Jesu første mirakel

(96)Jesus begynte ikke sin virksomhet med en eller annen stor gjerning for øynene på Det høye råd i Jerusalem. Ved en familiesammenkomst i en liten landsby i Galilea gjorde han bruk av sin makt for å bidra til å øke gleden ved en bryllupsfest. Slik viste han forståelse for menneskene, og sitt ønske om å gjøre dem lykkelige. I fristelsens ødemark hadde han selv drukket smertens beger. Han stod frem for å gi menneskene velsignelsens beger, for på den måten å hellige menneskers samliv. rett

(96)Jesus hadde vendt tilbake fra Jordan til Galilea. Det skulle feires et bryllup i Kana, en liten landsby ikke langt fra Nasaret. Brudeparet var i slekt med Josef og Maria. Jesus, som visste om denne familiebegivenheten, drog til Kana, og sammen med disiplene ble han innbudt til bryllupsfesten. rett

(96)Maria håper og frykter
Her traff han igjen sin mor som han hadde vært borte fra en tid. Maria hadde hørt om det som fant sted da Jesus ble døpt i Jordan, for ryktene om dette var nådd til Nasaret. På ny hadde dette minnet henne om de hendelser hun i så mange år hadde gjemt i sitt hjerte. I likhet med hele Israel var Maria dypt grepet av døperen Johannes' virksomhet. Hun husket meget godt den profetien som ble gitt ved hans fødsel. Hans forbindelse med Jesus vakte igjen håp hos henne. Men hun hadde også hørt om Jesu hemmelighetsfulle ferd ut i ødemarken, og hun følte seg nedtrykt av urolige forutanelser. rett

(96)Fra den dagen da Maria hørte engelens kunngjøring hjemme i Nasaret, tok hun omhyggelig vare på hvert vitnesbyrd om at Jesus var Messias. Hans edle og uselviske liv var for henne en forsikring om at han ikke kunne være noen annen enn ham som Gud hadde sendt. Likevel opplevde hun også tvil og skuffelser, og hun lengtet etter den tiden da hans herlighet skulle bli åpenbart. Døden hadde skilt henne fra Josef, som sammen med henne hadde kjennskap til det hemmelighetsfulle ved Jesu fødsel. Nå fantes det ingen som hun kunne betro sin frykt og sine forhåpninger til. rett

(97)De siste to månedene hadde vært en svært sorgfull tid, for hun hadde vært skilt fra Jesus som alltid hadde vært til trøst for henne. Ofte grunnet hun på Simeons ord: «Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.»1 Hun husket de tre dager i frykt da hun var redd at hun hadde mistet Jesus for alltid. Med angst ventet hun på at han skulle komme tilbake. rett

(97)Ved bryllupsfesten treffer hun ham igjen som den samme ømme og pliktoppfyllende sønnen. Likevel er han ikke helt den samme. Ansiktet er forandret. Det er merket av kampen i ødemarken, og et nytt uttrykk av verdighet og kraft vitner om hans himmelske misjon. Sammen med ham er en gruppe unge menn som ærbødig følger ham med øynene, og som kaller ham mester. Disse følgesvennene forteller Maria hva de har sett og hørt under dåpen og på andre steder. Til slutt sier de: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven.»2 rett

(97)Gjestene samles, og mange syntes å være sterkt opptatt av et eller annet. En undertrykt spenning gjennomtrenger selskapet. Små grupper samtaler ivrig, men dempet, og undrende blikk blir rettet mot Marias sønn. Da Maria hørte hva disiplene sa om Jesus, ble hun glad fordi hennes langvarige forhåpninger ikke hadde vært forgjeves. Likevel hadde hun vært mer enn menneskelig om denne hellige gleden ikke hadde vært blandet med en kjærlig mors naturlige stolthet. Da hun så de mange blikk som var rettet mot Jesus, lengtet hun etter å få ham til å bevise overfor selskapet at han virkelig var Guds utvalgte. Hun håpet at det måtte gi anledning for ham til å utføre et mirakel. rett

(97)På den tiden var det skikk 'at bryllupsfesten varte i flere dager. Ved denne anledningen viste det seg at beholdningen av vin var brukt opp før festen var slutt. Dette ble årsak til stor forlegenhet og bekymring. Det var ikke vanlig å være uten vin ved festlige anledninger, for mangel på vin kunne oppfattes som manglende gjestfrihet. rett

(97)Som slektning av brudeparet hadde Maria hjulpet til med å forberede festen, og nå vendte hun seg til Jesus og sa: «De har ikke mer vin.» Disse ordene var et vink om at han kunne skaffe det de behøvde. Men Jesus svarte: «Kvinne, hva har du med mitt å gjøre? ... Min time er ennå ikke kommet.» rett

(97)Selv om dette svaret kan syntes kort og avmålt, var det ikke uttrykk for kulde eller uhøflighet. Jesu måte å snakke til sin mor på var i samsvar med østerlandsk skikk. Den ble brukt overfot personer som en ønsket å vise aktelse. Hver handling i Kristi liv på jorden stemte overens med det mønster han selv hadde gitt: «Du skal hedre din far og din mor.»3 Da Jesus på korset for siste gang viste ømhet overfor sin mor, tiltalte han henne på samme måte. Han overlot henne da til den disippelen han elsket mest. Den kjærlighet som kom til uttrykk i stemmen, blikket og handlemåten hans både ved bryllupsfesten og på korset, viste hva disse ordene betydde. rett

(98)Da hemmeligheten ved Kristi livsgjerning begynte å gå opp for ham under besøket i templet da han var barn, sa han til Maria: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»4 Disse ordene anslo grunntonen i hele hans liv og virksomhet. Alt annet var underordnet hans gjerning, det store gjenløsningsverket som han var kommet til verden for å utføre. Nå gjentok han dette. rett

(98)Maria kunne lett ha ment at hennes slektskapsforhold til Jesus gav henne rett til å stille visse krav til ham, og at hun i noen grad også hadde rett til å veilede ham i hans gjerning. I tretti år hadde han vært en kjærlig og lydig sønn, og hans kjærlighet var uforandret. Men nå måtte han være i sin Fars gjerning. Som Den Høyestes Sønn og verdens frelser måtte han ikke la noe jordisk bånd hindre ham i hans tjeneste eller påvirke hans handlemåte. Han måtte stå fritt til å gjøre Guds vilje. Dette gjelder også for oss. Guds krav er hevet endog over menneskelige slektskapsforhold. Ingen jordisk tiltrekning må lede oss bort fra den stien han ber oss å følge. rett

(98)Det eneste håp om frelse for vår falne slekt er i Kristus. Maria kunne finne frelse bare gjennom Guds lam. I seg selv eide hun ingen fortjeneste, og hennes slektskap med Jesus brakte henne ikke i noe annerledes åndelig forhold til ham enn det som gjelder et hvilket som helst annet menneske. Dette kommer til uttrykk i Jesu ord. Han klargjør forskjellen mellom sitt forhold til henne som Menneskesønnen og som Guds Sønn. Slektskapsbåndet mellom dem stilte henne ikke på like fot med ham. rett

(98)Ordene «min time er ennå ikke kommet», sikter til den kjensgjerning at enhver handling i Kristi liv på jorden skjedde for å oppfylle den planen som hadde eksistert fra evighet av. Før han kom til jorden, lå denne planen klar, og den var fullkommen i alle detaljer. Under sin vandring blant mennesker ble han ledet skritt for skritt etter sin Fars vilje. Han nølte ikke med å handle på den fastsatte tiden, og med den samme lydige holdning ventet han til tiden var inne. rett

(98)Da Jesus sa til Maria at hans time enda ikke var kommet, svarte han på den tanken hun ikke hadde satt ord på. Det gjaldt den forventning hun og jødefolket for øvrig kjelte for. Hun håpet at han ville åpenbare seg som Messias og overta Israels trone. Men tiden var ikke inne. Det var som «en smertenes mann, vel kjent med sykdom» at Jesus hadde valgt å dele menneskehetens lodd - ikke som konge. rett

(99)Selv om Maria ikke hadde en riktig oppfatning av Kristi misjon, stolte hun ubetinget på ham, og Jesus lønnet henne for dette. Det var for å anerkjenne Marias tillit og for å styrke disiplenes tro at det første mirakel ble utført. Disiplene ville komme til å møte mange og store fristelser til å vise vantro. Profetiene hadde gjort det klart og ugjendrivelig at Jesus var Messias. Disiplene ventet at de religiøse lederne ville ta imot ham med en tillit som var enda større enn deres egen. Blant folket forkynte de Kristi underfulle gjerninger og sin egen tillit til hans misjon. Men de ble forbauser og bittert skuffet over den vantro, den dypt rotfestede fordom og det fiendskap mot Jesus som prestene og rabbinerne la for dagen. Jesu første mirakel styrket disiplene til å trosse denne motstand. rett

(99)Maria lot seg ikke på noen måte bringe ut av fatning av Jesu ord. Hun sa til dem som vartet opp ved bordet: «Det han sier dere, skal dere gjøre.» Slik gjorde hun hva hun kunne for å berede veien for Kristi gjerning. rett

(99)Vann til vin
Ved inngangen stod seks store vannkar av stein, og Jesus bad tjenerne å fylle dem med vann. Det ble gjort. Ettersom de trengte vinen øyeblikkelig, sa han: «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren.» Istedenfor det vannet de hadde fylt karene med, kom det nå vin. Hverken kjøkemesteren eller gjestene var klar over at de hadde sluppet opp for vin. Da kjøkemesteren smakte på den vinen tjenerne bar inn, fant han at den var bedre enn noen vin han tidligere hadde smakt, og den var helt annerledes enn den som ble servert ved begynnelsen av festen. Han henvendte seg til brudgommen og sa: «Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene er drukne, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.» rett

(99)Folk setter først frem den gode vinen og så den mindre gode. Slik gjør verden med sine gaver. Det som den tilbyr, kan behage øyet og fortrylle sansene, men det viser seg å være utilfredsstillende. Vinen forvandles til bitterhet og lystigheten til et tynget sinn. Det som begynte med sang og morskap, ender med utilfredshet og vemmelse. rett

(99)De gaver Jesus gir, er alltid friske og nye. Det gjestebud han bereder for sjelen, vil aldri gi annet enn tilfredshet og glede. Hver ny gave øker mottagerens evne til å verdsette og nyte Herrens velsignelser. Han gir nåde over nåde, og det blir aldri noen svikt av forsyninger. Dersom vi blir i ham, vil det faktum at vi tar imot en rik gave i dag, være en forsikring om at vi får en enda rikere gave i morgen. Jesu ord til Natanael gir uttrykk for loven om Guds handlemåte med den som tror. Hver gang han på ny åpenbarer sin kjærlighet, sier han til det mottagelige hjerte: «Tror du? .. Du skal få se større ting enn dette.»5 rett

(99)Bryllupsvinen - hva symboliserte den?
Kristi gave ved bryllupsfesten var et symbol. Vannet var en fremstilling av dåpen til hans død, og vinen var en fremstilling av hans blod som skulle ofres for verdens synd. Vannet til å fylle karene med, ble båret frem av mennesker. Men bare Kristi ord kunne gi vannet livgivende kraft. Slik er det også med de forordninger som peker til hans død. Bare ved hans kraft som virker gjennom troen, er de i stand til å gi sjelen næring. rett

(99)Kristi ord skaffet rikelige forsyninger til festen. Så rikelig er også hans forråd av nåde som sletter ut menneskenes misgjerninger og fornyer og styrker sjelen. rett

(100)Ved det første gjestebudet som Jesus og disiplene var med til, gav han dem det beger som var et symbol på hans gjerning for å frelse dem. Ved den siste nattverd gav han det igjen til dem da han innstiftet den hellige anordning som skulle forkynnes «inntil han kommer». I sorgen over å måtte skilles fra sin Herre ble disiplene trøstet ved hans løfte om gjenforening, da han sa: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»6 rett

(100)Vinen som Kristus skaffet til veie ved bryllupsfesten, og den han gav disiplene som et symbol på sitt eget blod, var ren druesaft. Profeten Jesaja hentyder til dette når han taler om den nye vinen «i druene», og sier: «Ødelegg dem ikke, for det er velsignelse i dem.»7 rett

(100)Det var Kristus som i Det gamle testamente gav Israel denne advarsel: «Vinen er en spotter, og den sterke drikk en bråkmaker, ingen som raver av drikk, er vis.»8 Selv skaffet han ikke noen slik drikk til veie. Satan frister menneskene til ettergivenhet overfor det som omtåker forstanden og lammer den åndelige oppfatningsevne. Men Kristus lærer oss å holde den lavere natur i tømme. Hele hans liv var et eksempel på selvfornektelse. For å kunne bryte lystens makt, utholdt han på våre vegne den hardeste prøven som et menneske kunne tåle. rett

(100)Det var Kristus som bestemte at døperen Johannes hverken skulle drikke vin eller sterk drikk. Det var Kristus som påla Manoahs hustru en lignende avholdenhet.9 Og han uttalte en forbannelse over den som holder flasken til sin nestes lepper. Kristus motsa ikke sin egen undervisning. Den ugjærede vinen han skaffet til veie for bryllupsgjestene, var en sunn og forfriskende drikk. Den gjorde at smaken ble i samsvar med en sunn appetitt. rett

(100)Jesu første mirakel - og hva det illustrerer
Da gjestene ved festen kom med bemerkninger om vinens kvalitet, gav dette anledning til å stille spørsmål. Tjenerne fikk dermed anledning til å fortelle om miraklet. En stund var gjestene altfor forbauset til å tenke på ham som hadde utført denne undergjerning. Da de omsider så etler ham, hadde han trukket seg tilbake så stille at ikke engang disiplene hadde lagt merke til det. rett

(100)Gjestenes oppmerksomhet ble nå vendt mot disiplene. For første gang fikk de anledning til å bekjenne sin tro på Jesus. De fortalte hva de hadde sett og hørt ved Jordan, og hos mange ble det tent håp om at Gud hadde oppreist en befrier for sitt folk. Nyheten om miraklet ble spredt rundt omkring i nabolaget, og den nådde også til Jerusalem. Med ny interesse gransket prestene og de eldste de profetiene som gjaldt Kristi komme. De hadde et intenst ønske om å vite hva slags oppgave denne nye læreren hadde, han som opptrådte så fordringsløst. rett

(102)Kristi gjerning stod i skarp kontrast til den som jødenes eldste utførte. Hensynet til tradisjon og formalisme hadde ødelagt all virkelig frihet i tanke og handling. De levde i stadig frykt for å komme i kontakt med noe som var urent. For å unngå berøring med de «urene» holdt de seg borte fra andre mennesker. Det gjaldt ikke bare hedningene, men også de fleste av deres eget folk. De prøvde hverken å gagne dem eller vinne deres vennskap. Ved stadig å være opptatt av dette, forkrøplet de sitt sinn og begrenset sitt virkefelt. Deres eksempel tjente til å fremme egoisme og intoleranse i alle lag av folket. rett

(102)Jesus begynte sin reformatoriske gjerning ved å vise dyp medkjensle med menneskeheten. Samtidig som han viste den største ærbødighet for Guds lov, irettesatte han fariseerne for deres innbilte fromhet og prøvde å frigjøre folk fra de meningsløse reglene de var bundet av. Han forsøkte å bryte ned de skrankene som skilte de forskjellige samfunnslag, så han kunne føre menneskene sammen som barn av en familie. Når han var til stede ved bryllupsfesten, var det et skritt på veien mot dette målet. rett

(102)Gud hadde latt døperen Johannes oppholde seg i ødemarken for at han skulle være beskyttet mot innflytelsen fra prestene og rabbinerne og bli forberedt for et spesielt oppdrag. Hans strenge og isolerte tilværelse skulle ikke være noe eksempel for folket. Johannes hadde ikke pålagt sine tilhørere å forlate deres tidligere plikter. Han bød dem å bevise sin omvendelse ved å være trofaste mot Gud på den plassen Herren hadde satt dem. rett

(102)Jesus påtalte enhver form for nytelsessyke. Likevel hadde han et omgjengelig vesen. Han tok imot gjestfrihet fra alle samfunnslag, og han besøkte hjemmene til både rike og fattige, lærde og ulærde, og forsøkte å løfte deres tanker opp fra det hverdagslige til det som var åndelig og evig. Han gav ingen frihet til utsvevelser, og ingen skygge av verdslig lettsindighet skjemte hans vandel. Likevel fant han behag i uskyldige gleder, og han samtykket i selskapelige samvær ved selv å være med. Et jødisk bryllup var en inntrykksfull begivenhet, og han hadde ingenting imot gleden som omgav det. Ved å være til stede ved denne festen anerkjente han ekteskapet som en guddommelig forordning. rett

(102)Både i Det gamle og Det nye testamente blir ekteskapsforholdet benyttet som et bilde på den Ømme og hellige forening mellom Kristus og hans folk. For Jesus var gleden ved bryllupsfesten et forbilde på jubelen den dagen da han fører sin brud hjem til sin Fars hus, da de gjenløste sammen med gjenløseren skal feire Lammets bryllups-nattverd: Han sier: «Som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud ha sin glede i deg.» «Du skal ikke lenger kalles «Den forlatte», ... men du skal kalles «Min kjæreste» .... «For Herren skal ha deg kjær.» «Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd.»10 rett

(102)Da apostelen Johannes fikk se himmelske ting i et syn, skrev han: «Da var det som jeg hørte et stort kor av stemmer, som et brus av veldige vannmasser og drønn av voldsomme tordenbrak. De ropte: Halleluja! For Herren er blitt konge, vår Gud, Den Allmektige. La oss glede oss og juble og gi ham æren. Tiden er kommet for Lammets bryllup! Hans brud har gjort seg i stand. ... Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» rett

(103)I hvert eneste menneske så Jesus en som måtte få kallet til hans rike. Han fant vei til menneskenes hjerter ved å gå omkring blant dem som en som ønsket det beste for dem. Han oppsøkte dem på åpen gate, i private hjem, om bord i båtene, i synagogen, på stranden og ved bryllupsfesten. Han traff dem i deres daglige arbeidssituasjon og viste interesse for deres hverdagslige gjøremål. Han underviste i husene, og familiene kom under innflytelsen av hans guddommelige nærvær. Hans sterke personlige sympati bidrog til å vinne menneskene. Ofte trakk han seg tilbake for å be i ensomhet ute i fjellene, men det var for å forberede seg til sin virksomhet blant folk i deres travle hverdag. Etter disse stunder gikk han ut for å gi lindring til de syke, undervise de uvitende og bryte lenkene for dem som var fanget av Satan. rett

(103)Det var ved personlig kontakt og omgang med disiplene at Jesus gav dem opplæring. Noen ganger underviste han dem når de satt sammen i fjellskråningen. Andre ganger åpenbarte han Guds rikes hemmeligheter nede ved strandbredden eller når de gikk sammen på veien. Han holdt ikke prekener slik man gjør i dag. Hvor som helst mennesker var innstilt på å ta imot det guddommelige budskap; la han frem for dem veien til frelse. Han påla ikke disiplene å gjøre det ene eller det andre, men sa: «Følg meg!» På sine vandringer gjennom bygdene og byene tok han dem med så de kunne se hvordan han underviste folk. Han knyttet deres interesser til sine egne, og de gjorde felles sak med ham i arbeidet. rett

(103)Kristus gjorde seg til ett med menneskene i deres interesser. Dermed gav han et eksempel for alle som forkynner hans ord, og for alle som har tatt imot evangeliet. Vi bør ikke holde oss borte fra selskapelig omgang, og vi bør ikke isolere oss fra andre. For å kunne nå alle grupper i samfunnet må vi møte dem der de er. De vil sjelden oppsøke oss av egen drift. Det er ikke bare fra prekestolen at den guddommelige sannhet virker på menneskene. Det finnes også et annet virkefelt. Det er kanskje mer beskjedent, men like lovende. Det finnes i den fattiges hjem, i den rikes herskapsbolig, ved det gjestfrie bordet og ved sammenkomster der man har uskyldig, selskapelig hygge. rett

(103)Som Kristi disipler bør vi ikke blande oss med verden bare av lyst til fornøyelse eller for å ta del med den i dens dårskap. Slik omgang kan bare få skadelige følger. Vi bør aldri godta synd hverken i ord eller handlinger, ved vår taushet eller vårt nærvær. Hvor vi enn går, må vi ha Jesus med oss og vise andre hvor dyrebar vår frelser er. De som prøver å bevare sin kristentro ved å gjemme den innenfor steinmurer, forspiller gylne anledninger til å gjøre godt. Ved sosiale forbindelser kommer kristendommen i kontakt med verden. Enhver som har tatt imot lys fra Gud, skal lyse opp stien for dem som ikke kjenner livets lys. rett

(104)Vi bør alle være vitner for Jesus. Våre sosiale evner som er helliget ved Kristi nåde, bør hele tiden utvikles i arbeidet med å vinne mennesker for Kristus. Verden må få se at vi ikke på en egoistisk måte er opptatt av våre egne interesser, men at vi ønsker at andre skal få del i de velsignelser og privilegier vi selv har fått. Folk må få se at vår gudstro ikke gjør oss usympatiske eller fordringsfulle. Alle som bekjenner seg til å ha funnet Jesus, bør være til gagn for andre, slik som han var. rett

(104)Vi bør aldri gi verden det uriktige inntrykk at de kristne er tungsindige og ulykkelige mennesker. Hvis vi har blikket festet på Jesus, vil vi se en medlidende frelser, og vi vil motta lys fra ham. Overalt hvor hans Ånd rår, der bor freden. Der vil det også være glede, for der rår det en stille og hellig tillit til Gud. rett

(104)Kristus gleder seg når hans etterfølgere viser at de tross sin menneskelighet har del i guddommelig natur. De er ikke statuer, men levende mennesker. Når de er blitt forfrisket av duggen fra Guds nåde, åpner og utfolder de seg for «rettferds sol». Lyset som faller på dem, reflekterer de til andre i form av gjerninger som stråler av Kristi kjærlighet. Joh 2,1-11 rett

neste kapitel