| Slektenes Håp kapitel 17. Fra side 114. Fra side 167 i den engelske utgave. |
(114)Nikodemus hadde en fremtredende og betrodd stilling. Han var velutdannet og høyt begavet, og han var et aktet medlem av Det høye råd. I likhet med mange andre var han blitt grepet av Jesu undervisning. Selv om han var rik, lærd og vel ansett, følte han seg merkverdig tiltrukket av den fattige nasareeren. Jesu undervisning hadde gjort et sterkt inntrykk på ham, og han ville gjerne lære mer om disse underfulle sannheter. rett (114)Den myndighet Kristus la for dagen da han ryddet templet, hadde vakt et innbitt hat hos prestene og rådsherrene. De fryktet den makten denne fremmede hadde. En slik dristighet hos en enkel galileer kunne ikke tolereres. Derfor var de oppsatt på å gjøre slutt på hans virksomhet, men ikke alle var enige i dette. Det var noen som fryktet for å sette seg opp mot en som så tydelig var drevet av Guds Ånd. De husket hvordan profeter var blitt tatt av dage fordi de irettesatte lederne i Israel for deres synder. De visste at jødenes trelldom under en hedensk nasjon var en følge av at de så hårdnakket avviste irettesettelsen fra Gud. De fryktet for at prestene og rådsherrene i sine onde råd mot Jesus fulgte i fedrenes spor, og at det ville føre nye ulykker over nasjonen. rett (114)Nikodemus delte dette syn. Da Det høye råd drøftet hvilken fremgangsmåte de skulle benytte overfor Jesus, rådet Nikodemus til forsiktighet og måtehold. Han fremholdt sterkt at hvis Jesus virkelig var utrustet med myndighet fra Gud, ville det være farlig å forkaste hans advarsler. Prestene våget ikke å overse dette, og inntil videre torde de ikke treffe åpenbare tiltak mot Jesus. rett (115)Nikodemus oppsøker Jesus (115)Nikodemus hadde et sterkt ønske om å få en samtale med Jesus, men han vek tilbake for å oppsøke ham åpenlyst. Det ville være for ydmykende for en jødisk rådsherre å innrømme at han sympatiserte med en ukjent lærer. Hvis Det høye råd skulle få vite om hans besøk, ville han bli utsatt for forakt og fordømmelse. Derfor bestemte han seg for å prøve å møte Jesus i hemmelighet, og unnskyldte seg med at hvis han gikk åpenlyst, ville kanskje andre følge hans eksempel. Da han hadde klart å oppspore det stedet der Jesus pleide å oppholde seg på Oljeberget, ventet han til folk sov og det var blitt stille i byen. Da oppsøkte han ham. rett (115)l Jesu nærhet følte Nikodemus en merkelig sjenerthet, men prøvde å skjule det bak et rolig og verdig ytre. «Rabbi,» sa han, «vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham.» Ved å snakke om Kristi sjeldne evner som lærer og også om hans underfulle makt til å utføre mirakler, håpet han å bane veien for en samtale. Det han sa, var beregnet på å skape tillit. Men i virkeligheten var det uttrykk for vantro. Han anerkjente ikke Jesus som Messias, bare som en lærer sendt av Gud. rett (115)Født på ny - et guddommelig mirakel (115)Nikodemus hadde kommet til Jesus for å innlate seg i ordskifte med ham. Men Jesus la åpent frem sannhetens grunnprinsipper. I virkeligheten sa han: Det du trenger, er ikke så mye teoretisk kunnskap som åndelig fornyelse. Du trenger ikke å få tilfredsstilt din nysgjerrighet, men å få et nytt hjerte. Du må få et nytt liv ovenfra før du kan verdsette himmelske ting. Før denne forandringen finner sted og gjør alle ting nye, vil en drøftelse om min autoritet eller min misjon ikke kunne ha noen frelses betydning for deg. rett (116)Nikodemus hadde hørt døperen Johannes' forkynnelse om omvendelse og dåp, idet han henviste folket til ham som skulle døpe med Den Hellige Ånd. Han hadde selv følt at det var en mangel på åndelighet blant jødene som i høy grad var behersket av religiøs forblindelse og verdslig ærgjerrighet. Han hadde håpet på bedre forhold når Messias kom. Johannes' hjerteransakende budskap hadde likevel ikke oppnådd å overbevise ham om synd. Han var en streng fariseer og var stolt av sine gode gjerninger. Han var aktet i vide kretser for sin godgjørenhet og sine store gaver til tempeltjenesten, og han kjente seg sikker på Guds velbehag. Derfor ble han forskrekket ved tanken på et rike som var for rent til at han i sin nåværende tilstand kunne oppleve det. rett (116)Det bilde på den nye fødsel som Jesus hadde brukt, var ikke helt ukjent for Nikodemus. Hedninger som tok imot Israels tro, ble ofte sammenlignet med nyfødte barn. Derfor må han ha forstått at det Kristus sa, ikke skulle oppfattes bokstavelig. Fordi han var født som israelitt, mente han at han var selvskreven til en plass i Guds rike, og han følte ikke at han trengte noen forandring. Det var grunnen til at han ble så forundret over Jesu ord. Han ble irritert over at de ble anvendt så direkte på ham selv. Fariseerstoltheten kjempet mot sannhetssøkerens ærlige lengsel. Han undret seg over at Kristus kunne snakke til ham på denne måten uten å respektere hans posisjon som rådsherre i Israel. rett (116)Overrasket som han ble, svarte han Jesus med ord fulle av ironi: «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» Slik mange gjør når harde sannheter rammer samvittigheten, viste han at det ugjenfødte menneske ikke kan ta imot det som er fra Guds Ånd. De åndelige ting finner ingen gjenklang, for de kan bare bedømmes på åndelig vis. rett (116)Jesus møtte ikke argument med argument. Alvorlig og med rolig verdighet løftet han hånden og innprentet sannheten med enda større overbevisning: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» Nikodemus visste at Kristus her hentydet til dåpen i vann og til hjertets fornyelse ved Guds Ånd. Han var overbevist om at han stod overfor ham som døperen Johannes hadde fortalt om. rett (116)Jesus sa videre: «Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.» Av naturen er hjertet ondt. «Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste.» Ingen menneskelig oppfinnelse kan skaffe til veie et hjelpemiddel for det menneske som synder. «Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud, for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det.» «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.»3 Hjertets kilde må renses før det som kommer fra hjertet, blir rent. rett (116)Den som forsøker å nå himmelen ved sine egne gjerninger og ved å holde loven, forsøker det umulige. Det er ingen sikkerhet for den som bare har en lovmessig religion, et skinn av gudsfrykt. Den kristnes liv er ikke en tillempning eller forbedring av det gamle, men en forvandling av naturen. Selvet og synden må dø, og et nytt liv må vokse frem. Denne forvandling kan bare skje ved Den Hellige Ånds virkningsfulle gjerning. rett (116)Et verk av Den Hellige Ånd (118)Man hører vinden suse i trærne, og bladene rasler. Likevel er den usynlig, og ingen vet hvor den kommer fra eller hvor den går hen. Slik er det også med Den Hellige Ånds gjerning i hjertet. Den kan like lite forklares som vindens bevegelser. En person er kanskje ikke i stand til å angi nøyaktig tid eller sted eller etterspore alle omstendigheter i forbindelse med sin omvendelse. Men det beviser ikke at han ikke har vendt om. Ved en kraft som er like usynlig som vinden, virker Kristus stadig på hjertet. Litt etter litt, og kanskje uten at man selv aner det, blir det øvd en innflytelse som drar sjelen til Kristus. Dette kan skje ved at våre tanker kretser om ham, ved at vi leser Guds ord eller hører Ordet forkynt. Plutselig, idet Ånden taler mer direkte til en person, vil han med glede overgi seg til Jesus. Mange kaller dette en plutselig omvendelse. Men den er resultatet av at Guds Ånd stadig har virket med sin dragende makt. Det er en tålmodig, langvarig prosess. rett (118)Selv om vinden er usynlig, har den virkninger som både kan ses og føles. Slik vil Åndens gjerning i sjelen vise seg i enhver handling hos den som har opplevd dens frelsende kraft. Når Guds Ånd tar hjertet i besittelse, forvandler den livet. Syndige tanker legges bort, onde handlinger blir oppgitt, og kjærlighet, ydmykhet og fred kommer i stedet for sinne, misunnelse og strid. Glede tar sorgens plass, og ansiktet reflekterer lyset fra himmelen. Ingen ser den hånden som løfter byrden av, eller oppfatter lyset fra himmelen. Velsignelsen kommer når sjelen overgir seg til Gud i tro. Da skaper den kraften som ikke noe menneske kan se, et nytt menneske i Guds bilde. rett (118)For det begrensede menneskesinnet er det umulig å fatte frelsesplanen. Det er en hemmelighet som overgår menneskelig kunnskap. Men den som går over fra døden til livet, vil vite at det er en guddommelig virkelighet. De første skritt på gjenløsningens vei kan vi oppleve her og nå ved personlig erfaring, men resultatet varer evig. rett (118)Mens Jesus talte, trengte noen sannhetsglimt inn i rådsherrens sinn. Den Hellige Ånds milde, stillferdige innflytelse gjorde inntrykk på ham. Likevel forstod han ikke fullt ut Jesu ord. Han var ikke så opptatt av hvor nødvendig det var å bli født på ny, som av måten det skulle skje på. Med undring spurte han: «Hvordan kan dette skje?» rett (118)Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det?» En som var betrodd å undervise i religion, burde virkelig ikke være uvitende om så viktige ting! Jesus lot Nikodemus forstå at han i stedet for å føle seg irritert over sannhetens tydelige ord, heller burde ha meget beskjedne tanker om seg selv på grunn av sin åndelige uvitenhet. Jesus talte med en slik høytidelig verdighet, og hans blikk og tonefall vitnet om en så inderlig kjærlighet at Nikodemus ikke følte seg krenket da han innså sin ydmykende tilstand. rett (118)Da Jesus forklarte at hans misjon på jorden var å opprette et åndelig rike i stedet for et verdslig, ble Nikodemus brydd. Jesus la merke til det, og han føyde til: «Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om de jordiske ting, hvordan kan dere da tro når jeg taler om de himmelske?» rett (119)Hvis Nikodemus ikke kunne forstå Jesu undervisning som illustrerte nådens verk i hjertet, hvordan kunne han da fatte noe av hans himmelske herlighetsrike? Når han ikke skjønte arten av Kristi gjerning på jorden, kunne han heller ikke forstå hans gjerning i himmelen. rett (119)Jødenes åndelige tilstand (119)Det var ingen unnskyldning for Israels blindhet når det gjaldt gjenfødelsen. Under Den Hellige Ånds inspirasjon, hadde Jesaja skrevet: «Alle ble vi som urene; selv våre rettferdige gjerninger var som skittent tøy.» Davids bønn var: «Skap et rent hjerte i meg, Gud, gi meg en ny og stø ånd!» Og gjennom Esekiel var dette løftet gitt: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere: Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere, og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover.»2 rett (119)Nikodemus hadde lest disse skriftstedene med et tåkelagt sinn, men nå begynte han å fatte meningen. Han så at den strengeste lydighet mot lovens bokstav ikke kunne gi noe menneske adgang til himmelen, hvis den bare gjaldt det ytre. Etter menneskers bedømmelse hadde han vært rettferdig og hederlig. Men overfor Kristus følte han at hjertet var urent og livet vanhellig. rett (119)Kobberslangen - et Kristus-symbol (119)Her var Nikodemus på kjent grunn. Symbolet med slangen som var løftet opp, gjorde Jesu misjon klar for ham. Da Israels folk holdt på å dø av de giftige slangebittene, sa Gud at Moses skulle lage en kobberslange og sette den på en stang midt i forsamlingen. Så lød kunngjøringen overalt i leiren at alle som ville se på kobberslangen, skulle leve. rett (120)Folket visste godt at selve slangen ikke hadde noen kraft til å hjelpe dem. Den var et symbol på Kristus. Likesom etterligningen av de dødbringende slanger ble løftet opp for å gi legedom, skulle han som kom «i syndige menneskers skikkelse»,3 bli deres gjenløser. rett (120)Mange av israelittene mente at offertjenesten i seg selv hadde kraft til å fri dem fra synd. Gud ville lære dem at den ikke hadde mer verdi enn kobberslangen. Den skulle lede deres sinn til Kristus. Enten det gjaldt legedom for deres sår eller tilgivelse for deres synd, kunne de ikke gjøre noe annet for seg selv enn å vise sin tro på ham som var Guds gave. De måtte se og leve. rett (120)De som ble bitt av slangene, kunne ha ventet med å se. De kunne ha tvilt på om dette kobbersymbolet hadde noen virkning. De kunne ha forlangt en vitenskapelig forklaring, men det ble ikke gitt noen slik forklaring. De måtte godta Guds ord gjennom Moses. Å nekte å se opp var det samme som å dø. rett (120)Sinnet blir ikke opplyst ved strid og diskusjon. Vi må se og leve. Nikodemus tok imot denne lærdommen, og han holdt fast på den. Han gransket Den hellige skrift på en ny måte, ikke for å diskutere en teori, men for å få liv for sjelen. Etter hvert som han stilte seg under Den Hellige Ånds ledelse, begynte han å se det himmelske riket. rett (120)Tusener av mennesker i dag trenger å lære den samme sannhet som Nikodemus ble undervist om ved hjelp av slangen som ble løftet opp. De stoler på at deres lydighet mot Guds lov vil gjøre dem verdige til hans gunst. Når de blir oppfordret til å se på Jesus og tro at han frelser dem utelukkende ved sin nåde, spør de: «Hvordan kan dette skje?» rett (120)Likesom Nikodemus må vi være villige til å gå inn til livet på samme måte som den største synder. «I hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved,» enn Jesu navn. Ved tro tar vi imot Guds nåde, men troen frelser ikke. I seg selv har den ingen fortjeneste. Troen er den hånden vi griper fatt i Jesus med, og tilegner oss hans fortjeneste som er legemidlet mot synd. Vi kan ikke engang vende om uten den hjelp som Guds Ånd gir. Bibelen sier om Kristus: «Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som frelser og høvding, for å gi Israel omvendelse og syndstilgivelse.»4 Omvendelsen kommer fra Kristus like sikkert som tilgivelsen. rett (120)Hvordan kan vi da bli frelst? «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen,» er Menneskesønnen blitt løftet opp. Hver den som er blitt bedratt og bitt av slangen, kan se på ham og leve. «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» Lyset som skinner fra korset, åpenbarer Guds kjærlighet. Hans kjærlighet drar oss til ham. Hvis vi ikke står imot denne dragningen, vil vi bli ledet til korsets fot i anger over de synder som har korsfestet Kristus. Da vil Guds Ånd ved troen frembringe et nytt liv i sjelen. Tanker og ønsker bringes inn under lydighet mot Kristi vilje. Hjertet og sinnet blir skapt på ny i hans bilde, han som virker i oss for å underlegge seg alle ting. Guds lov blir skrevet i sinn og hjerte, og vi kan si med Kristus: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.» rett (121)I samtalen med Nikodemus la Jesus frem frelsens plan og sin misjon i verden. Ikke på noe senere tidspunkt forklarte han så fullstendig, skritt for skritt, den gjerning som må utføres i hjertet hos alle som ønsker å arve himmelriket. Helt fra begynnelsen av sin virksomhet la han sannheten åpent frem for et medlem av Det høye råd, en som hadde et mottagelig sinn og var lærer for folket. Men Israels ledere tok ikke imot lyset. Nikodemus gjemte sannheten i sitt hjerte, og i tre år syntes det å være lite frukt. rett (121)Men Jesus kjente jordbunnen der han hadde sådd. Det som ble sagt den natten til en eneste tilhører på det øde fjellet, var ikke gått tapt. Det gikk en tid før Nikodemus offentlig bekjente seg til å tro på Kristus, men han la merke til hans liv og grunnet på hans lære. I Det høye råd forpurret han gjentatte ganger prestenes planer om å utrydde ham. Da Jesus til sist ble løftet opp på korset, husket Nikodemus det han hadde lært på Oljeberget: «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Lyset fra denne hemmelige samtalen strålte over korset på Golgata, og Nikodemus så at Jesus var verdens frelser. rett (121)Etter Jesu himmelfart, da disiplene var spredt på grunn av forfølgelse, stod Nikodemus uredd frem i forgrunnen. Han brukte sin rikdom til støtte for den spede menigheten som jødene hadde ventet ville bli utryddet ved Jesu død. Han som hadde vært så forsiktig og tvilende, stod i farens stund fast som fjell. Han oppmuntret disiplene i troen, og skaffet midler til å fremme evangeliets verk. Han ble hånet og forfulgt av dem som tidligere hadde vist ham aktelse, og han ble fattig på denne verdens gods. Men han vaklet ikke i den troen som ble til under den nattlige samtalen med Jesus. rett (121)Nikodemus fortalte Johannes om denne samtalen; og Johannes skrev den ned til lærdom for millioner. De sannheter som er fremholdt der, er like betydningsfulle i dag som de var den minneverdige natten på Oljeberget, da den jødiske rådsherren kom til den uanselige læreren fra Galilea for å lære om livets vei. Joh 3, 1-17 rett |