Råd og vink kapitel 37. Fra side 403.     Fra side 495 i den engelske utgave.tilbake

Tillegg II

James White om forkynnelsen av helsereformen
Ellen White har talt om helsereformen på en helt tilfredsstillende måte. Hennes argumenter har vært klare og sterke, og samtidig varsomme. Hun har talt på en så overbevisende måte at hele forsamlingen har vært grepet av budskapet. Aldri har hun tatt ytterliggående standpunkter til helsereformen. Hun har vært forsiktig og bare anbefalt helseprinsipper som ikke kunne vekke fordom og skepsis.

Hvis den som underviser i helsereform, ikke viser takt og forsiktighet, vil tilhørerne lett bli irriterte og opphisset. Predikanten må ta hensyn til publikum, sted og anledning. Og han må tilpasse sin undervisning etter forholdene. Især er dette meget viktig hvis emnet omfatter ytterliggående standpunkter i matspørsmålet. Slike delikate emner som "hemmelige laster" bør predikanten sjelden eller aldri komme inn på i offentlige møter. Det er bedre å behandle dem i passende publikasjoner. Blant våre predikanter er det neppe en av ti som har tilstrekkelig kunnskap, erfaring og innsikt til å kunne undervise i de forskjellige sidene av helsereformen. De som har undervist i helsereformens prinsipper på en taktløs og uforsiktig måte og på gale steder og til upassende tider, har gjort ubotelig skade for sannhetens sak.

Jesus sa til disiplene: "Jeg har ennå meget å si eder, men I kan ikke bære det nå." Joh. 16, 12. Jesus visste hvordan han skulle lede disiplenes sinn på den rette måten. Herren forsto også hvordan han skulle forkynne helsereformens store budskap for sitt ventende folk. Han ledet dem skritt for skritt, slik at de både kunne tåle det og praktisere det uten å irritere den offentlige mening. I høst er det nå 24 år siden Ellen White ved sine vitnesbyrd ledet vår oppmerksomhet til skadevirkningene av tobakk, te og kaffe. Gud har velsignet oss på en vidunderlig måte og gitt oss kraft til å legge bort disse skadelige nytelsesmidlene. Med unntak av noen få kan vi nå som et folk glede oss over å ha vunnet seier over slike skadelige uvaner som skyldes en fordervet appetitt. . . .

Vi vant en stor seier, og da Herren så at vi var sterke nok til å kunne ta imot mer undervisning, fikk vi lyset om kostreformen og om helsemessige klær. Helseteformen fikk etter hvert stadig større innflytelse over vårt folk, og store forandringer ble gjort. Spesielt ble oppmerksomheten rettet mot bruken av svinekjøtt. Men da vi var kommet til et visst punkt i dette spørsmålet, ble Ellen White syk, og hun var ikke i stand til å skrive eller tale om heisereformen. Det var i denne tiden at våre uhell og vanskeligheter begynte, og som et folk gjorde vi forskjellige feil i forkynnelsen av helsebudskapet.

Men siden vi igjen er kommet i virksomhet, har Ellen White oftere følt seg kalt til å tale om helsereformen. Den viktigste årsa ken til dette er de ekstreme helsesynspunkter som kommer til uttrykk. Hovedårsaken til at hun nå føler seg kalt til å si fra om sin virkelige mening, er at alle - eller nesten alle - av de ytterlig gående helsereformistene iblant oss mener at de har hennes bifall i sin agitasjon. Vårt folk må og vil få kjennskap til hennes mening om dette emnet når tiden er inne.

Det synes å være alminnelig enighet iblant oss om å avstå fra tobakk, te, kaffe og kjøtt. Vi er også enige om å kle oss fornuftig. Men for tiden er Ellen White ikke rede til å ta det ytterliggående standpunkt at vi må avstå fra salt, sukker og melk. Hvis det ikke fantes noen annen grunn til å være varsom i omtalen av disse tingene som er så alminnelig brukt - og brukt i store mengder burde det faktum at mange iblant oss ikke engang er i stand til å tåle sannheten om disse tingene, være grunn nok til å vise forsik tighet. Enkelte medlemmers fullstendige frafall og den store split telsen i noen av våre menigheter kan tydelig spores tilbake til visse ytterliggående standpunkter i matspørsmålet, som ble omtalt på en uforstandig og uheldig måte i Review. Resultatet av disse artiklene var sørgelig. Noen forkastet hele helsereformen på grunn av ufor standig omtale. Andre samvittighetsfulle medlemmer imotok straks de mest ytterliggående standpunkter, til stor skade både for sin egen helse og for helsereformens sak.

Men selv om situasjonen er temmelig nedslående, vil Ellen White gjenoppta sitt arbeid i denne gren av verket. Og hun gjør det i håp om at hennes synspunkter skal bli fullt ut forstått. Det kan kanskje være på sin plass å si her at selv om Ellen White ikke regner melk , for å være den sunneste maten, når man nyter den i store mengder sammen med brød, så har hun hittil bare pekt på betydningen av å få melk fra de beste og friskeste kuene. Ifølge det lys som Ellen White hittil har fått om dette spørsmålet, kan hun ikke være med til å utgi eller spre trykksaker som går inn for et ytterst radikalt syn i denne viktige saken. Slike publikasjoner kan kanskje være til nytte for dem som får et grundig kjennskap til helsereformen. De kan muligens også bli en god veileder for kjøkkenpersonalet ved vår helseinstitusjon i Battle Creek når de slutter å servere melk for gjestene. Disse trykksakene ville få en langt større innflytelse blant vårt folk hvis predikantene, som er ivrige helseforkjempere, ville la være å drik drikke melk.

Men her er vi ved det svake punkt i dette emnet. Våre publikasjoner, som går ut til de ukyndige og til folk som er skeptiske overfor helsereformen, forfekter prinsipper som helsereformens representanter ennå ikke praktiserer. Ellen White ønsker at vi skal gjøre en forandring, slik at våre publikasjoner bare blir talerør for standpunkter som samfunnets ledere er blitt enige om. Om vi må presentere dem på en slik måte at de ikke vekker skepsis eller fordom. De må ikke skyve gode menn og kvinner utenfor rekkevidden av vår innflytelse. De prinsippene som alle helsereformens venner er enige om, og som alle praktiserer, må komme i forgrunnen. Våre publikasjoner må følge etter. De må bare inneholde vel overveide meninger og standpunkter som ikke vekker anstøt hos dem som har lite kjennskap til helsereformen.

Ellen White mener at en forandring fra enkle kjøttretter til en kost med rikelig bruk av sukker er å gå fra galt til verre. Hun anbefaler å være forsiktig både med sukker og salt. Vi kan og må venne appetitten til en meget moderat bruk av begge deler. For den som er vant til å spise meget salt, vil en saltfattig kost til å begynne med synes å være smakløs. Men når man har levd på saltfattig kost i noen få nker, vil man synes at den salte maten er uspiselig.

Man kan slutte med tobakk, te og kaffe samtidig, eller ved å gjøre seg ferdig med dem etter tur. De som er så uheldige å være slaver av dem alle tre, må være forsiktige med reformen og helst venne seg av med en ting om gangen. Men samtidig som Ellen White gir dette rådet til dem som står i fare for å være for raske med avvenningen, sier hun også til dem som er sene og gir seg altfor god tid: "Glem ikke å fullføre beslutningen!"

De aller enkleste fakta om menneskenes alminnelige livsvaner viser at en helsereform er absolutt nødvendig. Men forandringen i kosthold og livs vaner må ikke skje så fort at det skader helsen.