Kristus seiret der Adam falt

(82)Deretter tok djevelen ham med til den hellige by og stilte ham på det ytterste hjørne av tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg; de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.» rett

(82)Den andre fristelsen
Nå mener Satan at han har møtt Jesus på hans egen grunn. Den listige fienden fremholder det som Gud selv har sagt. Han viser seg fremdeles som en lysengel, og gjør det helt klart at han er kjent med Bibelen og forstår betydningen av det som er skrevet. Likesom Jesus tidligere hadde brukt Guds ord til støtte for sin tro, bruker fristeren det nå til støtte for sitt bedrag. Han påstår at han bare har villet prøve Jesu troskap, og nå roser han hans fasthet. Jesus har vist sin tillit til Gud. Nå oppfordrer Satan ham til å gi enda et bevis på sin tro. rett

(82)Igjen innleder han fristelsen med en antydning av mistillit: «Er du Guds Sønn ... » Kristus var fristet til å tilbakevise denne mistilliten, men han gav ikke rom for den minste antydning til tvil. Han ville ikke sette sitt liv i fare for å gi Satan noe bevis. rett

(82)Fristeren hadde til hensikt å benytte seg av Kristi menneskelighet. Han ville prøve å få ham til å opptre på en formastelig måte. Men selv om Satan nok kan påvirke til synd, kan han ikke tvinge noen. Han sa til Jesus: «Kast deg ned!» Han visste at han selv ikke kunne kaste ham ned, for Gud ville gripe inn og redde ham. Han kunne heller ikke tvinge Jesus til å kaste seg ned. Med mindre Jesus gav etter for fristelsen, kunne han ikke bli overvunnet. All jordens og helvetes makter kunne ikke på minste måte tvinge ham til å vike av fra sin Fars vilje. rett

(83)Fristeren kan aldri tvinge oss til å gjøre noe galt. Han kan ikke herske over menneskers sinn, så sant de ikke gir seg inn under hans kontroll. Viljen må samtykke, og troen må gi slipp på Jesus før Satan kan utøve sin makt over oss. Men hvert syndig ønske hos oss gir ham et fotfeste. Hvert punkt der vi ikke etterlever det guddommelige forbilde, er en åpen dør der han kan komme inn for å friste og ødelegge oss. Hver gang vi feiler eller lider nederlag, får han anledning til å klandre Kristus. rett

(83)Da Satan siterte løftet: «Han skal gi sine engler befaling om å bevare deg,» utelot han ordene «på alle dine veier». Det vil si på alle de veier som Gud velger. Jesus nektet å vike av fra lydighetens sti. Selv om han viste fullkommen tillit til sin Far, ville han ikke frivillig bringe seg i en situasjon der hans Far måtte gripe inn for å redde ham fra døden. Han ville ikke tvinge Gud til å komme til unnsetning, og på den måten gi menneskene et dårlig eksempel på tillit og lydighet. rett

(83)Jesus sa til Satan: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Disse ordene uttalte Moses til Israels folk da de tørstet ute i ørkenen og forlangte at Moses skulle gi dem vann, idet de utbrøt: «Er Herren iblant oss eller ikke?»1 Gud hadde gjort underfulle ting for dem. Likevel tvilte de på ham når de kom i vanskeligheter, og krevde bevis på at han var med dem. I sin vantro prøvde de å sette ham på prøve. Satan ville ha Kristus til å gjøre det samme. rett

(83)Gud hadde alt kunngjort at Jesus var hans Sønn. Å forlange bevis på det samme nå, ville være å sette Guds ord på prøve og å friste ham. Det samme ville gjelde hvis vi bad om noe som Gud ikke har lovt. Det ville være et tegn på mistillit, og i virkeligheten å sette Gud på prøve eller å friste ham. Vi skal ikke komme frem for Gud i bønn for å få bevis for at han vil oppfylle det han har sagt, men fordi han vil gjøre det; ikke for å få bevis på at han elsker oss, men fordi han gjør det. «Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»2 rett

(83)Tro har ingenting å gjøre med formastelse eller dristig overmot. Bare den som har sann tro, er sikret mot formastelse, som er Satans forfalskede etterligning av tro. Troen gjør krav på Guds løfter og bærer frukt i lydighet. Formastelsen gjør også krav på løftene, men bruker dem på samme måten som Satan gjorde – til å unnskylde overtredelse. Tro ville ha fått våre første foreldre til å stole på Guds kjærlighet og til å etterleve hans ord. Formastelse fikk dem til å overtre hans lov, fordi de trodde at hans store kjærlighet ville frelse dem fra følgene av deres synd. Det er ikke tro å gjøre krav på gunst hos Gud uten å rette seg etter betingelsene for å motta nåde. Ekte tro bygger på de løfter og prinsipper som finnes i Guds ord. rett

(83)Når det ikke har lykkes Satan å vekke mistillit, har han ofte hatt hell med seg i å lede folk ut i formastelse. Hvis han kan få oss til unødvendig å utsette oss for fristelse, vet han at han vil seire. Gud vil bevare alle som vandrer på lydighetens vei. Men å vike av fra den er å våge seg inn på Satans område. Der kan vi være sikre på å falle. Kristus har pålagt oss: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!»3 Bønn og stille ettertanke vil bevare oss fra å fare tankeløst inn på farlige veier og vil redde oss fra mangt et nederlag. rett

(83)Likevel må vi ikke miste motet når vi blir angrepet av fristelser. Når vi kommer i prøvende situasjoner, tviler vi på at Guds Ånd har ledet oss. rett

(84)Men det var Ånden som førte Jesus ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Når Gud fører oss inn i prøvelse, har han en hensikt med det. Han ønsker at det skal være til gagn for oss. Jesus benyttet aldri Guds løfter som grunn til frivillig å utsette seg for fristelse. Han gav heller ikke opp i fortvilelse når fristelsen kom over ham. Det bør heller ikke vi gjøre. «Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det.» Han sier: «Bær ditt takkoffer fram for Gud, hold ditt løfte til Den Høyeste! Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg. »4 rett

(84)Den tredje fristelsen
Jesus seiret også i den andre fristelsen. Og nå viser Satan seg slik han virkelig er. Selv om han har falt, er han en mektig engel. Han erkjenner åpent at han er lederen for opprøret, og at han er «denne verdens fyrste». rett

(84)Satan tok nå Jesus med opp på et høyt fjell og lot alle verdens riker og deres herlighet passere som et panorama. Sollyset skinte på byer og templer, på marmorslott og over fruktbare marker og frodige vingårder. Alle spor av det onde var skjult. Jesus, som nettopp hadde vært vitne til mørke og trøstesløshet, så nå et syn av uovertruffen skjønnhet og herlighet. Da hørtes fristerens stemme: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.» rett

(84)Jesu misjon kunne bare fullbyrdes gjennom lidelse. Foran ham var det sorger, motgang og kamp, og en vanærende død. Han måtte bære hele verdens synd, og han måtte holde ut å bli skilt fra sin Fars kjærlighet. Nå tilbød fristeren å gi avkall på den makten han hadde tilranet seg. Kristus kunne unngå den fryktelige fremtiden hvis han bare anerkjente Satans herredømme. Men å gjøre det ville være å overlate seieren til fienden. Det var da Satan prøvde å opphøye seg selv over Guds Sønn, at han syndet i himmelen. Hvis han fikk overhånd nå, ville det bety seier for opprøret. rett

(84)Da Satan sa til Jesus: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil,» sa han noe som bare var delvis sant. Han sa det for å fremme sin egen bedragerske hensikt. Satan hadde fravristet Adam herredømmet, men Adam var Skaperens stedfortreder. Han hadde ikke noe selvstendig herredømme. Jorden hører Gud til, og han har overgitt alle ting til sin Sønn. Adam skulle herske under Kristus. Da Adam sviktet sitt herredømme og gav det til Satan, var Kristus fremdeles den rettmessige konge. Herren hadde sagt til kong Nebukadnesar: «Den Høyeste rår over kongedømmet blant menneskene. Han gir det til hvem han vil.»5 Satan kan bare utøve sin tilrante myndighet i den utstrekning Gud tillater det. rett

(84)Da fristeren tilbød Jesus verdens riker og deres herlighet, ville han at Jesus skulle oppgi det virkelige kongedømme over verden og være underlagt Satan. rett

(85)Det var dette herredømme jødene satte sine forhåpninger til. De ønsket et rike av denne verden. Hvis Kristus hadde gått med på å tilby dem et slikt rike, ville de med glede ha tatt imot ham. Men det var tynget av syndens forbannelse med all dens smerte. Kristus sa til fristeren: «Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.» rett

(85)Han som hadde gjort opprør i himmelen, tilbød Kristus denne verdens riker. På den måten ville han kjøpe ham til å anerkjenne det ondes prinsipper. Men Kristus ville ikke la seg kjøpe. Han var kommet for å opprette et rettferdighetens rike, og han ville ikke oppgi sitt forsett. Satan kommer til menneskene med den samme fristelsen, og her har han større hell enn hos Kristus. Han tilbyr dem denne verdens herlighet på det vilkår at de vil anerkjenne hans overhøyhet. Han forlanger at de skal gi opp å være rettskafne, at de ikke skal bry seg omsamvittigheten, og at de skal gi etter for selviskhet. rett

(85)Kristus pålegger dem først å søke Guds rike og hans rettferdighet. Men Satan er ved siden av dem og sier: Hva som enn kan være sant når det gjelder et evig liv, må dere tjene meg for å få fremgang her i verden. Deres velferd ligger i mine hender. Jeg kan gi dere rikdom, fornøyelser, ære og lykke. Lytt til mitt råd! Bli ikke offer for selsomme forestillinger om ærlighet og selvoppofrelse! Jeg skal bane veien for dere. Mange mennesker blir bedratt på denne måten. De går med på å leve for å tjene seg selv, og Satan er tilfreds. Mens han lokker dem med håpet om verdslig herredømme, blir han herre over deres sjel. Men han tilbyr noe som han ikke har rett til å gi, og som snart skal bli tatt fra ham. Til gjengjeld tar han fra dem deres hjemmel til den arv som Guds barn skal få. rett

(85)Fristeren overmannet
Satan hadde fremstilt det som tvilsomt at Jesus var Guds Sønn. Da han uten videre ble bedt om å forsvinne, var det i seg selv et bevis han ikke kunne motsi. Guddommeligheten lyste gjennom Jesu lidende menneskelighet. Satan hadde ingen makt til å sette seg imot befalingen. Selv om han vred seg i raseri over ydmykelsen, var han nødt til å fjerne seg fra verdens frelser. Kristi seier var like fullstendig som Adams nederlag hadde vært. rett

(85)Slik kan også vi stå imot fristelse og tvinge Satan til å vike fra oss. Jesus vant seier gjennom lydighet og tro på Gud. Ved apostelen Jakob sier han til oss: «Bøy dere da for Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere. Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.» Vi kan ikke redde oss selv fra fristerens makt. Han har vunnet seier over menneskeheten, og når vi forsøker å stå i vår egen styrke, blir vi et bytte for hans list. Men «Herrens navn er et festningstårn, den rettferdige løper dit og blir berget.»6 Satan skjelver og flykter for selv det svakeste menneske som tar sin tilflukt til dette mektige navn. rett

(86)Da fienden hadde trukket seg tilbake, falt Jesus utmattet til jorden, og ansiktet hans var dødblekt. Himmelens engler hadde fulgt kampen og hadde sett sin leder idet han opplevde en ubeskrivelig lidelse for å bane en vei til redning for oss. Han hadde holdt ut prøven som var større enn det vi noen gang vil bli utsatt for. Englene tjente nå Guds Sønn som så ut søm om han var i ferd med å dø. Han ble styrket med mat og fikk trøst ved budskapet om Faderens kjærlighet og en forsikring om at hele himmelen gledet seg over hans seier. Idet livskraften vender tilbake, banker Da fienden hadde trukket seg tilbake, falt Jesus utmattet til jorden, og hjertet hans av medfølelse med menneskene, og han er fast bestemt på å fullføre den gjerningen han har begynt. Han vil ikke hvile før fienden er overvunnet og vår falne slekt er gjenløst. rett

(86)Hva vår gjenløsning har kostet, vil vi aldri kunne forstå før de frelste står sammen med Kristus foran Guds trone. Når da herligheten av det evige hjem går opp for oss helt og fullt, vil vi huske at Jesus forlot alt dette for vår skyld, at han ikke bare gav avkall på himmelen, men at han for vår skyld risikerte å kunne lide nederlag og evig tap. Da vil vi legge våre kroner for hans føtter og stemme i sangen: «Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk.»7 Matt 4,5-11, Mark l, 12.13; Luk 4,5-13 rett

neste kapitel