Det utvalgte folket

(14)I mer enn tusen år hadde jødefolket ventet på Messias' komme. De hadde satt sine lyseste forhåpninger til denne begivenheten. I sang og profetiske budskaper, i tempelritualer og i familieandakt hadde de hegnet om hans navn. Likevel kjente de ham ikke da han kom. Han som himmelen elsket, var for dem «som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse». De så ingen skjønnhet i ham, og de gledet seg ikke ved synet av ham. «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» 1 rett

(14)Likevel hadde Gud utvalgt Israel. Han hadde valgt dem ut til å ta vare på kunnskapen om hans lov og verne om de symboler og profetier som viste hen til Frelseren. Han ønsket at de skulle være frelsens livskilde for verden. Det som Abraham var i det landet hvor han oppholdt seg, det som Josef var i Egypt, og som Daniel var ved hoffet i Babylonia, skulle det hebraiske folk være blant nasjonene. De skulle åpenbare Gud for menneskene. rett

(14)Da Abraham ble kalt, hadde Herren sagt: «Jeg vil velsigne deg .... Du skal bli til velsignelse.» «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» Den samme undervisning ble også formidlet gjennom profetene. Selv etter at israelittene var blitt utsatt for krig og fangenskap, tilhørte løftet dem. «Blant mange folk skal Jakobs rest være som dugg fra Herren, som en regnskur på gress. De venter ikke på noen mann og håper ikke på mennesker.» Når det gjaldt templet i Jerusalem, uttalte Herren gjennom Jesaja: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.»2 rett

(14)Men israelittene satte sitt håp til verdslig storhet. Fra den tiden da de kom inn i Kanaan, vek de av fra Guds påbud og fulgte hedningenes skikker. Det var forgjeves at Gud advarte dem ved sine profeter. Forgjeves ble de straffet og undertrykt av hedningene. Etter hver reformasjon fulgte et enda dypere frafall. rett

(15)forskriftene, vil de si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket!»3 Men på grunn av deres troløshet kunne Guds hensikt bare bli gjennomført under enda mer motgang og ydmykelse. rett

(15)De ble undertrykt av Babylonia og spredt omkring i de hedenske land. Under trengsler var det mange som fornyet sin troskap mot Guds pakt. Mens de hengte harpene sine på piletrærne og sørget over det hellige tempel som lå øde, strålte sannhetens lys ut fra dem, og kunnskapen om Gud ble spredt blant folkeslagene. De hedenske offersystemer var en forvanskning av den ordning Gud hadde foreskrevet. Mang en oppriktig tilhenger av hedenske ritualer lærte av hebreerne å forstå betydningen av den tjenesten som Gud hadde innstiftet, og i tro grep de løftet om en frelser. rett

(15)Mange av dem som var i landflyktighet, ble forfulgt, og ikke så få mistet livet fordi de nektet å tilsidesette sabbaten og feire de hedenske høytider. Når avgudsdyrkere reiste seg for å utrydde sannheten, førte Herren sine tjenere frem for konger og herskere for at disse og folket deres skulle få anledning til å ta imot lyset. Gang på gang måtte de største herskere kunngjøre at den Gud de hebraiske fanger dyrket, stod over alle andre guder. rett

(15)Under fangenskapet i Babylonia ble israelittene grundig kurert for vanen med å tilbe utskårne bilder. I de århundrer som fulgte, ble de undertrykt av hedenske fiender, til de ble fullstendig overbevist om at deres fremgang var avhengig av at de etterlevde Guds lov. Men hos altfor mange av folket var det ikke kjærlighet som tilskyndet dem til å være lydige, men egoistiske motiver. I det ytre tjente de Gud som et middel til å oppnå nasjonal storhet. De ble ikke verdens lys, men lukket seg ute fra verden for å unngå å bli fristet til avgudsdyrkelse. rett

(15)I den undervisning som ble gitt ved Moses, hadde Gud innført restriksjoner i deres omgang med avgudsdyrkere, men denne undervisningen ble mistolket. Den hadde til hensikt å hindre dem i å følge hedningenes skikker, men den ble brukt til å bygge en skillevegg mellom Israel og alle andre folkeslag. Jødene betraktet Jerusalem som sin himmel, og de var avindsyke med tanke på at Herren skulle vise barmhjertighet mot hedningene. rett

(15)Etter at de var kommet tilbake fra Babylonia, ble det lagt stor vekt på religiøs undervisning. Overalt i landet ble det oppført synagoger der prestene og de skriftlærde utla loven. Det ble også opprettet skoler der det angivelig skulle undervises i praktiske ferdigheter og naturkunnskap og også i rettferdighetens grunnsetninger. Men disse institusjonene var blitt fordervet. Under fangenskapet hadde mange tilegnet seg hedenske ideer og skikker som ble blandet inn i deres religiøse tjeneste. På mange måter tok de etter avgudsdyrkerne. rett

(16)Etter hvert som jødene fjernet seg fra Gud, mistet de mye av sansen for innholdet i offersystemet. Det var Kristus som hadde innstiftet denne ordningen. Hvert ledd i den var et symbol på ham selv, og den hadde vært full av livskraft og åndelig skjønnhet. Men jødene gikk glipp av det åndelige liv i de religiøse seremonier og klynget seg til døde formaliteter. De satte sin lit til selve ofringene og forordningene i stedet for å hvile i ham som disse viste hen til. For å fylle tomrommet etter det de hadde mistet, innførte prestene og rabbinerne en mengde krav som de selv hadde funnet på. Jo strengere de opptrådte, desto mindre av Guds kjærlighet kom til syne. De vurderte sin egen hellighet etter mengden av seremonier, mens de selv var fylt med hovmod og hykleri. rett

(16)Med alle de hårfine og byrdefulle pålegg var det blitt umulig å overholde loven. De som gjerne ville tjene Gud, og som forsøkte å overholde rabbinernes forskrifter, strevde under en tung byrde. Anklagene fra en plaget samvittighet gav dem ingen hvile. Slik arbeidet Satan for å gjøre menneskene mismodige, svekke deres oppfatning av Guds natur og skape forakt for Israels tro. Han håpet å kunne stadfeste den påstand han kom med da han gjorde opprør i himmelen: at Guds krav var urettferdige og ikke kunne overholdes. Selv Israel holdt jo ikke loven, hevdet han. rett

(16)Selv om jødene lengtet etter at Messias skulle komme, hadde de ingen sann forståelse av hans misjon. Det de søkte, var ikke frigjøing fra synd, men befrielse fra romerne. De så frem til at Messias skulle komme som erobrer for å bryte undertrykkernes åk og opphøye Israel til en verdensmakt. Slik ble veien beredt for dem til å forkaste ham. rett

(16)På den tiden da Jesus ble født, var folket forbitret over de fremmede herskerne, og opprevet av indre strid. Jødene hadde fått lov til å opprettholde en form for selvstyre. Men ikke noe kunne tilsløre det faktum at de var under romernes åk, eller kunne få dem til å forsone seg med at deres makt var begrenset. Romerne krevde rett til å utnevne og avsette øverstepresten. Ofte sikret noen seg embetet ved svik, bestikkelse eller til og med drap. På denne måten ble presteskapet mer og mer korrupt. Likevel hadde prestene fremdeles stor makt, og de utnyttet den til egoistiske formål i vinnings hensikt. Folket var utsatt for deres hensynsløse krav og ble også hardt skattlagt av romerne. Denne situasjonen ble årsak til en vidt utbredt misnøye, og ofte forekom det opptøyer blant befolkningen. Griskhet og vold, mistro og åndelig sløvhet holdt på å fortære selve sjelen i den jødiske nasjon. rett

(16)Romerhatet, sammen med nasjonal og åndelig stolthet, fikk jødene til fremdeles å holde fast på sine former for gudsdyrkelse. Prestene prøvde å opprettholde sitt ry for hellighet ved å følge de religiøse seremonier til punkt og prikke. Folket, som var undertrykt og omgitt av mørke, og deres maktsyke ledere, lengtet etter ham som skulle komme og overvinne deres fiender og gjenopprette riket for Israel. De hadde gransket profetiene, men uten å ha åndelig innsikt. Derfor overså de skriftordene som pekte på ydmykelsen i forbindelse med Kristi første komme, og feiltolket de tekster som taler om herligheten ved hans annet komme. Deres utsyn ble tåkelagt på grunn av stolthet, og de tolket profetiene i samsvar med sine egne egoistiske ønsker. rett

neste kapitel