| Slektenes Håp kapitel 22. Fra side 151. Fra side 214 i den engelske utgave. |
(151)Døperen Johannes hadde vært den første til å innvarsle Kristi rike, og han var også den første til å lide for det. Fjernt fra de frie omgivelser ute i ødemarken og de store skarene som hadde lyttet til hans forkynnelse, var han nå sperret inne i et fangehull i festningen til Herodes Antipas. rett (151)Johannes utførte en stor del av sin virksomhet i området øst for Jordan der Herodes Antipas hersket. Den utsvevende kongen hadde selv lyttet til Johannes' forkynnelse, og kallet til omvendelse hadde fått ham til å skjelve. Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettsindig og hellig mann, Når han lyttet til ham, ble han urolig og rådvill, men likte likevel å høre ham, Johannes var ærlig overfor Herodes og fordømte hans lastefulle forbindelse med Herodias som var hans brors hustru. Til å begynne med gjorde Herodes svake forsøk på å bryte den syndens lenke som bandt ham. Men Herodias viklet ham bare desto fastere inn i sitt garn. Hun fikk hevn over Johannes ved å overtale Herodes til å sette ham i fengsel. rett (151)Fengslet for plikttroskap (152)Disse spørsmålene ble ikke uten virkning. Tvil som ellers aldri ville ha oppstått, ble antydet overfor Johannes. Satan frydet seg over å høre hva disiplene sa, og over hvor hardt det traff Herrens budbærer i sjel og sinn. Hvor ofte ser man ikke at de som mener at de innbyrdes er gode venner, og som gjerne vil være lojale, i virkeligheten kan være de farligste fiender. Mange ganger hender det at de sier noe som gjør en nedtrykt og motløs i stedet for å styrke troen. rett (152)I likhet med Jesu disipler forstod heller ikke døperen Johannes Kristi rikes natur. Han ventet at Jesus skulle overta Davids trone, men etter som tiden gikk, og Jesus ikke gjorde krav på kongelig autoritet, ble Johannes forvirret og urolig. Han hadde forkynt at dersom veien skulle bli beredt for Herren, måtte profetien hos Jesaja bli oppfylt. Hver dal skulle heves, og hvert fjell og hver haug jevnes. Han hadde ventet at menneskelig makt og stolthet skulle bli brutt ned. Han hadde omtalt Messias som en som hadde kasteskuflen i hånden og skulle rense kornet på treskeplassen. Hveten skulle han samle i låven, men agnene skulle han brenne opp med ild som aldri slokner. Johannes hadde kommet i Elias ånd og kraft. I likhet med profeten Elia hadde han ventet at Herren ville åpenbare seg som en Gud som svarer med ild. 1 rett (152)Døperen Johannes hadde vært en fryktløs refser av synd både hos høy og lav, og han hadde våget å stå frem for kong Herodes og irettesette ham for hans synd. Han hadde ikke veket tilbake for å sette livet på spill hvis han bare kunne fullføre den gjerning han var satt til. I sitt fangehull ventet han nå på at løven av Juda stamme skulle knuse undertrykkerens hovmod og utfri de elendige og hver den som ropte til Gud. Men Jesus lot til å være tilfreds med å samle disipler omkring seg, og helbrede og undervise folket. Han spiste ved tollernes bord mens det romerske åk dag for dag hvilte tyngre på Israel. Hele tiden gjorde kong Herodes og hans skamløse elskerinne som de hadde lyst til, mens de fattiges og lidendes rop nådde opp til himmelen. rett (152)Fristet til tvil og motløshet (152)Det plaget Johannes å se at hans egne disipler var så nært knyttet til ham at de nærte vantro overfor Jesus. Hadde hans arbeid for dem vært uten frukt? Hadde han ikke vært tro i den oppgaven han hadde, siden han nå var avskåret fra å kunne arbeide? Hvis den lovede befrieren hadde kommet, og hvis Johannes hadde vært tro i sitt kall, ville Jesus da ikke ha tilintetgjort undertrykkerens makt og satt sin budbærer fri? rett (153)Men Johannes gav ikke opp sin tro på Kristus. Minnet om røsten fra himmelen, duen som dalte ned, Jesu plettfrie renhet, Den Hellige Ånds kraft som hadde hvilt over Johannes når han var i Jesu nærhet, og de vitnesbyrd som de profetiske skriftene inneholdt - alt dette vitnet om at Jesus fra Nasaret var den som var lovt. rett (153)Johannes ville ikke snakke med sine medhjelpere om sin tvil og uro. I stedet bestemte han seg for å sende et budskap til Jesus og spørre ham. Han sendte derfor to av dem til Jesus i håp om at en samtale med ham ville styrke dem i troen, så de kunne skape visshet hos de andre. Han lengtet etter å høre noe fra Kristus som var talt direkte til ham selv. rett (153)Disiplene kom til Jesus med sitt budskap: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» rett (153)Det var bare en kort stund siden Johannes hadde pekt på Jesus og kunngjort: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» «Han som kommer etter meg, er kommet foran meg.»3 Og nå dette spørsmålet: «Er du den som skal komme?» Sett fra et menneskelig synspunkt var dette forferdelig bittert og skuffende. Hvis Johannes, den trofaste forløperen, ikke hadde forstått Kristi misjon, hva kunne en da vente av den egenkjærlige folkemengden? rett (153)Jesus svarte ikke straks på disiplenes spørsmål. Mens de stod og undret seg over hans taushet, kom det syke og lidende mennesker til ham for å bli helbredet. De blinde famlet seg frem gjennom folkemengden. Syke mennesker fra alle lag av folket trengte seg ivrig frem til Jesus. Noen kom ved egen hjelp, andre ble båret av venner. Den store legens røst trengte inn i det døve øret. Et ord eller en berøring fra ham åpnet de blindes øyne så de kunne se dagslyset og naturen som omgav dem. De kunne se ansiktene av venner og av ham som helbredet dem. Jesus truet sykdommen og fjernet feberen. Stemmen hans nådde ørene til dem som lå for døden, og de stod opp friske og sterke. Lamme som også var besatte, adlød hans ord. Vanviddet forlot dem, og de tilbad ham. Mens han helbredet dem for deres sykdommer, underviste han folket. De fattige bønder og andre arbeidsfolk som rabbinerne unngikk som urene, samlet seg tett omkring ham, og han talte det evige livs ord til dem. rett (153)Slik gikk dagen. Johannes' disipler så og hørte alt sammen. Til sist vinket Jesus dem bort til seg og bad dem gå og fortelle Johannes hva de hadde vært vitne til. Og han føyde til: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Beviset på hans guddommelighet kom til syne i den måten han imøtekom lidende menneskers behov på. Han identifiserte seg med oss i vår ynkverdige tilstand. Slik ble hans herlighet åpenbart. rett (154)Disiplene kom til Johannes med dette budskapet, og det var nok. Johannes ble minnet om profetordet om Messias: «Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker. Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren.» Kristi gjerninger åpenbarte ikke bare at han var Messias, men viste også måten hans rike skulle opprettes på. Johannes fikk se den samme sannhet som Elia i ørkenen da det kom «en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden».4 Etter ilden talte Gud til profeten i en stille susing. Slik skulle også Jesus utføre sin gjerning, ikke ved å rasle med våpen eller ødelegge troner og riker, men ved å tale til menneskenes hjerter gjennom et liv i barmhjertighet og selvoppofrelse. rett (154)Prinsippet om selvfornektelse, slik det kom til uttrykk i døperen Johannes' eget liv, var også grunntanken i Messias' rike. Johannes visste godt hvor fremmed dette var for de prinsipper og forhåpninger som Israels ledere hadde. Det som for ham var et overbevisende vitnesbyrd om Kristi guddommelighet, ville ikke være noe bevis for dem. De ventet på en Messias som det ikke var gitt noe løfte om. Johannes var klar over at Jesu misjon bare kunne fremkalle hat og fordømmelse hos dem. Han, forløperen, var bare i ferd med å drikke av det beger som Kristus selv måtte tømme til bunns. rett (154)Jesu ord: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg!» var en mild irettesettelse til Johannes. Den var ikke forgjeves. Da han nå hadde fått en klarere forståelse av hva Kristi misjon var, overgav han seg til Gud enten til liv eller til død, alt etter som det på beste måte kunne tjene den saken han elsket. rett (154)Jesus hyller Johannes (154)De høye sivrør som vokste ved Jordan-elven, og som gav etter for hvert vindpust, var et passende bilde på rabbinerne som hadde kritisert og dømt døperen Johannes' misjon. De svaiet hit og dit i takt med folkeopinionen, og de ville ikke ydmyke seg så de kunne ta imot Johannes' hjerteransakende budskap. Likevel våget de ikke åpenlyst å motarbeide hans virksomhet, for de fryktet for folket. Men Guds sendebud hadde ikke en slik feig holdning. rett (154)Folkemengden som samlet seg omkring Kristus, hadde vært vitne til den gjerning Johannes utførte, og de hadde hørt hans fryktløse irettesettelse av synd. Johannes hadde talt like åpent og djervt enten det gjaldt de selvrettferdige fariseere, de saddukeiske prester, kong Herodes og hans hoff, fyrster og soldater, tollere og bønder. Han var ikke et svaiende siv som bøyde seg etter menneskers ros eller fordom. Han var den samme i sin troskap mot Gud og i sin iver for rettferdighet da han var i fengslet som da han forkynte Guds budskap i ødemarken. I sin troskap mot prinsipper stod han fast som fjell. rett (155)Jesus fortsatte: «Hvorfor gikk dere dit ut? For å se en mann kledd i fine klær? De som bærer fine klær, er på kongenes slott.» Johannes var blitt kalt til å irettesette samtiden for dens synder og utskeielser. Hans enkle klesdrakt og selvfornektende levesett stemte overens med hans spesielle misjon. Luksus og praktfulle klær passer ikke for Guds tjenere, men for dem som ferdes «på kongenes slott», verdens storfolk som er opptatt av makt og rikdom. rett (155)Jesus ønsket å gjøre oppmerksom på motsetningen mellom den klesdrakten Johannes hadde, og den som prestene og rådsherrene brukte. Disse embetsmennene kledde seg i flotte drakter og kostbar pryd. De ville gjerne vise seg frem, og håpet på den måten å imponere folket så de viste større respekt. De var mer ivrige etter å vekke beundring hos mennesker enn å oppnå den hjertets renhet som Gud kunne anerkjenne. Slik gav de til kjenne at det ikke var Gud de tjente, men denne verden. rett (155)«Hvorfor gikk dere dit ut?» spurte Jesus. «For å se en profet? Ja, jeg sier dere: Mer enn en profet! Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes.» rett (155)I kunngjøringen til Sakarja før Johannes ble født, hadde engelen sagt: «Han skal være stor i Herrens øyne.»5 Hva er storhet ifølge himmelens vurdering? Ikke det verden regner for storhet; ikke rikdom eller rang, fornem herkomst eller intellektuell begavelse. Hvis intellektuell begavelse som ikke er underlagt overordnede hensyn, fortjener noen ære, da skylder vi å hylle Satan, for ikke noe menneske har noen gang nådd opp til hans intellektuelle nivå. Men jo større evnene er, desto større forbannelse kan de føre til hvis de blir brukt til å tjene selvet. rett (155)Gud verdsetter moralske verdier. Kjærlighet og renhet er de egenskaper han setter høyest. Johannes var stor i Herrens øyne da han overfor utsendingene fra Rådet, overfor folket og overfor sine egne disipler avstod fra å søke sin egen ære, og viste alle til Jesus som det var gitt løfter om. Hans uselviske glede over å tjene Kristus viser det edleste sinnelag som noen gang er blitt åpenbart i et menneske. rett (155)Det vitnemål som etter hans død ble gitt av dem som hadde hørt hans utsagn om Jesus, lød slik: «Johannes gjorde ingen tegn, men alt det han sa om denne mannen, var sant.» Johannes fikk ikke i oppdrag å kalle ild ned fra himmelen eller vekke opp døde slik som Elia gjorde, eller heve maktens stav i Guds navn likesom Moses. Han var sendt for å forkynne Jesu første komme, og for å kalle folk til å berede seg for dette. Så trofast utførte han sin gjerning, at når folk tenkte på hva han hadde lært dem om Jesus, kunne de si: «Alt det han sa om denne mannen, var sant.»6 Et slikt vitnesbyrd om Jesus er enhver av hans disipler kalt til å bringe. rett (156)Døperen Johannes' rolle i frelsesplanen (156)Johannes var bindeleddet mellom to religiøse systemer. Som Guds representant stod han frem for å påvise lovens og profetenes forhold til den kristne tidsalder. Han var det mindre lyset som skulle bli fulgt av et større. Johannes' sinn ble opplyst av Den Hellige Ånd for at han kunne bringe lys til sine landsmenn. Men aldri har noe annet lys skint så klart på den syndige menneskehet som det lyset som strømmet ut fra Jesu lære og eksempel. Noe slikt lys vil heller ikke komme. De symbolske ofringene, som var skyggebilder, hadde bare gitt et uklart bilde av Kristus og hans misjon. Ikke engang Johannes hadde fullt ut kunnet fatte det fremtidige udødelige liv gjennom Kristus. rett (156)Bortsett fra den glede Johannes fant i sitt kall, hadde hans liv vært fullt av sorg. Røsten hans var sjelden blitt hørt utenfor ødemarken. Ensomhet var hans lodd, og han fikk ikke se resultatet av sitt eget arbeid. Han fikk ikke være sammen med Kristus og være vitne til den guddomskraft som fulgte det større lyset. Han fikk ikke se hvordan blinde fikk syn, hvordan syke ble helbredet, og døde bli vekket opp til liv. Han så ikke det lyset som skinte fra hvert ord Kristus talte, og som kastet glans over de profetiske løfter. Den minste disippel som så Kristi mektige gjerninger og lyttet til hans ord, var i så måte privilegert i langt høyere grad enn døperen Johannes, og sies derfor å ha vært større enn han. rett (156)Gjennom de veldige folkeskarer som hadde lyttet til Johannes' forkynnelse, var hans ry kommet ut over hele landet. Folk var svært opptatt av hva utfallet av hans fengsling ville bli. Hans ulastelige liv og den sterke folkeopinionen som støttet ham, fikk folket til å tro at det ikke ville bli brukt vold mot ham. rett (156)Offer for en kvinnes hevntørst (156)Da den store dagen var kommet, og kongen og hans stormenn festet og drakk, sendte Herodias sin datter inn i festsalen for å danse for gjestene. Salome var ung og frisk, og hennes yppige sjarm trollbandt de fornemme gjestene. Det var ikke helt vanlig at hoffdamene viste seg ved disse festene, og Herodes fikk smigrende komplimenter da denne datter av Israels prester og fyrster danset for å underholde hans gjester. rett (158)Kongen var omtåket av vinen. Lidenskapen hadde fritt løp, og fornuften var satt ut av spillet. Han så bare salen med de feststemte, løsslupne gjestene, festbordet, den funklende vinen, de strålende lysene og den unge piken som danset foran ham. I øyeblikkets tankeløshet ønsket han å gjøre noe som ville opphøye ham blant rikets stormenn. Med en ed lovte han å gi Herodias' datter hva som helst hun måtte be om, om det så var halvdelen av riket. rett (158)Salome skyndte seg inn til sin mor for å spørre hva hun skulle be om. Svaret lå ferdig: Døperen Johannes' hode! Salome visste ikke noe om morens hevntørst, og hun vek tilbake fra å komme frem med et slikt ønske. Men Herodias stod fast på sitt, og hun fikk det som hun ville. Salome kom tilbake med det fryktelige svaret: «Gi meg døperen Johannes' hode på et fat.» rett (158)Herodes ble forskrekket og forvirret. Den tøylesløse lystigheten forstummet, og en uhyggelig taushet senket seg over festsalen. Kongen var skrekkslagen ved tanken på å ta Johannes av dage. Men han hadde gitt sitt ord og var uvillig til å gi inntrykk av å være ustadig eller tankeløs. Han hadde gitt sin ed til ære for gjestene, og hvis en eneste av dem hadde kommet med innvendinger, ville han med glede ha omgjort beslutningen. Han gav dem anledning til å uttale seg om Johannes. De hadde reist langt for å lytte til Johannes' forkynnelse, og de visste at han ikke hadde gjort noe galt, og at han var en Guds tjener. Men selv om de var sjokkert over det Salome forlangte, var de for omtåket til å komme med innvendinger. rett (158)Ingen hevet røsten for å redde livet til Guds budbærer. Disse mennene hadde høye og betrodde posisjoner i landet, og de hadde et stort ansvar. Likevel hadde de gitt seg hen til festing og drikking inntil sansene var blitt sløve. De lettsindige omgivelser med musikk og dans hadde gjort dem fortumlet, og samvittigheten sov. Ved å tie avsa de dødsdommen over Guds profet for å tilfredsstille en samvittighetsløs kvinnes hevntørst. rett (158)Forgjeves ventet Herodes på å bli løst fra sin ed. Så gav han motvillig befaling om at profeten skulle henrettes. Kort tid etter ble Johannes' hode brakt inn til kongen og gjestene hans. Disse leppene som trofast hadde formant Herodes til å vende om fra sitt syndige liv, var nå lukket for alltid. Aldri mer skulle denne røsten kalle mennesker til omvendelse. En eneste natts drikkefest kostet en av de største profeter livet. rett (158)Hvor ofte er ikke uskyldige mennesker blitt ofret på grunn av mangel på avhold hos dem som skulle være rettens voktere! Den som løfter det berusende beger til sine lepper, blir ansvarlig for all den urett han begår under dets sløvende makt. Når han på denne måten lammer sine sanser, blir det umulig for ham å felle en veloverveid dom og ha en klar oppfatning av rett og galt. Han åpner veien for Satan og lar seg bruke av ham til å undertrykke og ødelegge de uskyldige. «Vinen er en spotter, og den sterke drikk en bråkmaker, ingen som raver av drikk, er vis.» Slik skjer det at retten blir «drevet tilbake», «og den som holder seg fra ondskap, blir plyndret».7 rett (159)De som har domsmyndighet over sine medmenneskers liv, bør regnes som skyldige når de gir etter for umåtehold. Alle som håndhever loven, burde selv overholde den. De burde eie selvbeherskelse. De trenger å ha fullt herredømme over sine fysiske, mentale og moralske krefter, så de kan eie sjelsstyrke og en skarp rettferdighetssans. rett (159)Døperen Johannes' hode ble brakt til Herodias, og hun tok imot det med djevelsk tilfredshet. Hun hoverte over sin hevn og smigret seg med at Herodes ikke mer ville få samvittighetskvaler. Men hennes synd brakte henne ingen lykke. Hennes navn ble beryktet og avskydd, og Herodes ble mer pint av anger enn han hadde vært på grunn av Johannes' advarsler. Innflytelsen av Johannes' undervisning opphørte ikke. Den skulle nå ut til hvert eneste slektsledd til tidens slutt. rett (159)Pint av samvittighetsnag (159)Herodes var dypt grepet av uttalelser fra Johannes om at ikke noe kan skjules for Gud. Han var overbevist om at Gud var til stede overalt, at han hadde vært vitne til drikkegildet i festsalen og hørt befalingen om å halshogge Johannes. Han var også overbevist om at Gud hadde sett hvordan Herodias frydet seg og hvordan hun vanæret sin refsers avhogde hode. Mye av det Johannes hadde sagt, talte nå enda tydeligere til hans samvittighet enn da røsten lød i ødemarken. rett (159)Da Herodes hørte om Kristi gjerninger, ble han dypt bekymret. Han tenkte at Gud hadde reist Johannes opp fra de døde og sendt ham ut med enda større makt til å fordømme synd. Han var i stadig frykt for at Johannes ville hevne sin død ved å nedkalle dommen over ham og hans hus. Herodes høstet det som Gud hadde sagt ville bli følgen av å gå på syndens vei - «et skjelvende hjerte, sviktende syn og en motløs sjel. Ditt liv skal henge i en tynn tråd. Dag og natt skal du leve i angst og aldri være trygg for ditt liv. Om morgenen skal du si: «Bare det var kveld!» Og om kvelden: «Bare det var morgen!» Slik angst skal du kjenne i ditt hjerte, og så forferdelig er det du får se». 8 Synderens egne tanker er hans anklagere. Ingen tortur kan være mer pinefull enn brodden av en skyldtynget samvittighet. Den gir ikke ro dag eller natt. rett (160)Johannes' skjebne - et problem for mange (160)Johannes' barndom, ungdom og manndomsår var preget av fasthet og moralsk styrke. Da røsten hans hørtes i ødemarken: «Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette!»9 fryktet Satan for sitt rikes sikkerhet. Syndens heslighet ble fremstilt på en slik måte at tilhørerne skalv, og den makt Satan hadde hatt over mange, ble brutt. Han hadde vært utrettelig i sine anstrengelser for å lede Johannes bort fra et liv i uforbeholden overgivelse til Gud, men det hadde ikke lykkes. Han hadde heller ikke maktet å vinne seier over Jesus. Under fristelsen i ødemarken hadde Satan lidd nederlag. Derfor var han rasende. Nå bestemte han seg for å føre sorg over Jesus ved å knuse Johannes. Denne ene som han ikke kunne forlede til synd, ville han påføre lidelse. rett (160)Jesus grep ikke inn for å utfri sin tjener. Han visste at Johannes ville holde ut i prøven. Med glede ville han ha kommet til Johannes for å lyse opp i det mørke fangehullet med sitt eget nærvær. Men han måtte ikke overgi seg i fiendens hender og sette sin egen virksomhet i fare. Med glede ville han ha utfridd sin trofaste tjener. Men av hensyn til tusener som i kommende tider måtte gå fra fengsel til død, skulle Johannes drikke martyrens beger. Når Jesu etterfølgere måtte vansmekte i ensomme celler eller omkomme ved sverd, når de ble ført til pinebenken eller til bålet, tilsynelatende forlatt av Gud og mennesker - ville de finne styrke i å tenke på døperen Johannes. Hans troskap hadde Kristus selv vitnet om. Likevel måtte han gå gjennom en lignende erfaring. rett (160)Satan fikk lov til å avbryte livsløpet for Herrens budbringer. Men det livet som «er skjult med Kristus i Gud», 10 kunne ødeleggeren ikke ta. Han jublet over at han hadde ført sorg over Jesus, men han hadde ikke klart å vinne seier over Johannes. Selve døden hadde bare for alltid brakt ham utenfor fristelsens makt. I denne striden åpenbarte Satan sin sanne natur. Universet var vitne til hvordan han viste sitt fiendskap mot Gud og mennesker. rett (160)Selv om Johannes ikke fikk oppleve noen mirakuløs utfrielse, var han ikke forlatt. Han var alltid omgitt av engler fra himmelen som forklarte ham betydningen av profetiene om Kristus og Skriftens dyrebare løfter. De ble til styrke for ham, på samme måte som de skulle være Guds folks styrke i kommende tider. Både døperen Johannes og alle som skulle komme etter ham, har fått denne forsikring: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»11 rett (161)Gud leder aldri sine barn annerledes enn de selv ville velge å bli ledet hvis de kunne se enden fra begynnelsen, og oppdage den store hensikt de fullfører som hans medarbeidere. Hverken Enok som ble bortrykket til himmelen, eller Elia som ble tatt opp i en ildvogn, var større eller mer æret enn døperen Johannes som omkom alene i et fangehull. «Dere fikk den gave ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham.»12 Av alle de gaver som himmelen kan gi menneskene, er samfunnet med Kristus i hans lidelser den største tillit og høyeste heder. Matt 11,1-11; 14,1-11; Mark 6,17-28; Luk 7,19-28 rett |