| Slektenes Håp kapitel 10. Fra side 59. Fra side 97 i den engelske utgave. |
(59)Han som var Kristi forløper, stod frem blant de trofaste i Israel som lenge hadde ventet på at Messias skulle komme. Den tilårskomne presten Sakarja og hans hustru Elisabet «var begge gudfryktige mennesker». I deres stille og fromme liv skinte troens lys som en stjerne i datidens mørke. Dette gudfryktige ekteparet fikk løfte om en sønn som skulle «gå fram foran Herren og rydde vei for ham». rett (59)Sakarja bodde i en fjellbygd i Judea. Han hadde reist opp til Jerusalem for i en uke å gjøre tjeneste i templet. Det var en tjeneste som krevdes to ganger om året av prestene i hver gruppe. «Så var det en dag Sakarja gjorde tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet til hans gruppe. Det ble som vanlig kastet lodd blant prestene, og det falt på Sakarja å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse på alteret.» rett (59)Engelens budskap til Sakarja (59)Men han ble hilst med denne gledelige forsikring: «Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn. Din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født. For han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd. Mange i Israel skal han føre tilbake til Herren deres Gud. Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerte til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren.» rett (60)Sakarja sa til engelen: «Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.» rett (60)Sakarja kjente godt til hvordan Abraham fikk et barn i sin alderdom, fordi han trodde at han som hadde gitt løftet, var trofast. Men i dette øyeblikket tenker den aldrende presten på den menneskelige skrøpelighet. Han glemmer at det som Gud har lovt, er han også i stand til å utføre. Hvilken motsetning er det ikke mellom denne vantro og den rene, barnlige tro som Maria la for dagen! Slik svarte den unge kvinnen fra Nasaret på engelens hilsen: «Jeg er Herrens tjenerinne, la det skje med meg som du har sagt.»1 rett (60)At Sakarja fikk en sønn, og også Abraham og Maria, skulle lære oss en viktig åndelig sannhet som vi er sene til å lære og snare til å glemme: at vi i oss selv er ute av stand til å gjøre noe godt. Men det vi ikke kan gjøre, vil bli utført ved Guds kraft i hvert ydmykt og troende menneske. Det var ved tro at løftets barn ble gitt. Det er ved tro det åndelige liv blir født, så vi blir i stand til å utføre rettferdighets gjerninger. rett (60)På spørsmål fra Sakarja svarte engelen: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.» rett (60)Fem hundre år tidligere hadde Gabriel fortalt Daniel om den profetiske tidsperioden som skulle strekke seg ned til Kristi komme. Sakarja visste at denne perioden gikk mot slutten, og det påvirket ham til å be om at Messias måtte komme. Nå var nettopp den budbæreren som hadde formidlet profetien, kommet for å kunngjøre at den skulle oppfylles. rett (60)Engelen sa: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn.» Dette viser at han har en høy posisjon i himmelen. Da han kom med et budskap til Daniel, sa han: «Det er ikke en eneste som hjelper meg mot dem unntatt Mikael, som er høvding over dere.» Om engelen Gabriel sies det i Johannes' åpenbaring: «Han sendte sin engel og gjorde det kjent for sin tjener Johannes.» Og engelen sa til Johannes: «Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene.»2 Denne tanken er overveldende! Den engelen som står nest etter Guds Sønn, er den som er valgt til å åpenbare Guds forsett for syndige mennesker. rett (60)Sakarja hadde tvilt på engelens ord. Nå skulle han ikke kunne snakke før det ble oppfylt. Engelen sa: «Fordi du ikke trodde mine ord, skal du bli stum så du ikke kan tale før den dagen dette skjer; for det jeg har sagt, skal gå i oppfyllese i sin tid.» I denne tjenesten hadde presten plikt til å be om tilgivelse for folkets og nasjonens synder. Han skulle også be om at Messias måtte komme. Men da Sakarja prøvde å gjøre det, kunne han ikke få frem et ord. rett (60)Da han kom ut for å velsigne folket, gjorde han bare «tegn til dem; han var og ble stum». De hadde ventet lenge, og de hadde begynt å frykte for at han var blitt slått av en straffedom fra Gud. Men da han kom ut fra helligdommen, lyste ansiktet av Guds herlighet, og de forstod at han hadde hatt et syn der inne. Sakarja fortalte dem hva han hadde sett og hørt, og da tjenestetiden var slutt, vendte han hjem. rett (61)Kort etter at barnet var født, fikk Sakarja talens bruk tilbake, og han begynte å prise Gud. Alle som bodde der omkring, ble grepet av ærefrykt, og ryktet om det som hadde hendt, spredte seg over fjellbygdene i Judea. Alle som hørte det, grunnet på det og spurte: «Hva skal vel dette barnet bli til?» Alt dette bidrog til å lede folks oppmerksomhet til at Messias skulle komme. Det var ham Johannes skulle rydde veien for. rett (61)Den Hellige Ånd hvilte over Sakarja, og med disse vakre ordene profeterte han om den misjon hans sønn skulle ha: «Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet, for du skal gå fram foran Herren og rydde vei for ham og lære hans folk å kjenne frelsen, at deres synder blir tilgitt, for vår Gud er rik på miskunn. Slik skal lyset fra det høye gjeste oss, som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre skritt inn på fredens vei.» rett (61)Johannes forbereder seg for sin livsgjerning (61)Johannes skulle bringe Guds lys til menneskene og gi tankene deres en ny retning. Han skulle innprente i dem Guds hellige krav og få dem til å forstå sitt behov av hans fullkomne rettferdighet. En slik budbærer måtte selv være hellig. Han måtte være et tempel som Guds Ånd kunne bo i. For å kunne fullbyrde sin misjon måtte han være fysisk sunn og ha sjelsstyrke og åndskraft. Derfor var det nødvendig at han var herre over sine lyster og lidenskaper. Han måtte være i stand til å beherske alle sine evner og krefter så han kunne stå blant menneskene like urokket av forholdene omkring seg som fjellene i ødemarken. rett (61)På døperen Johannes' tid var pengebegjær og lyst til luksus og prakt svært utbredt. Sanselige fornøyelser, svir og drikk var årsak til fysisk sykdom og degenerasjon, fordi evnen til å oppfatte åndelige ting var svekket, og følsomheten overfor synd nedsatt. Johannes skulle stå frem som reformator. Ved sitt nøkterne liv og sine enkle klær skulle han refse sin samtid for dens mangel på måtehold. Dette var bakgrunnen for de direktiver hans foreldre fikk. Det var en undervisning om avhold som ble gitt av en engel fra himmelen. rett (62)I barndoms- og ungdomstiden er sinnet mest påvirkelig. Det er da man skal oppøve evnen til selvkontroll. I familiekretsen og rundt bordet blir det øvet en innflytelse som vil vare like lenge som evigheten. De vaner som blir dannet i de første årene, er mer avgjørende enn naturlige anlegg når det gjelder om et menneske skal seire eller gå under i livets kamp. Ungdomstiden er såtid. Den bestemmer hvordan høsten skal bli i dette liv og i det som kommer. rett (62)Som profet skulle Johannes «vende fedrenes hjerte til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren». Ved å berede veien for Kristi første komme representerte han dem som skal berede veien for Herrens annet komme. rett (62)Verden er preget av selvisk nytelse, og er full av fabler og villfarelser. Satan setter stadig flere snarer for å ødelegge mennesker. Alle som ønsker å fullføre sin helliggjørelse i gudsfrykt, må lære avhold og selvkontroll. Lyster og lidenskaper må være underlagt de overordnede åndskrefter. Denne form for selvdisiplin er viktig for den mentale styrke og åndelige innsikt, slik at vi blir satt i stand til å forstå og etterleve de hellige sannheter i Guds ord. Derfor har nøkternhet stor betydning når det gjelder å berede seg for Kristi gjenkomst. rett (62)Ifølge skikk og bruk skulle Sakarjas sønn bli utdannet til presteembetet. Men opplæringen i de rabbinske skolene ville ha gjort ham uskikket til gjerningen. Gud sendte ham ikke til teologene for å lære hvordan Skriften skulle utlegges. Han kalte ham ut i ødemarken for at han skulle lære av naturen og naturens Gud. rett (62)Det var i et øde område han fant sitt hjem mellom golde høydedrag, ville kløfter og fjellgrotter. Men han foretrakk å gi avkall på livets nytelser og luksus for å leve under ødemarkens harde kår. Her var omgivelsene gunstige for mennesker med enkle og selvfornektende vaner. Uforstyrret av verdens larm kunne han lære av naturen, åpenbaringen og forsynet. Ofte hadde de gudfryktige foreldrene gjentatt for ham det engelen hadde sagt til hans far. Fra barndommen av var hans misjon blitt fremholdt for ham, og han hadde tatt imot det hellige vervet. For ham var ødemarken et velkomment tilfluktssted, borte fra omgivelser som var nesten helt gjennomtrengt av mistenksomhet, vantro og urenhet. Han stolte ikke på sin egen kraft til å stå imot fristelser. Derfor vek han tilbake fra stadig kontakt med synd, så han ikke skulle miste sansen for dens ufattelige gru. rett (62)Fra fødselen av var han innviet til Gud som nasireer. Nå gjorde han dette løftet til sitt eget i en livsvarig helligelse. I likhet med de gamle profetene var han kledd i en kappe av kamelhår som ble holdt sammen om livet av et lærbelte. Han spiste gresshopper og vill honning som han kunne finne i ødemarken, og drakk det rene vannet fra fjellene. rett (62)Men Johannes tilbrakte ikke livet i ørkesløshet, i asketisk tungsinn eller i egoistisk isolasjon. Når det falt seg slik, drog han ut for å være sammen med andre, og han var alltid interessert i det som foregikk i verden omkring ham. Fra sitt stille tilfluktssted fulgte han med i begivenhetenes utvikling. Med et blikk som var opplyst av Guds Ånd, studerte han menneskenes natur så han kunne vite hvordan han skulle nå dem med budskapet fra himmelen. Kallet lå tungt på ham. I ensomhet prøvde han ved ettertanke og bønn å hente styrke til den livsgjerning som lå foran ham. Selv om han oppholdt seg i ødemarken, var han ikke fri for fristelse. rett (63)Så langt det var mulig, stengte han enhver innfallsvei der Satan kunne komme. Likevel ble han angrepet av fristeren. Men han hadde et åndelig klarsyn og hadde utviklet en sterk og fast karakter. Ved hjelp av Den Hellige Ånd kunne han oppdage når Satan nærmet seg, og stå imot hans makt. rett (63)I ødemarken fant Johannes sin skole og sin helligdom. I likhet med Moses blant fjellene i Midjan var han omsluttet av Guds nærvær og omgitt av bevisene på hans makt. Han skulle ikke oppholde seg i de ødslige og majestetiske fjellene slik tilfellet var med Israels store leder. Men foran ham lå Moabs høyder på østsiden av Jordan, og de talte om ham som hadde skapt fjellene og omgitt dem med sin kraft. rett (63)Den ville og dystre naturen som han var omgitt av, var et levende bilde på Israels tilstand. Herrens fruktbare vingård var blitt en øde villmark. Men over ødemarken hevet himmelen seg lys og klar. Over de mørke stormskyene hvelvet løftets regnbue seg. Også over Israels nedverdigelse skinte herligheten som var lovt, når Messias fikk sitt herredømme. Vredens skyer var omspent av regnbuen i hans nådes pakt. rett (63)I de stille nattetimene leste han Guds løfte til Abraham om en ætt så tallrik som stjernene. Morgenens gryende lys som forgylte Moabs høyder, fortalte om ham som skulle være «lik morgenlyset når solen går opp, en morgen med skyfri himmel». Og i klarheten ved høylys dag så han glansen av gjenkomsten når «Herrens herlighet skal åpenbares», og «alle mennesker skal se det».3 rett (63)Messias-profetiene - hans viktigste studium (63)Dag og natt studerte han Jesajas fascinerende skildringer av den herlighet Messias skulle ha. Han var kvisten av Isais stubb, en konge som skulle regjere i rettferdighet. «Han dømmer småkårsfolk med rettferd.» Han er «et ly mot vinden ... , som skyggen av et mektig fjell på jord som tørster etter vann». Israel skal ikke lenger kalles «Den forlatte» eller deres land «Ørken». Men Herren skal kalle det «Min kjæreste» og deres land «Hustru»4 Dette herlige synet opptok Johannes i hans ensomhet. rett (63)Han betraktet kongen i hans skjønnhet og glemte seg selv. Han så hellighetens storhet og følte seg selv udyktig og uverdig. Han var beredt til å stå frem som Herrens sendebud uten å frykte noe menneske, for han hadde sett ham som var guddommelig. Rank og fryktløs kunne han stå overfor jordiske herskere fordi han hadde bøyd seg dypt for kongenes konge. rett (64)Johannes forstod ikke fullt ut Messias-rikets natur. Han ventet at Israel skulle bli befridd fra dets fiender. Men det han fremfor alt så frem til, var den rettferdighetens konge som skulle komme og opprette Israels-riket som en hellig nasjon. På den måten trodde han at profetien som ble gitt ved hans fødsel, ville bli oppfylt: «Og komme i hu sin hellige pakt, ... så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.» rett (64)Han så at hans folk var bedratt og selvtilfreds, og at de sov i sine synder. Han lengtet etter å vekke dem opp til et helligere liv. Det budskapet Gud hadde gitt ham å bære frem, hadde til hensikt å ryste dem opp av dvale og få dem til å skjelve på grunn av deres store ugudelighet. Før evangeliets frø kunne finne et grosted, måtte hjertets jordbunn brytes opp. Før folket ville søke legedom hos Jesus, måtte de vekkes opp så de kunne se den fare som synden hadde brakt dem i. rett (64)En botsforkynner (64)Da Johannes begynte sin virksomhet; var nasjonen preget av en opprørsstemning og utilfredshet som grenset til revolusjon. Da Arkelaus ble avsatt, kom jødene direkte under Roms herredømme. De romerske landshøvdinger drev undertrykkelse og utpressing. De gjorde store anstrengelser for å innføre hedenske symboler og skikker, noe som hadde ført til opprør som var blitt kvalt i blodet av tusener av de tapreste i Israel. Alt dette skjerpet det nasjonale hatet mot Rom, og økte lengselen etter å bli befridd fra romerveldet. rett (64)Midt i den uro og strid som fantes, hørtes en røst fra ødemarken, en streng og vekkende røst som likevel var full av håp: «Vend om, for himmelriket er nær!» Den grep folket med en ny og merkelig kraft. Profeter hadde forutsagt Kristi komme som en begivenhet langt inne i fremtiden, men her var en kunngjøring om at den var nær. rett (64)Det eiendommelige· utseende Johannes hadde, fikk tilhørerne til å tenke på seerne i gammel tid. Både i opptreden og påkledning lignet han profeten Elia. I Elias ånd og kraft fordømte han fordervelsen i landet og påtalte den synd som var særlig fremherskende. Hans ord var rett på sak, rammende og overbevisende. Mange trodde at han var en av profetene som hadde stått opp fra de døde. Hele folket kom i bevegelse, og store skarer strømmet ut i ødemarken. rett (66)Johannes forkynte Messias' komme og kalte folket til omvendelse. Som et symbol på renselse fra synd døpte han dem i Jordan-elven. Ved denne betydningsfulle symbolske handling erklærte han at de som gjorde krav på å være Guds utvalgte folk, var smittet av synd, og uten at de ble renset i hjerte og liv, kunne de ikke få del i det riket som Messias skulle opprette. rett (66)Fyrster og rabbinere, soldater, tollere og bønder kom for å høre profeten. Den alvorlige advarselen fra Gud gjorde at de en stund ble urolige, og mange vendte om og ble døpt. Folk fra alle samfunnslag gav etter for døperens krav så de kunne få del i det riket han forkynte. rett (66)Mange av de skriftlærde og fariseerne kom og bekjente sine synder og bad om å bli døpt. De hadde ment om seg selv at de var bedre enn andre mennesker, og hadde fått folk til å ha høye tanker om deres fromhet. Nå ble de hemmelige synder i deres liv avslørt. Den Hellige Ånd påvirket Johannes og gjorde det klart for ham at mange av dem ikke hadde noen virkelig overbevisning om synd. Til enhver tid gjorde de det de mente var mest fordelaktig. Som venner av profeten håpet de å oppnå gunst hos fyrsten som skulle komme. Ved å la seg døpe av denne populære unge læreren mente de å kunne styrke sin innflytelse hos folket. rett (66)Johannes møtte dem med det bitende spørsmålet: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal unnslippe den kommende vredesdom? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen! Og tro ikke at dere kan si: Vi har Abraham til far. For jeg sier dere: Gud kan oppreise barn for Abraham av disse steinene!» rett (66)Jødene hadde mistolket Guds løfte om evig gunst for Israel: «Så sier Herren, han som satte solen til å lyse om dagen og ordnet det så at månen og stjernene lyser om natten, han som rører opp havet så bølgene bruser, - Herren, Allhærs Gud, er hans navn: Lar jeg disse ordninger vike, lyder ordet fra Herren, skal også Israels ætt for alltid opphøre å være mitt folk. Så sier Herren: Hvis himmelen der oppe kan måles og jordens grunnvoller der nede kan utforskes, da vil jeg også forkaste hele Israels ætt på grunn av alt det de har gjort, sier Herren.» Jødene mente at fordi de var Abrahams ætlinger, kunne de gjøre krav på dette løftet. Men de overså de betingelser som Gud hadde fastsatt. Før han gav løftet, hadde han sagt: «Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk .... For jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd.»5 rett (66)Gud har velvilje overfor det folket som har hans lov skrevet i hjertet. De er ett med ham. Men jødene hadde skilt seg fra Gud. På grunn av sine synder led de under hans dom. Det var årsaken til at de måtte være slaver under et hedensk folk. Deres sinn var formørket av overtredelse. Fordi Herren i tidligere tider hadde vist dem så stor velvilje, unnskyldte de sine synder. De innbilte seg at de var bedre enn andre mennesker, og at de hadde krav på hans velsignelser. rett (67)«Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. »6 Ofte mistolker vi Guds velsignelser, og innbiller oss at vi er favorisert på grunn av et eller annet godt i oss. Gud kan ikke gjøre det han lengter etter å gjøre for oss. Hans gaver blir brukt til å øke vår selvtilfredshet og forherde oss i vantro og synd. rett (67)Overfor lærerne i Israel fremholdt Johannes at deres stolthet, egoisme og grusomhet viste at de var en generasjon av øgleunger, en dødelig forbannelse for folket, istedenfor å være ætlinger av den rettferdige og lydige Abraham. Med tanke på det lys de hadde fått fra Gud, var de til og med verre enn hedningene som de følte seg så høyt hevet over. De hadde glemt Herrens ord som sier: «Se på fjellet dere er hogd ut av, på steinbruddet dere er tatt fra.» 7 Gud var ikke avhengig av dem for å fullbyrde sitt forsett. Slik han hadde kalt Abraham ut fra et hedensk folk, kunne han også kalle andre til sin tjeneste. Deres hjerter så nå ut til å være like livløse som steinene i ødemarken. Men hans Ånd kunne inspirere dem til å gjøre hans vilje og få del i oppfyllelsen av hans løfte. rett (67)Og nå forkynte profeten: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.» Det er ikke navnet på treet, men frukten som avgjør verdien. Hvis frukten er verdiløs, kan ikke navnet redde treet fra å bli felt. Johannes sa til jødene at deres stilling overfor Gud ville bli avgjort i samsvar med deres karakter og liv. Bekjennelsen var verdiløs i seg selv. Hvis deres liv og karakter ikke var i harmoni med Guds lov, var de ikke hans folk. rett (67)Hans hjerteransakende ord overbeviste dem som hørte på. De kom til ham og spurte: «Hva skal vi da gjøre?» Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Og han advarte tollerne mot å vise urettferdighet og soldatene mot å øve vold. rett (67)Alle som ble undersåtter i Kristi rike, sa han, ville i sitt liv vise at de trodde og hadde vendt om. Vennlighet, ærlighet og troskap ville komme til syne i dagliglivet. De ville hjelpe de trengende og gi Gud sine offergaver. De ville beskytte de forsvarsløse og være et eksempel på edelmodighet og medfølelse. Slik vil Kristi etterfølgere vitne om Den Hellige Ånds forvandlende kraft. I dagliglivet vil rettferd, barmhjertighet og Guds kjærlighet komme til syne. Ellers er de lik agnene som blir kastet på ilden. rett (67)«Jeg døper dere med vann til omvendelse,» sa Johannes, «men det kommer en som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.» Jesaja hadde forkynt at Herren ville rense sitt folk fra dets misgjerninger «med dommens og renselsens ånd». Herrens ord til Israel var: «Jeg vil vende min hånd imot deg, rense ut ditt slagg som med lut og skille ut alt ditt bly.» «Vår Gud er en fortærende ild» overfor synd, hvor som helst den finnes.8 Guds Ånd vil fortære synden i alle som overgir seg til hans makt. Men hvis menneskene klynger seg til synden, blir de ett med den. Da må Guds herlighet som ødelegger synden, også ødelegge dem. rett (68)Etter en natt i kamp med engelen utbrøt Jakob: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» I sin oppførsel overfor Esau hadde Jakob gjort seg skyldig i en stor synd. Men han hadde angret. Hans overtredelse var blitt tilgitt, og hans synd var renset bort. Derfor kunne han tåle åpenbarelsen av Guds nærvær. Men hvor som helst mennesker kom frem for Gud, ble de utryddet hvis de med vilje holdt fast på det onde. Ved Kristi annet komme vil den ugudelige bli fortært. «Men den dagen Herren Jesus kommer i sin herlighet, skal han utrydde ham med pusten fra sin munn og tilintetgjøre ham.»9 Lyset fra Guds herlighet som gir liv til de rettferdige, vil tilintetgjøre de ugudelige. rett (68)På døperen Johannes' tid var Kristus i ferd med å stå frem som den som skulle åpenbare Guds natur. Hans personlige nærvær ville vise menneskene deres synd. Bare når de var villige til å bli renset for synd, kunne de komme i samfunn med ham. Bare de rene av hjertet kan være i hans nærhet. rett (68)Slik forkynte døperen Johannes Guds budskap til Israel. Mange gav akt på hans undervisning, og en stor del av dem ofret alt for å kunne være lydige. Store folkeskarer fulgte denne nye læreren fra sted til sted, og mange håpet at han kanskje var Messias. Da Johannes så at folk kom til ham, benyttet han enhver anledning til å rette deres tro og tanker mot ham som skulle komme. Luk 1,5-23.57-80; 3,1-18; Matt 3,1-12; Mark 1,1-8 rett |