I fristelsens ødemark

(73)«Fylt av Den Hellige Ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan, og drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken.» Markus sier det enda tydeligere: «Deretter drev Ånden ham ut i ødemarken, og der var han i førti dager og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr.» «I denne tiden spiste han ingen ting.» rett

(73)Da Jesus ble ført ut i ødemarken for å fristes, var det Guds Ånd som ledet ham. Han innbød ikke til fristelse. Han gikk ut i ødemarken for å kunne være alene, for å tenke over sin misjon og sin gjerning. Ved faste og bønn skulle han styrke seg til den blodbestenkte stien han måtte gå på. Satan visste at Kristus hadde gått ut i ødemarken, og han mente at dette var det rette øyeblikket til å oppsøke ham. rett

(73)Kampen mellom lysets og mørkets makter
Det var viktige ting som stod på spill for verden i kampen mellom lysets fyrste og lederen for mørkets makter. Etter at Satan hadde fristet menneskene til synd, gjorde han krav på jorden som sitt område, og kalte seg selv for denne verdens fyrste. Da han hadde gitt menneskeslektens far og mor del i sin egen natur, var det hans plan å opprette sitt rike her. Han erklærte at menneskene hadde valgt ham som sin hersker. Ved sin makt over menneskene hadde han herredømme over verden. rett

(73)Kristus var kommet for å tilbakevise Satans krav. Som Menneskesønnen ville han stå fast i sin troskap mot Gud. Slik ville det bli påvist at Satan ikke hadde vunnet fullstendig kontroll over menneskeslekten. Hans krav på verden var falskt. Alle som ønsket å bli befridd for Satans makt, ville bli fri. Det herredømmet som Adam hadde mistet da han syndet, ville bli gjenopprettet. rett

(74)Siden kunngjøringen lød til slangen i Eden: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt,»1 hadde Satan visst at han ikke hadde absolutt rådighet over verden. Det fantes en kraft som virket i mennesket, og som motsatte seg hans herredømme. Med intens interesse gav han akt på de ofringene som Adam og hans sønner brakte. I disse seremonielle handlinger så han et symbol på fellesskap mellom jorden og himmelen, og han satte seg fore å ødelegge det. Han fremstilte Gud i et falskt lys og mistolket de forordninger som pekte til gjenløseren. Menneskene ble ledet til å frykte Gud fordi de trodde at han fant glede i at de ble tilintetgjort. De ofringer som skulle ha åpenbart hans kjærlighet, ble i stedet brakt for å stille hans vrede. rett

(74)Satan egget opp de onde lidenskaper hos menneskene for å befeste sitt herredømme over dem. Da Guds skrevne ord ble gitt, gransket Satan profetiene om gjenløserens komme. I slektsledd etter slektsledd arbeidet han med det for øye å forblinde folk når det gjaldt disse profetiene, så de kom til å forkaste Kristus når han kom. rett

(74)Da Jesus ble født, visste Satan at det var kommet en som hadde guddommelig myndighet til å motarbeide hans herredømme. Han skalv ved engelens budskap som bekreftet den nyfødte kongens autoritet. Satan kjente godt til den posisjon Kristus hadde hatt i himmelen. At han skulle komme til denne jord som et menneske, fylte ham med undring og frykt. Han kunne ikke fatte hemmeligheten med dette store offer. Hans egoistiske sjel kunne ikke forstå en slik kjærlighet til en villført slekt. rett

(74)Menneskene hadde bare en dunkel forståelse av himmelens herlighet og fred og gleden ved samfunnet med Gud. Men Lucifer, den strålende og vernende kjerub, kjente godt til dette. Himmelen var tapt for ham. Derfor var han bestemt på å ta hevn ved å gjøre det slik at andre fikk del i hans fall. Det ville han gjøre ved å få dem til å undervurdere de himmelske ting og i stedet feste sinnet ved de jordiske. rett

(74)Himmelens store leder skulle ikke uten hindringer vinne mennesker for sitt rike. Fra den tiden da han var et lite barn i Betlehem, ble han stadig angrepet av den onde. Guds bilde kom klart til syne i Jesus, og Satan var fast bestemt på at han skulle overvinnes. Ikke noe menneske var kommet til verden og hadde sluppet unna bedragerens makt. Alle onde makter sluttet seg sammen for å føre krig mot ham og beseire ham hvis det var mulig. rett

(74)Da Jesus ble døpt, var også Satan til stede. Han så Faderens herlighet som omgav Sønnen, og han hørte Guds røst som vitnet om Jesu guddom. Helt siden Adam syndet, hadde menneskeslekten vært avskåret fra direkte samfunn med Gud. Forbindelsen mellom himmelen og jorden hadde foregått gjennom Kristus. Men da han kom «i syndige menneskers skikkelse»,2 var det Faderen selv som talte. Tidligere hadde han meddelt seg til menneskene ved Kristus. Nå meddelte han seg til dem i Kristus. Satan hadde håpet at Guds avsky for det onde ville resultere i at himmelen og jorden ble skilt for alltid. Men nå var det åpenbart at forbindelsen mellom Gud og menneskene var blitt gjenopprettet. rett

(74)Satan innså at han enten måtte seire eller bli beseiret. Utfallet av denne kampen innbefattet for mye til at saken kunne overlates til de englene han var alliert med. Han måtte selv lede kampen. Alle frafallets krefter ble samlet mot Guds Sønn. Kristus ble gjort til angrepsmål for alle helvetes våpen. rett

(75)Et viktig oppgjør
Mange ser på striden mellom Kristus og Satan som om den ikke hadde noen særlig betydning for deres eget liv, og har derfor liten interesse for den. Men denne striden gjentar seg i hvert eneste menneskehjerte. Det hender aldri at noen forlater ondskapens rekker for å tjene Gud, uten at de må møte Satans angrep. De fristelser som Kristus motstod, var de samme som vi finner det så vanskelig å motstå. De ble påtvunget ham i en så mye sterkere grad som hans karakter overgår vår. Med den fryktelige vekt av verdens synd som hvilte på ham, bestod han prøven som gjaldt begjær, kjærlighet til verden og lysten til å gjøre seg bemerket, noe som leder til overmot. Det var disse fristelsene Adam og Eva ble overvunnet av, og som så lett overmanner oss. rett

(75)Satan hadde henvist til Adams synd som bevis for at Guds lov var urettferdig og ikke kunne etterleves. Som menneske skulle Kristus gjenopprette Adams fall. Da Adam ble angrepet av fristeren, var han ikke underlagt noen av syndens virkninger. Han stod i sin manndoms fulle kraft og var i besittelse av sinnets og kroppens fullkomne styrke. Han var omgitt av Edens herlighet og var i daglig samfunn med himmelske vesener. Slik var det ikke med Jesus da han gikk ut i ødemarken for å ta opp kampen mot Satan. I løpet av fire tusen år var menneskeslekten blitt redusert fysisk, åndelig og moralsk. Kristus tok på seg svakhetene hos en degenerert menneskehet. Bare på den måten kunne han redde mennesket fra den største fornedrelse. rett

(75)Mange påstår at det var umulig for Kristus å bli overvunnet av fristelse. I så fall kunne han ikke vært i Adams situasjon. Han kunne ikke ha vunnet den seier som Adam ikke vant. Hvis vi på noen måte hadde en hardere kamp enn Kristus hadde, ville han ikke vært i stand til å komme oss til hjelp. Men vår frelser tok på seg menneskelighet med alle dens belastninger. Han tok på seg menneskets natur med mulighet for å gi etter for fristelse. Vi er ikke utsatt for å tåle noe som han ikke har tålt. rett

(75)Den første fristelsen
Det var med Jesus som det var med det hellige par i Eden. Begjæret var grunnlaget for den første store fristelsen. Nettopp der hvor fordervelsen begynte, måtte arbeidet for vår gjenløsning ta til. Likesom Adam syndet ved å gi etter for appetitten, måtte Kristus seire ved å motstå denne trangen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn; så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» rett

(76)I tiden fra Adam til Kristus hadde nytelsessyke styrket lystenes og lidenskapenes makt inntil de hadde nærmest ubegrenset kontroll. Slik var menneskene blitt fordervet og sykelige. I egen kraft var det umulig for dem å seire, men Kristus seiret på menneskenes vegne ved å utholde de den hardeste prøve. For vår skyld viste han en selvbeherskelse som var sterkere enn sult eller død. Denne første seier innbefattet også andre forhold som har betydning for alle våre konflikter med mørkets makter. rett

(76)Da Jesus gikk ut i ødemarken, var han omsluttet av Faderens herlighet. Fordypet i sitt fellesskap med Gud var han hevet over menneskelig svakhet. Men herligheten svant, og han ble overlatt til å kjempe mot fristelse. Den trengte seg inn på ham hvert eneste øyeblikk. Hans menneskelige natur krympet seg for den kamp som ventet ham. I førti dager fastet han og bad, og han ble svekket og avmagret av sult. Utmattet og uttært av sjelelig smerte var han «verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske».3 Nå var Satans anledning kommet. Nå regnet han med at han kunne overvinne Kristus. rett

(76)En skikkelse som så ut som en engel fra himmelen, viste seg for Jesus. Han påstod at han hadde myndighet fra Gud til å erklære at Kristi faste var over. Slik som Gud hadde sendt en engel for å holde Abraham tilbake fra å ofre Isak, hadde Faderen, som var tilfreds med Kristi villighet til å gå inn på den blodbestenkte stien, nå sendt en engel for å utfri ham. Dette var budskapet til ham. Han var utmattet av sult, og hele kroppen ropte etter næring da Satan plutselig kom til ham. Fristeren pekte på steinene som lå strødd utover i ødemarken, og som så ut som brød. Og han sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» rett

(76)Selv om Satan viser seg som en lysengel, avslører disse første ordene hans natur: «Er du Guds Sønn ... » Her er en antydning om mistillit. Hvis Jesus skulle gjøre det som Satan foreslo, ville det være å godkjenne tvilen. Fristerens plan var å få Kristus til å falle ved å bruke det samme middel som virket så bra på menneskene i begynnelsen. rett

(76)Hvor listig hadde ikke. Satan vært da han nærmet seg Eva i Edens hage, og sa: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?»4 Så langt var fristerens ord sanne. Men måten han sa dem på, viste en skjult forakt for det Gud hadde talt. De inneholdt en tilslørt benektelse, en tvil om Guds troverdighet. Satan prøvde å plante den tanken i Evas sinn at Gud ikke ville gjøre slik han hadde sagt, at å holde denne herlige frukten tilbake fra dem var i strid med hans kjærlighet og medfølelse overfor menneskene. rett

(76)På samme måte forsøker nå fristeren å innprente sine egne tanker hos Kristus. «Er du Guds Sønn ... » Ordene svir av bitterhet i hans sinn. Klangen i engelens stemme gir uttrykk for fullstendig vantro. Ville Gud behandle sin Sønn på en slik måte? Ville han forlate ham i ødemarken sammen med ville dyr, uten mat, uten noen å være sammen med, og uten trøst? Han insinuerer at Gud aldri har tenkt at hans Sønn skulle komme i en slik situasjon. Er du Guds Sønn, så vis din makt! Kom deg ut av denne ulidelige sulten. Si at disse steinene skal bli til brød! rett

(77)Kunngjøringen fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i,» lød enda i Satans ører. Men han var bestemt på å få Kristus til å tvile på dette utsagnet. Guds ord var den forsikring Kristus hadde om sin guddommelige misjon. Han var kommet for å leve som et menneske blant mennesker, og det var dette utsagnet som fastslo at han hadde forbindelse med himmelen. Satan hadde til hensikt å få ham til å tvile på dette. Hvis Kristi tillit til Gud kunne svekkes, visste Satan at han ville gå av med seieren i hele denne kampen. Han ville bli i stand til å overvinne Kristus. Han håpet at Kristus under vekten av motløshet og en overveldende sult ville miste troen på sin Far, og at han ville gjøre et mirakel til egen fordel. Hadde Jesus gjort det, ville frelsesplanen ha slått feil. rett

(77)Da Satan og Guds Sønn første gang møttes til kamp, var Kristus leder for de himmelske hærskarer, og Satan, som satte i gang opprøret i himmelen, ble fjernet. Nå er deres stilling tilsynelatende den stikk motsatte, og Satan gjør mest mulig ut av det fortrinn han mener å ha. Han sier at en av de mektigste engler er blitt utvist fra himmelen. Jesu utseende tyder på at han er denne falne engelen som er forlatt av Gud og sviktet av mennesker. Et guddommelig vesen ville være i stand til å hevde sitt krav ved å utføre et mirakel. «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» En slik handling med skaperkraft, påstår fristeren, ville være et avgjørende bevis på guddommelighet. Det ville gjøre slutt på striden. rett

(77)Det var ikke uten indre kamp at Jesus i taushet lyttet til erkebedrageren. Men Guds Sønn skulle ikke bevise sin guddommelighet overfor Satan, eller forklare ham grunnen til sin fornedrelse. Ikke noe kunne oppnås til beste for menneskene eller til Guds ære ved å gi etter for opprørerens krav. Hvis Kristus hadde etterkommet fiendens forslag, ville Satan likevel ha sagt: «Vis meg et tegn så jeg kan tro at du er Guds Sønn.» Beviser ville ha vært verdiløse når det gjaldt å bryte opprørsånden i hans sinn. Kristus skulle ikke bruke guddomsmakt til egen fordel. Han var kommet for å bære motgang slik som vi må gjøre, så han kunne etterlate oss et eksempel på tro og lojalitet. rett

(77)Hverken den gangen eller på noe senere tidspunkt i sitt liv på jorden utførte han et mirakel til egen fordel. Alle de underfulle gjerninger han gjorde, ble utført til beste for andre. Selv om Jesus fra første stund gjenkjente Satan, innlot han seg ikke i strid med ham. Styrket ved minnet om røsten fra himmelen hvilte han i sin Fars kjærlighet. Han ville ikke forhandle med fristeren. rett

(77)Jesus møtte Satan med Skriftens ord: «Det står skrevet.» Hans våpen i enhver fristelse var Guds ord. Satan forlangte at Kristus skulle utføre et mirakel som tegn på at han var guddommelig. Men det som er større enn alle mirakler, er en fast tillit til et «så sier Herren». Det var et tegn som ikke kunne avvises. Så lenge Kristus stod fast på dette, kunne fristeren ikke oppnå noe. rett

(78)Djevelen angriper når vi er svake
Kristus ble utsatt for de voldsomste fristelser på et tidspunkt da han var aller svakest. Derfor tenkte Satan at han kunne oppnå seier. Ved denne taktikk hadde han vunnet over mennesker før. Når kreftene ikke strakk til, når viljekraften ble svekket og troen ikke lenger hvilte i Gud, fikk han makt over dem som lenge og tappert hadde stått for det som var rett. Moses var blitt trett under israelittenes vandring i de førti årene da hans tro for et øyeblikk slapp taket i Guds allmakt. Han sviktet like ved grensen tilløftets land. Slik var det også med Elia som uforferdet hadde stått overfor kong Akab. Han hadde stått ansikt til ansikt med hele Israels folk og med de fire hundre og femti Ba'als profeter. Det hadde vært en fryktelig dag på Karmel. De falske profetene var slått i hjel, men folket hadde erklært sin troskap mot Gud. Da flyktet Elia for livet på grunn av truslene fra den avguderiske Jesabel. rett

(78)Slik har Satan benyttet seg av menneskers svakhet, og fremdeles arbeider han på samme måte. Når som helst et menneske er omgitt av skyer, plaget av omstendigheter eller hjemsøkt av fattigdom eller nød, er Satan der for å friste og plage. Han angriper de svake punkter i vår karakter. Under slike forhold prøver han å rokke vår tillit til Gud. Vi blir fristet til å nære mistillit til ham og tvile på hans kjærlighet. Ofte kommer fristeren til oss likesom han kom til Kristus. Han peker på vår svakhet og våre skrøpeligheter, og han håper å kunne gjøre oss motløse og bryte var forbindelse med Gud. Da er han sikker på sitt bytte: Hvis vi ville møte ham slik som Jesus gjorde, ville vi unngå mangt et nederlag. Ved å forhandle med fienden gir vi ham et fortrinn. rett

(78)Bibelen som kampvåpen
Da Kristus sa til fristeren: «Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn,» gjentok han de ordene som han mer enn fjorten hundre år tidligere hadde uttalt til Israel: «Kom i hu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen .... Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.»5 Da alle andre midler til underhold sviktet i ørkenen, sendte Gud manna fra himmelen til sitt folk, og de fikk en tilstrekkelig og stadig forsyning. På denne måten ville Gud lære dem at så lenge de satte sin lit til ham og gjorde det som var rett, ville han ikke svikte dem. rett

(78)Jesus fulgte nå den undervisning han selv hadde gitt Israel. Ved Guds ord hadde israelittene fått hjelp, og ved det samme ord ville han bli hjulpet. Han ventet på at Gud ville bringe ham lindring i sin tid. Han befant seg i ødemarken fordi han var lydig mot Gud, og han ville ikke skaffe seg mat ved å følge Satans direktiver. Overfor hele universet vitnet han om at det er en mindre ulykke å lide hva som helst som måtte komme, enn på noen måte å vike av fra Guds vilje. rett

(78)Mennesket lever ikke «bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn». En Kristi etterfølger kommer ofte i en situasjon der han ikke kan tjene Gud og samtidig fortsette med sine verdslige foretagender. rett

(80)Det kan kanskje syntes som om lydighet mot et eller annet tydelig krav fra Gud vil fjerne eksistensgrunnlaget. Satan vil få ham til å tro at han må prisgi sin samvittighets overbevisning. Men det eneste her i verden som vi kan stole på, er Guds ord: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»6 rett

(80)Heller ikke her i livet er det en fordel for oss å vike av fra vår himmelske Fars, vilje. Når vi lærer å kjenne kraften i hans ord, vil vi ikke følge Satans forslag for å skaffe oss det vi trenger til livets opphold. Vårt eneste spørsmål vil være: Hva er Guds plan, og hva er hans løfte? Når vi vet dette, vil vi være lydige mot det ene og stole på det andre. rett

(80)I den siste store kamp mot Satan vil de som er tro mot Gud, oppleve at hver jordisk støtte blir fjernet. Fordi de vil etterleve hans lov fremfor å være lydige mot menneskelige myndigheter, vil de bli nektet å kjøpe og selge. Til sist blir det gitt påbud om at de skal dø. Men til den lojale er løftet gitt: «Han får bo på høye steder, med bratte fjell som tilfluktssted; han får sitt brød og mangler ikke vann.» Ved dette løfte vil Guds barn leve. Når jorden blir herjet av hungersnød, skal de få mat. «De blir ikke til skamme i onde tider, i hungerens dager blir de mette.» Det var denne nødens tid profeten Habakkuk så frem til. Hans ord gir uttrykk for menighetens tro: «For fikentreet blomstrer ikke, og vintreet bærer ikke frukt. Oliventreets høst slår feil, og markene gir ikke føde. Sauene er borte fra kveen, og fjøset er tomt for fe. Men jeg vil glede meg i Herren, juble over min frelses Gud.»7 rett

(80)Kontroll med begjæret
Av alt vi kan lære av Jesu første store fristelse, er ikke noe viktigere enn det å beherske våre lyster og lidenskaper. Gjennom alle tider har fristelser som angår den fysiske natur, vært de mest virkningsfulle når det gjelder å forderve og fornedre menneskeheten. Ved å få menneskene til å vise mangel på måtehold, arbeider Satan for å ødelegge de mentale og moralske krefter Gud gav dem som en uvurderlig gave. Derfor blir det umulig for menneskene å verdsette det som har evighetsverdi. Ved sanselig nytelse prøver Satan å fjerne hvert spor av Gud-likhet i sjelen. rett

(80)Den ukontrollerte nytelsestrang som eksisterte ved Jesu første komme, og den sykdom og fornedrelse som fulgte med, vil blomstre igjen før hans annet komme. Jesus har sagt at tilstanden i verden skal bli som i tiden før syndfloden, og som den var i Sodoma og Gomorra. Alle tanker og påfunn vil stadig dreie seg om det som er ondt. Vi lever nå på grensen til denne fryktelige tiden. Derfor bør lærdommen om hvordan Kristus fastet, stå klart for oss. Bare gjennom den ubeskrivelige kval som Jesus led, kan vi danne oss et begrep om de onder som uhemmet nytelsestrang fører til. Hans eksempel viser at vårt eneste håp om evig liv består i å bringe lyster og lidenskaper inn under Guds vilje. rett

(81)I vår egen kraft er det umulig å fornekte begjæret i vår falne natur. Gjennom denne atkomstveien vil Satan lede oss ut i fristelse. Kristus visste at fienden ville komme til hvert eneste menneske og benytte seg av nedarvet svakhet. Ved sine falske innskytelser vil han besnære alle som ikke har satt sin lit til Gud. Fordi Jesus har gått den samme veien som menneskene må gå, har han gjort det mulig for oss å seire. Han vil ikke at vi skal være ugunstig stilt i kampen mot Satan. Han vil ikke at slangens angrep skal skremme oss og gjøre oss motløse. «Vær frimodige,» sier han, «jeg har seiret over verden!»8 rett

(81)De som kjemper mot lysten til å tilfredsstille selvet, bør se hen til Kristus i fristelsens ødemark! Se ham i hans kvaler på korset da han ropte: «Jeg tørster!» Han har utholdt alt som det er mulig for oss å bære. Hans seier er vår seier. rett

(81)Jesus støttet seg til sin himmelske Fars visdom og styrke. Han sier: «Herren min Gud kommer meg til hjelp, derfor skammer jeg meg ikke. ... Jeg vet at jeg ikke skal bli til skamme .... Se, Herren min Gud kommer meg til hjelp.» Han henviser til sitt eget eksempel og sier til oss: «Alle dere som frykter Herren,» og den som «vandrer i mørke og ikke ser noen lysning, han kan stole på Herrens navn og støtte seg til sin Gud».9 rett

(81)«Denne verdens fyrste kommer. Han har ingen rett over meg.»10 Hos Jesus var det ikke noe som samstemte med Satans spissfindigheter. Han gav ikke sitt samtykke til synd. Ikke engang med en tanke gav han etter for fristelse. Slik kan det også være med oss. Kristi menneskelighet var forent med det guddommelige. Han ble satt i stand til striden ved at Den Hellige Ånd tok bolig i ham. Han kom for å la oss få del i guddommelig natur. Så lenge vi er forent med ham ved tro, har synden ikke mer herredømme over oss. Gud vil at vi i tro skal gripe fatt i Kristi guddommelighet, så vi kan oppnå en fullkommen karakter. rett

(81)Hvordan dette går til, har Kristus vist oss. Ved hvilket middel vant han seier i kampen mot Satan? Ved Guds ord. Bare ved Ordet kunne han stå imot fristelse. «Det står skrevet,» sa han. «Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter; ved dem skulle dere få del i guddommelig natur, etter at dere har sluppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret.»11 rett

(81)Hvert løfte i Guds ord tilhører oss. Vi skal leve av «hvert ord som kommer fra Guds munn». Når du blir utsatt for fristelse, så tenk ikke på omstendighetene eller på svakhetene hos deg selv, men på Ordets kraft. All dets kraft tilhører deg. Salmisten sier: «I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg.» «Etter det ord du har talt, holdt jeg meg borte fra røverstier.» Matt 4,1-11; Mark 1,12.13; Luk 4,1-13 rett

neste kapitel