Tro uten tegn

(136)Galileerne som vendte hjem fra påskefesten, fortalte om Jesu underfulle gjerninger. Den dom lederne i Jerusalem felte over hans virksomhet, åpnet veien for ham i Galilea. Mange blant folket beklaget misbruken av templet og prestenes griskhet og hovmod. De håpet at denne mannen som hadde drevet rådsherrene på flukt, kanskje var den befrieren de lengtet etter. Nyhetene som kom, syntes å styrke dem i deres lyseste forhåpninger. Det ble fortalt at profeten hadde erklært at han var Messias. rett

(136)Men folk i Nasaret trodde ikke på ham. Derfor besøkte Jesus ikke Nasaret på veien til Kana. Til disiplene sa han at en profet ikke blir aktet på sitt eget hjemsted. Mennesker vurderer en person ut fra det de selv er i stand til å verdsette. De trangsynte og verdsligsinnede bedømte Kristus ut fra hans uanselige byrd, hans enkle klær og hans daglige slit. De kunne ikke verdsette renheten av den ånd som ikke bar noe spor av synd. rett

(136)Nyheten om at Jesus var kommet tilbake til Kana ble fort spredt ut over hele Galilea, og den brakte håp til dem som led og var ulykkelige. I Kapernaum var det en prominent jøde, en embetsmann i kongens tjeneste, som ble interessert da han hørte dette. Han hadde en sønn som led av en sykdom som syntes å være uhelbredelig. Legene hadde oppgitt ham, for de mente han kom til å dø. Men da hans far hørte om Jesus, bestemte han seg for å oppsøke ham og be om hjelp. Gutten var meget svak, og de fryktet for at han ikke kunne leve til faren kom tilbake. Likevel følte embetsmannen at han personlig måtte legge frem saken for Jesus. Han håpet at en fars bønner ville vekke medfølelse hos den store legen. rett

(136)Da han kom til Kana, fant han en mengde mennesker samlet omkring Jesus. Engstelig trengte han seg frem til ham. Men hans tro vaklet da han ikke så noe annet enn en alminnelig mann som var enkelt kledd og var støvet og trett etter reisen. Han tvilte på at denne personen kunne gjøre det han var kommet for å be ham om. Likevel innledet han en samtale med Jesus. Han fortalte sitt ærend og bad ham inntrengende om å bli med ham hjem. Men Jesus kjente allerede til hans sorg. Før mannen forlot sitt hjem, så Jesus det som tynget ham. rett

(137)Jesus visste også at denne mannen satte visse betingelser for å tro på ham. Hvis hans bønn ikke ble oppfylt, ville han ikke ta imot ham som Messias. Mens mannen ventet i engstelig spenning, sa Jesus: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.» rett

(137)På tross av alle beviser på at Jesus var Messias, hadde han bestemt seg for å gjøre sin tro på ham avhengig av om han fikk sin egen bønn oppfylt. Jesus sammenlignet denne avventende tvilen med den enfoldige tro hos samaritanerne som ikke bad om noe under eller tegn. Hans ord, som var et stadig vitnesbyrd om hans guddommelighet, hadde en overbevisende kraft som gikk tilhørerne til hjertet. Det smertet Jesus at hans eget folk som var betrodd de hellige skrifter, ikke kunne høre at det var Guds stemme som talte til dem gjennom hans Sønn. rett

(137)Denne mannen hadde likevel en viss grad av tro. Han var kommet for å be om det som for ham syntes å være den mest dyrebare av alle velsignelser. Men Jesus hadde en enda større gave å gi ham. Han ønsket ikke bare å helbrede gutten, men å gi denne mannen og hans familie del i frelsens velsignelser. Samtidig ønsket han å tenne et lys i Kapernaum som snart skulle bli hans virkefelt. Men mannen måtte bli klar over sitt behov før han kunne føle trang til Kristi nåde. rett

(137)Denne embetsmannen var et bilde på en stor del av folket som interesserte seg for Jesus av selviske motiver. De håpet å oppnå en eller annen spesiell fordel på grunn av hans makt, og de gjorde sin tro avhengig av om de oppnådde en slik timelig gunst. Men de var uvitende om sin åndelige sykdom, og forstod ikke at de trengte Guds nåde. rett

(137)Som i et lynglimt åpenbarte Jesu ord det som fantes i denne mannens hjerte. Han skjønte at han søkte Jesus av egoistiske grunner, og hans vaklende tro stod klart for ham. I dyp fortvilelse innså han at hans tvil kanskje ville koste sønnen livet. Han visste at han stod overfor en som kunne lese tankene hans, og som alt var mulig for. I angst og fortvilelse ropte han: «Herre, kom - før gutten min dør!» Hans tro grep fatt i Kristus likesom Jakob gjorde da han i sin kamp med engelen ropte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg!»1 rett

(137)Han seiret likesom Jakob. Jesus kan ikke dra seg unna noe menneske som klynger seg til ham i sin store nød. «Gå hjem, din sønn lever!» sa Jesus til ham. Embetsmannen forlot Jesus med en fred og en glede som han aldri før hadde kjent. Han trodde ikke bare at sønnen ville bli frisk, men han stolte fullt og fast på at Kristus var gjenløseren. rett

(137)I samme stund ble de som våket over gutten som lå for døden hjemme i Kapernaum, oppmerksomme på en plutselig og uforklarlig forandring. Dødens skygge forsvant fra ansiktet hans, og febergløden vek plassen for den friske fargen som vitnet om at han var blitt helbredet. De matte øynene fikk nytt liv, og kreftene kom tilbake til den svake, avmagrede kroppen. Det var ikke mer noe spor av sykdommen. Den feberhete huden var blitt bløt, og gutten sovnet rolig. Feberen var blitt borte midt på det heteste av dagen. Familien undret seg, og gleden var stor. rett

(138)Kana lå ikke lenger borte fra Kapernaum enn at embetsmannen kunne ha nådd hjem om kvelden etter samtalen med Jesus. Men han hadde ikke noe hastverk med å komme hjem, og han kom frem til Kapernaum først neste morgen. For en hjemkomst det ble! Da han drog av sted for å oppsøke Jesus, var han tynget av sorg. Sollyset virket grusomt, og fuglesangen lød som hån. Nå ser han annerledes på alt. Hele naturen er som ny. Han ser med nye øyne. Idet han vandrer hjem denne stille, tidlige morgenen, er det som hele naturen priser Gud sammen med ham. rett

(138)Mens han ennå er et stykke hjemmefra, kommer noen tjenere ut for å møte ham. De er ivrige etter å befri ham for den spenning de er sikre på at han må føle. Men han viser ingen overraskelse over den nyheten de kommer med. Med den dypeste interesse, som de ikke kjenner grunnen til, spør han om hvilken tid på dagen gutten begynte å bli bedre. De svarer: «I går ved den sjuende time gav feberen seg.» I samme øyeblikk som farens tro grep forsikringen: «Din sønn lever!» rørte Guds kjærlighet den dødssyke gutten. rett

(138)Faren skynder seg videre for å møte sønnen. Han trykker ham inn til seg som om han hadde vendt tilbake fra de døde. Og han takker Gud om og om igjen for den vidunderlige helbredelsen. rett

(138)Embetsmannen lengtet etter å få vite mer om Kristus, og da han senere hørte hans undervisning, bestemte han og hele hans hus seg for å følge ham. Deres sorg og fortvilelse ble et middel til at hele familien vendte om. Nyheten om dette miraklet ble spredt vidt omkring. I Kapernaum hvor så mange av Jesu undergjerninger hadde skjedd, ble veien banet for hans personlige virksomhet. rett

(138)Han som velsignet embetsmannen i Kapernaum, lengter like mye etter å velsigne oss. Men som tilfellet var med faren som sørget, er det ofte ønsket om et eller annet jordisk gode som får oss til å søke Jesus, og vår tillit til hans kjærlighet beror på om vi får det vi ber om. Han lengter etter å gi oss en større velsignelse enn den vi ber om. Han venter kanskje med å gi oss bønnesvar for at vi skal se det onde som er i vårt indre, og hvor mye vi trenger av hans nåde. Han ønsker at vi skal gi avkall på den selviskhet som får oss til å søke ham. Når vi erkjenner vår hjelpeløshet og vår store trang, skal vi gi oss helt over til hans kjærlighet. rett

(138)Embetsmannen ville gjerne se at hans bønn var blitt oppfylt, før han ville tro. Men han måtte godta Jesu ord om at bønnen var hørt og velsignelsen gitt. Dette må vi også lære. Vår tro må ikke hvile på at vi ser eller føler at Gud hører oss. Vi må stole på hans løfter. Når vi kommer til ham i tro, finner hver bønn vei til Guds hjerte. Når vi har bedt om hans velsignelse, må vi tro at vi får den, og takke ham for at vi har fått den. Så skal vi ta fatt på våre plikter i forvissning om at velsignelsen er en virkelighet når vi trenger den mest. Når vi har lært å gjøre dette, vil vi vite at våre bønner er hørt. Gud er «rik på herlighet». Han virker med sin veldige kraft «og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår». Joh 4,43-54 rett

neste kapitel