Ved Jakobs brønn

(126)På sin vei til Galilea gikk Jesus gjennom Samaria. Det var midt på dagen da han kom til den vakre dalen ved Sikem. Ved inngangen til denne dalen lå Jakobs brønn. Trett etter vandringen satte han seg ned her for å hvile mens disiplene gikk bort til byen for å kjøpe mat. rett

(126)Jødene og samaritanerne var bitre fiender, og så langt det var mulig, unngikk de å ha noe med hverandre å gjøre. Riktignok anså rabbinerne det for lovlig å handle med samaritanerne i nødsfall, men alt samkvem med dem ble fordømt. En jøde ville ikke låne noe av en samaritaner. Han ville heller ikke ta imot en vennlighet av ham, ikke engang et stykke brød eller en kopp vann. Når disiplene kjøpte mat, var det i samsvar med landets skikk, men lenger enn der gikk de ikke. Å be samaritanerne om noe, eller på noen måte gjøre dem en tjeneste, falt ikke jødene inn, ikke engang Jesu disipler. rett

(126)Jesus og den samaritanske kvinnen
Da Jesus satt ved brønnen, var han utmattet av sult og tørst. Vandringen helt fra morgenen av hadde vært lang. Nå satt han i den hete middagssolen. Han følte tørsten enda sterkere ved tanken på det kjølige, forfriskende vannet som var så nært. Likevel var det utilgjengelig, for han hadde hverken tau eller vannkrukke, og brønnen var dyp. Han var stilt under menneskelige kår, og måtte vente på at noen skulle komme og dra opp vann. rett

(126)En kvinne fra Samaria nærmet seg. Tilsynelatende uten å legge merke til ham fylte hun krukken sin med vann. Da hun snudde seg for å gå, bad Jesus henne om å få noe å drikke. En slik gunst ville ingen avslå å yte. I Østen blir vannet kalt «Guds gave». Å tilby en tørst vandringsmann noe å drikke ble ansett for å være en så hellig plikt at araberne i ørkenen ville ta en omvei for å kunne utføre den. rett

(127)Hatet mellom jøder og samaritanere avholdt kvinnen fra å tilby Jesus en vennlighet, men han ville gjerne finne nøkkelen til hennes hjerte. Med en taktfullhet som har sitt opphav i den guddommelige kjærlighet, bød han om en gunst i stedet for å tilby en. Tilbudet om en vennlighet kunne ha blitt avslått, men tillit vekker tillit. Himmelens konge kom til dette utstøtte menneske og bad henne om en tjeneste. Han som skapte havet og hersker over vannene i det store dyp, som åpnet kildene i jordens indre, satt nå og hvilte ut ved Jakobs brønn. Han var avhengig av vennlighet fra en fremmed, selv om det bare gjaldt litt vann å drikke. rett

(127)Levende vann
Kvinnen så at Jesus var jøde, og hun ble så overrasket at hun glemte å gi ham det han bad om. For å finne ut hvilket motiv han hadde, spurte hun: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» rett

(127)Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» Du undrer deg over at jeg skulle be deg om bare en slik liten vennlighet, litt vann å drikke fra brønnen her. Hadde du bedt meg, ville jeg latt deg drikke av det evige livs vann. rett

(127)Kvinnen fattet ikke Kristi ord, men hun følte at de betydde noe spesielt. Hennes litt spøkefulle måte å være på begynte å forandre seg. Hun trodde naturligvis at Jesus snakket om brønnen like foran dem. «Herre,» sa hun, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vann fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob som gav oss brønnen og selv drakk av den?» rett

(127)Foran seg så hun bare en tørst vandringsmann som var støvet og trett etter reisen. I tankene sammenlignet hun ham med den høyt ærede patriarken Jakob, og det var naturlig for henne å tenke at ingen annen brønn kunne måle seg med den som fedrene hadde skaffet til veie. Hun så tilbake til fedrene og fremover til Messias' komme, mens han som var fedrenes håp, Messias selv, var like ved siden av henne, uten at hun kjente ham. rett

(127)Mange tørstende mennesker i dag er like ved kilden med levende vann, mens de ser langt bort etter livets kildevell. «Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? - det vil si for å hente Kristus opp fra de døde .... Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte., ... For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.»1 rett

(127)Jesus svarte ikke straks på spørsmålet som gjaldt ham selv, men han sa med dypt alvor: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» rett

(127)Den som prøver å slokke sin tørst ved denne verdens kilder, drikker bare for å bli tørst igjen. Overalt er det utilfredse mennesker som lengter etter noe som kan fylle sjelens trang. Det er bare en som kan tilfredsstille dette behovet. Det verden trenger, er Kristus, slektenes eneste håp. Guds nåde som bare han kan gi, er som levende vann. Den renser, forfrisker og gir sjelen ny kraft. rett

(127)Jesus mente ikke at bare en eneste drikk av livets vann ville være nok. rett

(128)Den som får smake Kristi kjærlighet, vil stadig lengte etter mer. Han ønsker ikke noe annet. Verdens rikdom, ære og fornøyelser har ingen tiltrekning på ham. Hjertets stadige rop er: «Mer av Jesus!» Og han som viser oss hva vi trenger, venter på å kunne tilfredsstille vår sult og vår tørst. Hver menneskelig hjelpekilde og støtte, vil slå feil. Brønnene vil bli tomme, dammene vil tørke bort, men vår gjenløser er en kilde som aldri blir tom. Vi kan drikke, og drikke igjen, og vi vil alltid finne nytt, friskt vann. Den som Kristus bor hos, har en kilde til velsignelse i seg, en kilde med vann «som veller fram og gir evig liv». Av denne kilde kan vi øse styrke og nåde tilstrekkelig for ethvert behov. rett

(128)Da Jesus talte om det levende vann, betraktet kvinnen ham med undrende oppmerksomhet. Han hadde vakt hennes interesse og hadde fremkalt en lengsel etter den gaven han snakket om. Hun skjønte at det ikke var vannet i Jakobs brønn han hentydet til, for det brukte hun stadig. Hun drakk og ble tørst igjen. «Herre,» sa hun, «gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og dra opp vann.» rett

(128)Sann tilbedelse
Nå forandret Jesus plutselig samtalen. Før kvinnen kunne ta imot den gaven han lengtet etter å gi henne, måtte hun innse sin synd og kjenne ham som sin frelser. Han sa til henne: «Gå og hent din mann, og kom så hit.» Hun svarte: «Jeg har ingen mann.» På den måten håpet hun å avverge alle spørsmål om denne saken. Men Jesus fortsatte: «Med rette sier du at du ikke har noen mann, ... for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.» rett

(128)Kvinnen skalv. En mystisk hånd holdt på å vende bladene i hennes livsbok og åpenbare ting hun hadde håpet å holde skjult for alltid. Hvem var han som kunne lese hemmelighetene i hennes liv? Hun tenkte på evigheten, på den fremtidige dommen da alt som nå er skjult, skal bli åpenbart. Dette gjorde at samvittigheten hennes våknet. rett

(128)Hun kunne ikke nekte for noe, men hun prøvde å unngå alt snakk om dette som var så ubehagelig. Med dyp ærbødighet sa hun: «Herre, jeg ser at du er en profet.» I håp om å kunne bringe samvittighetens overbevisende stemme til taushet dreide hun samtalen inn på religiøse stridsspørsmål. Hvis denne mannen var en profet, kunne han sikkert undervise henne om disse spørsmål som det hadde vært strid om så lenge. rett

(130)Tålmodig lot Jesus henne føre samtalen hvorhen hun ville. I mellomtiden ventet han på en ny anledning til å opplyse henne om sannheten. «Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet,» sa hun, «og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.» Fjellet Garisim var innenfor synsvidde. Templet der var revet ned, bare alteret stod igjen. Stedet hvor en skulle tilbe, hadde vært et stridsemne mellom jødene og samaritanerne. Noen av samaritanernes forfedre hadde engang tilhørt Israel. Men på grunn av deres synder hadde Herren tillatt at de ble overvunnet av en nasjon som dyrket avguder. I mange generasjoner hadde de blandet seg med avgudsdyrkere, og dette kom gradvis til å prege deres egen religion. Riktignok hevdet de at deres guder bare skulle minne dem om den levende Gud, universets hersker. Likevel ble det til at folket fikk ærefrykt for deres utskårne bilder. rett

(130)Da templet i Jerusalem ble bygd opp igjen på Esras tid, ønsket samaritanerne å gå sammen med jødene i gjenoppbyggingen. Dette ble avslått, og det oppstod et bittert fiendskap mellom dem. Derfor oppførte samaritanerne sitt eget tempel på fjellet Garisim. Der tilbad de i samsvar med det mosaiske ritual, selv om de ikke helt gav opp avguderiet. Men ulykker fulgte dem, templet deres ble ødelagt av fiender, og de syntes å være under forbannelse. Likevel klynget de seg til sine tradisjoner og sine former for tilbedelse. De ville ikke anerkjenne templet i Jerusalem som Guds hus. Heller ikke ville de innrømme at jødenes religion var bedre enn deres egen. rett

(130)Som svar til kvinnen sa Jesus: «Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.» Jesus hadde vist at han var fri for jødisk fordom mot samaritanerne. Nå forsøkte han å bryte ned fordommen som denne samaritanske kvinnen hadde mot jødene. Jesus hentydet til den kjensgjerning at samaritanernes tro var fordervet av avguderi. Han sa at de store sannheter om gjenløsningen var betrodd jødene, og at det var fra dem Messias skulle komme. I de hellige skrifter hadde de en klar fremstilling av Guds natur og grunnsetningene for hans lederskap. Jesus identifiserte seg med jødene som Gud hadde åpenbart seg selv for. rett

(130)Han ønsket å løfte hennes tanker opp over former og seremonier, og bort fra spørsmål som det var strid om. Derfor sa han: «Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» rett

(130)Her gjentar Jesus den samme sannhet som han åpenbarte for Nikodemus da han sa: «Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.»2 Mennesker får ikke samfunn med himmelen ved å oppsøke et hellig fjell eller et hellig tempel. Gudstroen må ikke begrenses til ytre former og seremonier. Den religionsform som kommer fra Gud, er den eneste som vil lede oss til Gud. For å kunne tjene ham på rett måte må vi være født av Guds Ånd. Det vil rense hjertet og fornye sinnet og sette oss i stand til å kjenne og elske Gud på en helt ny måte. Det vil gjøre oss villige til å etterleve hans vilje. Dette er sann tilbedelse. Det er frukten av Den Hellige Ånds gjerning i oss. Enhver oppriktig bønn er unnfanget av Ånden, og en slik bønn finner Gud behag i. Hvor som helst et menneske strekker seg ut etter Gud, der kommer Åndens gjerning til syne, og Gud vil åpenbare seg for ham eller henne. Det er slike tilbedere han vil ha, og han venter på å få ta imot dem og gjøre dem til sine sønner og døtre. rett

(131)Mens kvinnen samtalte med Jesus, gjorde hans ord inntrykk på henne. Aldri hadde hun hørt slike tanker fremholdt av prestene blant hennes eget folk eller av jødene. Etter hvert som hennes tidligere liv ble brettet ut for henne, ble hun mer og mer klar over sine store mangler. Hun ble klar over tørsten i sin egen sjel, en tørst som vannet i Sykars brønn aldri kunne slokke. Ikke noe av det hun tidligere hadde vært i kontakt med, hadde på en slik måte vekket hennes trang til noe høyere. rett

(131)Messias gir seg til kjenne
Jesus hadde overbevist henne om at han visste om hemmelighetene i hennes liv. Likevel følte hun at han var hennes venn som hadde medlidenhet med henne og elsket henne. Selv om han ved sin renhet tok avstand fra syndene i hennes liv, sa han ikke et eneste fordømmende ord. I stedet talte han til henne om sin nåde som kunne fornye sjelen, og det begynte å gå opp for henne hvem han var. Dette spørsmålet dukket opp i hennes sinn: «Tro om dette kan være den Messias vi har ventet så lenge på?» rett

(131)«Jeg vet at Messias kommer,» sa kvinnen - Messias er det samme som Kristus - «og når han kommer, skal han si oss alt» Jesus svarte: «Det er jeg, jeg som taler med deg.» Da kvinnen hørte dette, brøt troen frem i hennes sinn, og hun tok imot den vidunderlige kunngjøringen fra den guddommelige læreren. rett

(131)Denne kvinnen hadde et mottagelig sinn, og hun satte pris på det hun hørte. Hun var rede til å ta imot den mest opphøyede åpenbaring, for hun var interessert i Den hellige skrift, og Guds Ånd hadde forberedt henne på å ta imot mer lys. Hun hadde grunnet på dette løftet i Det gamle testamente: «Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.»3 Hun lengtet etter å forstå denne profetien, og lys var alt i ferd med å trenge inn i hennes sinn. Livets vann, det åndelige liv som Kristus gir enhver som tørster, hadde begynt å velle frem i henne. Den Hellige Ånd arbeidet med henne. rett

(131)Kristi tydelige ord til denne kvinnen kunne ikke vært sagt til de selvrettferdige jøder. Han var langt mer forbeholden når han talte til dem. Det som ikke ble sagt til jødene, og som disiplene senere fikk pålegg om å holde hemmelig, ble åpenbart for henne. Jesus så at hun ville bruke sin kunnskap til å gi andre del i hans nåde. rett

(131)Da disiplene kom tilbake etter å ha utført sitt ærend, ble de overrasket over å finne at deres mester snakket med denne kvinnen. Han hadde ikke drukket det forfriskende vannet som han hadde bedt om, og han brydde seg heller ikke om å spise maten som disiplene hadde skaffet. Da kvinnen var gått, tryglet disiplene ham om å spise. Men han satt taus og var fordypet i sine egne tanker. Ansiktet hans var likesom forklaret, og de var redde for å forstyrre ham i hans samfunn med himmelen. Men de visste at han var trett og sulten, og mente det var deres plikt å minne ham om hans fysiske behov. Jesus forstod deres omsorg, og han sa: «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om.» rett

(132)Disiplene undret seg over hvem som kunne ha skaffet ham mat. Men han la til: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.» Jesus gledet seg over at hans samtale med kvinnen hadde vekket hennes samvittighet. Han så at hun drakk av livets vann, og dette stilte hans egen hunger og tørst. Når han så resultater av den misjon han hadde forlatt himmelen for å utføre, ble han styrket til sin gjerning, og var ikke opptatt av de materielle behov. Å hjelpe et menneske som hungret og tørstet etter sannheten, var mer velgjørende for ham enn å spise og drikke. Det virket oppmuntrende og fornyende. Å gjøre godt var for ham selve livet. rett

(132)Kristus tørster etter at vi skal anerkjenne ham. Han hungrer etter sympati og kjærlighet fra dem han har kjøpt med sitt eget blod, og han lengter inderlig etter at de skal komme til ham og få liv. En mor er stadig på vakt for å oppdage det første smilet hos barnet sitt, et tegn som viser at barnet kjenner henne og kan følge med. Slik er Kristus på vakt etter det uttrykk for takknemlig kjærlighet som viser at åndelig liv er begynt i sjelen. rett

(132)Samaritanerne møter Jesus
Kvinnen gledet seg mens hun lyttet til Jesus. Denne vidunderlige åpenbaring var nesten overveldende. Hun lot vannkrukken stå og vendte tilbake til byen for å fortelle andre hva hun hadde sett og opplevd. Jesus visste hvorfor hun gikk. At hun lot vannkrukken stå igjen, vitnet tydelig om virkningen av det han hadde sagt. Så inderlig ønsket hun å få dette levende vannet, at hun glemte hvorfor hun hadde kommet til brønnen. Hun glemte at Jesus var tørst, noe som hun gjerne ville avhjelpe. Med en overstrømmende glede skyndte hun seg av sted for å la andre få del i det dyrebare lyset hun hadde fått. rett

(132)«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort,» sa hun til folk i byen. «Han skulle vel ikke være Messias?» Det hun sa, grep dem. Ansiktet hadde fått et nytt uttrykk, og hele hennes måte å være på var forandret. De fikk lyst til å se Jesus. «Da drog de ut av byen og kom til ham.» rett

(132)Jesus satt fremdeles ved brønnen. Han så ut over de grønnaktige kornåkrene som bredte seg ut foran ham i skjæret av det gylne solskinnet. Jesus omtalte dette i symbolske vendinger idet han sa til disiplene: «Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst.» Mens han talte, så han på menneskene som var på vei ut til brønnen. Det var fire måneder til kornet skulle høstes inn, men her var det en moden avling som var ferdig til å høstes. rett

(133)«Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er det et sant ord at en sår, og en annen høster.» Jesus siktet til den hellige tjenesten som de troende skylder Gud. De skal være hans levende redskaper, for han trenger deres personlige tjeneste. Enten vi da sår eller høster, arbeider vi for Gud. En strør såkornet ut. En annen samler inn avlingen. Både den som sår og den som høster, får sin lønn. De gleder seg sammen over resultatet av det arbeid de har gjort. rett

(133)Jesus sa til disiplene: «Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.» Frelseren så her frem til den store innsamling på pinsedagen. Disiplene skulle ikke betrakte det som et resultat av sin egen innsats. De var gått inn i andres arbeid. Helt siden Adams fall hadde Kristus betrodd Ordets såkorn til sine utvalgte tjenere for at de skulle så det i menneskers hjerter. En usynlig kraft, ja, selve Allmakten, hadde arbeidet stille, men virkningsfullt for å bringe frem en høst. Nådens dugg, regn og solskinn var gitt for å nære og forfriske sannhetens såkorn. Snart skulle Kristus vanne det med sitt eget blod. Disiplene var kalt til å være Guds medarbeidere. De samarbeidet med Kristus og med de hellige fra gammel tid. Når Den Hellige Ånd ble utgytt på pinsedagen, skulle tusener vende om på en dag. Det var frukten av det Kristus hadde sådd, høsten av hans arbeid. rett

(133)De ordene Jesus talte til kvinnen ved brønnen, var en god sæd som ble sådd. Og hvor hurtig kunne ikke avlingen høstes inn! Samaritanerne kom og hørte Jesus, og de trodde på ham. De trengte seg sammen omkring ham ved brønnen og kom med alle sine spørsmål. Ivrig tok de imot hans forklaringer på mange ting som hadde vært dunkle for dem. Mens de lyttet, forsvant deres uklare forestillinger mer og mer. De var lik mennesker som var omgitt av et stolt mørke. Plutselig kom de på spor av en lysstråle de kunne følge til de fant dagslyset. Men de nøyde seg ikke med dette kortvarige møtet, og var ivrige etter å høre mer. Det var om å gjøre for dem at også deres venner fikk høre denne store læreren. Derfor innbød de ham til byen sin og bad ham inntrengende om å bli hos dem. Han ble værende i Samaria i to dager, og mange flere trodde på ham. rett

(133)Fariseerne foraktet Jesu enkle måte å være på. De overså hans mirakler og forlangte et tegn på at han var Guds Sønn. Men samaritanerne bad ikke om noe tegn. Han gjorde heller ikke noen mirakler blant dem utover at han overfor kvinnen ved brønnen åpenbarte hemmelighetene i hennes liv. Likevel tok mange imot ham. I sin glede sa de til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» rett

(134)Samaritanerne trodde at Messias skulle komme som gjenløseren, ikke bare for jødene, men for hele verden. Gjennom Moses hadde Den Hellige Ånd forutsagt at han skulle være en profet sendt av Gud. Gjennom patriarken Jakob var det blitt sagt at folkene skulle lyde ham,4 og gjennom Abraham var det blitt kunngjort at i ham skulle alle folk på jorden bli velsignet. Disse bibeltekstene dannet grunnlaget for samaritanernes tro på Messias. Jødene hadde mistydet de senere profeter. Den herlighet som gjelder Kristi annet komme, hadde de anvendt på hans første komme. Dette hadde fått samaritanerne til å sette til side alle de hellige skrifter unntatt dem som var gitt gjennom Moses. Men da Jesus feide bort alle disse falske fortolkninger, var det mange som godtok de senere profetier og Kristi egne utsagn om Guds rike. rett

(134)Jesus fordømte rasefordom
Jesus hadde begynt å rive ned det gjerde som skilte mellom jøder og hedninger, og å forkynne frelse for verden. Selv om han var jøde, var han fullstendig fri i sin omgang med samaritanerne og tok ikke hensyn til sitt folks fariseiske skikker. Tross all fordom tok han imot gjestfrihet hos dette foraktede folket. Han sov under deres tak og spiste sammen med dem ved deres bord. Han underviste på deres gater og behandlet dem på en ytterst vennlig og elskverdig måte. rett

(134)I templet i Jerusalem var det en lav mur som skilte den ytre forgård fra alle andre deler av den hellige bygningen. På denne muren var det innskrifter på forskjellige språk som kunngjorde at ingen andre enn jøder hadde tillatelse til å passere denne grensen. Hvis en hedning hadde våget å gå inn i den indre gården, ville han ha vanhelliget templet og måtte da bøte med livet. Men Jesus, som var opphavet til templet og tempeltjenesten, drog hedningene til seg med sin menneskelige medfølelse, og hans guddommelige nåde gav dem del i den frelse som jødene forkastet. rett

(134)Jesu opphold i Samaria skulle være til velsignelse for disiplene som fremdeles var påvirket av jødenes fanatisme. De mente at troskap mot deres eget folk krevde at de hatet samaritanerne. Derfor undret de seg over Jesu handlemåte, men de kunne ikke nekte å følge hans eksempel. I de to dagene de oppholdt seg i Samaria, holdt de sine fordommer i tømme fordi de ville være lojale mot ham, men i hjertet var de uforsonlige. De var sene til å lære at deres forakt og hat måtte vike plassen for medfølelse og sympati. rett

(134)Etter Jesu himmelfart fikk hans undervisning ny mening. Da Den Hellige Ånd var utgytt, så de for seg Jesu blikk. De husket hans ord og den respekt og ømhet han viste overfor disse foraktede fremmede. Da Peter drog ut for å forkynne i Samaria, la han for dagen den samme holdning i sin egen virksomhet. Da Johannes ble kalt til Efesos og Smyrna, husket han det han hadde opplevd i Sikem. og han var fylt av takknemlighet til den guddommelige lærer som forutså de vanskeligheter de ville møte, og som hjalp dem ved sitt eget eksempel. rett

(134)Frelser for alle
Jesus utfører fremdeles den samme gjerning som da han tilbød livets vann til kvinnen fra Samaria. De som kaller seg hans etterfølgere, vil kanskje forakte de utstøtte og unngå dem. Men ingen omstendigheter i forbindelse med fødsel, nasjonalitet eller livssituasjon kan vende hans kjærlighet bort fra menneskene. Til hvert eneste menneske, hvor syndig han eller hun enn er, sier Jesus: Hadde du bedt meg, så hadde jeg gitt deg levende vann. rett

(135)Evangeliets innbydelse må ikke begrenses eller fremholdes bare for noen få utvalgte som etter vår mening vil bringe oss ære hvis de tar imot den. Budskapet må bringes til alle. Overalt hvor mennesker er åpne for å ta imot sannheten, er Kristus rede til å undervise dem. Han åpenbarer Faderen for dem, og han viser hva slags tilbedelse som behager ham som leser menneskenes tanker. Overfor slike bruker han ikke lignelser. Til dem sier han likesom til kvinnen ved brønnen: «Det er jeg, jeg som taler med deg.» rett

(135)Da Jesus satte seg for å hvile ved Jakobs brønn, var han kommet fra Judea der hans virksomhet hadde båret lite frukt. Han var blitt avvist av prestene og rabbinerne, og heller ikke slike som bekjente seg til å være hans etterfølgere, hadde oppfattet hans guddommelige natur. Han var trett og sulten. Likevel forsømte han ikke anledningen til å snakke med en kvinne, tilmed en fremmed, en utlending, en som levde i åpenbar synd. rett

(135)Jesus ventet ikke til det var møtt frem en forsamling. Ofte begynte han å undervise når bare noen få var samlet omkring ham. Men en etter en av dem som gikk forbi, stanset for å lytte, inntil det ble en forsamling. Med undring og ærefrykt hørte de Guds ord forkynt av den himmelsendte læreren. En Kristi medarbeider bør ikke føle at han ikke kan tale like inntrengende til noen få tilhørere som til en stor forsamling. Kanskje det bare er en som hører budskapet, men hvem kan si hvor langt dets innflytelse kan nå? Selv disiplene syntes det var en ubetydelig sak for Jesus å bruke tid på en kvinne fra Samaria. Men han samtalte mer inngående og med større alvor og veltalenhet med henne enn med konger, rådsherrer eller øversteprester. Den undervisning han gav denne kvinnen, er blitt gjentatt til jordens fjerneste steder. rett

(135)Så snart kvinnen fra Samaria hadde funnet Frelseren, førte hun andre til ham. Hun viste seg å være en mer virksom misjonær enn hans egne disipler. De så ikke noe i Samaria som tydet på at det var et lovende virkefelt. Deres tanker var rettet mot en stor gjerning som skulle gjøres i fremtiden, og de så ikke at det rundt dem var en høst som skulle samles inn. Men ved hjelp av den kvinnen som de foraktet, fikk en hel by høre Jesus. Hun brakte straks lyset til sine landsmenn. rett

(135)Denne kvinnen er et bilde på hvordan en praktisk tro på Kristus virker. Hver sann disippel fødes inn i Guds rike som en misjonær. Den som drikker av det levende vann, blir selv en livets kilde. Den som tar imot, blir en giver. Kristi nåde i sjelen er som en kilde i ørkenen. Den veller frem og gir nytt liv til alle, og gjør at de som holder på å omkomme, lengter etter å drikke av livets vann. Joh 4, 1-42 rett

neste kapitel