vil uten å tenke på helsen. Mange barn er oppdratt fra spedbarnsalderen til å bli storspisere. Men ved å følge appetitten pådrar de seg dårlig fordøyelse i meget tidlig aldet. Nytelsessyken og appetitten øker etter hvert som barna vokser, og blir sterkere etter hvert som barnas styrke øker. På grunn av foreldrenes ettergivenhet for appetitten blir barnas fysiske og intellektuelle krefter svekket. Barna får lett smak for visse ting som ikke gagner dem, men som tvert imot bare skader. Følgen av dette blir at både fordøyelsen og hele organismen svekkes.

Avstå fra stimulanser
(1890) C.T.E.H. 17
355. Lær barna å avsky alle slags stiroulanset. Men uten å være klar over det, oppelsker mange foreldre en trang hos barna etter slike ting. I Europa har jeg sett at barnepiker har rakt glass med vin eller øl til små, uskyldige barn, og på den måten lært dem opp til å bruke stimulanser. Etter hvert som barna blir eldre, blir de mer og mer avhengige av slike ting, og litt etter litt blir de vanedrankere. Så varer det ikke lenge før de er kommet så langt at det er umulig å hjelpe dem. De ender til slutt i en drankers grav.

Men det er ikke bare på denne måten at appetitten blir fordervet og blir en snare for de unge. Maten er ofte av en slik art at den vekker lysten til sterke drikker. I hjemmene settes det frem for barna luksusbetonte retter. De får krydret mat med fete sauser, kaker, butterdeigsbakverk og lignende. Disse krydrende rettene irri. terer maven og skaper trang til sterkere stimnlanser. Barna blir ikke bare fristet til å spise upassende og usunn mat som de får lov å forsyne seg av så meget de lyster. De får også lov til å spise mellom måltidene. Og når de er kommet opp i tolv- eller fjortenårs alderen, er maven deres helt ødelagt.

Dere har kanskje sett bilder av mavesekker fra personer som har vært drankere. Men sterke krydderier har en lignende virkning på maven som sterke drikker. Når maven blir irritert på denne måten, vekkes det trang til noe sterkere som kan stille appetittens krav, og den krever stadig sterkere og sterkere ting. Det neste er at du kan finne dine barn ute på gaten i ferd med å røke.

Mat som er spesielt farlig for barn
[C.T.B.H. 46, 47] (1890) C.H. 114
356. Det er umulig for dem som gir appetitten frie tøyler, å oppnå kristelig fullkommenhet. Det er vanskelig å vekke barnas moralbegreper, hvis man ikke er omhyggelig med å velge den maten de skal spise. Mange mødre dekker et bord som er en snare for hele familien. Både unge og eldre spiser fritt av kjøtt, smør, ost, tunge butterdeigsretter, krydret mat og kaker. Men disse tunge og sterke tingene forstyrrer maven, opphisser nervene og omtåker forstanden. De bloddannende organer kan ikke omdanne slike ting til godt blod. Maten er ofte kokt i fett, og det gjør at den blir vanskelig å fordøye. Brød som er laget av fint, siktet mel, gir ikke kroppen den samme næring som brød av sammalt hvete. Det fine, hvite brødet kan ikke holde kroppen i god form. Sterke krydderier irriterer først den fine slimhinnen i mavesekken, og dernest ødelegger de den naturlige følsomheten i denne fine hinnen. Blodet blir sykelig, og de dyriske til høyelighetene vekkes. Samtidig blir de intellektuelle og moralske evnene svekket, og blir tjenere for de lavere lidenskapene. Husmoren må tenke nøye over hvordan hun kan gi sin familie en enkel og likevel sunn og nærende kost.

Motarbeid de onde tendensene
(1875) 3T 567, 568
357. Har mødrene i denne generasjon en følelse av sitt hellige kall som mødre? Kan kristne mødre holde seg fra å konkurrere med sine velstående naboer for å vise frem de fineste klær og det flotteste utstyr? Eller vil de kappes med hverandre i et målbevisst og trofast arbeid for å oppdra barna til å bli gode borgere i samfunnet? Hvis barna og de unge ble undervist og oppdratt til å øve selvkontroll og selvfornektelse, og hvis de kunne lære at de må spise for å leve og ikke leve for å spise, da ville vi se mindre av sykdom og moralsk fordervelse. Hvis ungdommen som former og danner samfunnet, kunne beveges til å leve etter de rette prinsippene for avhold og måtehold, ville det ikke være nødvendig å sette i gang avholdskampanjer som bare gir forholdsvis små resultater. Med Guds hjelp ville de unge kunne få moralsk kraft og viljestyrke til å stå imot fordervelsen i disse siste dager. . . .

Det er mulig at foreldrene kan ha overført til barna visse svakheter både i appetitt og drifter, og at det av denne grunn kan bli vanskelig å oppdra barna til strengt måtehold og til rene og ærbare vaner. Hvis lysten til usunn mat, stimulanser og narkotiske midier er overført til barna som en arv fra foreldrene, hvilket alvorlig ansvar hviler så ikke på foreldrene til å motarbeide disse onde tendensene. Hvor alvorlig og flittig burde ikke slike foreldre arbeide for å hjelpe sine uheldige arvinger!

Foreldrenes første og viktigste plikt må være å sette seg inn i livets og heisens lover. De må passe nøye på at de ikke ved uheldige vaner eller ved å bruke et forkjært kosthold styrker eller utvikler dårlige tendenser hos barna. Hvor omhyggelig burde ikke husmoren 'sørge for å dekke bordet med de enkleste og sunneste rettene! Hun plikter å gjøre dette for å skåne fordøyelsesorganene, holde nervekraften i likevekt og for å vise at den maten som hun gir barna, ikke motsier hennes muntlige undervisning. Maten vil enten svekke eller styrke maven, og den har stor betydning for barnas fysiske og moralske helse.

Vi må huske på at barna er Guds eiendom som er kjøpt med Kristi blod. Hvilken hellig og ansvarsfull oppgave har ikke foreldrene fått! De skal overvåke barnas fysiske og moralske utvikling. De skal passe på at barna får et vel avbalansert nervesystem, og at de ikke tar skade på sin sjel. De foreldre som ikke lærer barna å styre appetitten eller lidenskapene, vil en gang komme til å angre de forsømmelser som de har gjort. Kanskje får de se barna sine som slaver av tobakk og alkohol. De vil tenke på sine feil når de ser forkomne vrak som har bedøvet sine sanser med berusende drikker, og som lar grovheter og forbannelser strømme fra sin munn.

En forfeilet vennlighet
(1873) 3T 141
358. Jeg så at en av de viktigste årsakene til den sørgelige tilstand er at foreldrene ikke føler seg forpliktet til å oppdra barna i overensstemmelse med naturens lover. Mødrene elsker barna sine med en avguderisk kjærlighet, og de føyer barnas appetitt, selv om de vet at dette vil skade helsen og kanskje gjøre dem sykelige og ulykkelige. Denne misforståtte godheten kommer tydelig til syne i denne generasjon. Barnas lyst blir tilfredsstilt på bekostning av helsen og det gode humør. Mødrene føyer barna, fordi det er lettere å gi etter for deres krav enn å si et bestemt nei.

På denne måten sår mødrene en sæd som vil vokse og bære frukt. Barna blir ikke oppdratt til å fornekte appetitten og styre sine lyster. De blir selviske, fordringsfulle, ulydige, utakknemlige og vanhellige. Mødre som gjør seg skyldig i en slik feil, vil med sorg høste frukten av den sæd de har sådd. De har syndet mot himmelen og mot barna, og Gud vil holde dem ansvarlige for det de har gjort.

(1890) C.T.B.H. 76, 77
359. Hvilket syn vil møte foreldrene på den store regnskapsdagen, når de skal stå ansikt til ansikt med sine barn? Tusener av barn som har vært slaver av appetitten og av fotnedrende laster, og som bare ble moralske vrak, vil da stå ansikt til ansikt med sine foreldre som gjorde dem til det de ble. Hvem andre enn foreldrene må bære dette fryktelige ansvaret? Har Gud skapt ungdommen så fordervet? Å, nei! Hvem har så gjort dette fryktelige verk? Ble ikke foreldrenes synder overført til barna gjennom en forvent appetitt og fordervede lidenskaper? Og ble ikke verket fullført av dem som forsømte å oppdra barna etter det mønster som Gud hadde gitt dem? Jo, like så sikkert som de lever, vil disse foreldrene komme til å måtte stå til rette for sine gjerninger.

Inntrykk fra en reise
Health Reformer, des. 1870
360. En dag mens jeg satt i en jernbanekupe, hørte jeg en frue si at barna hennes var så kresne at de ikke kunne spise hvis de ikke fikk kjøtt og kaker. Da hnn og barna skul[e spise ved middagstider, så jeg hva slags mat hun ga dem. Det var fint, hvitt brød, oppskåren skinke med sort pepper på, syltede agurker, kaker og syltetøy. Barnas bleke, gustne ansikt vitnet tydelig om det misbruk: som maven deres var blitt utsatt for. To av barna la merke til noen andre barn som hadde ost på maten. Da de så denne osten, ga de seg ikke før de fikk moren til å spørre om de kunne få et stykke av osten deres. Moren fryktet for at barna ikke ville spise maten sin hvis de ikke fikk ost. Da hun hadde fått et stykke ost, sa hun: "Barna mine er så glade i ost og i alt som er godt. Jeg pleier å gi barna det de har lyst på. For appetitten krever jo den maten som kroppen trenger."

Dette kunne være sant nok hvis appetitten aldri var blitt forvent. Det finnes både en naturlig og en fordervet appetitt. Foreldrene lærer barna å spise usunn, stimulerende mat, inntil appetitten blir helt unaturlig. Da viser det seg at barna kan spise både leire, brent kaffe, te-grudd, kanelstenger, hel nellik og mange slags krydderier. Når barna kan spise slikt, kan en vel ikke si at appetitten bare krever det som kroppen trenger? Nei, appetitten har fått en gal opplæring, inntil den er blitt helt unaturlig. Mavens sarte organer er blitt irritert og brent, inntil de har mistet sin naturlige følsomhet.

Enkel, sunn mat synes å være usmakelig for dem som har fått sin naturlige smak ødelagt. Maven som er blitt mishandlet, er ikke i stand til å gjøre sitt bestemte arbeid med mindre den blir tvunget til det ved hjelp av stimulerende krydderier. Hvis barna helt fra spedbarnsalderen av hadde lært å spise bare sunn mat som var tilberedt slik at dens naturlige egenskaper kunne bevares mest mulig, og hvis de ikke hadde fått kjøtt, fett eller krydderier, ville både smaken og appetitten ha vært uskadd. I sin naturlige tilstand kan appetitten i høy grad bestemme hva slags mat som er best for kroppen.

Da foreldrene og barna i vårt reiseselskap var ferdige med å spise, tok min mann og jeg frem vår enkle mat nøyaktig kl. 13. Den besto av grahambrød uten smør og en rikelig forsyning av frukt. Vi spiste vårt måltid med god appetitt, og vi var takknemlige for at vi ikke var nødt til å ha med oss en hel liten kolonialbutikk for å kunne tilfredsstille en lunefull appetitt. Vi spiste godt, og følte ingen sult før neste morgen. Gutten som gikk i korridoren og solgte appelsiner, nøtter, popkorn og sukkertøy, fikk ikke solgt noe til oss.

Den maten som denne familien spiste, kunne ikke omdannes til godt blod og gi et vennlig sinnelag. Barna var bleke, og noen av dem hadde motbydelige sår i ansiktet og på hendene. Enkelte var nesten blinde av stygge sår omkring øynene, og det skjemmet de vakre ansiktene deres. De av barna som ikke hadde utslett eller sår, var plaget av hoste, snue eller vanskeligheter med halsen eller lungene. Jeg la merke til en liten gutt på tre år. Han led av diare. Han hadde feber, men ville likevel stadig ha mer mat. Det var ikke fem minutter mellom hver gang han forlangte enten kake, kylling eller syltetøy. Og moren føyde ham som en slave uten å gjøre innvendinger. Hvis maten ikke kom så fort som han ønsket, skrek han, og når han ble riktig sint og slem, sa moren: "Ja, ja, gutten min! Vent nå litt, så skal du få det!" Men når han så hadde fått maten i hånden, kastet han den på gulvet.

En liten pike på omkring seks år satt og spiste kokt skinke og smørbrød. Plutselig fikk hun øye på min tallerken. Der så hun noe mat som hun ikke hadde fått, og straks nektet hun å spise sin egen mat. Hun forlangte åfå noe av min mat. Jeg satt og spiste på et deilig, rødt eple, og jeg trodde at det var det hun ville ha. Jeg ga henne et riktig fint eple fordi jeg syntes synd på de stakkars foreldrene. Den lille piken rev eplet til seg og kastet det foraktelig bortover golvet. Jeg tenkte ved meg selv at hvis denne piken får lov til å få sin vilje, så vil hun snart bli en skam for sine foreldre.

Denne oppvisningen av sinne og tross er et typisk eksempel på følgen av mødrenes svakhet og ettergivenhet. Den maten som denne moren ga barnet, var av en slik art at den måtte irritere barnets fordøyelsesorganer. Den lille piken var også sykelig og irritabel, og hun hadde dårlig blod. Den maten som piken fikk hver dag, var egnet til å opphisse de lavere lidenskapene og samtidig undertrykke de moralske og intellektuelle evnene. Foreldrene formet dag for dag harnets vaner. De gjorde henne selvisk og uelskverdig, og de forsøkte ikke å bremse på hennes matlyst eller å dempe hennes sinne. Hva kan de vente seg av et slikt barn, om hun skulle bli voksen? Mange synes ikke å forstå den gjensidige påvirkning mellom sinnet og kroppen. Hvis kroppen blir forstyrret av upassende mat, vil også nervene og hjernen bli påvirket, og da er det lett å bli irritert og opphisset.

En pike i tiårsalderen var forkjølt og hadde feber, og ville ikke spise. Moren lokket henne og sa: "Spis nå litt av denne formkaken! Her er et stykke kylling! Vil du ikke ha litt syltetøy?" Og piken spiste et måltid som ville ha vært mer enn nok for et voksent menneske. Men den materi som moren proppet i henne, var ikke heldig for en frisk mave, og en syk pike burde slett ikke ha spist den.

Et par timer senere satt moren og tørket svetten av pikens ansikt. Hun kunne ikke forstå hvorfor barnet hadde en slik brennende feber. Men hun hadde jo selv lagt brensel på ilden, og såundret hun seg over at ilden blusset opp. Hvis naturen selv hadde fått lov til å ta seg av pikens forkjølelse, og hvis maven hadde fått den nødvendige hvile, ville pikens lidelser ha vært betydelig mindre. Slike mødre er ikke skikket til å oppdra barn. Den største årsaken til de menneskelige lidelsene er uvitenheten om hvordan vi skal behandle vårt eget legeme.

Men det spørsmålet som mange mennesker stiller, er dette: "Hva skal vi spise, og hvordan skal vi leve for å kunne få mest mulig glede av livet?" Plikter og prinsipper blir lagt til side for øyeblikkets gleder og fornøyelser. Hvis vi vil ha gleden av en god helse, må vi leve etter heisens lover. Hvis vi vil eie en fullkommen karakter, må vi anstrenge oss for å få den. Foreldrene er i høy grad ansvarlige for barnas fysiske og moralske helsetilstand. De må gi barna undervisning og oppmuntre dem til å leve etter heisens lover for sin egen skyld og for å spare seg for ulykke og lidelse. Hvor trist det er at mødre føyer barna, og på den måten ødelegger deres fysiske, mentale og moralske helse! Hva skal man si om en slik merkelig kjærlighet? Slike mødre gjør barna uskikket til å kunne bli lykkelige her i livet, og de gjør utsiktene for det kommende liv meget usikre.

Årsaken til irritasjon og nervøsitet
[C.T.B.H. 61, 62J (1890) P.E. 150, 151
361. Barna må øves opp til regelmessighet i alle sine vaner. Mødrene gjør en stor feil når de tillater barna å spise mellom måltidene. Ved denne nvanen blir maven forstyrret i sin gjerning, og grunnvollen til fremtidige lidelser blir lagt. Årsaken til barnas grettenhet og pirrelighet kan være at de har spist usunn mat som de ikke kan fordøye. Men moren synes ikke at hun kan ta tid til å spekulere over slike ting, og hun gjør ikke noe for å rette på kostholdet. Hun tar heller ikke tid til å trøste barna når de klager over sine plager. Hun gir sine lidende barn en kake eller noe annet godt for å gjøre dem rolige, men dette vil bare gjøre galt verre. Noen mødre er så ivrige etter å få ferdig det arbeidet som de holder på med, at de hisser seg selv opp, inntil de blir mer irritable og gretne enn barna, og så gir de seg til å skjelle og smelle og endog slå barna for å få dem til å være rolige.

Mange mødre klager over barnas dårlige helse, og så går de til lege med dem. Men hvis foreldrene bare ville bruke litt alminnelig sunn fornuft, ville de se at årsaken til barnas sykelighet er at de får en forkjært kost som er uheldig.

Vi lever i fråtseriets tidsalder, og de vaner som de unge blir opplært i, endog blant syvendedags-adventistene, er i direkte strid med naturens lover. Jeg satt engang ved bordet sammen med noen barn i tolvårsalderen. Det ble servert rikelig av forskjellige kjøttretter til dem. Plutselig var det en liten blek pike som ba om å få noe krydret mat. Og så ble en bolle med hakket kjøtt som var blandet med sennep og andre sterke krydderier, skjøvet bort til henne, og hun forsynte seg med en stor porsjon. Men denne piken var kjent for å være meget nervøs og irritabel. De sterke krydderiene som hun spiste, var i høy grad egnet til å forstyrre nervene hennes.

Den eldste av guttene ved bordet, mente at han ikke kunne spise et måltid uten å få kjøtt. Han var misfornøyd og endog uforskammet fordi han ikke fikk kjøtt. Moren hadde føyd ham så lenge og tatt hensyn til det han likte og ikke likte, inntil hun var blitt en slave av alle hans luner og griller. Gutten hadde ikke lært å arbeide med hendene sine. Han brukte en stor del av tiden til å lese ting som var unyttig og verre enn unyttig. Han klaget stadig over hodepine, og han kunne ikke fordra enkel, sunn mat.

Foreldre må sørge for å gi barna arbeid. Lediggang er roten til alt ondt. Fysisk arbeid som skaper en naturlig tretthet i musklene, skjerper lysten til enkel, sunn mat. En frisk, ung gutt som har gjort et godt arbeid, vil ikke reise seg fra bordet og klage over at han ikke fant kjøtt eller andre gode ting på bordet.

Jesus, Guds Sønn, som arbeidet med sine hender i snekkerfaget, har gitt de unge et godt eksempel. De unge som nekter å gjøre de alminnelige plikter i det daglige liv, burde huske på at Jesus var lydig mot sine foreldre, og at han strevde for å kunne gi sitt bidrag til familiens underhold. På Josefs og Marias bord var det ikke mange luksusbetonte retter. Jesu foreldre hørte til de fattige og uanselige i samfunnet.

Matens innflytelse på moralen
(1890) C.T.B.H. 134
362. I vår tid har Satan en forferdelig makt over de unge. Hvis barna våre ikke blir grunnfestet ved hjelp av religiøse prinsipper, vil deres moral lett bli nedbrutt og fordervet under innflytelsen av de dårlige kameratene som de kommer i kontakt med. Den største fare for ungdommen er mangel på selvkontroll. Ettergivne foreldre lærer ikke barna sine til å øve selvfornektelse. Maten som de setter på bordet til dem, er av en slik art at den irriterer maven. Matens stimulerende virkninger overføres til hjernen, og en følge av dette er at deres lidenskaper blir vakt. Det kan ikke gjentas for ofte at det vi spiser, virker ikke bare på kroppen, men også på sinn og nerver. Tung, stimulerende mat skaper usunt blod, opphisser nervene og omtåker moralbegrepene, slik at samvittigheten blir overmannet av de sansellge impulsene.

Det er vanskelig og ofte nesten umulig for en som ikke praktiserer måtehold i sine spisevaner, å kunne vise tålmodighet og selvkontroll. Av denne grunn er det spesielt viktig at barna, som skal utvikle en god karakter, får sunn mat som er uten stimulanser. Det var av kjærlighet at vår himmelske far sendte lyset om helsereformen for å verne oss mot de onde følgene av en tøylesløs appetitt.

"Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!" 1 Kor. 10,31. Men gjør foreldrene dette når de lager mat og setter den på bordet? Gir de barna bare slik mat som kan omdannes til godt blod, og som kan gi kroppen tilstrekkelig motstandskraft mot sykdommer og holde den i den beste helset i istand? Eller gir de barna usunn, stimulerende og irriterende mat uten å ta hensyn til de følger det vil få?

(1870) 2T 365
363. Men endog helsereformens forkjempere kan gjøre feil når det gjelder mengden av den maten de bør spise. De kan gjøre den feilen å spise for meget av sunn og god mat. Noen som bor her i huset, sørger ikke for å skaffe seg mat av god kvalitet. De har aldri fått full forståelse av helsereformen. De har bestemt seg for å spise og drikke det som de synes om, og når det behager dem. på den måten skader de seg selv. Og ikke nok med det, de skader også sin familie ved å sette på bordet mat som virker opphissende, og som styrker barnas dyriske tilbøyeligheter. Dette leder dem til å miste interessen for de himmelske ting. Foreldrene styrker dermed barnas dyriske drifter, samtidig som de svekker deres åndelige interesser. Hvilken straff vil ikke disse foreldrene pådra seg til sist! Og så går de og undrer seg på hvorfor barna deres har så svak moral.

Barnas dårlige moral
(1870) 2T 359-362
364. Vi lever i en løssloppen og fordervet tid. Det ser ut som om Satan har fått nesten fullkommen kontroll over dem som ikke har overgitt seg helt og fullt til Gud. Av denne grunn hviler det et kolossalt ansvar på foreldre og foresatte som skal oppdra barn. Foreldrene har påtatt seg ansvaret for å sette barna inn i verden. Hvilke plikter står de så overfor? Skal de ta det lettvint og la barna vokse opp slik som det måtte falle seg, og som de selv lyster? Jeg vil understreke at det hviler et meget tungt ansvar på foreldrene. . . .

Jeg har sagt at noen av dere er selviske. Dere har ikke forstått hva jeg mente. Dere har prøvd å finne ut hva slags mat dere synes best om, og dere har latt dere lede av smak og behag. Drivkraften har ikke vært ønsket om å ære Gud, vokse i nåden og fullende helliggjørelsen i gudsfrykt. Dere har rådført dere med smaken, lysten og appetitten. Og mens dere har gjort dette, har Satan vunnet en seier, slik som han pleier i slike tilfelle, og han har klart å forpurre alle deres anstrengelser i kampen.

Noen av dere fedre har latt barna bli undersøkt av en lege for å finne ut hva som er i veien med dem. Men jeg kunne i løpet av et par minutter ha fortalt dere hva de feiler. Barna deres er fordervet. Satan har fått makt over dem. Han har kommet dere i forkjøpet, mens dere som står i Guds sted for å verne om dem, tok det med ro og var sløve og søvnige. Gud har befalt dere å oppdra barna i Herrens frykt og formaning. Men Satan har kommet dere i forkjøpet, og han har bundet dem med sterke bånd. Men dere fortsetter å sove. Må Gud vise barmhjertighet både mot dere og barna deres, for dere trenger alle sammen hans barmhjertighet.

Det kunne ha vært annerledes
Hvis dere hadde gått inn for helsereformen, og hvis dere hadde lagt vinn på i deres tro å vise dyd, og i dyden skjønnsomhet, og i skjønnsomheten avhold, kunne alt ha vært meget annerledes. Men dere har bare delvis blitt vekket av den urettferdighet og fordervelse som hersker i deres egne hjem. . . .

Dere burde undervise og oppdra barna. Dere burde lære dem å fly fra fordervelsen i denne tid. Men i stedet for å gjøre dette, er det mange av dere som bare tenker på om dere kan få noe godt å spise. Dere setter smør, egg og kjøtt på bordet, og barna forsyner seg av denne maten. De får nettopp de ting som kan egge deres dyriske drifter, og så kommer dere til møtene for å be Gud om at han må velsigne og frelse barna. Hvor høyt vil deres bønner nå? Dere har en gjerning som dere må gjøre først. Når dere har gjort alt som Gud krever at dere skal gjøre for barna, da kan dere med tro og tillit gjøre krav på den hjelpen som Gud har lovt å gi dere.

Dere burde lære å vise måtehold i alle ting. Dere må lære det når dere spiser og drikker. Men dere sier: "Andre har ikke noe med hva jeg spiser og drikker, eller hva jeg setter på mitt bord." Jo, det angår andre i høy grad, hvis dere da ikke foretrekker å stenge barna inne, eller flytte ut i en ørken hvor dere ikke vil være til besvær for andre, og hvor deres urolige, uskikkelige barn ikke kan øve en fordervelig innflytelse.

Lær barna å seire over fristelser
[G.T.B.H. 63, 64J (1890) F.E. 152, 153
365. Sett vakt over appetitten. Lær barna ved ditt eksempel og ved påbud å leve på en enkel kost. Lær dem å være flittige - ikke bare å være opptatt med noe, men virkelig engasjert i nyttig arbeid. Forsøk å styrke barnas moralbegreper, og fortell dem at Gud har bruk for dem helt fra deres tidligste barndom. Fortell dem at de vil møte moralsk fordervelse overalt, og at de må overgi seg til Jesus med legeme og ånd. Fortell dem at i Jesus vil de finne kraft til å seire over alle fristelser. Lær dem å forstå at de ikke ble skapt bare for å behage seg selv, men for å være Guds tjenere til edle oppgaver. Lær barna at når Satan prøver å lokke dem til selviske nytelser, og når han forsøker å skjule Gud for deres indre blikk, må de se opp til Jesus og si: "Frels meg Herre, så jeg ikke faller for fristelsen." Engler vil samle seg omkring dem som svar på deres bønner, og villede dem inn på trygge stier.

Jesus ba for sine disipler og sa: "Jeg ber ikke at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde." Joh. 17, 15. Han ba altså at de måtte bli bevart fra å gi etter for de fristelsene som de ville møte overalt. Dette er en bønn som alle fedre og mødre burde be for barna sine. Men skal de be på denne måten og så overlate barna til seg selv og la dem gjøre som de selv vil? Skal de degge for barna inntil de blir slaver av appetitten, og så vente at de vil bli føyelige og lydige? Nei, foreldrene må undervise dem i avholdenhet og selvkontroll helt fra spedbarnsalderen og oppover. Ansvaret for dette viktige arbeidet hviler i høy grad påmoren. De ømmeste og fineste bånd er knyttet mellom mor og barn. På grunn av dette intime båndet er det lettere for barnet å motta inntrykk fra morens liv og eksempel enn fra farens. Men morens ansvar er tungt å bære, og hun må stadig få hjelp fra barnas far.

[C.T.B.H. 79. 80J (1890) F.E. 143]
366. Det vil lønne seg for dere, mødre, å bruke den kostbare tiden som Gud har gitt dere, til å forme barnas karakter og til å lære dem å holde seg strengt til helseprinsippene i sine spise- og drikkevaner. . . .

Satan vet at hans makt over menneskenes sinn svekkes når de holder appetitten i tømme. Av denne grunn arbeider han energisk på å lede menneskene til å bli slaver under appetitten. Under innflytelsen av usunn mat vil samvittigheten bli sløvet, sinnet formørket, og evnen til å motta inntrykk bli svekket. Men overtrederens skyld er ikke blitt mindre fordi han har mishandlet sin samvittighet inntil den er blitt ufølsom.

(1909) 9T 160. 161
367. Fedre og mødre! Våk og be! Vær på vakt mot enhver form for umåtehold. Lær barna å respektere prinsippene for sann helsereform. Undervis dem om hvilke ting de må avstå fra for å kunne bevare helsen. Guds vrede har allerede begynt å falle over ulydighetens barn. Hvilke forbrytelser, synder og avskyelige gjerninger kan vi ikke se overalt omkring oss! Som et folk må vi vise den største omhu for å verne våre barn mot den sterke innflytelsen fra dårlige kamerater.

neste kapitel